Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

fredag 22. april 2016

Fred midt i terroren

Tekst: Marit Dehli
Foto: Kristianne Marøy


Midt i kaoset etter at selvmordsbomberen slo til, kjente Jostein og Magna Nielsen en forunderlig fred.

Oberstløytnantene skulle aldri vært i Istanbul 12. januar i år. De var på vei tilbake til tjenesten i Moldova etter juleferien, men flyet deres ble stående i Tyrkia på grunn av tåke i Chisinau. Nestlederne for Frelsesarmeen i Øst-Europa fikk isteden to lange dager med venting. Da flyet enda en gang ble innstilt, ble de med på en guidet tur til kjente turistmål. De gledet seg, dette var bare en bonus. Så fikk dagen en brå vending.
- Vi la merke til at sikkerhetskontrollen var ekstremt høy, men det var en fin stemning i byen, forteller de. Utenfor den tidligere kirken og moskeen, Hagia Sofia, var det tett med turister, men få ledede grupper. En tysk turisttrupp stod oppstilt like ved de norske frelsesoffiserene. Magna knipset i vei. Kanskje fotograferte hun mannen som rolig gikk bort til tyskerne og gled inn i gruppen. Magna gikk videre mot Den blå moske og var fem meter unna Jostein da det smalt.

- Det var nesten uvirkelig, en voldsom opplevelse. Jeg følte meg som i et vakuum og konsentrerte meg bare om det nærmeste. Det var et spørsmål om å klare seg. Jeg hørte smellet og kjente lufttrykket. Kanskje førte det meg lenger bort på plassen, for jeg løp i en bue tilbake til Jostein. Det var et sjokk at han var såret og ikke kunne komme seg noen vei, forteller hun. Jostein hadde forsøkt å løpe, men det venstre beinet sviktet under ham.

Hjelpeløs satt han på brolegningen og lurte på om Magna var i sikkerhet. Han kikket ned på buksebeinet sitt, så at det var hull ved kneet etter prosjektilet, men han kjente ikke smerte og blødde heller ikke. Stille konstaterte Jostein at han var havnet midt oppe i en situasjon som er reell for mange i Midtøsten. Så spurte han Gud: «Hva kan du bruke dette til?»

- Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?

- I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det, sier Jostein.

Sekunder etter smellet var Magna hos ham, med en rift i kinnet og tilsølt av andres blod. Over alt lå det beinrester og maltrakterte kropper.

- Jeg ba Magna om å løpe i sikkerhet, men det ville hun ikke. Alle løp vekk, og det ble utrolig stille. Tolv mennesker var døde og 15 såret. Noen ropte på hjelp. En mann var havnet på en benk, en annen lå på bakken og skrek. De som prøvde å hjelpe, hadde blod over hele seg.

- Plassen var overstrødd av rester etter mennesker. Det var et grufullt syn, og vi kjente en veldig brentlukt. Det var svidd kjøtt, forteller Magna. Men så, midt i kaoset, kjente de noe annet. En merkelig fred. Jostein stilte seg spørsmål om roen og smertefriheten han kjente var utløst av et adrenalinkick.

- Men det endret seg ikke da smertene kom. Vi opplevde Guds nærvær helt spesielt. På Dagsrevyen samme kveld møtte seerne en rolig mann i sykehussengen. Jostein fortalte om attentatet og freden han kjente etterpå. Klippet gikk over hele verden, og Jostein fortsatte å gi intervjuer.


KJÆRLIGHETEN

Det er gått over to måneder siden han var igjennom en lang og komplisert operasjon. De to Frelsesarmelederne bor nå i en utleieleilighet i Oslo og venter på klarsignal til å reise. Kanskje blir det i april. De lengter etter å følge opp offiserene og soldatene i Øst. Og tenker mye på hvordan de skal gjøre Frelsesarmeen i Europas fattigste land, Moldova, økonomisk bærekraftig. Men nå er det dager med trening og fysioterapi. Midt i stua troner rullestolen der Jostein sitter med utstrakt bein. Han er blitt lovet at han vil gå normalt igjen. Om han blir i stand til å løpe, vet han ikke. Skinnene går fra fot til hofte, og i vinduskarmen står et lager med smertestillende.

- Men jeg bruker bare en Paracet om kvelden, jeg har nok høy smerteterskel. Det vonde som skjedde i Istanbul, sitter fortsatt i dem. Jostein har skrevet om terrorangrepet på bloggen sin og levert en artikkel til det russiske Krigsropet. Men det er ikke den meningsløse volden som får størst fokus i det han skriver.

- I etterkant har jeg bare kjent takknemlighet. Denne erfaringen har åpnet så mange perspektiver, sier Jostein, vel vitende om at det kan være problematisk for noen å forholde seg til. Men han opplevde noe mer enn terroren. Noe større.

- Jeg er mann, begynner han, og går med ustø skritt over parketten etter Bibelen.

- Å snakke om kjærlighet kan fort bli søtladent, men det er nerven i den kristne troen. Hvis det kan være noe å lære av en selvmordsaksjon, er det at den forklarer hva ondskap er. Ondskapen rammer totalt tilfeldig. Man er et menneske som befinner seg på feil sted. Da jeg spurte Gud om hva han kan bruke oss til etter denne hendelsen, så er det bare kjærlighet. Alle som var innblandet i terroraksjonen har samme verdi, og må bli møtt med kjærlighet. Til sjuende og sist koker det ned til: elsker du Jesus, elsker du mennesker.

- Hva kan dere hente ut av det dere har opplevd og ta med tilbake til Moldova?

- Guds kjærlighet seirer over alt, det er grunnfjellet vi vil ta med oss, sier Magna. Freden i Øst-Europa er skjør. De to offiserene er stadig i konfliktområder. De har vært tett på krigen i Ukraina og møtt menigheter som for det meste består av flyktninger. I Chisinau i Moldova er det protestleir utenfor regjeringsbygget, og det er demonstrasjoner kontinuerlig.

- Der vi bor og jobber er det urolig, men vi føler oss ikke utrygge. Vi er nødt til å stole på Gud. Det betyr ikke at vi er dumdristige og utfordrer situasjonen, men vi kan ikke forkynne evangeliet hvis vi er redd for menneskene, sier de. Også på sykehuset i Istanbul kjente Jostein en trygghet. Like før han sovnet, tenkte han på ordene fra første Mosebok 50,20: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode (...)». Noen dager etter kom en melding fra en offiser i Norge: «Jeg tror første Mosebok 50,20 er spesielt til dere i denne situasjonen». Det ble en sterk bekreftelse. Fra sykebåren på flyplassen hadde offiseren ett budskap til tv-kameraene: «Det eneste som kan beseire hatet, er kjærligheten. Hvis Guds kjærlighet kan flyte gjennom oss, vil vi få en bedre verden.»

- Vi ante ikke den rekkevidden vitnesbyrdet vårt har fått, det har spredt seg over hele verden, forteller Magna. Flere har fortalt at de har blitt styrket i troen. Igjen denne trassige livsloven: Det vokser noe overraskende godt ut av det meningsløse, vonde.


ENGLEVAKT?

De roser både tyrkisk politi og helsepersonell for innsatsen. Jostein ble tilbudt operasjon i Istanbul, men valgte transport til Norge for å få oppfølging her. Etter et langt og komplisert inn-grep på Diakonhjemmet, kom legen bort til ham og sa: «Jeg tror ikke du vet hvor heldig du har vært». Skadene var alvorligere enn antatt. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren.

- Har dere hatt reaksjoner i ettertid? Magna nikker:

- Først føltes det som et tomrom, jeg ble helt satt ut. Da vi fikk røkt kjøtt på flyet hjem, klarte jeg ikke å spise det. Reaksjonene har kommer litt etter litt. Plutselig dukker det opp ting som ikke er så bra, men sånn er det, og vi prater om det. For å bearbeide hendelsen har de hatt samtaler med et psykisk helseteam på Diakonhjemmet.

- De sier at det virker som om det går bra med oss, og det føler vi selv også. Vi har nettverk og mange å snakke med. Og det er så mange som har bedt for oss. Om beina ble slått vekk under oss, landet vi trygt og mykt i forbønn, sier Magna. Hendelsen har ikke forandret dem, de er bare enda mer fokusert.

- Det er viktig for meg at folk skal oppleve at kristendom ikke er religion, men liv! sier Jostein.

- Hva tenker dere når noen sier at dere har hatt englevakt?

- Broren min (Brynjar Meling, Mullah Krekars forsvarer, journ.anm.) fikk spørsmålet under et tv-program: «Hva med din bror, tror du på englevakten hans?» Da svarte Brynjar: «Hvorfor skulle han ha englevakt og ikke de tyske ofrene?» Der er jeg enig med ham. Jeg tror at jeg har englevakt om jeg lever eller dør. Men når jeg skulle leve med en så hårfin margin, så ville nok Gud at jeg skulle være her lenger. Det er som han sier: «Om det står på en millimeter, så er jeg der». Så jeg kjenner meg tryggere enn noen gang. Det jeg har spurt meg om, er: «Hva hvis Magna hadde blitt drept? Hva ville jeg følt da?» De ser på hverandre, spørsmålet får henge i lufta.

DET ENESTE SOM SEIRER

Hvem var selvmordsbomberen?
De vet at han var syrer og hadde registrert seg som asylsøker i Tyrkia uka i forveien. Magnas bilder er nå i politiets varetekt, kanskje ligger beviset der.

- Det var nok en IS-tilhenger. Jeg klarer ikke å bebreide ham, for han var fullstendig villfaren i sin overbevisning, sier Jostein. Han ser terroren i lys av flyktningestrømmen som velter inn over Europa: - Jeg er klar over at vi må ha en streng, rettferdig asylpolitikk, men alle mennesker må bli møtt med verdighet. Da må de sanne verdier komme fram; tro, håp og kjærlighet.

- Størst blant dem er kjærligheten. Det er det vi har hatt fokus på siden Istanbul. Terroren og ondskapen kan ikke møtes på noen annen måte enn med kjærlighet. Slike aksjoner er ondskapens ansikt. De skaper frykt og usikkerhet.

Men Jostein har vært flink til å bruke oppmerksomheten dette har skapt, til å spre Guds kjærlighet, sier Magna. Jostein snur seg mot henne:

- Du trives ikke i media, men når du møter enkeltmennesker, er din kjærlighet overlegen. Jeg må snakke om Guds kjærlighet. Å ligge på sykehus har vært en velsignelse, slik sett. Folk er så nysgjerrige og spør om Gud, smiler han bredt. Til og med den svorne ateisten i nabosengen endte med å synge O, store Gud sammen med Jostein. Da datteren Janne var innom Diakonhjemmet, stilte hun faren et kontrollspørsmål: «Hvordan har du det egentlig, pappa?»

- Kan jeg ha det bedre! svarte jeg. Her får jeg laks til middag og kan snakke med leger, fysioterapeuter og medpasienter om Jesus og se at det når fram! Det blir ikke bare sånn at de føler de må jatte med og tenker: Å ja, han er i delirium, smiler Jostein.

- Sånn sett kunne du vært pasient på heltid, fastslår Magna. Men heldigvis venter Moldova, hverdagen og tjenesten der.

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Gjengitt med KRIGSROPETs tillatelse

Du finner hele intervjuet fra Krigsropet #15 2016 i pdf-format HER!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar