Et liv i tjeneste for Herren

Innledende forklaring:

Dette intervjuet i Bergens Tidende ble viet relativt stor oppmerksomhet i lørdagsutgaven den 7. okt 1995 på grunn av at søndagens TV-aksjon var til inntekt for Frelsesarmeen. BT var ikke tabloid, og reportasjen gikk over et par sider (55-56), og hadde følgende bilde og oppslag på forsiden - NB vi var mer begeistret for overskriften i hovedoppslaget - men innser at det kanskje var greit med tanke på folks giverglede dagen etter:

Forsiden: 

Ingress forside: 

Offisersekteparet i Frelsesarmeen, Magna Våje Nielsen og Jostein Nielsen, tjener omtrent 170.000 kroner i året — til sammen. — Lønnen skal være lav, det har med troverdighet å gjøre, sier Jostein Nielsen som i en verdslig jobb kunne tjent det mangedobbelte. Få, om noen organisasjoner, nyter så stor respekt som Frelsesarmeen. «Alle» setter pris på Vårherres glade krigere og deres innsats for de som har falt utenfor.

Hovedoppslaget:

Et liv i tjeneste for Herren

TEKST: MARGUNN REE MICHELSEN
FOTO: EIRIK BREKKE

Få, om noen, organisasjoner nyter så stor respekt som Frelsesarmeen. Uansett forhold til kirke og kristendom så er hjertet varmt for Vårherres glade krigere.

Uegennyttige, selvoppofrende, oppriktige og tillitsvekkende er ord som brukes om de uniformskledde hjelperne som rekker hånden ut mot dem som samfunnet vender ryggen. Frelsesarmeen er den kristne organisasjonen som ikke bare sier halleluja, men som også gjør det.

- Uff, vi sliter litt med den merkelappen. Folk tror og ønsker at vi er engler eller noe nær Moder Teresa. Vi er bare alminnelige mennesker som tror at Gud vil at vi skal gjøre en jobb i Frelsesarmeen, sier kaptein Jostein Nielsen (39) som sammen med konen, kaptein Magna Våje Nielsen (38), er leder for Frelsesarmeens 1. korps i Bergen. En offisersjobb i Frelsesarmeen er ikke bare en jobb, det er et liv.

«Jeg vil være en tro forvalter av min tid og mine evner, mine eiendeler, mitt legeme, mitt sinn og min ånd, da jeg vet at jeg er ansvarlig overfor Gud,» er en av 22 krigsartikler som underskrives når noen velger å bli soldat i Frelsesarmeen. En soldat jobber for armeen på fritiden, kan bære uniform, men har et vanlig «borgerlig» yrke. Offiserer har nærmest gitt sitt liv til Frelsesarmeen. Lønnen er skral, og arbeidsdagen lang.

Arbeidshester 

- Jeg talte arbeidstimer i fjor høst, for da studerte jeg ved siden av. Jeg måtte forsikre meg om at studiene ikke gikk ut over tjenesten. Mellom 60 og 80 timers arbeidsuke hadde jeg da, aldri under 60 timer. Jeg stod opp klokken fem om morgenen slik at jeg kunne lese, svarer Jostein på spørsmål om hvor lang arbeidsdag han har.

- Siden vi får så godt betalt, må vi jo stå litt på, ler han. Han har ikke ligningsoppgavene for hånden når han blir spurt om inntekter, men tror at han og konen til sammen tjener et sted mellom 160.000 og 170.000 kroner. 

- Vi har aldri manglet noe og aldri hatt bekymringer for pengene. De siste årene har vi riktignok måttet snu litt på skillingene, men det er mest fordi vi for et par år siden kjøpte oss en bruktbil, sier Magna. På Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo har de lønnsbetingelsene for hånden. En enslig offiser har en begynnerlønn på 7486 kroner brutto pr. måned, det vil si en årslønn på 89.832 kroner. To gifte offiserer har mindre, hver har en årslønn på 74.850 kroner. Etter 21 års tjeneste i Frelsesarmeen har månedslønnen steget med 523 kroner for den enslige, og årslønnen er på 96.108 kroner. For ekteparet er årslønnen samlet etter 21 år på 160.188 kroner.

