Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

torsdag 30. mai 2013

En nyttig alkoholdebatt?

Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken. Skyldes det frykt for å være annerledes?

ALKOHOL
Vårt Land har de siste ukene gitt mye rom for alkoholdebatt. Joachim F. Grün tar til orde for en ny «alkohol-pakt» (24. mai) og det han hevder er langt på vei det samme som pinsepastor Andreas Hegertun beskriver som et forsøk på å «stå i en mellomposisjon» (18. mai). Hegertun sier dette i en respons til evangeliesenterleder Trond Eriksens fortvilelse over drikkekulturen og at menighetene ikke lenger er «friplasser».

Argumentet med det kristne fellesskapet som en «friplass» eller «frisone» hadde jeg selv brukt noen dager før i en intern meningsutveksling. For - det er ikke til å komme forbi at også en bevegelse som Frelsesarmeen, med et klart uttalt avholdsstandpunkt, opplever at standpunktet kan skape uro internt.

Forgjeves
. Jeg håper ikke at Grüns oppfordring: «La oss komme ut av en ‘enten-eller-modell’ som splitter oss» er et forsøk på endre synet til enkeltpersoner eller bevegelser som velger totalavhold i solidaritet med dem som sliter. I så fall tror jeg kampen er forgjeves og vil bidra til mer splittelse. Vi er for mange som ser at totalavhold i gitte sammenhenger er den eneste løsningen, men ikke fordi vi ønsker å framstå som prektigere enn kristne som velger måtehold. 
Dersom Grüns oppfordring er å akseptere at det er forskjellig syn på dette området, tror jeg at de fleste som har et totalavholdsstandpunkt, for lengst har sluttet med å hevde at det å være kristen er ensbetydende med å si «nei» til alkohol. En slik oppfatning er det underlig nok fremdeles mange «ikke-troende» som har.

Selv med et totalavholdsstandpunkt ønsker jeg å være samlende, og jeg heier på Grüns opprydningsforslag. Jeg heier på at vi som kristne må framstå som tydelige alternativer, som lys og salt. Det er tragisk dersom vi som har fått våre liv forvandlet, i sosiale sammenhenger ikke tør å tone flagg i forhold til vår tro enten vi har det samme i glasset som den vi prater med, eller har valgt noe annet godt å drikke. Ja, det finnes gode alternativ på de fleste utesteder – og er det ikke det, så sett gjerne etablissementet i forlegenhet!

«Flagger». Jeg er på Facebook og har mange venner i alle kategorier av tro og bekjennelser. Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken - Er det frykten for å være annerledes som er motivasjonen for slike vitnesbyrd? Tror de at det blir lettere «å selge inn evangeliet» på den måten?

Som ung tenåring hadde jeg langt hår. Det ble en del kjeft og kommentarer fra de «voksne soldatene», men jeg hadde et godt argument: Jeg var ukentlige ute på gata og evangeliserte og jeg mente at langt hår gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med andre ungdommer. «Så det er håret ditt som skal frelse dem!», sa en av de voksne. Jeg hadde lyst til å sitere Paulus som var jøde for jødene og uten lov for dem som er uten lov, men lot det være. Derimot klipte jeg håret – og jeg merket ingen endring i hvordan vitnesbyrdet ble mottatt. Menneskene på gata ville prate fordi de så at Jesus hadde forvandlet livene til noen av kameratene deres gjennom vitnebyrdene. De ville snakke med meg fordi jeg var et menneske som sto for noe som var annerledes.

Solidaritet. Spørsmålet blir altså hva som motiverer. Da er en debatt om alkoholbruk blant kristne viktig. Det kan til og med føre til at flere går for totalavhold – og det må også være helt greit - ikke minst dersom motivasjonen er solidaritet med dem som opplever alkoholen som et helvete!

Publisert i Vårt Land 30. mai 2013

mandag 27. mai 2013

ET LIVSSYNSÅPENT SAMFUNN?

«Det er naivt hvis 'livssynsåpent' bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold.»

Som tenåring på 70-tallet fikk jeg stadig høre om «verdinøytralitet» i omsorgsarbeid. Samtidig opplevde Frelsesarmeen de første reguleringene av det «religiøse» innholdet i institusjoner som ble drevet med offentlig støtte. Da jeg et tiår senere tok sosialhøgskolen, var man kommet til en erkjen-nelse av at verdinøytralitet også er en «verdi» som i verste fall kunne føre til normløshet eller anarki. Men hvilke verdier skulle et offentlig hjelpeapparat bygge på? Den debatten pågår fortsatt, og kommer til å fortsette så lenge det er men-nesker som trenger hjelp utenfor familiens rammer.

I løpet av det siste tiåret dukket begrepet «livssynsnøytralt samfunn» opp. Jeg kjente ubehaget fra 70-tallet, og tenkte at det i beste fall er naivt. Det er allerede fire måneder siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport. Det første jeg noterte med glede, var bruken av begrepet «livssynsåpent samfunn». Det er en erkjennelse av vi allerede er et land som er åpent for et mangfold av livssyn. Noen mener dette er naivt: Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner? Svaret er enkelt: Ved å utstyre mennesker med fri vilje har Gud selv vist vei. Han ønsker at mennesket skal velge ham ved å velge Kristus, men det skal alltid være et fritt valg — og de som velger annerledes er fortsatt mål for hans kjærlighet. En nasjon som bygger på de kristne verdiene, kan ikke gå på kompromiss med en slik verdi. Gud vil at vi skal bruke det samme mål av raushet som han selv bruker.

Livssynsåpenhet er ikke naivt, men det blir veldig naivt dersom dette blir ensbetydende med at vi skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne grunnverdier. Det er naivt hvis «livssynsåpent» bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold. Signaler i utvalgets rapport kan tolkes i den retning.

I Frelsesarmeen har vi hatt kvinnelige ledere i snart 150 år — men hvorfor skal for eksempel menigheter som ikke oppfyller kravene til likestillingspolitikk risikere å miste trossamfunnsmidlene? Er samfunnet vårt «livssynsåpent» bare så lenge trossamfunnene heier på kjønnsnøytral ekteskapslov? Er samfunnet i det hele tatt livssynsåpent dersom det offentlige skal bestemme hvem som skal være demokratisk valgbare til lederposisjoner i trossamfunnene? Selv er politikerne etter en serie skandaler forståelig nok blitt relativt kresne med hvem som er valgbare i deres egne partier — skal ikke trossamfunn også kunne stille krav?

Det er enkelt å gi sin tilslutning til utvalgets åtte prinsipper for en livssynsåpen tros- og livssynspolitikk. Men hvem skal for eksempel ha makt til å definere hva som er krenkelse av andres rettigheter og friheter? Skal jeg som predikant ikke ha lov til å si noe om at grådighet er synd fordi jeg dermed krenker det som enkelte betrakter som sin soleklare rett og frihet? Selvfølgelig ble Herodes krenket av Døperens fordømmelse av hans levesett. Det kostet Døperen hodet. Men samfunnet han levde i hadde heller ikke erklært seg livssynsåpent. Skal det livssynsåpne samfunn ha rom for en helvetestale av en ny Hallesby, eller er det for mange som føler seg krenket?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at fordømmelse av synd og forkynnelse av helvete er den beste formidlingen av et godt og frigjørende evangelium. Samtidig tror jeg på en Gud som står på de fattige og marginali-sertes side. Da er det utenkelig for meg å se ham tilbake i samfunnet med et mål om å være politisk korrekt, og tie i frykt for å krenke dem som kynisk utnytter og utbytter andre. Det rammer for eksempel dem som bevisstløst går for den billigste varen uten å sjekke hvor og under hvilke forhold den er produsert. Det rammer meg.

Leder i Krigsropet #22 2013

mandag 13. mai 2013

Pinse = jul

Og det skjedde i de dager... Hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

Jeg har sett spørsmålet bli stilt til «fem på gaten» i flere aviser de senere årene. Dersom svarene er representative for oppfatningen i den norske befolk­ningen, står det relativt dårlig til med kunnskapen om en av kirkens tre store høytider. Slik sett er overskriften totalt misvisende. De fleste nordmenn er fremdeles klar over hva som skjedde i julen. Men hva skjedde i pinsen?

Dersom spørsmålet ble stilt til en gruppe kristne, ville du også få mange forskjellige svar, men forhåpentlig ville alle svarene ha noe med Den hellige ånd å gjøre.

Noen ville si at pinsen handler om at Den hellige ånd kom. Det er helt riktig dersom det ikke fører til en konklusjon om at Den hellige ånd ikke hadde vært der tidligere. Det unike med pinsen var at Den hellige ånd ble tilgjengelig for alle mennesker.

Noen vil si at pinsen er dagen da kir­ken ble født. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kirken som en institu­sjon. Det unike med pinsen er at der­som vi forstår den rett, vil vi også få en riktig forståelse av hva kirke er.

Noen vil si at pinsen handler om å bli utrustet med kraft. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kraften som et mål i seg selv. Det unike med pinsen er at den formidler en kraft som for­vandler liv.

Alt dette er riktig, men hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

GUD ER MER ENN ET BEGREP

Jeg vil i løpet av de neste tre minuttene ta deg med på en spennende reise fra Betlehem til Jerusalem. De tre kristne høytidene kan kun forstås dersom vi ser sammenhengen mellom dem. De fleste nordmenn vet at vi feirer jul fordi Jesus ble født. De som er oppdratt i kristen tro, vet at det innebar noe annet enn fødselen til alle andre historiske skikkelser. Det var Gud som ble men­neske. Johannes-evangeliets begynnelse sier at det var «Ordet» som ble kjøtt (= menneske). «Ordet» er den norske oversettelsen av «Logos» som også kan bety begrep. Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud. Gjennom inkarnasjonen (= Jesu fødsel) ble Gud noe mer enn et begrep. Jesus fylte begrepet Gud med innhold. Mennesker kunne nå kjenne Gud. Jesus åpenbarte til og med Guds navn som fram til da bare hadde vært et ufullstendig verb.

Gjennom Jesus kunne mennesker bli kjent med Gud Far som elsker forbi døden og inn i evigheten. Da har rei­sen tatt oss til Golgata og påsken. Det hele kunne stoppet der. Men Den hel­lige ånd reiste Jesus opp fra de døde. Levende viste han seg for mange — ja, en gang for mer enn 500 samtidig, og for disiplene begynte det som Jesus hadde lært dem å gi mening. Vi nær­mer oss Jerusalem og pinsen: Hva er det egentlig som skjer?

Mens alle var samlet og ventet på det som Jesus hadde lovet, kom det plut­selig tunger av ild. Ilden er et viktig symbol, og i Frelsesarmeen elsker vi ild — men hva om tungen er et like viktig symbol? På originalspråket er tunge det samme som språk. Slik er det for øvrig i mange språk. Når en engelskmann spør meg om mitt morsmål, sier han: «What's your mother-tongue?». Språk er et veldig sterkt uttrykk for identitet. Gud er «logos» — ordet eller begrepet som ble menneske, som fyltes med innhold gjennom Jesu liv og gjerning. I pinsen kommer Guds ånd som tungen eller språket. Han trenger en kropp for å formidle det innholdet som Jesus ga til Ordet. Den kroppen skal gi innhold til hele budskapet. Den kroppen er en fordi alle de menneskene som utgjør kroppen har en identitet preget av ett språk som forener: Guds ild.

GUD I EN NY KROPP

Pinsen = jul fordi det som egentlig skjer i pinsen, er en ny inkarnasjon av Gud i en ny kropp. Og fordi Gud er et språk som brenner i den kroppen, må krop­pen fortelle om det! Det må forkynnes!

«Vi klarer ikke å la være å tale om det», sa Peter (Apg 4,20). Gjennom hele den boka som kalles Apostlenes gjerninger, kan jeg lese at hver gang Den hellige ånd fyller de troende, be­gynner de å fortelle. Dersom kroppen ikke forteller, mister den sitt språk og sin identitet og blir usynlig.

I Det gamle testamente var det kun noen få utvalgte mennesker som Gud brukte til å formidle sitt budskap. Han ga dem sin Ånd, sitt «språk», og Jere­mia er et klart vitnesbyrd om at heller ikke profetene klarte å la være å tale:

Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.» (Jer 20:9 —oversatt fra NIV).

Slik opplever jeg pinsen i mitt liv. Jeg blir en del av en kropp som bare må fortelle om Jesus. Slik gjenkjenner jeg andre lemmer på den samme krop­pen. De bare må fortelle det!

God jul og velsignet pinse — Kristus er sannelig oppstanden!

Artikkel i Krigsropet #20-21 (pinsenummeret) 2013