Er jeg logget på?

Trenger du hjelp til å logge på det livet som har med Gud å gjøre?

Da jeg begynte som lærer på Jeløy folkehøgskole i 1988, hadde jeg med meg min tre år gamle Remtor 5000 elektroniske skrivemaskin med 16 tasters ‘minne’. Siden Jeløy allerede i mange år hadde vært en skole som satset på datateknologi, kom den nye læreren med noe som for elever og lærere fortonte seg som en antikvitet. For å ikke ende opp som en antikvitet selv, skjønte jeg at jeg måtte lære å bruke det nye og fremmede redskapet. Jeg måtte logge på! 

Lærerne og elevene på data-linjene delte ivrig av sin kunnskap, og noen konkluderte: «Jostein kommer til å bli en datafreak!»

Men skjedde det? Egentlig ikke. Jeg lærte meg å bruke en PC og jeg lærte meg så pass mye ‘dataspråk’ at jeg i mange år konstruerte min egen hjemmeside. Etter hvert kom det så mange gode program som gjorde den jobben både lettere og ikke minst penere, at jeg gikk over til slike løsninger i stedet. Men alt nytt, må læres, og selv om jeg generelt elsker å lære, har jeg ikke alltid vært like glad for å lære nye program. Det gamle funket jo - så freak – nei!

Hele tiden har det vært viktig å lagre data på en slik måte at jeg ikke mistet verdifulle dokumenter. Jeg har brukt floppy-disker, brent CDer, minnepinner og eksterne harddisker osv, og selv om jeg ikke helt forstår hvordan filer og dokumenter ‘fysisk’ blir lagret på disse stedene, har det vært trygt å ha dem på noe fysisk som jeg kan forholde meg til i hverdagen. Men nå er også det ‘antikvarisk’. For eksempel blir hver eneste bokstav jeg skriver nå automatisk og øyeblikkelig ‘lagret i skyen’. 

Jeg skjønner ikke et fnugg av dette, men så lenge det fungerer er det egentlig greit for meg. Jeg stoler på at det skjer, og fordi det ligger i ‘skyen’ kan jeg få tak i det hvor som helst i hele verden så lenge jeg husker hvordan jeg skal logge meg på. Jeg har prøvd det, og kan bekrefte at det funker og er veldig praktisk. En kan bli en religiøs freak av mindre, men det trenger jeg ikke, for jeg har allerede en tro som fungerer, og det er en tro som har fungert for mange andre før meg. Det fine er at disse ‘andre’ er lagret i ‘skyen’. Etter å ha skrevet om flere av dem som trodde uten å se, fortsatte forfatteren av hebreerbrevet med denne utfordringen: «Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Hebr. 12:1-2a)

Fordi jeg deler den troen, er jeg allerede lagret i skyen sammen med dem vi minnes på en Allehelgensdag; og så lenge jeg er fysisk til stede her på jorden, ville jeg fortsette å fortelle og skrive om det. Det jeg skriver lagres i en form for sky, og når jeg lever det jeg skriver, lagres det livet i en annen form for sky. Jeg forstår ikke det heller. Det er og blir et mysterium, men jeg opplever at det fungerer og det er egentlig greit nok for meg. Det flotte er at jeg har erfaring med å logge meg på over bokstavelig talt hele verden: I glede og sorg, i helse og sykdom, under gode samtaler og samtaler om trusler om vold eller fengsling, i fredfull natur og kaotisk selvmordsangrep. Gud er der for alle som logger seg på!

Dersom du trenger hjelp til å logge deg på livet som har med Gud å gjøre, kan du kontakte noen i Frelsesarmeen eller i andre menigheter som har blikket festet på Jesus. 

Det er det Allehelgensdagen minner oss om.

Publisert i Krigsropet #45 2020

Leder - Er jeg logget på? - PDF

LICENCE TO KILL

Overskriften er hentet fra en film om James Bond fra 1989. Helten har normalt «lisens» til å kunne drepe, men på grunn av at han i denne filmen har personlige hevnmotiv, fratas han «lisensen». Nå kan man med rette spørre hvem som har rett til å gi eller inndra slike lisenser, og det er nettopp det denne lederen handler om. 

