«Talen min i kveld er egentlig bare to ord: 'Følg meg!'»
Gunnar (62) står på talerstolen i Reykjavik. Det er hans første tale etter at han og Ida Karin (56) er blitt innsatt som ledere for Frelsesarmeens arbeid på Island og Færøyene. Talen handler om etterfølgelse, og den er veldig troverdig — særlig for dem som kjenner til den lange reisen som har ført majorene Ida Karin og Gunnar Eide dit de er i dag. Den «lange reisen» må ikke kun forstås geografisk; kallet har ført ekteparet ut på lengre fysiske og kulturelt kryssende reiser tidligere, men det handler mer om en åndelig reise i tro og lydighet.
Og det handler om «det ordløse språket». Hjertespråket, varmen, blikkene og smilene, som Ida Karin i sin hilsen forteller at hun er så glad for å ha blitt møtt med ved ankomsten til sitt nye hjemland. Men det samme ordløse språket preger og kjennetegner også Ida og Gunnar. I møte med et fremmed språk som i begynnelsen kan se ut som et uoverstigelig fjell, er det godt at det ordløse språket går fra hjerte til hjerte. Det er merkbart hvor godt de kommuniserer på tvers av språkbarrierene — akkurat som Paulus. Han hadde grepet det viktigste: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Det ordløse språket fungerer godt!
KALT UT AV KOMFORTSONEN
Men det kan umulig ha vært lettvint i godt voksen alder å bryte opp fra Norge, fire barn, svigerbarn og barnebarn?
Ida Karin forsøker ikke å legge skjul på at det var protest da Frelsesarmeens ledelse for nesten to år siden snakket med dem om mulighet for tjeneste på Island og Færøyene. Det var en tanke de aldri hadde tenkt. Jo visst hadde de alltid ønsket å gå dit Gud ville. Tjenesten for Gud i Frelsesarmeen hadde tidligere ført dem til Sri Lanka. Også det hadde vært en «lang reise», i hvert fall for Ida. Den hjemmekjære bondejenta fra Sandnes tenkte at et «ja» til tjeneste som en offiser, med en omflakkende tilværelse i Norge, var et mer enn stort nok skritt ut av komfortsonen.
For Gunnar fortonte den reisen seg litt annerledes. Helt siden guttedagene hadde han båret på en drøm om å bli misjonær og virke i et fattig land. Han hadde selvfølgelig delt dette med Ida, men da den tanken var fjern for henne, fant Gunnar glede og mening i tjenesten i hjemlandet.
Sommeren 1990, under Frelsesarmeens årskongress, opplevde imidlertid Ida et sterkt kall til misjonstjeneste. Til hennes overraskelse var Gunnars drøm like levende, og de meldte seg til tjeneste. Dermed skulle man tro at alt gikk på skinner, men slik ble det ikke. Da siktes det ikke til den relativt langdryge prosessen Frelsesarmeen har for å godkjenne offiserer for internasjonal tjeneste, men på overraskelsen som ventet på Sri Lanka. Der var det meningsfylte oppgaver som ventet Gunnar, mens Ida opplevde at forventningene til henne som kvinne begrenset seg til å være «en støtte for sin mann». I Norge hadde hun hatt en selvstendig rolle og tjeneste og vært glad i den. Et lydig «ja» til et kall som førte henne enda lenger bort fra det kjente og kjære, for å bli fullstendig umyndiggjort, ja, identitetstøs, førte henne inn i en krise. I speilet så hun en kvinne med oppsatt hår og ikledd sari som hun ikke kjente — hvor var Ida Karin?
Selv beskriver hun det slik:
— Det var på Sri Lanka Gud lærte meg ting som smertet, men som ble livsviktige. Ida forteller om oppdagelsen av at det å være en Guds tjener ikke først og fremst handler om erfaring eller kunn-skap. All tidligere erfaring hadde ikke samme nytte i det ukjente. I det nye landet var alt annerledes. Det viktigste ble hver dag å legge livet sitt i Guds store hånd. Ida Karin opplevde ai Gud talte til henne gjennom verset: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer...» (5 Mos 33,27) — Disse armene kunne jeg klatre opp i og hvile i hver dag, og herfra møte alt det ukjente, fortsetter Ida. — Dette var det viktigste, og er det viktigste om jeg skal være offiser.
