Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

onsdag 26. september 1979

Portene er åpne

Opplandske divisjon har vært samlet til offisersmøter på Lillehammer under ledelse av sjefsekretæren, oberst Fr. Mollerin og frue. 

Ja, dørene var åpne på Frelsesarmeen i Lillehammer tirsdag 26. september da offiserer kom fra sine forskjellige virkefelt rundt omkring i Opplandske divisjon. Offisersmøter sto på programmet. Oberst Fr. Mollerin og frue, sammen med den nye divisjonsjefen, brigader Oskar Jonsson og frue, skulle være møtenes ledere. 
Opplandske divisjons offiserer sammen med sine ledere. 
Gjennom de forskjellige private samværene fikk vi høre nettopp om de åpne porter. Det var oberst Mollerin som talte om portene i Jerusalems mur, slik vi finner dem beskrevet i Nehemias 3, og de oppgavene portene hadde da, ble overført til vår forkynnelse og situasjon slik den er i dag. 

De to dagene var spekket med program. En fikk anledning til å utveksle erfaringer og bli kjent med kolleger, men budet om «å gå ut på gater og streder» ble heller ikke glemt. Onsdag formiddag lød evangeliet nok en gang for en interessert del av Lillehammers befolkning. 
Friluftsmøte hørte med til opplegget.
Om kvelden hadde løytnant Tor Fossland og frue invitert til offentlig samvær, og mange fant vegen til lokalet, som etter hvert ble fullt. Inspirert av Den Hellige Ånds merkbare tilstedeværelse og samfunnet med hverandre brakte offiserene igjen ut budskapet til en lydhør forsamling. Fra offiserene som var til stede i møtene, går en takk til Gud, som ga åndelig føde, og også en takk til Lillehammer korps, som sørget så vel for den legemlige. 

Niels Jossen* 
----------------------------------------
Publisert i Krigsropet #44 1979
* Brukte i noen år dette pseudonymet når jeg skrev rapporter fra 'feltet' - jeg var også fotograf for anledningen.
Portene er åpne - PDF

søndag 1. april 1979

Seiersrapport fra «Arken»

Hvis du kommer til Nannestad og spør etter Frelsesarmeen, så vil mange dra på skuldrene. Spør du derimot etter «Arken» vil det være rart om du ikke blir ledet på rett vei. 

Frelsesarmeen har etter hvert glidd inn i lokalbefolkningens bevissthet som Arken. Den naturlige benevnelse på de som har ansvaret har da også blitt «Arkemann» og «Arkedame». 


I slutten av januar hadde skuta gleden av å ønske to nye soldater velkommen i besetningen. Det var Borghild Skjødskift og Else Wold som stilte seg under frelsesfanen. 

Ved samme anledning tok også Johan Kopperudmoen opp ansvaret som sersjantmajor. Vitnesbyrdene fra disse tre, samt fra en rekke av kameratene, var fylt av takk til Gud, og ytret et ønske om fornyelse og vekkelse for Arken og bygda — måtte det skje! 

En måned etter denne begivenheten stod korpset igjen foran et spesielt samvær, denne gang barneinnvielse. 

Det var korpslederne Jostein og Magna Våje Nielsens seks uker gamle datter som skulle innvies til Gud og Frelsesarmeen. 

Besteforeldrene på begge sider var til stede, og det var en stolt farfar (Kaptein Hans J. Nielsen) som foretok innvielsen av lille Silje. Farmor forkynte Guds ord til en stor og lydhør forsamling.

Måtte Gud fortsette å velsigne Arken og gjøre korpset til en levende menighet til Herrens ære. 

Tekst: Niels Jossen 

---------------------------
Publisert i Krigsropet #18 1979
Seiersrapport fra «Arken» - PDF

lørdag 17. mars 1979

«Den som velsigner»

Av Joe Neil* 

Den monotone rytmen av veggklokka begynte å gå på nervene. Lik en hvilken som helst predikant stod den og forkynte sitt budskap, og budskapet var klart og tydelig: «Tiden går — tiden går ...» 

I dag var denne påminnelsen en plage, for avgjørelsen kunne ikke utsettes stort lenger. Søknadsfristen utløp på fredagen, og når en beregnet to «postdager» måtte brevet av gårde denne dagen. 

 At jobben ville bli hans var han temmelig sikker på, ikke fordi han var av den selvsikre sorten, men når han var nøktern visste han at karakterene fra NTH var gode. Problemet var at han sammen med sin kone mente seg kalt til tjeneste i Frelsesarmeen, og etter endt krigsskole hadde de nå tjenestegjort i tre år som løytnanter. 