Da jeg ble en Jesu disippel fikk jeg et veldig klart mandat. Det er så tydelig at vi på norsk kaller det for «Misjonsbefalingen», hvor Jesus sier:

 «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt 28,18-20) 

Dette var gyldig for disiplene den gang, og gjennom 2000 år med kirkehistorie har det vært mandatet til alle kristne. Vi har en gudgitt lisens til å vitne om Guds kjærlighet slik den blir vist i Jesus. Gjennom historien har det vært gjort mange forsøk på å inndra denne lisensen. De aller første kristne opplevde det umiddelbart. Det høye råd i Jerusalem påla disiplene å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. Peters respons vil være en kristens svar også i 2014: 

«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg 4,18-19). 

I møte med regimer som har lisens til å drepe, har kristne til alle tider fått lide for sin tro, ofte med martyrdøden som følge. I dag synes det å være en ny bølge av henrettelser av kristne i mange deler av verden. Det hadde vært så enkelt om vi kunne skjule korset, tie om det vi har sett og hørt, og se bort Bibelens ord om at vi er Herrens vitner. Men det er helt uforenelig med den kristne tro. Den gode nyheten om at kjærligheten og det gode seirer over det onde må formidles.

Da blir det helt uforståelig at myndighetenes enkle løsning for asylsøkere som har konvertert til kristen tro er: «Du kan leve ut din tro i hemmelighet når vi nå sender deg tilbake.» Det er en stadfestelse av at besluttende myndighet mangler innsikt i egen kultur og hva kristentro egentlig handler om: Nestekjærlighet i ord og handling. At dette i disse dager også er situasjonen for mennesker som er med i Frelsesarmeen og som bærer uniformen i all offentlighet, gjør det til et enda større paradoks. Hvem kan forestille seg en usynlig og stum Frelsesarme? 
Og hvordan kan et offentlig forvaltningsorgan tenke at det er greit å trekke tilbake — ikke bare en «lisens» — men en gudgitt befaling om å vitne? Selv om asylsøkeren skulle adlyde «organet» mer enn Gud, hvordan kan det samme «organ» vite at konverteringen ikke allerede er vel kjent i asylsøkerens hjemland? Men et «organ» mister sikkert ikke nattesøvnen når en asylsøker sendes tilbake til et land hvor det eksisterer en religiøs lisens til å drepe en konvertitt. 

Om du tror at jeg er så naiv at jeg ikke vet at noen misbruker «konverteringsmuligheten», så tar du feil. Men veldig mange er ekte, livsforvandlende omvendelser til en tro med lisens til å formidle liv i stedet for død. En tro Norge gjennom snart 200 år har sendt mennesker ut i verden for å formidle. Nå kommer verden til oss, og vi er fortsatt noen som misjonerer her på «berget» — vi er nødt til det, for Jesu kjærlighet tvinger oss. Mennesker kommer til tro. Vi ser med uro at asylsøkere med en aktiv kristen tro utvises fra Norge. Det er veldig trist om norsk forvaltning skulle føre til at martyrstatistikken øker mer enn den allerede gjør. 

Publisert i Krigsropet #44 2014 - PDF

Krigsropet #44 2014 i Nasjonalbiblioteket

HEI, DET ER EN JESUS I SUPPEN MIN!

Det handler om suppe, såpe, frelse. Det handler om pinse. Det handler om Guds menighet. Det handler om Frelsesarmeen. Det handler om noe som er mye større enn meg og min begrensede horisont. Det handler ganske enkelt om det aller største.

Jeg fikk en gang avvist en prosjektsøknad med begrunnelsen at jeg ikke hadde tenkt stort nok. Sponsoren ønsket ikke å drive med småprosjekter. Jeg forsto avslaget, men likte det dårlig og syntes det var pinlig. Jeg vil ikke at det skal skje igjen. Hvorfor skal vi bestandig tenke så smått?

I pinsen for snart 2000 år siden startet verdenshistoriens største prosjekt. Påsken var forbi. Jesu død og oppstandelse hadde gitt alle mennesker en mulighet til å komme tilbake til den relasjonen med Gud som hadde vært hans plan helt fra skapelsen av. Og prosjektet har vokst seg stort. Mer enn to milliarder mennesker bekjenner seg i dag til den kristne troen, men det må ikke stoppe opp, målet er ikke nådd. Derfor var Frelsesarmeen en av de 15 kirkesamfunnene og organisasjonene som sto bak konferansen «Sendt for noe større» som du kan lese om i dette bladet. Jeg var der og opplevde det sterke fokuset på at tiden vi lever i er Guds tid og hans sendeplan — dette er en tid for mennesker til å ta imot Jesus. All forskning viser at den mest effektive måten dette skjer på, er gjennom etablering av nye menighetsfellesskap. Det kan for eksempel skje gjennom nyetablering, revitalisering og knoppskyting, men det kan ikke skje uten mennesker som ser muligheter og er villige til å forplikte seg på et slikt oppdrag.

Vi trenger å bli minnet om hva det handler om. Dersom jeg bare ser den lille biten av prosjektet jeg er en del av, kan det fort synes «lite». Og dersom jeg tenker på det som «lite», kan det være vanskelig å finne «sponsorer» som vil støtte prosjektsøknaden. Ja, jeg tror til og med Gud selv da vil si: «Du tenker ikke stort nok!»

Pinse handler om å løfte blikket og se hva det handler om. Det handler om å oppdage igjen og igjen at vekst i menigheten er helt i tråd med Guds ønske. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt, men at alle skal få evig liv gjennom troen på Jesus. Derfor trenger han menigheten, derfor trenger han Frelsesarmeen, derfor trenger han suppen og såpen som midler til å formidle det aller største: Frelsen.

Omsorg for hele mennesket innebærer å føre mennesket til helheten som tilbys i Jesus. Selvfølgelig skal de få mat som kan stille den fysiske sulten. Selvfølgelig skal de få vasket seg slik at de kan få tilbake sin verdighet. Men dersom vi i Frelsesarmeen tror at prosjektet vårt lykkes dersom bare suppen og såpen er på plass, da tenker vi ikke stort nok. Enda verre — da har vi til og med sviktet forvaltningen av oppdraget vårt. Vi kan ikke dele oppdraget i små puslespillbiter og håpe at menneskene vi møter skal legge «puslespillet» selv. Jesus må være i suppen, for kun han gir mat som varer en hel evighet. Jesus må være i såpen, for det er kun han som gir verdighet for en hel evighet. Jeg skulle ønske at alle som ble servert en skål med suppe i hans navn kunne skimte ham i bollen. Jeg skulle ønske at de som fikk såpe til å vaske seg med og rene klær kunne kjenne lukten av hans nærvær, for så å komme mette og rene fram for ham og ta imot det aller største. Det er det aller største du og jeg er sendt for, og som pinsen og Den hellig ånd gir oss kraft til å formidle: Guds frelse i Jesus er for alle mennesker!

God pinse!

"Leder" publisert i Krigsropet #24 2014 - PDF
Link til NBs online utgave

GÅ BORT OG SYNS IKKE MER!

«Det går ikke an å diskutere synser», sa minstejenta vår det siste året hun gikk i barnehagen. Utbruddet kom etter en diskusjon hun hadde hatt med pappa som syntes noe annet enn det hun gjorde. Jeg måtte gi henne helt rett. Siden den gang har det gått gradvis opp for meg at «synsing» er en av de største truslene for den norske folkesjelen. Det er legitimt å synse om alt, og det flotte med synsing er at den ikke er en mening. Derfor kan jeg synse i vilden sky uten frykt for å bli arrestert for å mene noe som går imot opinionens oppfattelse av hva som er politisk korrekt. En person som bare syns, syns ikke. Han blir usynlig i folkemassen. Det gjelder til og med de såkalte rikssynserne som på grunn av sin kjendisstatus skal få lov til å synse på vegne av oss alle, også i spørsmål som de ikke har forutsetninger for å kunne synse noe som helst om. Men akkurat det er jo så deilig, for synsingen gjør synseren til en av oss, og da forsvinner han inn i alminnelighetens store intet — det meningsløse.

Det kan synses i alle typer spørsmål. Da jeg for en mannsalder siden tok sosialhøgskolen, hadde jeg stor glede av å lese en spørreundersøkelse som gikk på alkoholbruk. Det var veldig interessant å lese kombinasjonen av de to variablene: 1. Hvor mange enheter alkohol drikker du per uke? 2. Hvor mange enheter per uke er alkoholmisbruk? Uavhengig av forbruk svarte alle med ett unntak at misbruket lå på en ellet to enheter mer enn det de selv drakk per uke. Jeg tror at dette er ganske typisk. Selv om forskning kan komme med ugjendrivelig bevis, syns vi som det passer oss best, og da er det de andre synserne som tar feil.

