Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

torsdag 23. oktober 2014

LICENCE TO KILL

Overskriften er hentet fra en film om James Bond fra 1989. Helten har normalt «lisens» til å kunne drepe, men på grunn av at han i denne filmen har personlige hevnmotiv, fratas han «lisensen». Nå kan man med rette spørre hvem som har rett til å gi eller inndra slike lisenser, og det er nettopp det denne lederen handler om. 

Da jeg ble en Jesu disippel fikk jeg et veldig klart mandat. Det er så tydelig at vi på norsk kaller det for «Misjonsbefalingen», hvor Jesus sier:
 «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt 28,18-20) 
Dette var gyldig for disiplene den gang, og gjennom 2000 år med kirkehistorie har det vært mandatet til alle kristne. Vi har en gudgitt lisens til å vitne om Guds kjærlighet slik den blir vist i Jesus. Gjennom historien har det vært gjort mange forsøk på å inndra denne lisensen. De aller første kristne opplevde det umiddelbart. Det høye råd i Jerusalem påla disiplene å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. Peters respons vil være en kristens svar også i 2014: 
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg 4,18-19). 
I møte med regimer som har lisens til å drepe, har kristne til alle tider fått lide for sin tro, ofte med martyrdøden som følge. I dag synes det å være en ny bølge av henrettelser av kristne i mange deler av verden. Det hadde vært så enkelt om vi kunne skjule korset, tie om det vi har sett og hørt, og se bort Bibelens ord om at vi er Herrens vitner. Men det er helt uforenelig med den kristne tro. Den gode nyheten om at kjærligheten og det gode seirer over det onde må formidles.

Da blir det helt uforståelig at myndighetenes enkle løsning for asylsøkere som har konvertert til kristen tro er: «Du kan leve ut din tro i hemmelighet når vi nå sender deg tilbake.» Det er en stadfestelse av at besluttende myndighet mangler innsikt i egen kultur og hva kristentro egentlig handler om: Nestekjærlighet i ord og handling. At dette i disse dager også er situasjonen for mennesker som er med i Frelsesarmeen og som bærer uniformen i all offentlighet, gjør det til et enda større paradoks. Hvem kan forestille seg en usynlig og stum Frelsesarme? 
Og hvordan kan et offentlig forvaltningsorgan tenke at det er greit å trekke tilbake — ikke bare en «lisens» — men en gudgitt befaling om å vitne? Selv om asylsøkeren skulle adlyde «organet» mer enn Gud, hvordan kan det samme «organ» vite at konverteringen ikke allerede er vel kjent i asylsøkerens hjemland? Men et «organ» mister sikkert ikke nattesøvnen når en asylsøker sendes tilbake til et land hvor det eksisterer en religiøs lisens til å drepe en konvertitt. 

Om du tror at jeg er så naiv at jeg ikke vet at noen misbruker «konverteringsmuligheten», så tar du feil. Men veldig mange er ekte, livsforvandlende omvendelser til en tro med lisens til å formidle liv i stedet for død. En tro Norge gjennom snart 200 år har sendt mennesker ut i verden for å formidle. Nå kommer verden til oss, og vi er fortsatt noen som misjonerer her på «berget» — vi er nødt til det, for Jesu kjærlighet tvinger oss. Mennesker kommer til tro. Vi ser med uro at asylsøkere med en aktiv kristen tro utvises fra Norge. Det er veldig trist om norsk forvaltning skulle føre til at martyrstatistikken øker mer enn den allerede gjør. 

Publisert i Krigsropet #44 2014 - PDF

Krigsropet #44 2014 i Nasjonalbiblioteket

tirsdag 17. juni 2014

Herre, kan du tilgi oss når vi vet hva vi gjør?

Det var rørende å lese Paal Andre Grinderuds takk til TV-verten Ragnhild Sælthun Fjørtoft i fredagens Vårt Land.

Forhåpentlig har Paal-Andrés beretning fra virkeligheten en sterkere virkning i dagens debatt om liberalisering av alkohollovgivningen, enn stadige referanser til forskning som viser at det er tydelig sammenheng mellom tilgjengelighet på alkohol og skadevirkningene for enkeltindivider og samfunnet som helhet. Slik verifisert informasjon ser ut til å dunste bort som alkoholen i en kokende rødvinssaus for dem som nekter å la kunnskapen om alkoholens skadevirkninger påvirke eget forbruk.

