Jeg er barn - ikke slave . . .

Jeg kvir meg litt for å skrive dagens refleksjon, for jeg er generelt begeistret for de fleste endringene Bibelselskapet har foretatt i de senere oversettelsene sine.  Jeg er takknemlig for nå å kunne be «la oss ikke komme i fristelse» i Herrens bønn – i stedet for: «Led oss ikke inn i fristelse». Hvorfor vil en god Far lede barna sine inn i fristelse? Jeg liker at ‘hedningene’ (ikke jødene) er blitt ‘folkeslagene’ og at 'mysteriet' har erstattet ‘hemmelighet’.

Jeg er først og fremst Guds barn, og det er også helt greit å være tjener, både for ham, dem som allerede er hans folk og for dem som enda ikke har oppdaget hvilken grenseløs kjærlig Far han er også for dem.

Jeg reagerer negativt på å kalles ‘slave’ fordi en slave tjener sin Herre av ‘frykt’ for straff. Tjeneren tjener for ‘lønn’. I konteksten av Guds rike, betyr ikke det et månedlig salær, men det er mer enn ‘lønn’ stor nok i det å få se et menneske bli født på ny når jeg har vært en lydig tjener. For som hans barn, tjener jeg ham av kjærlighet.

Kjærligheten er kristentroens grunnspråk. Det var dette kjærlighet-språket de 120 på den øvre sal ble døpt med på den første pinsedagen. De som hadde stengt seg inne bak lukkede dører, ble drevet av den fullkomne kjærligheten som ifølge Guds ord ‘driver frykten ut’ – og da måtte de bare fortelle om det de hadde opplevd og sett – som barn og tjenere. Slavene hadde foretrukket at dørene forble stengte.

Jeg har et minne fra et Frelsesarme-korps som jeg var leder for i ung alder – et trygt og godt sted for den trofaste, lille skare av mennesker som for lengst var over middagshøyden i livet. På en festkveld dukket det opp en gruppe tenåringer i pausen. De satte seg ved et bord, og da det ble tid for bevertning, gikk jeg bort for å prate med dem mens de forsynte seg godt av maten. 

Jeg håpet at ungdommene ville komme igjen. Det gjorde de ikke. Men det som skjedde da de hadde lukket døra bak seg, var at en av de ivrige soldatene umiddelbart kom med kost og feiebrett for å rydde etter dem før arrangementet var slutt. Det var nesten som en profeti.

I dag er jeg med i et lite korps, hvor de eldre har plass for de unge nykommere, og de nyfrelste ungdommene synes det er stas med oss gamle. Vi ser vekst i Guds rike, fordi vi er frie og får lov til å tjene vår Far som barn som elsker ham.

Postet på FACEBOOK

Både Booth og Marx så den sosiale nøden

Jeg har akkurat bikket 70 og fordi jeg ble født i Norge, ble jeg ønsket velkommen som en kjærkommen borger på en offisiell flaggdag. Det samme året fikk jesuittene adgang til ‘det norske riket’ for første gang.

For 40 år siden kom filmen ‘The Mission’ og den åpnet øynene mine for hvorfor de var så ‘farlige’. De var ikke farlige for mennesker generelt, men for de rike som mistet verdifull arbeidskraft. På mange måter representerte de en form for ‘marxisme’ – som inkluderte Gud som skapte og eier jorden.

William Booth flyttet til London i 1849 – det samme året som Karl Marx kom til London. Begge så de den sosiale nøden og at noe måtte gjøres for å bedre forholdene. I 2001 skrev Ann M. Woodall en doktoravhandling med tittelen: De fattiges armé: William Booth, Karl Marx og innflytelsen møtet med Londons ‘bunnfall’ (Residuum) fikk på deres tanker. I avhandlingen sammenligner hun deres konklusjoner i møtet med fattigdommen i Øst-London i et sosiologisk perspektiv. Marx med sin filosofiske og økonomiske bakgrunn, og Booth med sitt kall som han oppsummerte i sin siste tale 9. mai 1912:

 

«Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe, Så lenge små barn går sultne som

de gjør nå, vil jeg kjempe. Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil

jeg kjempe, så lenge noen sliter med avhengighet, så lenge det finnes en misbrukt kvinne, så

lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe. Jeg vil kjempe til siste slutt.»

 
Det kristne menneskesynet er at alle mennesker har samme verdi fordi de er skapt i Guds bilde.
Det marxistiske fordi den grunnleggende humanistiske tanken er at alle mennesker er like.
Utfordringen der er at de forskjellige ‘ismene’ har det med å ende opp i at noen er «likere enn andre» jfr. George Orwells «Kamerat Napoleon». Vi ser det tydelig i ‘Trumpismen’ og ‘Putinismen’ – der begge lederne lener seg på den religiøse støtten de kan få, så lenge de får beholde makten.

Det er ingen overraskelse at Mímir og Sofie finner mye støtte for sosialistisk politikk i Bibelen – den er sterkt nærværende også i måten de første kristne delte alt med hverandre og med mennesker som trengte hjelp. Da blir det motivet bak som teller, og det er den gudommelig kjærligheten.

På trykk i Dagen 11. juli 2026. 

Postet på Facebook