En annerledes major

Tekst / foto: Andreas Magnus

Jostein Nielsen er soldat i Guds arme, dernest offiser i Frelsesarmeen. Den profilerte majoren ønsker seg mer blod og ild, og ikke bare suppe og såpe, for den framgangsrike armeen. — Vi glemmer ofte å regne med englene, i vår del av verden, sier majoren.

— Suksess kan være like farlig som forfølgelse, advarer Nielsen. Det kan ta bort fokuset fra det som er Guds kall. Majoren er glad for den fremgangen Armeen har opplevd de siste årene, men advarer mot å la seg fange inn i rollen som hele Norges politisk korrekte kjæledegge. 

— Det betyr ikke at vi skal provosere med vilje, men at vi må være bevisste på hva det er vi er kalt til, presiserer han.

Tungetale 

Selv har Nielsen aldri vært særlig politisk korrekt, selv ikke innad i Armeen. 

— Jeg har fått endel pepper opp gjennom årene, sist da jeg arrangerte catwalk her på templet i forbindelse med at en del designere hadde laget mote av gammelt Fretextøy. Men slikt må jeg tåle, ler han.

Også for sin karismatiske profil har Nielsen møtt enkelte reaksjoner. Det begynte allerede da han som 17-åring mottok tungetale, og toppet seg da han under tiden med den såkalte «Toronto velsignelsen» opplevde en del av det han selv kaller åndens manifestasjoner. Men han roser Frelsesarmeen for dens åpenhet: 

— At de kalte en «urokråke» som meg hit, som leder for Norges største korps, vitner jo om stor takhøyde, smiler Nielsen.

Juling

Den muntre «siddisen» trives på sin post i Templet i Oslo, selv om han godt kunne vært en del av administrasjonen foruten. Det er forkynnelsen av ordet og utrustning av de kristne han brenner mest for. Kallet til fulltidstjeneste fikk han allerede i ungdommen, men det var en kamp å overgi seg helt. — Jeg tvilte aldri på at Gud fantes, men all mobbingen og julingen jeg fikk som gutt, på grunn av at jeg var kristen, gjorde at jeg var usikker på om jeg orket å betale prisen.

Feilslått

Erfaringene som barn av omflakkende frelsesarmeforeldre var tøffe, og gjør at Nielsen i dag betegner frelsesarmeens tidligere strategi, med hyppig omplassering av soldatene, som til dels feilslått. 

— Heldigvis er dette i ferd med å endres. Nå prøver vi å legge opp til mer langsiktig utplasseringer. Det tror jeg vil komme både korpsene og soldatene til gode, forklarer sosionomen og teologen Nielsen. Han har vært så opptatt av problemstillingen rundt det han kaller «kallsbarna» at han flere ganger har vurdert å skrive doktoravhandling om temaet. Nå har han imidlertid lagt planene på hylla.

Et verktøy 

En vaskehjelp, som passerer utenfor døren, får Nielsens oppmerksomhet og en varm hilsen. Selv om kontoret vitner om en travel hverdag, ønsker majoren å prioritere tid til å se menneskene rundt seg.

— En av mine viktigste oppgaver er å bygge relasjoner mellom mennesker, — og mellom Gud og mennesker. Da må man ha tid til folk, forklarer han.

Nettopp evnen til å ha Gud og mennesker i sentrum, og ikke strukturer og organisasjoner, er en av de tingene som begeistrer Nielsen med Frelsesarmeen. 

— Så lenge Armeen forblir en organisasjon hvor mennesker kan tjene Gud slik Han har kalt dem, er den et nyttig verktøy for å bygge Guds rike. Fokuset må imidlertid alltid være på det man skal bygge, og ikke på verktøyene.

Noe mennesker samler på verktøy uavhengig av nytteverdien. Slik tenker ikke jeg. Derfor vil jeg heller ikke nøle med å slutte i Armeen dersom den ikke lenger fyller sin funksjon i byggeprosessen, sier 47- åringen.

Homofobi 

Foreløpig synes Nielsen at Armeen har klart å balansere mellom tydelighet på Guds ord og rausehet i møte med mennesker, selv om media har gjort sitt til at det diakonale har fått det meste av fokuset. Nå kan det imidlertid virke som om trenden er i ferd med og snu, ifølge Nielsen. 

Under de homofiles Skeive dager i Oslo fikk nemlig Armeen homofobi-prisen, og en radiostasjon fulgte opp med et innringer spørmål som gikk på om det var rett å støtte en organisasjon som Frelsesarmeen, når den ikke vil ta opp praktiserende homofile som soldater. 

— Dette kan tyde på at det vil bli tøffere å stå for noe i framtiden, og jeg er spent på å se hva som vil skje videre, når det snille bildet av Armeen kanskje vil rakne for noen. For oss blir utfordringen å ikke prøve å beskytte vårt gode navn å rykte, men tørre å stå fast på Guds Ord, samtidig som vi kommuniserer kjærlighet til de enkeltmenneskene vi møter.

Bønnesvar 

Engasjement for lokalsamfunnet og enkeltmennesker er noe ingen kan ta fra Nielsen. Derfor er han også tungt inne i aksjonen Bønn for Oslo. Der fokuseres bønnene mot konkrete behov i byen, slik bekjempelse av kriminalitet og rus. Også enhet blant de kristne står høyt på prioriteringslisten til bønnekjempen, som kan vitne om mange konkrete bønnesvar. 

—Vi opplever stadig at Gud svarer våre bønner helt konkret. Et eksempel er den brå nedgangen av barneranere i Oslo. Etter at problemet ble definert som en av Oslos største utfordringer av visepolitimesteren, begynte vi og be, og allerede en måned senere skrev Aftenposten at «fra 1. april stilnet barneransbølgen helt». Det tar vi som et tegn på at Gud hører bønn, avslutter Nielsen.

Publisert i "Norge IDAG" #28-29 2003

Brør i armeen

Johannes Morken i VL:  

På årskongressen til Frelsesarmeen har major Jostein Nielsen (47) ein framskoten posisjon som tolk*. I salen sit bror hans, Brynjar Meling (36), advokaten, og lurer på om han skal hengja uniforma si i skåpet for godt.

 Hadde brørne vilja, kunne dei reist som komikarar på hotell ved Middelhavet. På årskongressen for 10-12 år sidan stilte dei opp som komikarar, som restane av mannskoret «Lerken». «Lommelerken» tok forsamlinga med storm. 

 — Eg spelte fiolin, noko eg ikkje gjer. Brynjar spelte piano, noko han ikkje gjer. Vi fekk seriøse tilbod. Men vi var for opptekne, seier Jostein. 

