Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

fredag 7. desember 2007

Født kriger!

yrke: Offiser i Frelsesarmeen

NAVN: Jostein Nielsen
ARBEIDSPLASS: Frelsesarmeen i Drammen
ANSATT SIDEN: 1974 

Fortalt til: LINE BAUGSTØ Foto: KATRINE NORDLI 

EN GANG STO JEG på Flesland med en blomsterbukett i hendene og ventet på en offiser som skulle komme hjem fra Afrika. Da kom en mann bort og stakk til meg l00 kroner. «Ta pengene, men jeg skal ikke ha blomster», sa han. Vi har en enorm goodwill i befolkningen, men medaljens bakside er at vi får penger selv om vi ikke vil ha det. Noen ganger kunne det være fint om folk forbandt oss med noe annet enn pengeinnsamling. 

Jeg ble født inn i Frelsesarmeen, og reiste på Offiserskolen da jeg var 18 år, som er minimums-alderen. Det var aldri noen tvil for meg, jeg lurte egentlig bare på hvordan jeg skulle få tiden til å gå før jeg ble gammel nok. Begge mine foreldre var offiserer, og vi fartet land og strand rundt. Vi bodde sjelden mer enn ett eller to år på de forskjellige stedene. Det har gitt meg mange sterke minner. Som åtteåring bodde jeg et halvt år i Sandvika. Julaften banket Rottenikken på døren. Han hadde med seg tre egg og lurte på om han kunne få kokt dem. Han var en kjent uteligger som folk skremte barna med på den tiden. Vi inviterte ham inn for å feire jul med oss, men det ville han ikke. Han ville bare ha med seg tre kokte egg  for å feire jul under et grantre i skogen. 

Tilsammen har jeg bodd på 25 steder i mitt 51 år lange liv. Nå har jeg nettopp kommet hjem fra tre år i Moldova, og i november begynte jeg i ny jobb som leder av kontoret vårt i Drammen. Hjemme for meg er ikke et geografisk sted, det er der jeg har mine nærmeste og tingene mine. Jeg har ikke lidd under det, men det var alltid en klump i halsen når jeg skulle begynne på ny skole i barndommen. Tidligere skulle offiserene være tilgjengelige til enhver tid, og ikke slå rot noe sted. Derfor ble folk brukt så kort tid på hvert sted. Men de siste 20 årene er bevegelsen blitt kraftig modernisert. Nå ser vi at arbeidet går best der folk får bo lenger. Min egen rekord er fem år på Jeløy.

I dag er jeg major, men det er en ren ansiennitetsgrad. Vi har redusert rangsystemet kraftig. Alt var i grunnen verre før. Krigsretorikken var mye tydeligene. Det ukentlige bidraget som soldatene gir, kalte vi for patron. Det skulle være ammunisjon til virksomheten, og fremdeles er det eldre soldater som spør etter patronposen. Selv er jeg veldig glad i uniformen, og tror ikke jeg kunne blitt ordentlig forelsket i en jente som ikke hadde uniform, den gang jeg var ung. I dag er uniformen mindre brukt enn før. For 15 år siden forsvant kysehatten som kvinnene brukte. Jeg synes fremdeles det er et vakkert plagg, men jeg er glad vi kuttet det ut. Frelsesarmeen skal ikke være en museumsgjenstand. 
Jeg tror nok at uniformen er en døråpner i mange sammenhenger, men jeg er ikke overbevist om at den er kontaktskapende. Jeg har ofte lagt merke til at setet ved siden av meg er det siste som blir tatt når jeg bruker uniform på offentlige transportmidler. Kanskje er folk redd for at jeg skal spørre om de er frelst? 
Unntaket er om det kommer på en ruset person. Hun eller han setter seg gjerne ved siden av meg. En del ser kanskje på oss som gode og litt dumsnille. Mange har et bilde av en eldre dame som står på hjørnet med gitar og synger «Perleporten». En offiser i Frelsesarmeen er egentlig en prest for en menighet. Det fine er at jeg får brukt hele meg. 
Frelsesarmeen driver med så mye, alt fra babysang til rettferdig handel og resirkulering. I Moldova lærte vi kvinnene i fengsel å bruke data, det var en fantastisk opplevelse å se at det virket. En ung jente kom tilbake til landsbyen sin etter soning. Hun var kjent som en kriminell, men plutselig var hun den eneste i landsbyen som behersket data, og dermed fikk hun jobb med en gang. 

Jeg har vel alltid hatt problemer med beordringssystemet, og jeg ville aldri valgt å flytte til Moldova på egen hånd. Men hadde vi ikke reist dit, ville vi gått glipp av de svært meningsfulle oppgavene og velsignelsene det ga oss. 

Publisert i A-Magasinet 7 des 2007