Vi lever i et demokrati som i disse dager feirer et grunnlovs-jubileum. Jeg er stolt av Grunnloven vår, selv om den hadde noen lyter som heldigvis kunne opereres bort. Så får vi heller se i nåde til at «pasienten» måtte stå lenge i helsekø med skavankene sine — som med jøde- og jesuitter-paragrafen. Selv om jeg teologisk sett aldri har vært lutheraner, er jeg glad for at Grunnloven står for noe. Dersom en grunnlov skulle «synse», ville den bli usynlig og meningsløs.

Eidsvollsmennene så at nasjonen skulle hvile på to grunnsteiner: Grunnloven og Guds ord. Nå skal det gjøres endringer, og alle «synser». Dersom «synsing» skal snike seg inn i Grunnloven, vil jeg rope et varsko. Vi har allerede religions- og ytringsfrihet. Derfor trenger ikke Grunnloven å tone ned de kristne verdiene som nasjonen er bygget på. Når vi skalter og valter med verdigrunnlaget for at ingen skal føle seg utenfor, ødelegges en tydelig grunnvoll.

Slik som jeg i alle år er blitt ivaretatt som fullverdig borger med rett til å tro litt annerledes enn Den norske kirke, vil det være mulig for medborgerskap for mennesker fra alle religioner selv om nasjonen står på en kristen bekjennelsesgrunn. Det vil ikke overraske meg om de fleste medlemmene av andre religioner faktisk ville oppleve det som det tryggeste alternativet. Videre må menneskerettighetene få plass i en revidert grunnlov. Det holder ikke at gamle, eller for den del nye, utgaver av «Skomakergata» sendes i reprise slik at nye generasjoner får et besøk av Jon Blund som kan dysse oss i søvn med en menneskerettighet. Dersom rettighetene ikke er forankret i Grunnloven, blir de gode intensjonene fort bare usynlig synsing.

Ved en milepæl er det viktig å mene noe om veien videre og å stå for det. «Gå bort og syns ikke mer. Det er viktigere at du syns med det du mener!» God grunnlovsfeiring!

Publisert i Krigsropet 20/21 2014 - PDF

Les hele utgaven online i NB

Smak på ordet «nøysom»!

Det er flere verdibeskrivende ord som er i ferd med å forsvinne fra det norske språket. ‘Nøysom’ er et av dem. Norsk speiderforbund sendte nylig ut til høring et forslag til ny speiderlov. Det er mye interessant og bra i forslaget, men FAs speidere vil gjerne beholde ‘En speider er nøysom’ til fordel for ‘En speider klarer seg med lite’ med følgende begrunnelse:

«Korpsstyret mener at ´å klare seg med lite´... er noe man kan gjøre. Nøysom er en holdning og noe man er. ´Ta vare på/reparere´ og ´gjenbruk´ ligger innbakt i nøysom, det ligger ikke like opplagt inne i ´klarer seg med lite´. I velstands-Norge er nøysomhet en verdi som er på vei ut. Vi ønsker å være en motvekt og fremholde denne verdien. Det er et ord som brukes lite i dag, men som Språkrådet sier, ´finnes det ikke noe synonym´, og vi bør jobbe for dets videre eksistens.»

Med tanke på at speider korpsets styre har god representasjon av ungdommer og en gjennomsnittsalder på 32,2 år, er dette et spennende signal som setter en aldrende kommunikasjonssjef i halleluja-stemning. Frelsesarmeen har også en verdibok som det forutsettes at medlemmer og ansatte jobber ut fra. Der står det blant annet at:

«Vi vil strekke oss langt for å være... bevisste på hvordan vi forvalter ressursene våre.»

I et land preget av overflod er forvaltning et nøkkelord, og mer enn noen gang er det viktig å holde fram ‘gudsfrykt med nøysomhet’ som en verdi. Det er fare for at frykten for at velstanden skal forsvinne er sterkere i nasjonen enn frykten for at Gud skal gjøre det.

I disse dager går FA i gang med sin årlige vennskapsaksjon. Da henvender vi oss ikke til ‘mannen i gata’, men går i oss selv og leter fram et ord som vi valgte bort for noen år siden. ‘Selvfornektelse’ er beslektet med nøysomhet, men smaker kanskje ikke like godt? Vi ønsker det tilbake som en sentral verdi.

Landsinnsamlingen ble i flere mannsaldre kalt for ‘selvfornektelsesuken’. Jeg var 15 år da jeg fikk min første innsamlingsliste og skulle gå fra dør til dør og be om penger til arbeidet vårt. Det kostet for en ung gutt å be om penger, selv om det var til et godt formål, så uten at noen hadde forklart ordet ‘selvfornektelse’, erfarte jeg hvordan det føltes.

Etter hvert har jeg forstått at selvfornektelse er en personlig øvelse. Det gjør oss godt å gi avkall på noe med fokus på andre. Ikke fordi det endrer vår status overfor Gud – jeg er utelukkende frelst fordi jeg har tatt imot det Jesus gjorde for alle mennesker på korset – men fordi det gjør oss godt å vite at vi faktisk ikke styres av behov og lyst. Det er ikke noe galt verken med behov eller lyst, de er viktige drifter gitt oss av Gud, men problemene verden står overfor i dag skyldes utelukkende at behov og lyst styrer menneskene og ikke motsatt. Derfor blir det overforbruk av tilgjengelige ressurser, og når tilgjengeligheten avtar kan det til og med føre til krig.

Vennskapsaksjonen handler om selvfornektelse og faste. Den har ingenting med den vanlige givertjenesten å gjøre. I praksis betyr det at jeg i fastetiden avstår fra noe som jeg ellers ville ha brukt penger på. Disse pengene gir jeg til aksjonen. Jeg kan for eksempel faste, spise billig, avstå fra søtsaker og la være å kjøpe forbruksvarer. Regnestykket kan bli ganske overraskende. Jeg tipper det kommer opp i flere tusen kroner, og av erfaring vet jeg at jeg ikke kommer til å bli ett øre fattigere. 

Ordet ‘nøysom’ smaker godt og gir mersmak!

'Leder' publisert i Krigsropet # 8 - 2014

----------------------------------------

Relaterte innlegg: 

• Kritikk eller nøysomhet?
• Henrik, Cornelis og Paulus

VI STÅR FOR NOE OG VET HVORFOR

Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor.

Ukas utgave av Krigsropet er utrolig spennende. «Tro» går som en rød tråd gjennom hele bladet. I dagens samfunn angripes den kristne troen av såkalte ny-ateister. De omtaler den med en nedlatende forakt, men samtidig er det en stor gruppe mennesker som innrømmer at de er nysgjerrige og ønsker å finne ut mer om troen. 

I begge tilfeller er det viktig at vi som tror, øker vår bevissthet om hvordan vi skal møte både angrepene og de nysgjerrige spørsmålene. Jeg tar med et eksempel fra et spørsmål som nylig kom inn på bloggen min (jostein56.blogspot.com): 
«Jeg mener ikke noe annet enn full respekt for din tro; men når du sier du tror på Gud, tror du da på kraften Gud i din egen oppfatning, eller stiller du deg simpelthen bak andre menneskers tolkninger og forklaringer på Gud?» 
Spørsmålet er viktig og gyldig. Å hevde en tro, innebærer også at den må være «min». Jeg hevder at jeg står for noe, og da må jeg vite hvorfor. Samtidig er det viktig å møte både angrep og oppriktige spørsmål med ydmykhet, og i en erkjennelse av ar vi har de samme begrensninger som Paulus gir uttrykk for: Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1 Korinterbrev 13:12). 

I overskriften forener jeg meg med Frelsesarmeen, og den står for mye. Så mye, at selv om jeg er forpliktet til å vite mest mulig, kan jeg ikke garantere at jeg umiddelbart kan gi en begrunnelse for alle standpunkt uten først å sjekke en kilde. Men slike kilder finnes, og jeg er trygg på at det ligger en grundig overveielse bak det vi hevder som «vår tro» og de uttalelser vi har om «etiske spørsmål» og «adiafora» (= ting som verken er onde eller gode, men tillatt). 

Det er klart at en tro vil få konsekvenser for synet på verdier og etiske problemstillinger, som igjen kan få konsekvenser for hva jeg tillater av adiafora i mitt eget liv, uten at jeg dermed setter meg til dommer over andre i disse spørsmålene. Samtidig som det er en klar forbindelse mellom tro, etikk og adiafora, er det veldig trist at det er så vanskelig å få en god samtale om tro uten hele tiden å måtte forsvare oss mot angripende spørsmål som angår adiafora og etikk. En slik sammenblanding kan føre til mat for ny-ateister med påfølgende forenklede konklusjoner. 
Dette fikk det til «å koke over» for Natt og dag-redaktør Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet, og førte til at han er intervjuet i artikkelen om apologetikk på de neste sidene. Derfor er det så viktig med tydelighet i forhold til hva som er tro. 