Neste laurdag tek dei tonen tilbake. Niesa deira, Beathe Lunde, skal gifta seg. Ho hadde planlagt at nokre vener skulle spela til brudedansen. Men det gjekk i vasken. Jostein og Brynjar stiller opp. Beathe veit det ikkje. Jostein har lånt Vikingarna-notar. På Toten skal «Leende gulbruna ögon» få dansen til å gå.

Andre tonar.

 Det er andre tonar som skal prega den kongressen til Frelsesarmeen i helga. Men det er flust med humor og sjølvironi på korpsleiarkontoret. Jostein Nielsen dreg fram Professoren som i teikneseriestripa her om dagen definerte ein kongress som eit møte som kompenserer mangel på innhald med mange deltakarar.

 — Det må ha vore mynta på oss, humrar majoren. 

 Advokaten som forsvarar den terrormistenkte mullaen, er ein av deltakarane. Brynjar Meling har tidlegare sagt at han ikkje vart så imponert av tv-bileta der mulla Krekar ropte «Allah» medan han heldt geværet heva. Meling hadde trass alt eit par karismatiske forkynnarar i familien. Jostein Nielsen er karismatikaren.

 — Kva er likskapen mellom mulla Krekar og major Jostein?

 — Dei har båe ei sterk tru og brukar sterke verkemiddel. Dei har teke følgjene av trua si. Men Jostein er pasifist, svarar Brynjar. 

 Jostein vingla seg rett nok fram til pasifismen: Som ferdig utdanna offiser, i Frelsesarmeen, kom Jostein til sesjon. Der nekta han militæret. Men så vart han spurt om å vera presteassistent på Håkonsvern og sa ja. I neste omgang tenkte han at når han fyrst var inne, var det det same kva han gjorde, så han hamna på befalskurs. Men den dagen han fekk opplæring i korleis han kunne bruka batongen utan å etterlata merke, fekk han nok. Han dimitterte.

 I dag leier Jostein Nielsen Templet korps i Oslo.

Brynjar vedgår at han svært sjeldan høyrer broren forkynna.

 — Eg trivest ikkje i karismatiske samanhengar. Eg høyrest sikkert ut som ein snobb også der. Eg er ikkje luthersk. Eg burde kanskje heller bli katolikk.

 — Du har åtvara mot å generalisera om mulla Krekar ut frå einskilduttrykk, som tv-bilete. Kvifor held du deg til einskildinntrykk av karismatikken til bror din?

 — Det er vel for å sleppa å generalisera. Dei møta eg har hatt med karismarikken, har hatt eit svært demagogisk preg, talarane har gjeve uttrykk for ei form for monopol på kontakt med Gud.

 — Den karismatikken eg står for, er kontemplativ. Det ligg nærare deg enn du trur, svarar Jostein. 

 Men talsmannen for mullaen er ikkje på gli. 

 Spørsmålet er så om majoren kunne forsvart mulla Krekar.

 — Ja, svarar Jostein.

 — Når han fyrst fekk opphaldsløyve, må han ha det same vernet som meg. Før Krekar-saka kom opp, diskuterte Brynjar og eg forsvararrolla. Tidlegare tenkte eg at dersom ein advokat inst inne visste at ein klient var skuldig, måtte det vera vanskeleg å forsvara vedkomande. Men Brynjar har overtydd meg om at ein forsvarar si rolle ikkje er å prova uskuld, men å sjå til at aktoratet verkeleg har prov for skuld. Dette er svært enkelt for meg. 

 Frelsesarmeen har mista ein god predikant i Brynjar, meiner Jostein.

Advokaten er aktiv i juniorarbeidet. Uniforma brukte han sist for ein månad sidan. No vurderer Meling å hengja ho i skåpet for godt. Av omsyn til armeen.

 Faren deira, Hans Johnny Nielsen, er i teneste i Kongsvinger. Ei eldre dame putta pengar i bøssa hans, men la til: «Men du burde kvitta dykk med denne advokaten.» 

 «Det var leit,» svara Nielsen. 

 «Eg likar han.» 

Kvinna ville vita kvifor. 

 «Fordi han er son min.» 

Jostein trur ikkje Frelsesarmeen opplever broren som eit problem sjølv om det hender at ein og annan gjevar bed om å verta stroken av listene i protest. 

Meling har opplevd at klientar har «brukt Frelsesarme-greiene» som prov for at dei snakkar sant sidan ein frå Frelsesarmeen ikkje kan lyga. 

 — Av og til har eg kjent meg som eit gissel, seier advokaten. 

Jostein meiner bror Brynjar er meir glad i Frelsesarmeen enn han sjølv. 

 — For meg er Frelsesarmeen ein reiskap der eg kan tena Gud. Medan eg var rektor på Sagavoll, var det an person som aldri gav seg på at eg måtte tilbake som offiser, det var Brynjar. 

 — Det var, svarar Brynjar, meir av omsyn til Frelsesarmeen enn til Jostein. 

 — Eg er tradisjonalist. Armeen treng oppegåande folk. Jostein har eit godt hovud. 

Advokaten. 

Den dagen Annie Bergliot Olsvik i Haugesund vart drepen, stod ikkje telefonen stille hos advokat Meling. Olsvik var aktiv i Frelsesarmeen, og journalistar ville ha kontaktar. Meling såg det som ei oppgåve å hjelpa Frelsesarmeen fram.

 Broren meiner at sidan drapet ikkje hadde noko med bakgrunnen hennar frå Frelsesarmeen å gjera, var dette også heilt uvedkomande i media. 

 Advokaten er usamd, han forstår jakta på vinklingar. 

 — Bakgrunnen hennar understreka det uskuldige, seier han. 

 Hadde han blitt spurt, hadde Meling også teke forsvararjobben for dei to libyarane som er arresterte. Han hadde jamvel sagt ja til å forsvara likskjendarane i Skien. 

 — Då hadde vel aksjane mine i kristenfolket stige endå meir, seier han ironisk. Medan vi intervjuar brørne, er det einkvan som bryt seg inn i bilen til advokaten utanfor Templet, midt på lyse dagen. 

 — Slikt skal forsvarast, konstaterer Meling ved synet av bilen. Det er enno ikkje klart om han tek jobben.

 Jostein vedgå at han ved stortingsval røystar SV. Brynjar er konservativ og heldt seg til Høgre, heilt til 14. september i fjor. I protest mot at «Erna Solberg og Carl I. Hagen hadde kjøpt dei same brillene» i Krekar-saka, vurderer den verdikonservative å røysta RV. 

Slimål.

Brynjar Meling har omtalt seg som ein ryggeslaus slimål i trusspørsmål. 