 På sett og vis hadde de vært lykkelige. Det første året fikk de være med om å bringe et bortkommet får tilbake til hjorden, og begge hadde de følt det som om Gud stadfestet kallet. Likevel hadde bitterhet sneket seg inn. «Tikk takk — tiden går». 

 Brevet med referansene var ferdig, og han satt og fingret med det. To korps hadde de hatt ansvaret for, og begge steder var det «små» mennesker som ikke kunne bli enige og være venner — åndelige brødre og søstre. I hver sin stolrad hadde de stått og bedt: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» 

 Han følte seg kvalm når han tenkte på det. Tro hvordan Henry Kissinger hadde klart et korps? 
Mange ganger hadde han sammenlignet seg selv med den forhenværende fredsmegleren og spurt:
 — Er dette mitt egentlige kall? 
Svaret ble som regel negativt, og det var grunnen til at han nå klistret et 125 øres frimerke på konvolutten. 

 Jens! Det var kona som ropte. 
Hun kom ut i gangen, der mannen var i ferd med å trekke skinnluen godt nedover ørene.
 — Vi trenger kaffe og fløte til festen i kveld, kan ikke du stikke innom S-laget? 
Han smilte til henne, hun hadde alltid oversikt, og det beundret han henne for. 

 Ute var det kaldt — pusten stanset liksom i nesen. På veien gikk Jens forbi huset til gamle Gjertrud. Hun var hjemforbundssøster, men var lite på møter på grunn av gikta. Det var lenge siden sist han hadde vært innom, så han banket forsiktig på - bare for å si god dag. Korpslederen ville vite hvordan det stod til.

  — Jau, du veit, eg har sjefen å tala med, svarte Gjertrud.
 — Han har gjeve meg eit vers i dag som eg ynskjer å gi til deg. 
Gjertrud fant fram bibelen og verset i Ordspråkene 11,25: 
«Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» 
 Jens fikk det travelt med å komme seg videre — var dette fra Herren?
 — Nei, Gjertrud hadde alltid et vers å gi, så det behøvde ikke være noe overnaturlig. Mens han fant det han skulle ha på S-laget, svevde likevel tankene rundt bibelverset. Ville han i sin nye jobb være i stand til å velsigne? 

 Han ble sint på seg selv — avgjørelsen var da tatt, han måtte se å få postet det brevet. Sin vane tro gikk Jens først i boksen for å hente post. Bare ett brev i dag. På frimerket så han at det var fra Island, og da gjettet han seg til at det var fra Per. Han hadde gått sammen med Per og Bente på krigsskolen, og nå hadde de ordre på Island. 

 Jens åpnet brevet, og et bibelkort falt på gulvet. «Den som velsigner . . .» Ikke en gang til på samme dag! I brevet stod det mye av det vanlige — en del nyheter fra korpset osv. På slutten stod det noe om at de spesielt bad for Jens og Turid — Gud hadde minnet dem om å sende bibelkortet. 
Søknaden fikk vente, han måtte snakke det over enda en gang med Turid. På hjemveien begynte han å takke Gud, og for første gang på lenge kjente han fred i sitt hjerte. 

Da han kom inn i stuen, satt Turid bøyd over bibelen. Hun så opp på ham, og mens øynene strålte, sa hun:
 — Hør på dette verset jeg nettopp leste: «Den som velsigner . . .» 
-----------------------------
* Jeg brukte dette synonymet når jeg 'diktet' fortellinger. Alt innholdet i denne historien er opplevelser jeg allerede hadde gått gjennom og vitnesbyrd jeg hadde lyttet til. Med andre ord kunne den vært en 'fortelling fra virkeligheten'.

Publisert i Krigsropet # 11 1979

Den som velsigner - PDF
Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

lørdag 10. mars 1979

"Seier og atter seier"

Den norske langrennseliten har seilt i medvind, og patriotene har kunnet glede seg over seier og atter seier, slik avisene forteller. 

Men hver sesong er dessverre ikke slik. En kan ikke bare se tilbake på seier og laurbær. Det går med andre ord «opp og ned». 
Når du som leser dette ser på ditt eget liv, må du kanskje innrømme at det er med det som med norsk langrenn — det går opp og ned. Jesus ønsker derimot at vi i våre liv skal ha seier og atter seier. 
Dette går fram av hele hans forkynnelse og levemåte. 
Han sier:
«Jeg har gitt dere et forbilde . . .»
Johannes 13:15 
Paulus skriver:
«Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!»
Filipperbrevet 2:5 
Og apostelen Johannes sier:
«Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde»
1. Johannesbrev 2:6.
Ser en på Jesus med menneskelige øyne, kan det synes som om han vandret fra nederlag til nederlag. Hans egne tok for eksempel ikke imot ham. Han ble foraktet på hjemstedet sitt. Han ble hyllet for like etterpå å bli hånt og spyt-tet på. Han led også en død som opprørere og mordere ble straffet med. Og likevel - han seiret! 
Til disiplene kommer han med trøst: 
«Men vær frimodige, jeg har seiret over verden» 
Johannes 16:33
Og Paulus stadfester at
«Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset» 
Kolosserbrevet 2:15 
Jesu liv var og er et liv i seier over Satan. Vi er skyldige til å leve slik Jesus levde. La oss derfor be Gud om seier og atter seier. 

-------------------------------------------------------------
Seier og atter seier - PDF
Publisert i
Krigsropet #10 1979 - i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv

mandag 1. januar 1979

Offiserens fysiske helse

For noen år siden skrev min far (kaptein H. J. Nielsen) noen artikler i F.O. med overskriften «Offiserens psykiske helse». Som overskriften min forteller, vil jeg forsøke å skrive litt om den fysiske. Min erfaring er jo ikke så lang, men gjennom de fire og et halvt åre-ne jeg har vært i Frelsesarmeens tjeneste har jeg gjort en oppdagelse: Når jeg er i god fysisk form, da er jeg i stand til å tåle langt flere påkjenninger av både fysisk og psykisk art (ikke minst det siste). Denne oppdagelsen er ikke unik for mitt vedkommende, men det blir jo alltid mer alvorlig når en gjør oppdagelsen selv.

Samuel Logan Brengle så det samme:

«Mosjon er meget nødvendig for helsen. En offiser som går på husbesøk det foreskrevne antall timer, selger Krigsropet og holder friluftsmøter, behøver ikke særlig mosjon utover dette, om han trekker skuldrene tilbake og ånder dypt. Men liksom et kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, så er menneskekroppen ikke sterkere enn sitt svakeste punkt. Det er derfor nyttig med litt alminnelig, systematisk gymnastikk for å holde alle kroppens organer sunne og sterke.»*

Dette ble skrevet for ca. 50 år siden, og da fantes det ikke biler blant norske frelsesoffiserer. (De første bilene ble først tatt i bruk i frelseskrigen på midten av 30-tallet.) Nå kjører vi på husbesøk, vi kjører med Krigsropet, vi kjører på utposter — kanskje vi heller ikke lenger trekker skuldrene tilbake og ånder dypt? ? ?

«Offiseren bør også innse sitt personlige ansvar for å bevare helsen, og fortsettende bygge opp en god helbred så langt dette er mulig. Han bør bruke sin sunne fornuft og omsorgsfullt innrette sitt levesett i overensstemmelse med sunnhetsreglene når det gjelder kostholdet, klær, renslighet, personlig hygiene, mosjon, frisk luft, søvn og avholdenhet fra skadelige ting.»**

Jeg tror ikke at problemet ligger i klær (der velger Frelsesarmeen for oss), heller ikke i mangel på personlig hygiene, renslighet eller søvn. Kanskje heller ikke i kostholdet (skjønt misbruk der kan få katastrofale følger i likhet med misbruk, av f. eks. alkohol — nesten like mange dør av sykdommer som en følge av overvekt som de som dør av underernæring i U-land).

For mitt vedkommende er det den lille ekstra tilføyelsen av mosjon som hjelper på fysikken. Jeg mener ikke at offiserer nødvendigvis skal melde seg inn i idrettslag eller mosjonspartier (husmortrim for den del), det er ikke alle steder korpsets eller institusjonens rutine tillater det — nei, en må selv finne fram til hva som er mest gagnlig. Etter en ekstra hektisk dag, kanskje med mye hode/hjertearbeid, er det en vederkvegelse å få slite ut kroppen litt også — da sover en enda bedre.

Når det gjelder deltakelse i idretts-lag etc., har jeg lyst til å nevne et par episoder:

Da jeg var i marinen, traff jeg mange gutter fra Karmøy, og da det ble snakk om Frelsesarmeen, var det alltid det samme som ble brakt på bane: «Kjenner du Snell? — han spilte på fotballaget i Skudenes.»

En utvidet kontaktflate:
Lederen i et idrettslag på et sted hvor jeg var stasjonert, kom bort til meg og sa: «Det er så pussig å merke seg hvordan alt det ufine snakket forsvinner når du er på trening.» I det samme laget fikk jeg dessuten mange åndelige samtaler med «gutta». En utvidet kontaktflate, som kommer i tillegg til at en er mer hardfør når «stormene» kommer. Ta imot utfordringen: «Kom i form!»

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette er dere» ( 1. Kor. 3, 16-17).
-----------------------------
* Fra boka «Sjelevinnerens hemmelighet.»
** Fra «Ordrer og reglementer for offiserer» (Kapitel 5:3).  
Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 1 - 80. årg. - Jan. - febr. 1979