- Skal du skrive noe om lønnen vår, så må du få med at vi leier subsidierte, enkelt møblerte boliger, og får et lønnstillegg for ungene til de er 18, sier Jostein.

- Har Frelsesarmeen et fattigdomsideal?

- Nei, det har vi ikke. Kall det heller et troverdighetsideal. Lønnen er lav fordi vi skal være troverdige, forklarer han. I jobber utenfor Frelsesarmeen kunne ekteparet tjent det mangedobbelte. Magna er utdannet hjelpepleier og har en halvårsenhet i forming i tillegg til toårig offisersskole. Jostein er sosionom og har dessuten tatt hovedfag i kristendom og «litt sånn». 146 vekttall har Jostein utenom offisersskolen. 

- Hender det at dere går på restaurant eller kino? spør BT forsiktig.

- Ja, vi var på kino for en stund siden, men det er ikke så ofte. Det er ikke fordi vi mener det er synd eller ikke har råd, men rett og slett fordi vi ikke har tid. Jeg har veldig lyst til å se Kristin Lavransdatter-filmen, så det håper jeg vi får til, svarer Jostein.

Magna — en gave fra Gud 

Frelsesarmeen har for utenforstående også strenge regler for inngåelse av ekteskap. Er du offiser må du enten gifte deg med en annen offiser, eller velge å leve alene. Gifter en offiser seg med en «ikke-offiser», mister han graden.

- For oss er dette helt naturlig og ikke noe rart i det hele tatt. Vi har dessuten lempet litt på reglene de siste årene. Selv om en offiser i dag gifter seg med en utenom, kan hun eller han likevel beholde jobben, men vedkommende mister graden. Hos oss har reglene en praktisk begrunnelse. Det er ikke enkelt å beordre folk fra sted til sted dersom det er en annen part å ta hensyn til, forklarer Liv G. Gundersen ved Frelsesarmeens hovedkontor.

- Folk gifter seg vanligvis etter offisersskolen. Vi gjorde det litt annerledes, sier Magna.

- Ja, som 21 år gammel løytnant ble jeg beordret til å jobbe i Vik i Sogn, fortsetter Jostein.

- «Her kan jeg ikke tjenestegjøre alene,» sa jeg til mine foreldre. «Jeg gifter meg før jul.» Foreldrene mine lurte på om jeg hadde truffet en jente. Det hadde jeg ikke. «Gud vil sende meg en kone,» sa jeg til dem, forteller han med et smil. Historien fortsetter som den må fortsette. Magna hadde han så vidt truffet en gang før uten at «det var noe». Etter et brev med en oppskrift og et besøk sammen med en kamerat begynner ting å utvikle seg. Etter et par måneder og bare fire, fem møter er Magna og Jostein gift, henholdsvis 20 og 21 år gamle.

- Jeg vil ikke anbefale ungene mine samme fremgangsmåte, selv om vi var heldige, sier Magna tørt.

- Mmm ... betyr det at Magna var en slags Guds gave? ymter BT frempå.

- Antyder du at det var et fornuftsekteskap? 

Nei, en Guds gave betyr ikke null forelskelse. Vi var forelsket da, og vi er forelsket nå - av og til, ler Jostein og smiler til Magna.

Beordres til tjeneste 

Frelsesarmeen sentralt har beordringsmyndigheten. Offiserene har liten eller ingen innflytelse på hvor de vil bo, eller hvilken jobb de vil ha. Ny beordring kommer vanligvis i april/mai. Da er det bare å pakke kofferten. Innen første august skal de være på plass og i arbeid på et nytt sted.

- Angrer dere noen gang på at dere ble offiserer?

- Ja, ofte, svarer de i kor.

- Jeg lurer på om jeg har valgt feil vei i tjeneste for Gud, en slags hellig uro, sier Magna.

- Selv om Frelsesarmeen har ansvaret for å sende meg dit eller dit, så har jeg et eget ansvar for livet mitt. Jeg må stadig stille meg spørsmålet om jeg er i Guds vilje, utdyper Jostein.

- Hva er viktigst, evangeliet eller det sosiale arbeidet?

- Det evangeliske er viktigst, men det diakonale arbeidet er også viktig. En Frelsesarme uten evangeliet er utenkelig. Like utenkelig er en Frelsesarme uten sosialt arbeid. Vi gir dessuten alltid hjelp uten betingelser. Menneskelivet er ukrenkelig, og alle er verdifulle. De mest forsofne har krav på vår respekt. Alle er i Guds plan, og alle har noe Gud kan bruke, sier Jostein.

- Dette er også noe av motivasjonen for å fortsette å stå i tjenesten. Vi har opplevd noe verdifullt - fred med Gud. Dette ønsker vi å spre. Det gir en enorm glede å se at mennesker finner troen, og vokser i den, sier han. Magna nikker samtykkende.

Publisert i Bergens Tidende 7. oktober 1995

Spetakkel eller velsignelse

Tekst: Hilde Dagfinnrud Valen 

Reaksjonene på Toronto-fornyelsen er mange og forskjellige. «Slikt spetakkel er ikke fra Gud som er ordenens Gud!» hevder noen. «Hvem er vi som skal bestemme hvordan Gud skal virke?» repliserer andre. Mange spaltemetre er brukt på å analysere og diskutere, og anklage hverandre for å være «for udelt positive» eller «for ensidig negative» til «Toronto-fornyelsen», i de siste månedene etter at den brøt løs. 

I «Toronto-spørsmålet», som i de fleste andre spørsmål om stil og uttrykksformer, er vi som kristne forskjellige – og får lov til å være det. Men ønsket om fornyelse, lengsel etter å se mennesker frelst, lengsel etter liv og vekst i menigheter og korps, har alle kristne felles. Derfor bør man med åpen nysgjerrighet lytte til vitnesbyrd, se etter Gud som gjør sitt verk slik han vil, glede seg over frukt, samtidig med at man «prøver ånder» og avslører menneskeli-ge avskygninger der de måtte dukke opp. Dette har Frelsesarmeens ledelse i media betegnet som at «Frelsesarmeen er positivt avventende». I Norge er det spesielt innen Vinyard-menighetene, baptist-menighetene, Santalmisjonen og Misjonsforbundet at Torontofornyelsen sprer seg. Spesielt i Bergen er den virksom i stor bredde, i mange forskjellige menigheter også Frelsesarmeen. Derfor tok vi alle forundrede spørsmål med til korpslederen i Bergen 1. korps, kaptein Jostein Nielsen. 

Trosmålene er passert! 
— Så nå er «de gode, trygge, kjente, kjære Fresesarmé-møtene» en saga blott i Bergen I. korps? 

– Å nei, beroliger korpslederen. 
 – Vi har helt vanlige Frelsesarme-møter, bare at det er mer som skjer i ettermøtene. I korpset vårt ytrer fornyelsesvekkelsen seg som et sterkt åndsnærvær uten de store, ytre manifestasjonene, selv om manifestasjoner forekommer. Vi har veldig ofte nådesøkende. Vi har bedt til frelse med flere. Passive har blitt fornyet og blitt aktive igjen. Vi har fått flere som ønsker å gå inn i Frelsesarmeen. Flere har fått bekreftet sitt kall og fått større frimodighet til å vitne. Mange har fått en sterk bekreftelse på sine nådegaver og tjenestegaver, og begynt å ta dem i bruk. Mange opplever at Gud har ført dem inn i et dypere forhold til seg. Vi har nådd over trosmålet vårt når det gjelder tilhørige og soldater, og det er totalt flere folk på møtene våre enn på mange år, forteller kaptein Jostein Nielsen.

 – Hvorfor tror du denne vekkelsen skjer i de «etablerte» kirkesamfunnene, og ikke i de nyere, karismatiske menighetene? Er det fordi vi har stivnet sånn i formene at vi trenger at Gud rusker litt opp i oss? 

 – Ja, jeg tror nok Gud ønsker å riste litt opp i oss. Og jeg tror at den største lengselen etter gjennomgripende fornyelse finnes hos oss etablerte, tross alt!

 – Det vil jo alltid være «for og imot» når noe nytt skjer i korpset. Hvordan har dette vært for Bergen I. korps? – Jeg har ikke følelsen av at det splitter, sier korpslederen.

 – Det var nok en del skepsis med en gang, da noen sikkert lurte på: «Hvorfor dette her? Hvorfor noe nytt?» Det er klart det snakkes om det, men vi opplever minimalt med motstand. Det er kanskje fordi alle kan møte denne fornyelsen fra sitt eget utgangspunkt: Hvis man ikke føler man trenger en fornyelse, vel, så har man det godt med Gud der man sitter. Det viktige er at alle opplever fornyelse i kristenlivet sitt, om det skjer på den ene eller den andre måten. Det forunderlige er at denne fornyelsesvekkelsen i stor grad berører nettopp kristne som har det «godt med Gud», og fører dem inn i et enda dypere forhold til ham.

Frelsesarmeen og Toronto-bevegelsen 

«Et fantastisk møte! Gud berørte den enkelte mektig fra første stund, søkte, myknet og talte til hvert hjerte. Den Hellige Ånds kraft falt over Robinson slik at han lå utstrakt. En bror ble satt i full frihet, og begynte dermed å rope, gråte, klappe og danse med den mest herlige og himmelske entusiasme, mens andre lå utstrakt på gulvet. Det var en velsignet kveld!»

Møtereferat fra «den nye Toronto-vekkelsen»? 
Neida, sitatet ovenfor er hentet fra Krigsropet, og refererer et møte general Bramwell Booth holdt i januar 1878! Fysiske manifestasjoner er altså ikke fremmede i Frelsesarméhistorien. Heller ikke i bibelhistorien. «De må være fulle!» konkluderte mange indignert og ristet på hodet over disiplenes oppførsel, etter at de hadde fått Den Hellige Ånd på pinsedagen.

 – Vi i Frelsesarmeen har sett og merket en god del av disse fenomenene også i våre møter gjennom årene. Latter, gråt, nådegaver i funksjon, mennesker som har falt når vi har bedt for dem og lignende. Det som er spesielt i denne fornyelses-vekkelsen, er bredden, mangfoldet og styrken i manifestasjonene. Betrakter man disse ytringene utenfra, kan de jo sette en støkk i hvem som helst. Men opplever man det selv, i Åndens atmosfære, merker man at dette er godt, sier kapteinen. Sterke åndelige manifestasjoner har alltid skapt debatt, usikkerhet, og vil antagelig alltid fortsette å gjøre det. 

Men er alle åndelige ytringer av Gud? Hvordan prøver vi åndene? Hvordan skiller vi menneskelige elementer fra det som Gud virkelig gjør? Hvilken glede har Gud av å åpenbare seg i slike merkelige uttrykksformer, som kan virke skremmende? – Det som skjer, er forunderlig, uforklarlig. Men jeg tror Gud er suveren, og at han ønsker å vise det. Jeg har alltid tidligere hevdet at vi mennesker har «full kontroll» over hva vi tar imot fra Herren, at vi bestemmer måtene, at vi kan ta imot eller la være. Men i denne forkynnelsen virker det som om Gud på denne måten vil umyndiggjøre mennesker og myndiggjøre sin storhet. Første gang jeg ble bedt for, følte jeg at jeg kunne stå imot hvis jeg ville, at jeg hadde kontroll. Andre gang jeg ble bedt for, opplevde jeg det slik at jeg ikke hadde muligheter til å stå imot – Gud tok helt over! På en forunderlig måte kjennes det som om Den Hellige Ånd kommer i sterke «vindpust» og blir «fysisk tilstedeværende», sier Jostein og leter etter ord på et Guds-møte som ikke ligner noe annet han har opplevd. 