 — Då har vi tittelen på intervjuet, Meling: «Ein offiser og ein slimål»... 

— Det er i orden. Mora mi ville ikkje likt det. Men eg har trass alt gjeve ho fire vakre barnebarn, så ho får vera nøgd, svarar advokaten og skifter spor: 

 — Eg har alltid verdsett menneske som har ei sterk overtyding. Eg har spurt meg kor mykje det er råd å ta bort får Bibelen før det gjer noko med trua. Jomfrufødselen? At Jesus gjekk på vatnet? Oppstoda? Svaret er: Eg veit ikkje. Kva ville det gjort med trua di, Jostein, om det kom ein professor og sa at det var lagt fram ugjendrivelege prov for at Jesus aldri stod opp. 

 — Det er, svarar Jostein, eit ikkje-spørsmål. Det er umogeleg for meg å tru at det kan koma ugjendrivelege prov. Jomfrufødselen er viktig nok, men tyder langt mindre enn oppstoda.

Intervjuet ble gjort i forbindelse med Kongressen 2003* og stod i:

Vårt Land 28. juni 2003 s. 30-31 - PDF 

-------------------------------------

* Jeg tolket Israel Gaither:

Smaken på bønn

Bønn er relasjon

 - Håkon er tilstede med hele seg. Han har et ekte engasjement, han er ydmyk og samtidig enormt nidkjær og er veldig utholdende når han ber, sier major Jostein Nielsen som stod side om side med Fagervik da folk i hundrevis strømmet til Templet for å be for Oslo.

Sitatet er hentet fra en artikkel om Håkon Fagerviks nidkjærhet for bønn generelt og 'Bønn for Oslo' spesielt som ble publisert i Krigsropet #18 - 2003.

Les hele artikkelen: 

"Smaken på bønn" som PDF

Catch the Fire - Back to school

-------------------------------
Published in 'Salvationist' No 883 - 26 April 2003

Vil ikke være «samfunns-ikon»

Tekst: Frode Sunde Didriksen
Major Jostein Nielsen vet ikke om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «snilleste gutten i klassen» og «samfunns-ikon». -Hvis ikke Frelsesarmeen kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein.

Jeg var innom Jostein Nielsen en forblåst vinterdag for å snakke om Frelsesarmeen - fortiden, nåtiden og framtiden. Og Jostein Nielsen er en mann som gjerne snakker om denslags. Jostein føler seg godt hjemme i Frelsesarmeen, organisasjonen han har blitt født inn i, ifølge ham selv. Samtidig er majoren i Templet korps i Oslo beredt til å forlate armeen om det skulle være Guds vilje.
- En kollega sa en gang til meg at «Frelsesarmeen er det beste jeg vet, og det verste jeg vet er Frelsesarmeen». Jeg forstår hva han mente. En organisasjon blir aldri noe annet enn de menneskene som forvalter dens ide og misjon, og da kan man oppleve mye rart, smiler Nielsen.

Snill gutt? 
Frelsesarmeens historie taler klart om en reaksjonær og tidvis upopulær hær med Guds soldater, likevel tror ikke Jostein at Frelsesarmeen anno 2003 verken har blitt for snille og eller kun er en humanetisk sosialhjelp.
- Jeg tror vi fortsatt er tydelige på hva vi står for og mener, men folk ønsker at vi skal framstå som «snille». Vi har fått et positivt rykte som folk ikke ønsker at skal forstyrres. Egentlig tror jeg mannen i gata ønsker å ha noe som de oppfatter som godt, noe eller noen som står for gode verdier og forsøker å leve disse ut i praksis, mener Jostein Nielsen.
Den karismatiske majoren tror at i folks bevissthet er ikke alt Frelsesarmeen sier og gjør bra, men summen står for noe positivt og godt som de er redd for å miste. Samtidig er Jostein usikker på om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «samfunns-ikon». Han trekker fram at det ligger en stor fare i å gjøre en god gjerning fordi det vil gi positiv publisitet. - Dersom det er motivasjonen, er det kanskje bedre at gjerningen forble ugjort. Det pussige er jo at rekrutteringen til arbeidet vårt var mye bedre da vi av mange ble hatet og forfulgt, tenker Jostein høyt.

Overgrep?
- Hva mener du om utsagnet: «Soup, soap and salvation - i den rekkefølgen, ellers blir det et overgrep å misjonere?»
Det er viktig at mennesket er en helhet med ånd, sjel og legeme. Et vitnesbyrds troverdighet blir større dersom man tar hensyn til at et menneske i øyeblikket kan oppleve mer preserende behov enn det åndelige. På den annen side kan man si at det er overgrep å misjonere for et menneske etter at det har mottatt mat og klær, fordi da kan vi risikere at personen føler at han eller hun pliktskydigst må lytte til budskapet vårt også, påpeker majoren.
- Den fysiske hjelpen gir vi betingelsesløst, men dersom mottakeren også vil lytte til det vi har å si, er det formidlingen av evangeliet tross alt det aller viktigste for oss, understreker han.

Åndskamp 
Jostein blir begeistret når han kan snakke om noen nøkkelord i den kristne tro. Jeg ga ham noen stikkord, som nåde, overgivelse og åndelig krigføring. - Guds nåde er uendelig, og den eneste betingelsen er å akseptere at jeg trenger den. For mange blir denne innrømmelsen et stort skritt. Det går på stoltheten løs og det utfordrer kravet om å ville forstå. Det er da det blir spørsmål om overgivelse, eller å «dø» som Bibelen uttrykker det. Det handler nettopp om å gi slipp på en forestilling og akseptere den åndelige dimmensjonen. Det er da jeg tror mennesker begynner å snakke om å oppleve nåden eller Guds nærværet, sier Jostein Nielsen. Jostein tror at Guds motstander bruker alle midler for å forhindre at mennesket kommer i kontakt med Gud, og han refererer til Paulus' ord om at kristne ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
- Akkurat der har vi i Frelsesarmeen en utfordring. Vi har på en måte erklært «åndelig krig», men faren er at vi har bygget opp en hær som egner seg bedre til parade enn til krigføring.

Et greit sted
- Vi i Frelsesarmeen ønsker å fortsette med å dele ut suppe og såpe dersom det offentlige ikke klarer å finne en måte å eliminere dette behovet; Noe det for øvrig burde ha gjort for lengst. Men hvis ikke Frelsesarmeen også kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, da finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein. Majoren er ikke villig til å gå på kompromiss med at et hvert menneske trenger å vende om og ta imot Guds tilbud om frelse.

