Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

mandag 2. desember 1991

Frelse - det naturligste av alt

Møt Jostein Nielsen, frelsesoffiser og lærer på Jeløy folkehøgskole
Tekst og foto: Emil Skartveit

Et uregelmessig verb. Kreativ. Opportunist*. Spontan.
Jostein Nielsen, 35 år, gift med sin Magna, tre barn. Frelsesoffiser, sosionom, hovedfagstudent i kristendom. Han kan ta pusten fra de fleste — og gjør det. Det siste året har han skrevet bok, laget musikal, hatt full lærerjobb på Jeløy folkehøgskole og tatt mellomfag i kristendom på samme tid som heldagsstudentene. Ikke rart at han er blitt tynn i håret. Det har kanskje sine naturlige grunner også, men likevel...
Hans far sa en gang til ham: — Jostein. Skal jeg gi deg et godt råd som jeg vil du skal følge, må jeg si deg det motsatte av hva jeg egentlig mener.

Javel... 

— Er du vanskelig å samarbeide med? 
— Jeg er nok det. Det er vel noe av det mest negative med meg. Dessuten lider jeg av en veldig autoritetsforakt, og det er vanskelig i Frelsesarmeen. Jeg liker ikke underordning, liker ikke at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Men Jostein gjør jobben sin. Det skriver nok elevene ved folkehøgskolen under på. Det blir mange personlige samtaler. Om tro, om tvil, om problemer. Jostein er god å ha i miljøet. For mange blir han Frelsesarmeen personlig.

 — Det er et veldig ansvar. Både i forhold til Frelsesarmeen og elevene. På skolen kan vi rekruttere soldater og offiserer. Og vi gjør det. I denne oppgaven er det for meg helt avgjørende at jeg er offiser. Det høres kanskje rart ut, men det er slik. Han ønsker først og fremst å formidle de kristne verdiene. Ikke presentere skråsikre meninger, men ærlig innrømme at mye er forskjellig. — Men et år er så fortvilende kort tid, sukker Jostein. — Tida går så fort, og det er så mye som skulle vært gjort...

Være blant folk
Vi har plassert oss på lærerrommet. Her er han mellom «slagene».
 Jostein er opptatt av dette. Vi må ut. Ut av våre «lærerrom». De som trenger oss, de som ennå ikke har fått se Jesus, må få se ham igjennom oss. Vi — og troen — må bli synlig.
— Troen har blitt så viktig for meg. Så selvfølgelig, så riktig og naturlig at jeg må formidle det videre. Jeg kan ikke sitte med det selv.
Jostein blir engasjert, han er opptatt av at troen må få føtter og bli mobil.
— Vi overlater hverdagen til folk selv. Spørsmål om evighet og tro blir privatisert. Det er ikke rart at motforestillinger og misforståelser ødelegger for manges ønske om å tro. — For folk vil tro. De søker noe mer. Det bekrefter den store interessen for allmenn religiøsitet vi opplever i dag. Men de går feil. Vi må fortelle dem at det er «vår Gud» de søker. Den «ukjente Gud» er vår Gud!
Jostein trekker pusten.
— Derfor må vi ut på banen, delta i vanlige aktiviteter, få venner i andre miljøer. Vi synger i en av våre sanger: «Der hvor din frelser utestenges, der må ei heller du gå inn». En slik setning er livsfarlig. Den legitimerer lett en holdning som tilsier at vi skal bli værende for oss selv. Hvor var Jesus? Han var ute — blant folket! Der hadde han venner. Der lo han, der var han glad, der var han lei seg. Der var han et speilbilde av sin Far. Og folket kom, og ble frelst. Det vil vi også oppleve. At folk kommer. Finner tilbake til sin tro. Troen har enorme muligheter i dag, men den avhenger av oss.

Frelse 
— Hva vil det si å bli frelst?
Et smalt ansikt, er ansikt du ikke forholder deg likegyldig til, samler seg rundt spørsmålet. For dette er viktig. Frelse? Det står på «arbeidsplanen» for hver eneste skoledag. I møte med ungdom på leit, blant ungdom som vil tro. Og svaret er mildt, men bestemt. 
— Frelse er at et menneske tar opp igjen den opprinnelige kontakten med Gud. Frelsen skjer når dette fellesskap er gjenopprettet. Derfor er frelsen det naturligste og riktigste et menneske kan oppleve.
Da Jesus døde, gav han oss den. Men man må selv ta imot. Bekrefte den personlig. Erkjenne at Jesus døde for meg!

— Hva er de vanligste sperrene?
— Den vanligste sperren blant ungdom er at kristendom har blitt synonymt med puritanisme og pietisme. At det blir slutt på all moro. 

— Blir det det?
 Jostein smiler. Og smilet er vel god nok forklaring på det spørsmålet.
— Ellers, sier Jostein, — er de vanligste motforestillingene bortforklaringer. Man vil vekk fra valgsituasjonen, og stiller spørsmål som: Når det er så mye vondt, kan Gud være god?
 — Men, erkjenner Jostein, —Du kan ikke intellektualisere et menneske inn i himmelen. Selv om du får ryddet opp i feilaktige påstander, misforståelser og lignende, så må den enkelte selv gå de siste skrittene. Og det er det vanskeligste. Da må fornuft og følelser velges bort. Et valg må tas, en viljebeslutning fattes.

— Kan alle bli frelst?
Svaret kommer nærmest før spørsmålstegnet avslutter setningen.
— Alle! Ingen er forutbestemt, alle har mulighet! Jeg har selv fått lede en jøde til troen, og det er noe av det vanskeligste som finnes. Men det viste meg hvor fort trosskritt kan tas, når man først begynner å gå...
Når folk har forstått hva det dreier seg om, forstått at hele valget må krympes til et «Jesus elsker deg. Er du villig til å motta hans kjærlighet?», da går det fort. Når hjernen ikke lenger fokuserer på «kirken», på dogmer eller «uniformering», er det lettere å si ja til Jesus.

Ødelagte ord og lang vandring
Det kristne språket har opplevd utvanning, fornedring og misbruk. Har det lenger styrke nok til å fortelle folk noe?
— Det vil alltid være vanskelig å finne ord som forklarer de åndelige sannhetene, svarer Jo-stein. De kommer til kort. Likevel må vi bruke dem. Også de ødelagte. Forsøke å gi dem innhold. Men de må forklares og konkretiseres ned til minste detalj. Og Gud som har gitt oss språket, ordene, vil velsigne det.

— Kristendommen har hatt en lang vandring fram til våre dager. Både geografisk og historisk. Mange sitter med en følelse av at dagens kristendom er en blek etterlevning av det som engang var; noe i nærheten av et surrogat. Kommentar?
— Troen kjenner ingen hindring! Lar vi den leve, er den like sterk i dag som den en gang var. Jeg tror det som er mistet er i ferd med å gjenoppdages. Vi nærmer oss på ny det opprinnelige.
Dette oppleves der hvor de bibelske prinsipper, Bibelens ånd, og ikke først og fremst dens bokstav, settes i høysetet.
Det, sier Jostein, — vil vi se mer og mer av.
Jostein stanser. Det siste er veldig kontroversielt, og lett å misforstå. Men jeg opplever det slik at vi først og fremst må søke Bibelens ånd. Bokstaven er en rettledning, og må ikke bli stående alene.

Søk - og fortell!
— Hva vil du si til den som er på leting?
— Finn en menighet, søk den Jesus som forkynnes der!
— Og til den som vil fortelle om Jesus til andre?
— Vær deg selv, vær ærlig. Hvis du ikke kan svare på alt, ikke gi inntrykk av at du vet alt. Fortell om det du har opplevd. Fortell om den Jesus du kjenner.
-------------------------------------------------------
* Det ble en diskusjon om bruken av det negativt ladede ordet «opportunist». Det er en som til enhver tid bruker anledningen til å fremme sine egne interesser. Jeg hevdet overfor Emil at min største interesse er å se mennesker frelst og at jeg i det perspektivet ser meg selv som en opportunist. (Min kommentar).


Publisert i Krigsropet #49 1991