KVINNE PÅ SRI LANKA
Gjennom sin egen opplevelse ble Ida i stand til å forstå kvinnenes situasjon i Sri Lanka. Et land hvor kvinnene gikk tre meter bak sine menn, og livet deres var helt avhengig av de premissene som mennene la. Men det var også et land hvor Ida etter hvert skulle få viktige oppgaver og en meningsfylt tjeneste. Hun ble leder for Dias Place Community Centre, med barnehage for småbarn og skoletilbud til større barn. For de voksne var det sykurs og skrivemaskinskurs, men det som fanget Idas oppmerksomhet og hovedinteresse var tilbudet rettet mot gatebarna i Pettah-området i Colombo.
— Målet vårt var å ta imot disse barna, gi dem rene klær, mulighet til en dusj, og deretter lære dem å lese og skrive. Alt for at de skulle komme inn i det offentlige skolesystemet, der de egentlig hørte hjemme. Med glede kan Ida og Gunnar i ettertid konstatere at de lyktes med mange av barna. Minner som sitter fast er gutten som leser i Bibelen for far under gudstjenesten. Han kan lese, far kan ikke. — Eller 10-åringen som etter noen år hos oss kommer inn i den offentlige skolen, og senere får utdannings-stipend. Idas opplevelser i Sri Lanka utgjør «mange mil» på den lange reisen. Familien på seks var fire år på Sri Lanka. Etter noen år tilbake i hjemlandet for at barna skulle få gå på norsk skole, var Gunnar og Ida sommeren 2000 igjen klare for internasjonal tjeneste. Denne gang fikk de ordre til Afrika og Ghana. Rett før de skulle dra, ble Gunnar alvorlig hjertesyk.
«Hvorfor?» «Har vi misforstått Guds vilje?» Spørsmålene var mange, vanskelige og umulige å holde på avstand. Men tross alt, Gunnar overlevde, og de kunne fortsette i en tjeneste for Gud som også hadde gitt dem det oppdraget som de tror på. Det ga ikke nødvendigvis svar på de vanskelige spørsmålene, men en hvile i at Gud også vendte dette til noe godt.
FORMET TIL LEDERE
Under tiden som korpsledere i Kristiansand, fikk både Gunnar og Ida Karin anledning til å være med i viktige etterutdanningsprogram som Frelsesarmeen har for sine ledere. Gunnar var en del av den første sesjonen som gjennomførte Nordisk lederutviklingsinstitutt, mens Ida var delegat i den 204. sesjonen ved ICO — det internasjonale college for offiserer i London. Selv om begge etterutdanningstilbudene har et sterkt fokus på faglig utbytte og identitetsbygging, opplevde ekteparet hver på sin kant en sterk åndelig fornyelse. En gjenoppdagelse av det å få lov til «å være», det «å få hente mat til seg selv hver dag» i åndelig forstand, var med på å øke ballasten for å kunne tåle flere stormer på reisen. En slik ballast var det godt å ha da Gunnar i 2010 gjennomgikk en alvorlig hjerteoperasjon. Han forteller om samtalene med menn i samme situasjon, om tankene rundt liv og død.
Følelsen av Guds nærvær beskriver han slik:
— Midt oppi engstelsen kjente jeg også dette. Gud hadde jobbet med meg fram til denne dagen. Jeg opplevde en sterkere relasjon til ham. Hvis Gud kaller oss til å være sammen med seg i bønn, vil relasjonen utvikles. Jeg hadde lagt livet mitt i hans hender. Det ga meg trøst, et håp. De samme hendene som Ida hadde krøpet opp i, ble også Gunnars faste holdepunkt. Operasjonen var vellykket og beskjeden var klar: Med tanke på hjertet kan du leve som normalt.
EN NY SJANSE
Etter syv år som korpsledere i Kristiansand, tenkte de at Gunnar ville ha en «beordringsperiode» igjen før pensjonering. Signalene tydet på at det kunne bli ledelse av en divisjon i Norge. Men Island og Færøyene — fremmede språk, totalansvar for hele virksomheten, og langt fra familie? Nei!