Når vi som soldater i Frelsesarmeen, i relasjon til tro hevder at «vi står for noe og vet hvorfor», er det mer sant enn noen gang. Helt siden bevegelsens barndom har vi hatt en troslære som bygger på trosartiklene. Opp gjennom årene har den blitt forklart i stadig ny språkdrakt. I 2010 kom det en ny internasjonal versjon der hvert kapittel har fått en del to som forklarer den teologiske tradisjon som Frelsesarmeens lære står i, og hvor den befinner seg i det dogmatiske landskapet. Nå foreligger denne boka på norsk, og vi går inn i en periode med fokus på bevisstgjøring på hvor vi står. 

Det viktigste er fortsatt sjelers frelse, og vi vet hvorfor. Troen er ikke en appendiks (les: blindtarm), et uforklarlig vedheng til suppen og såpa, eller noe som kan fjernes med et skuldertrekk. 
Alt handler om Jesus, og han er verdens frelser.
-------------------------------------- 

Leder publisert i Krigsropet #43 2013
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv

ET LIVSSYNSÅPENT SAMFUNN?

«Det er naivt hvis 'livssynsåpent' bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold.»

Som tenåring på 70-tallet fikk jeg stadig høre om «verdinøytralitet» i omsorgsarbeid. Samtidig opplevde Frelsesarmeen de første reguleringene av det «religiøse» innholdet i institusjoner som ble drevet med offentlig støtte. Da jeg et tiår senere tok sosialhøgskolen, var man kommet til en erkjen-nelse av at verdinøytralitet også er en «verdi» som i verste fall kunne føre til normløshet eller anarki. Men hvilke verdier skulle et offentlig hjelpeapparat bygge på? Den debatten pågår fortsatt, og kommer til å fortsette så lenge det er men-nesker som trenger hjelp utenfor familiens rammer.

I løpet av det siste tiåret dukket begrepet «livssynsnøytralt samfunn» opp. Jeg kjente ubehaget fra 70-tallet, og tenkte at det i beste fall er naivt. Det er allerede fire måneder siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport. Det første jeg noterte med glede, var bruken av begrepet «livssynsåpent samfunn». Det er en erkjennelse av vi allerede er et land som er åpent for et mangfold av livssyn. Noen mener dette er naivt: Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner? Svaret er enkelt: Ved å utstyre mennesker med fri vilje har Gud selv vist vei. Han ønsker at mennesket skal velge ham ved å velge Kristus, men det skal alltid være et fritt valg — og de som velger annerledes er fortsatt mål for hans kjærlighet. En nasjon som bygger på de kristne verdiene, kan ikke gå på kompromiss med en slik verdi. Gud vil at vi skal bruke det samme mål av raushet som han selv bruker.

Livssynsåpenhet er ikke naivt, men det blir veldig naivt dersom dette blir ensbetydende med at vi skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne grunnverdier. Det er naivt hvis «livssynsåpent» bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold. Signaler i utvalgets rapport kan tolkes i den retning.

I Frelsesarmeen har vi hatt kvinnelige ledere i snart 150 år — men hvorfor skal for eksempel menigheter som ikke oppfyller kravene til likestillingspolitikk risikere å miste trossamfunnsmidlene? Er samfunnet vårt «livssynsåpent» bare så lenge trossamfunnene heier på kjønnsnøytral ekteskapslov? Er samfunnet i det hele tatt livssynsåpent dersom det offentlige skal bestemme hvem som skal være demokratisk valgbare til lederposisjoner i trossamfunnene? Selv er politikerne etter en serie skandaler forståelig nok blitt relativt kresne med hvem som er valgbare i deres egne partier — skal ikke trossamfunn også kunne stille krav?

Det er enkelt å gi sin tilslutning til utvalgets åtte prinsipper for en livssynsåpen tros- og livssynspolitikk. Men hvem skal for eksempel ha makt til å definere hva som er krenkelse av andres rettigheter og friheter? Skal jeg som predikant ikke ha lov til å si noe om at grådighet er synd fordi jeg dermed krenker det som enkelte betrakter som sin soleklare rett og frihet? Selvfølgelig ble Herodes krenket av Døperens fordømmelse av hans levesett. Det kostet Døperen hodet. Men samfunnet han levde i hadde heller ikke erklært seg livssynsåpent. Skal det livssynsåpne samfunn ha rom for en helvetestale av en ny Hallesby, eller er det for mange som føler seg krenket?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at fordømmelse av synd og forkynnelse av helvete er den beste formidlingen av et godt og frigjørende evangelium. Samtidig tror jeg på en Gud som står på de fattige og marginali-sertes side. Da er det utenkelig for meg å se ham tilbake i samfunnet med et mål om å være politisk korrekt, og tie i frykt for å krenke dem som kynisk utnytter og utbytter andre. Det rammer for eksempel dem som bevisstløst går for den billigste varen uten å sjekke hvor og under hvilke forhold den er produsert. Det rammer meg.

Leder i Krigsropet #22 2013 - PDF 

Idealisme i grådighetens samfunn

Sitert i Vårt Land 19. mars 2013

I løpet av de siste par årene er 25-30 ideelle organisasjoner blitt nedlagt i Norge. Denne opplysningen fikk jeg i et møte med ledende politikere for et par uker siden. Jeg skulle ønske at det kom som en overraskelse - og i likhet med politikerne jeg lyttet til, er jeg bekymret for en slik utvikling. Norge trenger idealisme. Uten den frivillige innsatsen går nasjonen opp i limingen.

I jubileumsåret kan det være interessant å tenke tilbake på at da trekløveret George Scott Railton, Bramwell og William Booth i 1878 så konturene av en Armé, var det første navneforslaget «Frivillighetsarmeen». William mente at vi ikke er frivillige, men kalt til et oppdrag. Derfor strøk han «Frivillighet» og skrev «Frelse» i stedet. Frelsesarmeen var født!

Med rette har det derfor vært en skepsis blant soldater når det gjelder å se sin innsats som «frivillig». En slik innstilling kan være en utfordring når frivillig innsats skal måles i medgåtte timer. Men for det offentlige er all ikke-betalt innsats utført for et individ eller grupper av mennesker for å bedre deres livskvalitet, per definisjon frivillighet. Derfor er det en stor innsats som gjøres av frivillige soldater i den ideelle organisasjonen Frelsesarmeen.

I tillegg til denne frivillige innsatsen, gjøres det et enormt arbeid av en gruppe mennesker som melder seg som frivillige ved våre korps og institusjoner. Mye av arbeidet vårt hadde fått store problemer dersom innsatsen deres plutselig forsvant. I denne gruppen vil det også være frivillige som gjør en større innsats enn en gjennomsnittssoldat. Utfordringen med frivillighet er likevel, slik Henrik Syse poengterte i sitt innlegg, at en av frivillighetens største utfordringer er forpliktelse. «Forpliktelse er gulvet vi går på», sa Syse. Det er noe vi tar for gitt og som vi ikke trenger å sjekke på forhånd om er på plass.

Noen må sørge for at gulvet er på plass. Det kan ikke utelukkende overlates til de frivillige. Administreringen av en ressursbank av frivillige må ligge på en som er formelt forpliktet gjennom en arbeidskontrakt. Alle politiske partier er opptatte av frivillighet og ser at det er viktig for samfunnet. Da må det offentlige i større grad enn det som nå er tilfelle, sørge for gode økonomiske rammebetingelser for organiseringen av frivillighet. Det vil være en investering som på sikt vil gi god samfunnsøkonomisk uttelling. Hvis det skjer, og bare da, kan det offentlige dra full nytte av det potensialet som ligger i frivillighet.

Men hvorfor en slik overskrift?

Fordi det er forskjell på frivillighet. Veldig mye frivillig arbeid er gøy og gir mye tilbake. Kortvarig frivillig innsats og «engangsdugnad» fungerer godt i et samfunn som fremdeles lener seg på det postmodernistiske ideal: «What’s in it for me?». Det kan være litt av et kick å være med suppebussen ei natt, eller å være med å stelle til jul for rusmisbrukere og trengende. Og ikke minst - det gir status i vennegjengen. Det er egentlig ikke noe galt i det, og Frelsesarmeen trenger innsatsen.

Men vi trenger enda mer den frivilligheten som går foran egne behov. Engasjementet som er der på de dagene hvor lysten til å følge opp er borte. Det er da frivilligheten blir til idealisme. Den har trange kår i grådighetens samfunn. Grådigheten forteller meg at «det er min tid» at «du har gjort nok, Jostein - ser du ikke at du blir utnyttet?» Da er det på tide å spørre «Hvorfor gjør jeg dette egentlig?»