- Heldigvis er vi fortsatt der med evangeliet, og da er Frelsesarmeen et greit sted å tjene Gud, sier Nielsen. Jostein sterkeste ønske for enhver kristen er at Guds rike blir det viktigste. - Guds rike er viktigere enn en organisasjon eller et kirke-samfunn. I det øyeblikket «Gudsinspirasjonen» forsvinner er det ingn vits å bygge en større organisasjon. Store religiøse organisasjoner har vi mer enn nok av. Bare tenk på hva de krever av ressurser - både økonomiske og menneskelige. Det er en tendens i slike organisasjoner at organisasjonsapparatets behov fortrenger behovet som i sin tid ga organisasjonen legitimitet. Jeg lurer på hva Gud vil si om denne forvaltningen når det en gang skal gjøres opp regnskap, avslutter Jostein Nielsen.

Publisert i DAGEN 4. april 2003
--------------------------
Intervjuet ble også kommentert under overskriften:
For lite rampete? i Aftenposten 7. april 2003 - PDF

Ber om et forandret Oslo

Publisert i Agenda 3:16 #2 2003

Reportasjen "Ber om et forandret Oslo" som PDF

— Et samfunnsansvar å be

TEKST: Marit Dehli
 
Oslofolk vil be. For tredje gang trosset horder snøslapset og gikk på bønnesamlinger. 

Sjudagersøkten startet 12. januar med en gedigen økumenisk gudstjeneste i Oslo Rådhus. 1100 stoler ble for lite, og mange måtte sitte på golvet. Så ble Oslo innhyllet i bønn. 24 timer i døgnet ba folk fra mer enn 20 ulike menigheter. De ba for byen, for politikere, for maktapparatet, for familier, for relasjoner, for syke. Denne gangen var Templet hovedarena for samlingene med major Jostein Nielsen som leder for bønneaksjonen. 

- At jeg ble valgt, har en så enkel forklaring som at tidligere leder Leif Larsen har permisjon, men det handler også om at Frelsesarmeen virker samlende. Når Guds folk kommer sammen, er det i Guds hjerte. Mens djevelen er direktør i firmaet «splitt og hersk», er det Guds strategi å samle sine barn, slik det står: «som en høne samler kyllingene under sine vinger». Enhet var det siste Jesus ba om. «Et forvandlet Oslo med mennesker som vinnes for Gud og følger Jesus!» Slik lød hovedbønnetemaet. 

Er så Oslo en annen by etter intensiv kommunikasjon med Vårherre? 

- Jeg er ikke i tvil om at det bønnearbeidet som har vært drevet de siste årene har ført til resultater. Vi har bedt om at antall overdosedødsfall og voldskriminaliteten måtte gå ned - noe som har skjedd. Jeg tror også forvandling kan skje over natten, men Gud må få slippe til på sin måte, for han har en evne til å overraske. Bønnearbeid er å så inn i Guds inngripen. Det vi må være klar over, er at djevelen mobiliserer sterkere når vi begynner å be. Derfor er det viktig at dette ikke er et skippertak, men at arbeidet er i kontinuerlig og stadig ekspansjon. 

- Vi har et ansvar for å be mer enn i bare menigheten. Som kristne har vi en rolle å spille i samfunnet. Gud er interessert i hvordan vi styrer politikken og forvalter våre institusjoner. I 1. Timoteus 2 står det at vi skal be for konger og alle som har en høy stilling, ja alle mennesker, for det har Gud behag i. Det var ord som ble en vekker for meg, sier Jostein Nielsen.  

Publisert i Krigsropet #6 2003

Bønn forvandler!

Tekst og foto: Marit Dehli

- Jeg er glad i å be, nettopp fordi det fungerer. Hvis du erfarer at bønn er noe vitalt, går du aldri bort fra å be, sier Jostein Nielsen.

Lederen for Templet i Oslo og årets aksjon «Bønn for Oslo» er radikal. Ikke redd for å snakke om åndelige krefter. Om åndskamp. Om engler og nådegaver. «Frelsesarmeens åndelige alibi», fleipet en flåkjeft da han skulle introdusere ham. Selv snakker major Jostein Nielsen avslappet om forbindelsen oppover — og innover. 

Venter på Gud 

- Ber du mye?
- Hva er det å be mye? Jeg er ikke Frelsesarmeens superbeder. Det blir for klissete å si, men jeg kan ikke si annet enn at bønn er en kjempeviktig del av mitt liv. Bønn kan være kamp - det er ikke bare fryd og gammen. Hvis det kjennes tungt å be, må man ha klart for seg hva bønn er. 

- Ja, hva er bønn? 
- For å beskrive det kan du skrive en bok, sier han og trekker fram Ole Hallesbys «Fra bønnens verden». — Der står det at bønnens to drivkrefter er hjelpeløshet og tro. Man trenger hjelpeløsheten og man må tro at det hjelper å be. Når Paulus skriver sine brev, ber han for dem han skriver til, at de må forstå Guds vilje. I det øyeblikket du forstår den, vil du få en drivkraft i bønnen. Da begynner du å be med retning. Da vet du hvor du skal. Jeg venter ofte og spør: «Gud, hva vil du nå?» Å være vár, gi Den Hellige Ånd tid og se hva som skjer, er veldig spennende. — Bønn har også andre fasetter. For eksempel det å hvile i Herrens nærhet. Eller aktiv tilbedelse, hylle Jesus og vedkjenne seg ham som Herre. Først de senere årene har jeg opplevd bønn som en veldig sterk ressurs. Selv om jeg erfarte mye med Gud før, hadde jeg ikke den store utholdenheten og trodde aldri jeg skulle klare å be i tre timer. Nå gjør jeg det. 

- Gud har kontrollen
- Hva har skjedd?
- For meg handlet det om å tillate at jeg mistet kontrollen. To ganger ga jeg Gud fri adgang, og tredje gangen kom Den Hellige Ånd inn i mitt liv som et stormvær. Da skjedde det en forandring. Jeg fikk se det radikaliserende i at det er Gud som har kontrollen. Det er bare ham jeg skal være opptatt av. Det er så befriende! Samtidig er jeg redd for å fokusere på enkeltopplevelser. Hva da med tiden før dette hendte? Gud brukte meg da også, men det som skjedde, har gjort at jeg har blitt så avslappet i min gudsrelasjon. Det har gjort meg trygg i Gud, på hvem han er. Men jeg opplever også angrep, særlig hvis jeg blir sliten. Da er det egentlig bagateller som kan forstyrre min ro. Irrasjonelle ting kan gi meg angst. Dette ser jeg som en del av kampen, noe man må be om beskyttelse mot. 

Inn i nærværet
Og ber gjør majoren. I løpet av en uke blir det mange timer. 

— Men hva betyr det? 
Det handler mye om å være i Guds nærhet. Når jeg ber for meg selv, søker jeg inn til Guds faderhjerte. Jesus gir meg muligheten til det, og Den Hellige Ånd stadfester Guds nærvær. Noen ganger kan jeg oppleve det helt fysisk — som en vind, nesten som statisk elektrisitet, eller at rommet er fylt av Guds herlighet. Men du kan ikke oppleve nærværet uten å oppleve egen tilkortkommenhet, poengterer han. 
— Innimellom er det som om tiden plutselig forsvinner, for Gud er ikke tid. Han er evig. En time kan virke som fem minutter. Noen forklaring på det har jeg ikke, men jeg opplever å forsvinne inn i Gud. Majoren stopper opp. Vet at noen kan ha motforestillinger. 

- Vi må være forsiktige så vi ikke går over grensen mot svermeri, men det er så lite utbredt, så jeg er ikke redd folk skal be for mye. Jeg skal gi klar beskjed når vi gjør det, ler han. 
— Guds nærvær er ikke noe jeg valser inn og ut av — det er der hele tiden. Dermed blir selve livet en bønn, sier han. — Dette kan virke høytflyvende. Helt konkret ser jeg små ting i min hverdag som bønnesvar. For eksempel kan jeg gå en tur, og plutselig får jeg øye på en i menigheten som er blind og ikke ser drosjen som er kommet. Da kan jeg vise henne den. Folk kan si at dette er tilfeldigheter, men jeg ser på det som små hilsener fra Gud. Jeg har også handlet på en overbevisning som jeg ikke har noen rasjonell forklaring på. For eksempel vet jeg ikke hvorfor jeg velger å gå av bussen i en annen by enn dit jeg egentlig skulle og oppsøker mennesker som viser seg å være i krise og trenger noen å snakke med. 

Helbredet
Selv har han opplevd at en «pintørr bønn» gjorde ham frisk fra årelang sykdom. Jostein fikk en form for struma som resulterte i høyt stoffskifte. I ett år ble han behandlet med store doser medikamenter av forskjellig slag — uten resultat. Så prøvde legene radioaktivt jod, men da det ikke hjalp, måtte han tilbake på medisinene. 

— Da jeg kom i min datters bryllup, tok broren min meg til side og sa: «Nå ser du så dårlig ut at jeg ikke drar herfra før vi har bedt for deg». Litt senere gikk han, faren min og jeg inn i et rom hvor de ba for meg, helt enkelt. Der og da opplevde jeg ikke noe spesielt. Men dagen etter kjente jeg at jeg ble dårlig av medisinene. Jeg kontaktet primærlegen og sa jeg ville slutte. Han ba meg snakke med en spesialist, men denne fikk jeg ikke tak i. «Da slutter du på eget ansvar», sa legen. 
Etter den dagen har verdiene vært normale, forteller Jostein — og understreker at han i en forbønnsituasjon ikke anbefaler noen å slutte med medisiner. 

Ber for huset 

Majoren har tro på at bønn kan forandre atmosfæren i et hus og påvirke menneskene som kommer inn. Ofte velsigner han rommene, ber for tak og vegger. 

— Det er rart hvordan Guds nærvær kan prege bygninger. Vi pusset opp et gammelt hus ved Kragerø og trengte elektriker til sluttarbeidet. Han kom og arbeidet noen timer. Det gjorde også en frelsessoldat som tok seg av rørleggingen. Utpå dagen kom rørleggeren bort til meg og utbrøt: 
«Hva er det du har gjort med elektrikeren? Slik jeg kjenner denne karen, kan han ikke si en setning uten å banne, og nå har det gått flere timer uten at han har bannet en eneste gang!» 

Det jeg hadde gjort, var å be om at ikke noe ondt skulle komme inn i huset. — Foran møter hender det jeg går og velsigner stolene. Jeg kjenner ikke noen stor salvelse, det er så tørt og nøkternt som det kan få blitt. Men etter et møte fortalte to av guttene som hadde kommet, at det var som om stolene brant under dem. Egentlig var de frafalne, men denne kvelden kjente de at de måtte ta et valg. Senere har de faktisk blitt soldater! 

Bønn er kamp 

— Svarer Gud alltid? 
— Ja, jeg tror det, men av og til er det noe vi selv må svare på først. Det handler om å være overlatt. Er du overlatt med din sykdom eller din helbredelse, er du overlatt til Gud. Det er det det handler om å ha denne relasjonen i bunnen. Du kan ikke stresse med å komme inn i nærværet av Gud. Slapp heller av og la Gud få gjøre det om han vil. 

— Hver gang et menneske ber, hører Gud. Men ofte er vi ikke klar over at bønn er kamp. Vi må be til bønnesvaret bryter gjennom og være utholdende. Et godt eksempel er disiplene som sovnet i Getsemane, men de klarte også be i ti dager, fra himmelfart til pinse. Hva hadde skjedd? De så Jesus, og han åndet på dem. Jeg tror det var en utgytelse av Den Hellige Ånd, slik at de kunne «be gjennom» og være våkne når Ånden kom. Englenes plass i åndskampen er noe jeg vil studere nærmere. I Åpenbaringen 19,10 står det at de er våre medtjenere. Hvis det er sant, bruker jeg i for liten grad englene i bønnearbeidet. Er det fordi englene har en naturlig plass i deres tradisjon at det skjer masse helbredelser i Sør-Amerika, mens vi ser lite? spør Jostein Nielsen. 

— Hva sier du til en som ønsker komme videre i sitt bønneliv? 
— Stå på! Det er det viktigste. Bønnelivet er en utrolig viktig del av kristenlivet. Du kan ikke ha ekte bønneengasjement uten å bli engasjert av mennesker. Da ønsker du å fortelle dem om Jesus. 

— Bønn må jo være spennende. 
— Ja, klart det. Jeg kan ikke skjønne at folk ikke tror det! 

Publisert i Krigsropet #6 2003 - PDF

• Se også: - Et samfunnsansvar å be
• Artikkelen på Islandsk

Major på offensiven

Frelsesarmeen er på fremmarsj i Oslo. I frontlinjen står pastor og major Jostein Nielsen som er kjent for å være på offensiven, ikke bare i åndelig forstand. Da han som ung offiser var gifteklar, ble det ring på fingeren etter tre stevnemøter med uniform!

Han har allerede vært våken i fem og en halv time når Magazinet møter han klokken 10. Hittil har han rukket både bønn for Oslo samt flere andre avtaler, og dagen har så vidt begynt. Om en time må han være klar for stabsmøte. Det er sjelden denne majoren setter seg rolig ned med kaffekoppen, men så er det jo også sånn det skal være i armeen. Oppdraget kommer alltid først.