I tillegg til ansvaret i menigheten i Kristiansand, hadde Ida de siste par årene ansvar som «aspirantkontakt» på Sør- og Vestlandet. Å leve med et «Nei!» i møte med mennesker som hun skulle veilede i forhold til kall og etterfølgelse, opplevdes som konfliktfylt. Men Ida forsonte seg med at de ikke kunne dra, og bestemte seg for at hun helhjertet skulle be for dem som skulle overta lederansvaret på Island og Færøyene. I ettertid vet hun at det har blitt bedt mye for de nye lederne.
Ida og Gunnar var enige om å svare «nei», men for Gunnar ble det mer og mer vanskelig å leve med den mang-lende harmonien mellom forkynnelsens «Følg meg!» og realiteten i sitt eget liv med et «nei!» til et helt tydelig kall. Hodet var fullt av gode argumenter for ikke å dra. Kunne han ikke hatt en mer effektiv og fruktbar tjeneste dersom ikke det hadde vært en språkbarrière? De hadde mange diskusjoner om dette, men det var en uro de holdt for seg selv. Toget var gått.
Det var derfor en stor overraskelse at de skulle få spørsmålet en gang til. For et år siden kom kommandør Clive Adams med utfordringen igjen — og denne gangen ble det «Ja!».
Overraskelsen var like stor over at de begge umiddelbart opplevde en sterk velsignelse og indre glede over beslutningen de hadde tatt. Nå kunne de med forventning se fram mot oppgavene som ventet. Gunnar opplevde gang på gang en sterk bekreftelse på at det var et riktig valg. Setningen «Følg meg!» dukket opp igjen og igjen både i bibelstudium, i sanger, på bibelkort og i hilsener. Det var Gud som hadde kalt. Det er han som vil at de skal tjene ham på Island og Færøyene.
Da de nye ordrene ble offentliggjort, kom det straks e-poster, hilsener og telefoner både fra glade islendinger, venner og offiserer som har tjenestegjort på Island. Alle som har hatt noe med Hjålprædisherinn å gjøre de siste 50 årene, vet hvem major Anna Ona er. Tre ganger mottok hun ordre til den vakre øya, og etter mer enn 17 års tjeneste der, har Island og folket en stor plass i hjertet til den 92 år gamle majoren. Og Anna måtte ringe og snakke med de nye lederne — en samtale som gjorde dypt inntrykk. På en slik måte brukte Gud også mennesker til å bekrefte kallet, valget og reisen.
DET HANDLER OM JESUS
Vi er tilbake på møtet i Reykavik. Det er rett før Ida og Gunnar skal settes inn i sitt nye ansvar.
— Alt handler om Jesus, sier kommandør Dick Krommenhoek. — Frelsesarmeen, oppdraget vårt og alt vi gjør, handler om Jesus.
Ida Karin og Gunnar vet det allerede: Det handler om Jesus, om etterfølgelse og det ordløse språket på kallets lange reise. Nå er det Island og Færøyene det gjelder.
EPILOG — EN EKSTRA STADFESTELSE
Noen uker senere. Det kommer en epost fra Gunnar. Han skriver:
Tre uker etter innsettelsen av Ida Karin og meg som divisjonsledere, ble jeg syk. Det ble noen dager på sykehus, og en dag skulle Anna, en islandsk sykepleier, legge inn ny venflon. Hun spurte hva vi arbeidet med på Island, og jeg fortalte det på engelsk. «Men hvorfor kommer dere derfra og hit», spurte hun, og tenkte på strømmen av islendinger som søker arbeid i Norge. Hun så på Ida Karin og sa: «Dere svømmer virkelig mot strømmen.»
Jeg sa: «Vi kom ikke hit på grunn av penger.» Hun svarte stille: «You came of love.» Så enkelt. Så få ord. Så fullstendig uten forklaringer. Jeg kunne ikke ha sagt det så enkelt og tydelig selv, så jeg ble taus. Men en inderlig takk steg opp fra hjertet mitt, selv om stikket i armen var vondt nok. En takk for at vi får svare ja når Jesus sier: «Følg meg».
«Vi kom på grunn av kjærlighet.»
Publisert i Krigsropet #43 2013
Les artikkelen i Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar