Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

mandag 28. januar 2013

HELE TIDEN LENGER NED


«Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lengre ned.»

«Stein Reinertsen er i grunnen som Frelsesarmeen. De mener så mye rart, men gjør så mye godt. Og det er viktigst.» Theis Salvesen skrev dette i Fædrelandsvennen den 2. januar 2013. Det er mye mulig at dette er et uttrykk for den allmenne oppfatningen av Frelsesarmeen i dag. Det både gleder og bekymrer. Det er gledelig dersom «det å gjøre godt» generelt blir sett som det viktigste i nasjonen vår. Det er også hyggelig at det oppleves at Frelsesarmeen gjør mye godt, for det er faktisk en del av vårt mål. Men det bekymrer dersom det vi mener bare blir avfeid som «mye rart». 

Per Fugelli har ved flere anledninger utfordret Frelsesarmeen til å være tydeligere i rollen som «samfunnsrefser» — ikke som et mål i seg selv, men fordi det fortsatt finnes skjevhet, urettferdighet og uverdighet i et av verdens rikeste land. Dersom et slikt budskap skal bli tatt på alvor, er det viktig at det ikke svekkes av en allmenn oppfatning av at det kommer fra noen som «mener så mye rart».

For en tid siden holdt jeg et innlegg for en gruppe teologer. En av de tilstedeværende traff i etterkant en kollega som ikke hadde vært til stede på samlingen. Presten var ikke klar over at kollegaen også er en av mine venner. Da han skulle kommentere sin begeistring over innlegget var åpningsreplikken: «Jeg visste ikke at det var intelligente folk i Frelsesarmeen». Da min venn refererte episoden, hadde jeg omtrent den samme følelsen som da jeg leste Salvesens analogi i Fevennen — en glede over at innlegget mitt ble godt mottatt, men en forundring over hvor i all verden dette generelle inntrykket av menigheten min stammer fra. Dersom jeg hadde møtt presten igjen, ville jeg takket for komplimentet, men samtidig forsikret om at jeg aldri har følt meg som en «ensom ulv» i min sammenheng. Vi fører dype samtaler om samfunnsspørsmål, sosiale utfordringer, etikk og teologi. Det er rom for mange meninger! Og du leste riktig — vi samtaler også om teologi. 

Jeg har for eksempel opplevd at mange kristne blir forundret over at det ligger dype teologiske refleksjoner bak Frelsesarmeens valg om ikke å forvalte sakramentene som en fysisk rituell handling. Vi har stor respekt for dem som opplever dette som en viktig del av sin gudstjeneste, og vi gleder oss over den flotte symbolikken som ligger både i vannet, brødet og vinen. Mange av oss som er med i Frelsesarmeen, deltar også sammen med kristne søsken når det feires nattverd. 

I skrivende stund kommer jeg rett fra nattverdsbordet. Rett før nattverden ble Ylva Eggehorns hymne «Så kom du da til sist» sunget. Og jeg var med og sang: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lenger ned». Min dåp er at jeg er død med Kristus og oppreist med ham. Det innebærer at jeg representerer ham i verden og må hele tiden gå «lenger ned sammen med ham». Der ønsker jeg å dekke bord og holde måltid sammen med de svake og de utstøtte. Det er Frelsesarmeens «hellige handling». Vårt sakrament. Kanskje denne «rare meningen» er grunnen til at vi får roser i stedet for tomater? 

Men vi trenger tomatene også! For «ve oss om alle taler vel om oss». Frelsesfanen er vakrest i motvind. Det betyr ikke at vi skal vente på at det kommer en vind og lager noen krusninger i et nedstøvet flagg i et hjørne, men at de verdiene flagget representerer, blir «flagget» der samfunnsvinden blåser. Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lenger ned. Jeg er redd at de som kaster tomater når vi står på barrikadene, ikke vil bry seg om det skjer. Men jeg gjør det, og jeg vet hvor de selger billige tomater.

Leder i Krigsropet #5 2013