Forundrer. 
Det forundrer meg at et ledende regjeringsparti med et så sterkt fokus på skole, utdanning og forskning blir selektiv i sine valg i forhold til hvilken forskning de vil lytte til. Hva trenger vi da forskning til? Det kan være beleilig for det offentlige å kunne saldere forskningsposten i nasjonalbudsjettet, for vi kommer garantert (av forskningen riktignok) til å trenge mer midler i rusomsorgen i framtiden. Frelsesarmeen er klar for utfordringen, men kunne ønsket seg mer støtte på forebyggingssiden.

Er liberaliseringen et resultat av at vi voksne føler at drikkekulturen vår er truet? Trenden i mange ungdomsmiljø går i motsatt retning. Det er «ut» å drikke alkohol. Ungdomsopprør er alltid ubehagelige fordi de utgjør en form for samfunnskritikk. Og «samfunnet» har alltid sine mottiltak, enten det er tanks på Den himmelske freds plass, eller liberalisering av alkohol-lovgivningen for å få de unge tilbake til den rådende drikkekulturen.

Drikkepress. Det er mulig at jeg ikke kan framlegge empiriske data for hva som er rådende drikkekultur, men med relativt lang erfaring som avholdsmann, er det ufattelig hvor mange ganger jeg har opplevd press til å drikke. Jeg kan underskrive på beretningene i Vårt Land 16. juni.

Et slikt press vil neppe bli mindre når jeg bare blir «nødt til å smake det nydelige gårdsbrygget».  Det skulle jeg gjerne ha gjort. Jeg liker øl, men velger den alkoholfrie varianten. Det gjør jeg i solidaritet med dem som sliter med alkohol-problem og ikke minst med dem som ufrivillige får sine liv ødelagt av et familiemedlem som nå, ved politikernes hjelp, får enda lettere både informasjon og tilgang til det som har lagt livet i ruiner. Jeg kan bare be Herren om tilgivelse på tross av at vi vet hva vi gjør.

tirsdag 3. juni 2014

HEI, DET ER EN JESUS I SUPPEN MIN!

Det handler om suppe, såpe, frelse. Det handler om pinse. Det handler om Guds menighet. Det handler om Frelsesarmeen. Det handler om noe som er mye større enn meg og min begrensede horisont. Det handler ganske enkelt om det aller største.

Jeg fikk en gang avvist en prosjektsøknad med begrunnelsen at jeg ikke hadde tenkt stort nok. Sponsoren ønsket ikke å drive med småprosjekter. Jeg forsto avslaget, men likte det dårlig og syntes det var pinlig. Jeg vil ikke at det skal skje igjen. Hvorfor skal vi bestandig tenke så smått?

I pinsen for snart 2000 år siden startet verdenshistoriens største prosjekt. Påsken var forbi. Jesu død og oppstandelse hadde gitt alle mennesker en mulighet til å komme tilbake til den relasjonen med Gud som hadde vært hans plan helt fra skapelsen av. Og prosjektet har vokst seg stort. Mer enn to milliarder mennesker bekjenner seg i dag til den kristne troen, men det må ikke stoppe opp, målet er ikke nådd. Derfor var Frelsesarmeen en av de 15 kirkesamfunnene og organisasjonene som sto bak konferansen «Sendt for noe større» som du kan lese om i dette bladet. Jeg var der og opplevde det sterke fokuset på at tiden vi lever i er Guds tid og hans sendeplan — dette er en tid for mennesker til å ta imot Jesus. All forskning viser at den mest effektive måten dette skjer på, er gjennom etablering av nye menighetsfellesskap. Det kan for eksempel skje gjennom nyetablering, revitalisering og knoppskyting, men det kan ikke skje uten mennesker som ser muligheter og er villige til å forplikte seg på et slikt oppdrag.

Vi trenger å bli minnet om hva det handler om. Dersom jeg bare ser den lille biten av prosjektet jeg er en del av, kan det fort synes «lite». Og dersom jeg tenker på det som «lite», kan det være vanskelig å finne «sponsorer» som vil støtte prosjektsøknaden. Ja, jeg tror til og med Gud selv da vil si: «Du tenker ikke stort nok!»