 — På sett og vis hadde jeg til da irritert meg over en del av de fysiske manifestasjonene jeg hadde vært vitne til. Kan det være nødvendig å oppføre seg slik? Kan de ikke ta seg litt sammen? Og så lar Gud det samme skje med meg — hvorfor? 
Det er jo ikke mange av oss som i utgangspunktet har lyst til «å sprelle rundt på gulvet» på denne måten. Jeg vil for all del helst ha begge beina på jorda, man vil jo gjerne bli sett på som en «nøktern og hengiven kristen», som en uttrykte det. Men når man opplever dette, er det en herlig opplevelse av Guds kraft, samtidig som det på en måte ydmyker oss innfor Gud. Han viser meg at det er han som har kontrollen. 

Det er klart det er ytringer som kan virke skremmende. Men de kraftigste, som for eksempel disse brølene, har vi ikke her hos oss på Frelsesarmeen. Det virker som om de forekommer når Gud løser opp i spesielt dyptliggende og smertefulle ting. Men jeg tror det er veldig viktig å ta opp vanskelige ting underveis, forklare og undervise om det som skjer, sier Jostein Nielsen. 
Selv har han lagt vekt på undervisning i møtene, og også en omfattende undervisningsserie i korpsbladet. Det er selve fornyelsen som er viktig!

 — Men er ikke Gud «en ordenens Gud»?

— Jo, men det forunderlige er at man midt oppe i det tilsynelatende kaoset opplever fred og orden i ettermøtene, vel å merke hvis man selv tar del, og ikke bare blir sittende på galleriet som tilskuer. Når jeg sto og så på det utenfra, ble jeg forstyrret av det. Da jeg ble kalt inn i forbønnens sentrum, var det bare godt.

 — Er det ikke en fare for at mye menneskelig blander seg med det åndelige når man på en måte oppgir kontrollen over seg selv?

 — Det er klart jeg har betenkeligheter med noe av det jeg har sett rundt omkring. «Hvor mye er Guds innskytelse? Hva legger mennesket til sjøl?» Det er en fare hvis det er de ytre manifestasjonene som blir viktige for folk, at det er de som blir et mål i seg selv, og tegnene blir viktigere enn Herren. Og det kan skape en prestasjonsangst når noen som ønsker å oppleve, ikke opplever. Jeg har heller ikke sansen for den eksperimenteringen jeg har sett hos noen få. Men jeg tror faktisk at den største faren er omvendt — at man er så redd for det menneskelige at man stenger Den Hellige Ånd ute! 

Det er veldig farlig å være kategorisk på vegne av Guds rike. Det finnes ingen mal på «hvordan vi skal oppleve Gud» — han har ikke bundet seg. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på menneskers gudsopplevelse, fortsetter han.
 — Slik er det hele veien individuelle opplevelser i denne fornyelsen også. En beskriver opplevelsen sin som at «jeg opplevde at en kulde gikk gjennom kroppen min og forsvant, og jeg fikk en varme av Den Hellige And». En annen som blir sittende på plassen sin, uten å gå fram til forbønn, forteller at «Jesus kom så sterkt til meg der jeg satt». Alle kristne har et stadig behov for fornyelse. Det er dette å få et fornyet møte med Gud, som er viktig. Jeg tror vi trenger en radikal fornyelse. Hvordan den enkelte opplever fornyelse, om det skjer på stille retreater, på fornyelsesmøter eller på andre måter, er underordnet — bare det skjer! sier kaptein Jostein Nielsen. 

___________________________

Territoriallederen, kommandør Edward Hannevik, sier dette om «Toronto-vekkelsen»: «Hvis det er fra Herren, skal ikke vi stenge for den — men er det ikke fra Herren, vil det visne bort av seg selv. Jeg opplever ikke dette som noen uro. Jeg følger den med oppmerksomhet. Hvis dette kan utfordre våre soldater til ikke bare selvnytelse, men også til selvytelse, så er jeg for det.» (Dagen 14/12 -94). ■ 

Publisert i Krigsropet #18 1995 s 4-5 - PDF

Interview with General Paul Rader

My “Master-dissertation” was on “The Salvation Army and the Church Growth Principles". My working-hypothesis was: "No church is better suited for church growth than the Salvation Army" (a statement made by Peter Wagner in one of the seminars held on the subject). In connection with this paper, I was allowed an interview with General Paul Rader in his office on Tuesday Feb. 14th 1995. 

Here it is:

What value has the Church Growth Movement as you see it?

When I from 1971-73 was studying at Fuller I was acquainted with Donald McGavran whom I think it is right to say is the father of the CGM.  I felt that he stood for something that was in the spirit of the Founder. His priorities were right and his position in mission could just as well have been expressed by William Booth. He saw disciple-making as the ultimate aim of the mission.

William Booth was never satisfied with just the redemption of men. They had to be taken further. The target and main aim was to persuade them to become disciples.

I further found that the CGM had a substantial theological basis. Donald McGavran communicated this until his death. In the periodical: "Evangelical Quarterly" Arthur F. Glasser writes that he went to McGavran just before he died and asked him this question: "What is the most ignored fact in Church Growth theory?"

"The Lordship of Jesus Christ" was McGavrans answer. This is what gives us authority: "The Lordship of Jesus Christ".

When I was at Fuller, it was still the mission-work that showed the most interest in Church Growth theory. This was caused by a frustration over the fact that everything was regarded as mission. Missionaries were busy with everything but disciplemaking - the number of missionaries returning to take teaching-degrees is pointing in the same direction.

Win Arn and Peter Wagner came into the work and tried to set the right focus again. They started to measure results, which in some circles created resistance: "How is it possible to measure spiritual results?"

This is not a problem with us in the Salvation Army. We have measured our results as long as we have existed. But the CGM enabled churches to look at membership, face facts and ask questions like: Where are we going?

In addition to this we saw in the late 70s and early 80s a revival of evangelism end the fact that people must be born again. More and more churches became occupied with how to get results, and the looked to the CGM for help. I think it is right to stress that CG is not an "American thing".

The Salvation Army became interested in the CGM because it stands for something we have always wanted to do. General Orsborn said: "The main thing is to let the main thing remain the main thing", and this is still the main thing. We must do our part to fulfil the great commission and make men into disciples.

Would you say that to be a soldier and to be a disciple is the same thing?

We have no guarantee that a soldier is a disciple, bur it should be our aim that our soldier became disciples. I want a renewed focus on soldiership. We have 799.000 seniorsoldiers in the world today. I cannot see why we should not have 1 million who marched under the flag. We must build a seeker-sensitive-ministry, continue to reach new people, enhance the quality of the teaching we give our people and so on.

Would it not be easier to make adherency the target of the discipeling?

It is important the adherents feel that they are a part of our movement, bur we cannot fulfil our mission without soldiers. Without soldiers, no officers, without officers, no army. William Booth said very strongly that he did not want members, but soldiers. Today Salvationists are more church-conscious and the membership-thought has a fine spiritual connotation. Personally I think about the body of Christ in this context and Romans 6 that speaks about the limbs as servants for the good.

In what way has CG been adopted into the SA?

When I was the TP in the training college in New York, we had Ken Baillie on the staff. He was a very enthusiastic CG-man who came to USA from Canada where he had experienced success with the CG-principles as a corps-officer. I remember that he said: "Until we get the top leadership with us we will never see real growth in the army". Little did he know that I one day should be the general, and that he himself should be TP in USA-Central with great influence.

It was particularly under the leadership of general Eva Burrows that the CGM reached to the different parts of the Salvation Army world, and something very important happened when she took the initiative to the Strategy for Growth Conference in 1989. She was herself very interested in CG and had seen it functioning in different parts of the world. May be her most important contribution was that she gave people permission to try out new things.

One of the results from the Strategy-Conference was that many territories appointed CG-secretaries and made growth a main emphasis. But CG is not a "cut and glue" program with simple solutions, we need to make people disciples, that is an indisputable fact.

Which territories have had success with the CGP?

Personally I have seen growth in Korea and in USA-West. CG depends very much on goal setting. Canada showed an interest in the CGP at a very early stage, and I think that they will be ready to confess that they have not reached the goals they had hoped for. At the same time I think the territory has learned a lot and seen things they would not have seen if it was not because of this effort.

The Southern territory in Australia can report on successful corps-plantings, and even India is experiencing exciting things in the growth-area.

One of our fastest growing territories is East-Africa, but this is happening without any special focus on CG. McGavran would be the first to admit the validity of this, because the Holy Spirit is sovereign. The theory does not function without the Spirit, but the Spirit can function independent of the theory. J. Edmund Orr spoke on this subject in a lecture, and underlined the difference between mechanics and dynamics in the Kingdom of God.

What kind of growth-strategies has the international SA?

CG is very much a question of leadership, and I do particularly think of the factor of motivation. A leader must know the will of God, have a vision and so get people to see the same vision. This demands a lot of prayer and a focus on the right priorities.

It is important to show that CG is very much in line with what we in the SA are already dedicated to. If our people are convinced about this, things can start to happen. Only when a goal becomes the goal of the people, it can be reached.

To set goal must always be our priority. We must let our people share partnership, ownership and stewardship in this order. We have occasionally turned the order in the SA, but it is difficult to motivate people for stewardship, if they do not feel partnership and ownership. If we get them to this point they will see that to be faithful involves being fruitful.

Thinking about CG - what do you see as the strengths of the SA?

Both Eddie Gibbs and Peter Wagner stress the importance of looking at strengths, and I see it as far more important to focus on our strengths than on our weaknesses.

The first thing I will mention is the unity. In the SA we have a very clear sense of mission. A lot of churches exist for a variety of reasons, but we know very well why we exist. If we do not win souls, we are not doing our job.

Discipline is also an important factor. Soldiers know what is expected of them. In the same way we could say that the dedication of our soldiery is a very important resource. They can be mobilised.

Many young adults will appreciate the practical aspects of the SA. They are give an opportunity to serve, and I think that a lot of people today will want to take part in a practical Christianity.

To serve is not depending on e.g. financial resources. I remember visiting a poor island in the Pacific. The island was influenced by the atomic test bombing in the area. The SA there had no economy and small resources, but I remember the pride of one of the Salvationists as he showed me his "League of Mercy- card" and told how happy he was for the opportunity to serve.

I think that our commitment to evangelism is an important asset. The same can be said about the dedication of our officers, and in that connection I should mention the appointment system. Much can be said about this, but it is a strength that we can move human resources to an area where we see a need.

There is also something that tie us together in the army, and that is our common identity. We belong to a greater context. I have spoken to many who envy us this international fellowship.

Last but not least, I will mention the treasure the SA has in the "good-will" we enjoy in the public. In the USA we often said: "God help us to become as good as people think we are!" This "good-will" is definitely a great resource for us.

You mentioned that you preferred to speak about strength rather than weakness. Do you see any weaknesses?

I could mention quite a few things, but just mention a couple of things that I see as a challenge. There is no doubt that the uniform is a great advantage in many areas. It opens up a lot of possibilities, but quite a few are also turned of because of it. I can understand that a newcomer who finds that 2/3 of the congregation are in uniform, will feel a bit left out. In addition to this we know that a lot of people love the SA, but would not for anything in the world carry its uniform. We face a challenge here. How can we keep the advantages of the uniform without turning people off? Uniform-wearing is without doubt one of the privileges of the soldiery.

William Booth was a pragmatist, and his letter to the first contingent missionaries to India gives advices about adaptability, but without letting this interfere with our characteristics. I wonder if he had the uniform in mind when he wrote this? You will find this letter at the back of Booth-Tucker´s autobiography.

Another challenge we face is the use of "codes" in our meetings, a language that only the "insiders" understand. We must be more conscious about the people we want to reach.

I could have listed a long list of challenges, but as I said, it is more encouraging to see the possibilities that lay in our strengths.

---------------------------
The title of the dissertation is: "Do something!" here is the Norwegian version: "Gjør noe!"