- Hensikten med alt vi gjør er at mennesker skal bli frelst og da må vi stå på, sier major Jostein Nielsen, som blant annet er pastor i Templet, Frelsesarmeens menighet i Oslo.

Født til uniform
Han ble født inn i Frelsesarmeen av uniformkledde foreldre, og så snart han var gammel nok var det en selvfølge at den unge soldaten skulle på offiserskole. Atten år gammel dro Nielsen alene til London for å stige i gradene.

- Det var kjempespennende. Jeg ble tatt imot som et familiemedlem, kommenterer han.

To år senere var han tilbake i hjemlandet med en hel del mer erfaring i ryggsekken, og nye striper på jakken.

Drag på damene
Da Frelsesarmeen kom til Norge på 1800-tallet, var det ikke alltid at striper og uniform trakk positiv oppmerksomhet. Offiserene måtte venne seg til kommentarer som «Se på de rare hattene» og «De er sikkert tyske musikanter». Men da Jostein Nielsen kom til Norge etter Englandsoppholdet var det stas å gå i uniform.

- Jeg har aldri hatt noe spesielt attraktivt utseende, og jeg vet ikke hvor viktig det er for jenter, men da jeg ble offiser må jeg innrømme at jentene stod litt i kø, humrer han.

Fort gift
For offiseren var det en selvfølge at den utvalgte jenta skulle være i armeen. Jeg klarte aldri å forelske meg skikkelig i en jente som ikke hadde uniform. Derfor valgte han selvfølgelig en flott uniformert kone. - Ja, det gikk fort med henne, sier majoren og ler godt.

- Jeg kom opp i Vik i Sogn og skulle tjenestegjøre der. Det var et deilig sted men litt isolert. Jeg gjorde foreldrene mine oppmerksom på at dersom jeg skulle være der måtte jeg ha en kone, så jeg bestemte meg for å gifte meg til jul.

- Men hvordan skal du få til det? lurte foreldrene. Naturlig nok siden det allerede var august og ingen kvinne i livet hans ennå.

 - Det får Herren ordne, svarte den unge offiseren. Kort tid etterpå gikk bruden opp kirkegulvet.

Degradert
- Vi var sammen et par-tre helger før vi ringforlovet oss, forteller major Nielsen, mens latteren triller. Som offiser måtte han den gang ofre tittelen for sin framtidige kone, siden hun «bare» var soldat. En offiser måtte gifte seg med en offiser, sa regelen, og løsningen ble en degradering for unge Nielsen. - Det var ikke noe problem det, smiler han, og legger til at denne regelen nylig ble opphevet, kanskje til glede for mange offiserer...

Menighetsplanting

Sammen med sin kone har major Jostein Nielsen vært trofast i Frelsesarmeen i alle år. I dag er han pastor for menigheten Templet i Oslo, i tillegg til en rekke andre verv og oppgaver. Han brenner for å se hovedstaden forandret og fester blikket lenger enn til sin egen menighet.

- Vi må utvikle en cellestruktur og bli mindre for å kunne bli større. Målet er at disse cellene skal utvikle seg til menighetsfellesskap. Det er ikke noe galt i at man konsentrerer seg om sin egen menighet, bare man ikke glemmer byen, understreker han. 

Templet kan gå foran som et godt eksempel i en utvidet cellestruktur. Menigheten satser på unge mennesker, og har grupper og lag i både breakdance, innebandy, fotball og baby-sang.

- Så blir det vårt ansvar å sørge for at dette blir noe annet enn en sosial happening.

Litt pyntelig
Hensikten med alt denne mannen gjør er å forkynne evangeliet om Jesus.

- Vi må ikke bli samfunnets kjæledegge, sier han.

- Har dere blitt mindre radikale med årene?

- Vi er fortsatt radikale, men jeg har nok forandret meg siden jeg var seksten og kunne rope ut evangeliet i en restaurant med forskremte gjester. Målet med å være radikal må være viktigere enn at radikalisme blir et mål i seg selv. Vi forkynner at Jesus befrir og kan forandre liv. Han tenker seg om.
- Men vi har nok blitt litt pene og pyntelige ja.

Visjoner

- Jeg drømmer om at Frelsesarmeen skal være det Gud har oppreist den til å være; en bevegelse som er drevet av Guds Ånd og ikke bare menneskers velvilje. En bevegelse som er kjent for å forkynne sannheten klart og tydelig. Det å gjøre godt kan ha en egenverdi, men mennesker trenger mest av alt å bli hjulpet til å leve et liv i Kristus. Det som er viktig for meg er at Guds rike, går frem.(1)  Derfor er majoren blant annet sterkt engasjert i «Bønn for Oslo».

- Det er viktig at vi står sammen. «Bønn for Oslo» er ingen institusjon, men en, visjon. Her står de kristne side ved side for å rope til Gud om en vekkelse i byen vår, sier han.

Snekker på si
Når majoren lar hatten ligge på hylla og uniformen henge i skapet drar han gjerne på seg snekkerbuksa. Forøvrig er det ikke lenger noen regel at soldater, offiserer og majorer skal bære 'uniform.

- Ja, for dette begynner vel å bli litt vel gammeldags?

- Jeg synes uniform er flott. Datteren min på atten år har nettopp funnet fram en av de eldste uniformene i skapet og er stolt av å gå med denne. Sånn jeg har skjønt det så er det litt mote med uniform-detaljer igjen, sier Nielsen. 

Men snekkerbuksa blir båret med like stor stolthet som uniformen.

 - Jeg elsker å snekre!
Jostein Nielsen kan blant annet vise til at han nylig totalrestaurerte et sveitser hus helt alene.

 - Ja, jeg må jobbe alene. Jeg er faktisk et helt annet vesen når jeg snekrer. Da konsentrerer jeg meg bare om det og lar ingen andre slippe til. Men bilen overlater han gjerne til eksperter.

 - Jeg er nok ganske praktisk av meg, men jeg hater bil. Hver gang jeg prøver å skifte noe på en bil så er det noe annet som er galt.

 Når bilen går føyken, synker majoren heller ned i en god bok. Han har lest alt av Gunnar Stålesen, Sherlock Holmes, Agatha Christie med flere.

Herrens nærvær
 - Du er vel kanskje ikke en gjennomsnitts-major!?

 - Jeg er nok redd for å virke for from kanskje.
Han ler godt igjen.
 - Men hvis jeg virkelig skal si hva som er viktig for meg så er det å få tid til å søke Herrens nærhet. Tid med Herren må prioriteres. Det er jo dette som påvirker mine relasjoner til andre mennesker.