Pinse handler om å løfte blikket og se hva det handler om. Det handler om å oppdage igjen og igjen at vekst i menigheten er helt i tråd med Guds ønske. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt, men at alle skal få evig liv gjennom troen på Jesus. Derfor trenger han menigheten, derfor trenger han Frelsesarmeen, derfor trenger han suppen og såpen som midler til å formidle det aller største: Frelsen.

Omsorg for hele mennesket innebærer å føre mennesket til helheten som tilbys i Jesus. Selvfølgelig skal de få mat som kan stille den fysiske sulten. Selvfølgelig skal de få vasket seg slik at de kan få tilbake sin verdighet. Men dersom vi i Frelsesarmeen tror at prosjektet vårt lykkes dersom bare suppen og såpen er på plass, da tenker vi ikke stort nok. Enda verre — da har vi til og med sviktet forvaltningen av oppdraget vårt. Vi kan ikke dele oppdraget i små puslespillbiter og håpe at menneskene vi møter skal legge «puslespillet» selv. Jesus må være i suppen, for kun han gir mat som varer en hel evighet. Jesus må være i såpen, for det er kun han som gir verdighet for en hel evighet. Jeg skulle ønske at alle som ble servert en skål med suppe i hans navn kunne skimte ham i bollen. Jeg skulle ønske at de som fikk såpe til å vaske seg med og rene klær kunne kjenne lukten av hans nærvær, for så å komme mette og rene fram for ham og ta imot det aller største. Det er det aller største du og jeg er sendt for, og som pinsen og Den hellig ånd gir oss kraft til å formidle: Guds frelse i Jesus er for alle mennesker!
God pinse!

"Leder" publisert i Krigsropet #24 2014 - PDF
Link til NBs online utgave

mandag 2. juni 2014

HVAD SKER I PINSEN?

Og det skete i de dage ... 
Ja, hvad var det egentlig, der skete i pinsen?

NORSK VERSJON

Af major Jostein Nielsen

Spørgsmålet herover stilles typisk i avisvoxpops, op mod pinse. Og typisk fornemmer man en lidt diffus opfattelse af, hvad kirkens tredje store højtid handler om.

De fleste på vore breddegrader er stadigvæk klar over, hvad der skete i julen. Men hvad skete deri pinsen? 

Hvis spørgsmålet blev stillet til en gruppe kristne, ville du også få mange forskellige svar. Men forhåbentlig ville alle svarene have noget med Den Hellige Ånd at gøre. 

Nogle ville sige, at pinsen handler om, at Den Hellige Ånd kom. Det er helt rigtigt, såfremt det ikke fører til en konklusion om, at Den Hellige Ånd ikke havde været der tidligere. Det unikke med pinsen var, at Den Hellige Ånd blev tilgængelig for alle mennesker. 

Nogle ville sige, at pinsen er dagen, hvor kirken blev født. Det er helt rigtigt, såfremt vi ikke tænker på kirken som en institution. Det unikke med pinsen er, at dersom vi forstår den ret, vil vi også få en rigtig forståelse af, hvad kirke er. 

Nogle vil sige, at pinsen handler om at blive udrustet med kraft. Det er helt rigtigt, såfremt vi ikke tænker på kraften som et mål i sig selv. Det unikke med pinsen er, at den formidler en kraft, som forvandler liv.

Fra Betlehem til Jerusalem 
Alt dette er således rigtigt. Men hvad var det egentlig, som skete i pinsen? 
Jeg vil løbet af de næste tre minutter tage dig med på en spændende rejse fra Betlehem til Jerusalem. De tre kristne højtider kan kun forstås, dersom vi ser sammenhængen mellem dem. De fleste danskere ved, at vi fejrer jul, fordi Jesus blev født. 
De, som er opdraget i en kristen tro, ved, at det indebar noget andet end andre historiske skikkelsers fødsel. Det var Gud, der blev menneske. Johannes evangeliets indledning siger, at det var "Ordet", som blev "kød" (menneske). 