Det må soldaten, den frivillige eller for den del ektefellen spørre seg om. For kanskje er det ikke frivillighet som er limet i nasjonen, men respekten vi viser hverandre og Vårherre ved å stå ved de forpliktelsene vi har tatt på oss? Det var derfor det ikke ble «Frivillighetsarmeen», men «Frelsesarmeen». William hadde forstått hva det gjaldt. Forstår du det?

Publisert i Krigsropet # 10 2013

.... HELE TIDEN LENGER NED

«Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lengre ned.»

«Stein Reinertsen er i grunnen som Frelsesarmeen. De mener så mye rart, men gjør så mye godt. Og det er viktigst.» Theis Salvesen skrev dette i Fædrelandsvennen den 2. januar 2013. Det er mye mulig at dette er et uttrykk for den allmenne oppfatningen av Frelsesarmeen i dag. Det både gleder og bekymrer. Det er gledelig dersom «det å gjøre godt» generelt blir sett som det viktigste i nasjonen vår. Det er også hyggelig at det oppleves at Frelsesarmeen gjør mye godt, for det er faktisk en del av vårt mål. Men det bekymrer dersom det vi mener bare blir avfeid som «mye rart». 

Per Fugelli har ved flere anledninger utfordret Frelsesarmeen til å være tydeligere i rollen som «samfunnsrefser» — ikke som et mål i seg selv, men fordi det fortsatt finnes skjevhet, urettferdighet og uverdighet i et av verdens rikeste land. Dersom et slikt budskap skal bli tatt på alvor, er det viktig at det ikke svekkes av en allmenn oppfatning av at det kommer fra noen som «mener så mye rart».

For en tid siden holdt jeg et innlegg for en gruppe teologer. En av de tilstedeværende traff i etterkant en kollega som ikke hadde vært til stede på samlingen. Presten var ikke klar over at kollegaen også er en av mine venner. Da han skulle kommentere sin begeistring over innlegget var åpningsreplikken: «Jeg visste ikke at det var intelligente folk i Frelsesarmeen». Da min venn refererte episoden, hadde jeg omtrent den samme følelsen som da jeg leste Salvesens analogi i Fevennen — en glede over at innlegget mitt ble godt mottatt, men en forundring over hvor i all verden dette generelle inntrykket av menigheten min stammer fra. Dersom jeg hadde møtt presten igjen, ville jeg takket for komplimentet, men samtidig forsikret om at jeg aldri har følt meg som en «ensom ulv» i min sammenheng. Vi fører dype samtaler om samfunnsspørsmål, sosiale utfordringer, etikk og teologi. Det er rom for mange meninger! Og du leste riktig — vi samtaler også om teologi. 

Jeg har for eksempel opplevd at mange kristne blir forundret over at det ligger dype teologiske refleksjoner bak Frelsesarmeens valg om ikke å forvalte sakramentene som en fysisk rituell handling. Vi har stor respekt for dem som opplever dette som en viktig del av sin gudstjeneste, og vi gleder oss over den flotte symbolikken som ligger både i vannet, brødet og vinen. Mange av oss som er med i Frelsesarmeen, deltar også sammen med kristne søsken når det feires nattverd. 

I skrivende stund kommer jeg rett fra nattverdsbordet. Rett før nattverden ble Ylva Eggehorns hymne «Så kom du da til sist» sunget. Og jeg var med og sang: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, men du gikk hele tiden lenger ned». Min dåp er at jeg er død med Kristus og oppreist med ham. Det innebærer at jeg representerer ham i verden og må hele tiden gå «lenger ned sammen med ham». Der ønsker jeg å dekke bord og holde måltid sammen med de svake og de utstøtte. Det er Frelsesarmeens «hellige handling». Vårt sakrament. Kanskje denne «rare meningen» er grunnen til at vi får roser i stedet for tomater? 

Men vi trenger tomatene også! For «ve oss om alle taler vel om oss». Frelsesfanen er vakrest i motvind. Det betyr ikke at vi skal vente på at det kommer en vind og lager noen krusninger i et nedstøvet flagg i et hjørne, men at de verdiene flagget representerer, blir «flagget» der samfunnsvinden blåser. Vi må ta oss i vare for at vi ikke bygger vår organisasjon som en katedral og glemmer å gå stadig lenger ned. Jeg er redd at de som kaster tomater når vi står på barrikadene, ikke vil bry seg om det skjer. Men jeg gjør det, og jeg vet hvor de selger billige tomater.

Leder i Krigsropet #5 2013 - PDF