 - Jeg tror det gjelder alle mennesker; når de kommer innfor Herren så faller ting på plass. Hvis du tar et ungt menneske og sier at de skal leve sånn og sånn så skjønner de det kanskje ikke. Men tar du det samme mennesket med inn i Herrens nærvær, så forstår de det selv. Det er umulig å være i Herrens nærvær uten å kjenne hva som er rett og galt. Jeg er av den overbevisning at hvis mennesker får oppleve Guds kjærlighet til dem, så vil de ønske å leve sammen med ham.

Tekst og foto: Eva-Charlotte Stenset
Publisert i Magazinet 31. januar 2003
-----------------------------
(1) 'Drømmen' ble sitert på 'Kirketorget' i Vårt Land 21. februar 2003

Tror på bønnen

BER PÅ SKIFT
De siste åra har det, tro det eller ei, ligget et 24 timers bønneskjold over hovedstaden. Jostein Nielsen leder det kristne bønnesamarbeidet «Bønn for Oslo». Menighetsmedlemmer deltar i en vaktordning der de ber kontinuerlig for Oslos innbyggere.

- Vi tror at bønn har en effekt. Vi har bedt helt konkret om en del ting, og vi har sett synlige resultater, sier Nielsen.

- Vi har bedt aktivt om at nazimiljøet på Bøler skulle gå i oppløsning, og det har skjedd. Vi mobiliserte bønn for at sommerens demonstrasjon mot Verdensbanken skulle bli fredelig, og det ble den jo. Vi har bedt for at antallet overdoseofre skulle gå ned i Oslo, og det har skjedd. Tilfeldigheter? Jeg tror ikke det. Jeg tror på bønnens kraft. Hvis et menneske blir velsignet, så vil det heller velsigne enn å forbanne andre, sier Nielsen.

Han mener det har skjedd et klimaskifte hos det norske folk i forhold til tro og bønn:

- Tidligere ble folk provosert dersom jeg sa at jeg ba for dem. Hvis jeg spør noen i dag «vil du at jeg skal be for deg?», blir det sett på som veldig positivt, sier Nielsen.

- Hvor fort kan vi se resultater av bønnen?

- Ting kan skje fort i Guds rike, eller det kan ta litt lengre tid. Noen ganger ser vi resultatene med en gang, andre ganger har vi måttet vente lenger, sier Jostein Nielsen.
---------------------------------------
Del av en større reportasje  om bønn i Dagsavisen 25. januar 2003
Nina Jonsrud og Linn Marie Bratvold
Tror på bønnen - hele reportasjen - PDF

Bønn for Oslo

Under aksjonen Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «sparebluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende, skriver Jostein Nielsen.

I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens. 

Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det. 

Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått. 

Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred. 

Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før. 

Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor. 

Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd. 

De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004. 

Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende. 

Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull. 

Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00? 

Jostein Nielsen 

Innlegget som PDF

-----------------------------------------

(1) Her er Ørnulf Steens innlegg fra 21 jan. 2003 som PDF

«Bønnen har en enorm effekt»

 - Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall, hevder de som ber. 

22 Oslo-menigheter ber sammen døgnet rundt denne uken for å beskytte byens borgere mot det onde.

Camilla Høyem

Stig B. Hansen (foto)

Familien, skolen, mediene, næringslivet, menigheten, helsevesenet, politikken og kongefamilien er av de utvalgte det blir bedt for.

Det er tredje gang arrangementet foregår i Oslo. Ideen kommer fra London, og 22 Oslo-menigheter står for arrangementet. I lokalet Frelsesarmeen Templet er det nå bønnemøter døgnet rundt frem til avslutningen natt til søndag. 

Bønnesvar fra Gud

- Bønnen har en enorm effekt. Mange byer som begynte med dette for lenge siden, har opplevd dramatisk synkende kriminalitetstall. En liten bygd i Sør-Amerika har lagt ned fire tidligere fulle fengsler etter at de begynte å be. Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall. Vi velger å tro at dette er bønnesvar fra Gud, sier leder i arrangør-komiteen av Bønn for Oslo, Jostein Nielsen.

- Vi vil at alle Oslo-borgerne skal få oppleve Jesus som sin frelser. Vi ber for det samtidig som vi ber for at byen skal bli velsignet, sier Nielsen.

Før man kommer inn i bønnetempelet, må man gå gjennom et hvitt sakristi, et slags telt. Her renses man fra all synd og gjør seg klar til å komme inn i tempelet. Der sitter 45 mennesker og ber. 

Seg selv først

Morten (30) har akkurat avsluttet en bønneøkt, og er rask til å ønske velkommen.

- Bønn for Oslo er et fint prosjekt. Det er viktig å be for fellesskapet i byen, så vi kan leve sammen i harmoni og lære å elske hverandre, sier han.

Han poengterer at det er viktig å begynne med seg selv før man kan hjelpe andre.

I tillegg til arrangementene hos Frelsesarmeen, holdes det lovsangsfest i Trefoldighetskirken fra i morgen og ut uken.

- Det er fritt frem for alle som vil delta i bønn. Her kan man komme når man føler for det, sier Nielsen.

Link til PDF.

Fornøyd major i Guds hær

Målet er å forvandle hovedstaden gjennom bønn. Derfor arrangeres et 168 timer langt bønnemøte for Oslo. I spissen står Jostein Nielsen.

Frelsesarmemajoren Jostein Nielsen er stolt og godt fornøyd med Bønn for Oslo. Pastoren i Templet korps har jobbet lenge med forberedelsene til den intense bønneuka. Akkurat nå er han med og nyter fruktene av all planleggingen han selv og en rekke andre kristenledere har gjort. Men Jostein tar ikke æren selv. Den gir han til Gud.

- Jeg har fastet i tre dager nå, og jeg er ikke så veldig sliten. Jeg har faktisk fått mer energi fra fasten, fastslår majoren med et stort smil. Skjønt øynene til Jostein har en litt matt glans. Men han parerer det spørrende blikket fra journalisten.

- Men det blir litt lite søvn da, vet du, påpeker han ironisk.

God stemning
Lederen for kjempearrangementet Bønn for Oslo, er tydelig glad over både oppmøtet og reaksjonene blant de mange som deltar under kveldsmøtene i Templet.

- Det går virkelig godt dette her. Det er god stemning inne i salen, sier den ydmyke soldaten i Guds hær. Men Bønn for Oslo er mer enn kveldsmøter inne i Templet. Jostein forteller også litt om det som kalles «spiritual mapping» på engelsk. Kort fortalt går det ut på å kartlegge ulike deler av byen som trenger forbønn, bot -og tilgivelse. Mandag til fredag igjennom bønneuka har derfor mange forbedere deltatt på bønnevandringer til strategiske steder over hele byen.

Forvandling
Det er nesten litt merkelig at Jostein Nielsen leder denne bønneuka. Den karismatiske mannen var ikke særlig begeistret for Oslo i utgangspunktet. Han ønsket ikke å bli sendt til hovedstaden, men er en Guds disippel som lydig følger «ordre» fra Vårherre.

- Jeg liker å tro at det ikke er tilfeldigheter i livet mitt, forteller Jostein, og antyder i klare trekk at det var meningen han skulle være her akkurat nå, for Gud i Oslo. Han tegner opp visjonen bak Bønn for Oslo; Et stort, tverrkirkelig bønnenettverk som har en felles nød og visjon for byen: Et forvandlet Oslo!

«Navnet Jesus blekner aldri...» bruser det tverrkirkelig fra salen. Jostein går glad inn med løftede hender. Forvandlingen er i gang.

Tekst: Frode Sunde Didriksen
Foto: Agnieszka M. Knera
-----------------------------------------
Publisert i VISJON #1 2003 som en del av en større reportasje om bønn for Oslo
PDF

ECUMENICAL FELLOWSHIP

ON SHALLOW OR DEEP LEVEL?

As most of the contributors to the officers´ magazine, I write from a context limited to experiences in my own territory and from what I hear, read and observe from other territories. The limitations are therefore of such a character that I probably should have let the whole subject rest until I had investigated the matter and could have come with profound facts resting on research found in approved dissertations or equivalent material.

When I despite the feeling of a shortcoming as far as facts go still write these words, it is due to a conviction that the question of unity in our church today, very much is a question of “yes” or “no” to God’s special visitation to cities and countries around the world.

The Salvation Army is a “popular” co-worker in ecumenical forums on international level, and I appreciate the fact that we are found in WCC, the Lausanne-treaty and take part in DAWN-conferences etc. Personally I enjoy the challenge I find as a member of “The Norwegian Theological Discussion Forum” where we discuss the papers published by WCC and where we in mutual respect try to find a common path of belief without compromising the doctrines of any of the participating churches.

I am also grateful for the fact that we over the recent years have seen that guest-speakers from other denominations have been given access to our pulpits in international and national SA-celebrations. This has definitely contributed to a broadening of our horizon as an Army of Salvation, without necessarily limiting “Army of Salvation” to our own church.

We move in the right direction, but I will still argue that this is ecumenical work on a rather shallow level. On international and national level, it is probably good that the situation remains as it is, but on the local level it must be an opening for a deeper fellowship among believers, and I think that we as ministers of the gospel, as pastors of His church – and He has only got one church, must be the front-liners in this venture. As a pastor in Oslo Temple, I do not only have 450 soldiers in my congregation – I have 500.000 in my parish, but I share this parish and church with a number of wonderful pastors. We have to see that this is the case, and that we can benefit enormously from a fellowship of mutual blessing and encouragement in our effort to reach our common goal – the evangelisation of our cities.

Does this have any practical inclinations?

I will come with a few suggestions – probably nothing new, but to keep them as a reminder for myself and may be some others:

24-7 on ecumenical level

It has been great to hear all the good news about the SA´s 24-7 initiative e.g. from Great Britain. Why not make it an ecumenical effort? In Oslo we are going to do this for the third time next January, and we are trying to get the Town hall for at least one prayer-celebration during the week. It deepens the spiritual fellowship and fruits have derived from it:

A weekly morning of intercession for the city (06 – 10 AM)

I do not think that our corps – at least not at this stage – could have managed to keep this going, but now it is possible to meet with the “prayer-people” from all the congregations, and it becomes less exhausting.

Prayer-shields

Our city is covered with prayer every hour of the day through the whole year. One congregation on its own can hardly do it.

Prayer-network

Monthly bulletins are spread through Internet where issues concerning our city are made subject for prayer. The network has contact with the municipal authorities, the police force i.e. We saw a prayer-victory last June when The World Bank had its summit in Oslo. Riots were expected, but the situation was made a subject of intercession, and the demonstrations were the most peaceful in the history of the bank.

Experiencing spiritual blessings together

It is good to come together with brothers and sisters from other churches and share stories from our different settings, but it is important that we also experience blessings together. This can be done through interdenominational campaigns conducted locally (do we dare to take part even when the main-speaker is controversial?) and participation on revival-conferences.

I was fortunate to be sent to the 9th “Catch the Fire”-Conference in Toronto last October. A benefactor decided that he should send 20 of the pastors and worship-leaders in the town to this conference. The unity we felt from sharing the same experience was enormous, and to meet with anointed tools like Dr. Heidi Baker from Mozambique, will be an encouragement we will carry with us as we try to fulfill God’s calling on us to reach our city. I was by the way surprised to be the only officer present – was it a coincident?

A fellowship of blessing

The group of pastors that I belong to has blessing as its main mission. We meet bi-weekly and pray for one another and for the ministries represented. We can share failures and victories and know that experiences shared are confined to the fellowship only.

What about interdenominational cell-groups?

When pastors can have fellowship in this way, why cannot our church-people have it also? I just raise the question for consideration. A musician working with our national Opera-orchestra, started a cell-group for professional musicians, and has seen many of his friends saved, but they go to different congregations to worship.

Interdenominational celebration-events

From time to time we know that the Salvation Army take part in worship together with other churches, and it always brings my heart joy to see “the unity in Christ” manifested in this way, and since this was one of his last prayers, I know that it also thrills my Lord (John 17:21). It also happens that such events include a celebration of the Eucharist, and very often I find that Salvationists remain in their seats and in a way demonstrate that we do not need this “means of grace”. Of course we don’t - we have already experienced the spiritual core of the Eucharist. But my heart sinks in me, why can’t we transfer the generous attitude for which our movement is so widely recognized and share in this fellowship with other believers on their terms? I can’t see that we in any way compromise our theological foundation by doing so, on the contrary we would be more in tune with the spirit of our army and take the ecumenical fellowship to a deeper level.

I believe we need this kind of unity to reach our cities for God. The author of “Prayer-evangelism” and “That none should perish” (and many more) Ed Silvoso, would through his experience of cities transformed by the gospel, testify to the fact that it always starts with a spirit of repentance, reconciliation and unity among the pastors in an area involved. I recommend his books. Let us go for an ecumenical fellowship on a deep level without loosing our mission, identity and character!

 Published in “The Officer” no. 1 - 2003