"Ordet" er den danske oversættelse af det græske ord "logos", der også kan betyde "begreb". Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud, fortæller Johannes. Gennem inkarnationen - altså Jesu fødsel - blev Gud noget mere end blot et begreb. Man kan sige, at Jesus fyldte begrebet "Gud" med indhold. Mennesker kunne nu kende Gud. Jesus åbenbarede til og med Guds navn som hidtil blot havde været et ufuldstændigt verbum.

Tungen er et vigtigt symbol 
Gennem Jesus kunne mennesker blive kendt med Gud Far, der elsker forbi døden og ind i evigheden. Dermed har vores rejse ført os frem til Golgata og påsken. Det hele kunne være sluttet der. Men Den Hellig Ånd oprejste Jesus fra de døde. Levende viste han sig for mange - ja, en gang for mere end 500 mennesker samtidigt. 

Og for disciplene begyndte det, som Jesus havde lært dem at give mening. Hermed nærmer vi os Jerusalem og pinsen: 
Hvad var det egentlig, der skete her? 

Mens alle var samlede og ventede på det, som Jesus havde lovet, kom der pludselig tunger af ild. Ilden er et vigtig symbol, og i Frelsens Hær elsker vi ilden. Men hvad nu, hvis tungen er et lige så vigtig symbol? 

På originalsproget er "tunge" det samme som "sprog". Sådan er det for øvrigt på mange sprog. Når en englænder spørger mig om mit modersmål, siger han: "What's your mother-tongue?" Sprog er et vældig stærkt udtryk for identitet. Gud er "logos" - ordet eller begrebet, der blev menneske, og som fyldtes med indhold gennem Jesu liv og gerning. 

I pinsen kommer Guds ånd som tungen eller sproget. Han behøver et legeme for at formidle det indhold, Jesus fyldte ordet med. Det legeme skal give indhold til hele budskabet. Det legeme er ét, fordi alle de mennesker, der tilsammen udgør legemet, har én identitet præget af et sprog, der forener: Guds ild. 

Kirken får krop og sprog 
Pinsen kan ligestilles med julen, fordi det, der sker i pinsen, er en ny inkarnation af Gud i en ny krop. Og fordi Gud er et sprog, der brænderi den krop, må kroppen fortælle om det! Det må forkyndes! 
"Vi kan ikke lade være at tale om, hvad vi har set og hørt," sagde Peter (Apg 4:20). 
Gennem hele den bog i bibelen, der kaldes Apostlenes gerninger, kan man læse, at hver gang Den Hellige Ånd fyldte de troende, begyndte de at fortælle. Såfremt kroppen ikke fortæller, mister den sit sprog og sin identitet og bliver usynlig. I Det Gamle Testamente var der kun nogle få udvalgte mennesker, Gud brugte til at formidle sit budskab. Han gav dem sin Ånd, sit "sprog" og profeten Jeremias er et klart vidnesbyrd om, at heller ikke profeterne formåede at lade være med at tale: 
"Men hvis jeg siger: 'Jeg vil ikke nævne hans ord eller længere tale i hans navn', da er hans ord som en ild i mit hjerte, en ild, som stænges inde i mine knogler. Jeg bliver udslidt af at holde det tilbage; jeg klarer det faktisk ikke." (Jer 20:9 - oversat fra the New International Version). 
Sådan oplever jeg pinsen i mit liv. Jeg bliver en del af ét legeme, som bare må fortælle om Jesus. Sådan genkender jeg også andre lemmer på det samme legeme. De må også bare fortælle det! 

Må du også opleve en højtid med ham, der formidler kraft og forvandler liv. God pinse!

Major Jostein Nielsen er kommunikations-chef for Frelsens Hær i Norge og erfaren bibelunderviser. Læs mere på hans biog: jostein56.blogspot,com

mandag 5. mai 2014

GÅ BORT OG SYNS IKKE MER!

«Det går ikke an å diskutere synser», sa minstejenta vår det siste året hun gikk i barnehagen. Utbruddet kom etter en diskusjon hun hadde hatt med pappa som syntes noe annet enn det hun gjorde. Jeg måtte gi henne helt rett. Siden den gang har det gått gradvis opp for meg at «synsing» er en av de største truslene for den norske folkesjelen. Det er legitimt å synse om alt, og det flotte med synsing er at den ikke er en mening. Derfor kan jeg synse i vilden sky uten frykt for å bli arrestert for å mene noe som går imot opinionens oppfattelse av hva som er politisk korrekt. En person som bare syns, syns ikke. Han blir usynlig i folkemassen. Det gjelder til og med de såkalte rikssynserne som på grunn av sin kjendisstatus skal få lov til å synse på vegne av oss alle, også i spørsmål som de ikke har forutsetninger for å kunne synse noe som helst om. Men akkurat det er jo så deilig, for synsingen gjør synseren til en av oss, og da forsvinner han inn i alminnelighetens store intet — det meningsløse.

Det kan synses i alle typer spørsmål.
Da jeg for en mannsalder siden tok sosialhøgskolen, hadde jeg stor glede av å lese en spørreundersøkelse som gikk på alkoholbruk. Det var veldig interessant å lese kombinasjonen av de to variablene: 1. Hvor mange enheter alkohol drikker du per uke? 2. Hvor mange enheter per uke er alkoholmisbruk? Uavhengig av forbruk svarte alle med ett unntak at misbruket lå på en ellet to enheter mer enn det de selv drakk per uke. Jeg tror at dette er ganske typisk. Selv om forskning kan komme med ugjendrivelig bevis, syns vi som det passer oss best, og da er det de andre synserne som tar feil.

Vi lever i et demokrati
som i disse dager feirer et grunnlovs-jubileum. Jeg er stolt av Grunnloven vår, selv om den hadde noen lyter som heldigvis kunne opereres bort. Så får vi heller se i nåde til at «pasienten» måtte stå lenge i helsekø med skavankene sine — som med jøde- og jesuitter-paragrafen. Selv om jeg teologisk sett aldri har vært lutheraner, er jeg glad for at Grunnloven står for noe. Dersom en grunnlov skulle «synse», ville den bli usynlig og meningsløs.

Eidsvollsmennene så at nasjonen
skulle hvile på to grunnsteiner: Grunnloven og Guds ord. Nå skal det gjøres endringer, og alle «synser». Dersom «synsing» skal snike seg inn i Grunnloven, vil jeg rope et varsko. Vi har allerede religions- og ytringsfrihet. Derfor trenger ikke Grunnloven å tone ned de kristne verdiene som nasjonen er bygget på. Når vi skalter og valter med verdigrunnlaget for at ingen skal føle seg utenfor, ødelegges en tydelig grunnvoll.

Slik som jeg i alle år er blitt ivaretatt som fullverdig borger med rett til å tro litt annerledes enn Den norske kirke, vil det være mulig for medborgerskap for mennesker fra alle religioner selv om nasjonen står på en kristen bekjennelsesgrunn. Det vil ikke overraske meg om de fleste medlemmene av andre religioner faktisk ville oppleve det som det tryggeste alternativet. Videre må menneskerettighetene få plass i en revidert grunnlov. Det holder ikke at gamle, eller for den del nye, utgaver av «Skomakergata» sendes i reprise slik at nye generasjoner får et besøk av Jon Blund som kan dysse oss i søvn med en menneskerettighet. Dersom rettighetene ikke er forankret i Grunnloven, blir de gode intensjonene fort bare usynlig synsing.

Ved en milepæl er det viktig å mene noe om veien videre og å stå for det. «Gå bort og syns ikke mer. Det er viktigere at du syns med det du mener!» God grunnlovsfeiring!

Publisert i Krigsropet 20/21 2014 - PDF

Les hele utgaven online i NB

tirsdag 18. mars 2014

Nomaden i Frelsesarmeen

Jostein Nielsen innehar trolig rekord i antall forflytninger som offiser i Frelsesarmeen. Inkludert med oppveksten som barn av offiserer, har han 36 ganger blitt beordret til å gjøre tjeneste både i inn- og utland. Til sommeren er han igjen på flyttefot. 

Tekst: TOR-HELGE GUNDERSEN

- Jeg er nok ikke et eksempel på den gjennomsnittlige offiser i Frelsesarmeen, for de fleste flytter nok langt mindre enn det jeg har gjort, sier Jostein Nielsen til Dagen. Nielsen er kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, men fra høsten flytter han fra Oslo til Stavanger for å lede Vestre divisjon. Det blir en av utallige ganger han er på flyttefot som en følge av beordringssystemet Frelsesarmeen praktiserer. En gang i året legger nemlig ledelsen i «armeen» frem listen over beordringer som forteller hvor de aktuelle offiserene skal flytte, og for Nielsen sin del innebærer det nok en gang at han må ta med seg flyttelasset for å dra et annet sted. Han understreker at det er snakk om beordringer i ordets forstand, for det skal forholdsvis tungtveiende grunner til for at en forflytning ikke skal finne sted.

Tar hensyn 
- Jeg vil si at det er snakk om reelle beordringer, men ledelsen tar selvsagt praktiske hensyn når det gjelder faktorer som barnehage og skolegang der hvor slike ting er aktuelt. Forholdene blir alltid kartlagt på forhånd i en samtale med de aktuelle offiserene før selve beordringen blir offentliggjort. Soldater og offiserer har den samme forpliktelsen overfor Frelsesarmeen, men forskjellen er at en offiser er tilgjengelig for organisasjonen til en hver tid.
Det skal relativt veldig gode grunner for ikke å dra dit man blir beordret, og da kan det eksempelvis være helsemessige årsaker til at det ikke lar seg gjøre å flytte, forteller Nielsen til Dagen.

- Men lever du selv greit med at du stadig må flytte fra det ene stedet til det andre hele tiden?
- Det er klart at man blir lei av all flyttingen. I en alder av 58 år ønsker man jo litt mer stabilitet i tilværelsen. Jeg aksepterer at vi har et slikt beordringssystem, men jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis er en varig løsning for Frelsesarmeen. Unge offiserer opplever nok dette med forflytninger som en av de største utfordringene når de går inn i tjenesten. Jeg tenker at man må se på alternative løsninger hvor man i en periode kanskje er mer disponibel, men at man eksempelvis etter 20-års tjeneste kan ha større påvirkning i beordringsprosessen,  svarer han.

- Fornuftig system 
Nils-Petter Enstad har skrevet flere bøker om Frelsesarmeen og selv vært offiser tidligere. Han har derfor godt kjennskap til beordringssystemet i organisasjonen, men han tror ordningen vil bestå i overskuelig framtid.
- I en eller annen form vil den bestå, men hva slags form den vil ha er ikke så godt å si. Jeg tror ikke det er aktuelt å erstatte ordningen med en søknadsprosess. Etter min mening er dagens system en praktisk struktur som har fungert godt. Jeg er positiv til denne ordningen. Det er fornuftig, men må samtidig brukes med forstand, understreker Enstad.
Selv om han har gode erfaringer med beordringssystemet i den perioden han var offiser fra 1972 til 1985, er han fullt klar over at andre har hatt negative opplevelser med ordningen. Særlig i tidligere tider når familiens totale situasjon ikke alltid ble tatt like mye hensyn til, men dette er noe han tror har endret seg mye i de siste tiårene. 
- Noen vil nok mene at det satt veldig langt inne før ledelsen tok dette på alvor.
- Hva tenker du er styrken med et slikt beordringssystem?
- Styrken er at ledelsen vurderer hvem som kan gjøre den beste jobben på de ulike stedene. Selv synes jeg det var en positiv opplevelse å komme til et nytt sted når man visste at en var sendt dit av Frelsesarmeen. Det ga meg frimodighet til å gå inn i tjenesten med løftet hode.
- Hva med all flyttingen?
- Det er nok helt klart en utfordring for mange, men jeg tror nok at det blir oppfattet som en del av rammen rundt kallet. I utgangspunktet er dette en ordning offiserene er innforstått med, og at det er slik systemet fungerer i Frelsesarmeen.

Et rikt liv
Selv om Jostein Nielsen vedgår at han er lei all flyttingen, setter han beordringssystemet inn i et annet perspektiv. For han ser at forflytningene har gitt ham et rikt liv på alle måter. 
- Jeg hadde jo ikke fått alle disse fantastiske utfordringene i livet mitt, hvis det ikke var for beordringene. Veldig mye av dette har bidratt til å gjøre tilværelsen min så utrolig rik, fremholder den erfarne offiseren.

Publisert i Dagen 18. mars 2014

fredag 28. februar 2014

Smak på ordet «nøysom»!

Det er flere verdibeskrivende ord som er i ferd med å forsvinne fra det norske språket. ‘Nøysom’ er et av dem. Norsk speiderforbund sendte nylig ut til høring et forslag til ny speiderlov. Det er mye interessant og bra i forslaget, men FAs speidere vil gjerne beholde ‘En speider er nøysom’ til fordel for ‘En speider klarer seg med lite’ med følgende begrunnelse:
«Korpsstyret mener at ´å klare seg med lite´... er noe man kan gjøre. Nøysom er en holdning og noe man er. ´Ta vare på/reparere´ og ´gjenbruk´ ligger innbakt i nøysom, det ligger ikke like opplagt inne i ´klarer seg med lite´. I velstands-Norge er nøysomhet en verdi som er på vei ut. Vi ønsker å være en motvekt og fremholde denne verdien. Det er et ord som brukes lite i dag, men som Språkrådet sier, ´finnes det ikke noe synonym´, og vi bør jobbe for dets videre eksistens.»
Med tanke på at speider korpsets styre har god representasjon av ungdommer og en gjennomsnittsalder på 32,2 år, er dette et spennende signal som setter en aldrende kommunikasjonssjef i halleluja-stemning. Frelsesarmeen har også en verdibok som det forutsettes at medlemmer og ansatte jobber ut fra. Der står det blant annet at:
«Vi vil strekke oss langt for å være... bevisste på hvordan vi forvalter ressursene våre.»
I et land preget av overflod er forvaltning et nøkkelord, og mer enn noen gang er det viktig å holde fram ‘gudsfrykt med nøysomhet’ som en verdi. Det er fare for at frykten for at velstanden skal forsvinne er sterkere i nasjonen enn frykten for at Gud skal gjøre det.

I disse dager går FA i gang med sin årlige vennskapsaksjon. Da henvender vi oss ikke til ‘mannen i gata’, men går i oss selv og leter fram et ord som vi valgte bort for noen år siden. ‘Selvfornektelse’ er beslektet med nøysomhet, men smaker kanskje ikke like godt? Vi ønsker det tilbake som en sentral verdi.

Landsinnsamlingen ble i flere mannsaldre kalt for ‘selvfornektelsesuken’. Jeg var 15 år da jeg fikk min første innsamlingsliste og skulle gå fra dør til dør og be om penger til arbeidet vårt. Det kostet for en ung gutt å be om penger, selv om det var til et godt formål, så uten at noen hadde forklart ordet ‘selvfornektelse’, erfarte jeg hvordan det føltes.

Etter hvert har jeg forstått at selvfornektelse er en personlig øvelse. Det gjør oss godt å gi avkall på noe med fokus på andre. Ikke fordi det endrer vår status overfor Gud – jeg er utelukkende frelst fordi jeg har tatt imot det Jesus gjorde for alle mennesker på korset – men fordi det gjør oss godt å vite at vi faktisk ikke styres av behov og lyst. Det er ikke noe galt verken med behov eller lyst, de er viktige drifter gitt oss av Gud, men problemene verden står overfor i dag skyldes utelukkende at behov og lyst styrer menneskene og ikke motsatt. Derfor blir det overforbruk av tilgjengelige ressurser, og når tilgjengeligheten avtar kan det til og med føre til krig.

Vennskapsaksjonen handler om selvfornektelse og faste. Den har ingenting med den vanlige givertjenesten å gjøre. I praksis betyr det at jeg i fastetiden avstår fra noe som jeg ellers ville ha brukt penger på. Disse pengene gir jeg til aksjonen. Jeg kan for eksempel faste, spise billig, avstå fra søtsaker og la være å kjøpe forbruksvarer. Regnestykket kan bli ganske overraskende. Jeg tipper det kommer opp i flere tuse
n kroner, og av erfaring vet jeg at jeg ikke kommer til å bli ett øre fattigere. 

Ordet ‘nøysom’ smaker godt og gir mersmak!
----------------------------------------
Relaterte innlegg: