Takk Jeløy!

Fra musikalen 'Othilie' 2017

Antallet folkehøgskoler blir stadig færre. 

I år måtte også Frelsesarmeens folkehøyskole avvikle driften et år før skolens 50-årsjubileum. På disse årene har skolen betydd mye for mange elevers valg, virke og tro.

Tekst Randi Bjelland (foto: arkiv)

Både i og utenfor Frelsesarmeen har Jeløy folkehøyskole satt dype avtrykk. To som mener at de ikke hadde jobbet i Frelsesarmeen i dag om det ikke hadde vært for Jeløy folkehøyskole, er mangeårig frelsesoffiser Lilja Ånadal og kollegaen Monica Tangen Dysjaland. Begge er ansatt i Home Start-arbeidet som Frelsesarmeen drifter i Stavanger for Home-Start Familiekontakten. De møttes som elever på Jeløy folkehøyskole.

- Jeg er helt sikker på at det går mennesker rundt om i verden med en ekstra styrke i seg fordi det var en lærer på Jeløy folkehøyskole som møtte den enkelte eleven på en spesiell måte, sier Lilja som får støtte fra kollegaen.

 - Mine barn må gå på minst ett år på internatskole. De får ikke lov til å velge det bort, og det er fordi jeg tror det blir et veldig viktig år. For det var det for meg, sier Monica. Lilja gikk to år på Jeløy, først i 1989-1990 på sosiallinja, og året etter på bibellinja, fordi hun som fersk frelsessoldat ønsket mer bibelkunnskap. Dette året ble hun kjent med Monica - som gikk den daværende banebrytende EDB-linja.

Hva fikk dem til å gå på folkehøyskole i utgangspunktet, og hvorfor valgte de akkurat Jeløy?

For Lilja handlet valget om at skolen hadde en spennende sosialfaglinje, kombinert med at elevene hvert år satte opp en musikal.

- Jeg hadde veldig lyst til å drive med musikk, men jeg var for beskjeden til å velge musikklinja. Jeløy hadde en totalpakke som fristet. I tillegg til å bli kjent med Frelsesarmeens sosiale arbeid, fikk elevene praksis på andre institusjoner i området, som skolen samarbeidet med. Lilja hadde utplassering på en institusjon for psykisk utviklingshemmede

- Skolen hadde til og med samarbeid med politiet i Oslo, der sosialfag-elevene kunne få være med på en stor og verdensomspennende organisasjon. Det kom jo elever fra 15 land, og i løpet av den måneden jeg var i USA, besøkte vi både menigheter og sosiale institusjoner. Jeg var veldig bevisst på hva jeg sa ja til da jeg ble soldat. For Lilja var valget om å bli soldat en radikal beslutning, for var det noe hun var fast bestemt på å ikke bli da hun startet på Jeløy, så var det frelsessoldat.

 - Nei, jeg ville da slett ikke springe rundt i uniform! For meg var det fjernt og rart. Men hun trivdes med møtene, morgenandaktene og gudstjenestene som de ble invitert til. Begge jentene ble med i ei lokal ungdomsgruppe i Frelsesarmeen i Moss og var ledere på juniorklubben.

 - Jeg fikk en opplevelse av å høre til, bli utfordret og være god nok. Etter hvert kjente jeg at alt ga mening, og så lurte bibellærer Jostein Nielsen meg med på soldatkurs, humrer Lilja. «Kan du ikke bare bli med for å lære, da», spurte han.

- Og da var det gjort, vet du. Rett før innvielsen følte hun at hun måtte si det til foreldrene. Hun grudde seg. Faren hennes tok nyheten godt imot, mens moren ble helt stille. Lilja trodde ikke hun likte avgjørelsen. Etter en halvtime kalte moren henne inn på kjøkkenet. Der lå det noe som var pakket inn i gråpapir. Lilja pakket opp og fant en frelsessoldatuniform. Det viste seg at moren hadde blitt frelsessoldat i sin ungdom, men hadde ikke vært aktiv på over 30 år.

 - Samme året som jeg ble soldat, ble mamma gjenopptatt som soldat. I dag er hun 86 år, og hun var aktiv soldat så lenge hun kunne. Selv om hun måtte sitte på en stol, skulle hun være julegrytevakt.

Vennskap som varer

Etter folkehøyskoleåret jobbet både Monica og Lilja i Frelsesarmeen som sosialassistenter, henholdsvis på Solfeng barnehjem og Oslo slumstasjon. Dette året bodde de på Borgen - noe som senere ble Gatehospitalet. Men etter hvert skiltes deres veier. Monica valgte å utdanne seg til barnehagelærer og jobbet mange år som styrer for en barnehage. Hun og familien ble aktiv i en pinsemenighet. Lilja ble frelsesoffiser. I mange år hadde vennene kun julekortkontakt, men da Lilja for rundt ti år siden fikk ny ordre til Sandnes, møttes de igjen. Lilja jobbet i Home-Start arbeidet Frelsesarmeen drifter, og da arbeidet i fjor ble utvidet, tipset hun mange om den nye stillingen, blant annet Monica.

 - Jeg var ikke på jobbjakt, men jeg har alltid sagt at jeg ikke er ferdig med Frelsesarmeen, så da denne muligheten dukket opp, søkte jeg og fikk jobben. Det er veldig fint - det er som å ta opp igjen kontakten med en god, gammel venn. Det er over 3o år siden de gikk på Jeløy - hva er det de husker best? For Lilja var det største og viktigste at hun fikk en egen tro.

- Jeg hadde jo vokst opp med kristendommen, men det andre året på Jeløy jobbet jeg mer med bibeltekster et positivt bilde av organisasjonen i løpet av året, sier Monica som får samtykkende nikk fra Lilja.

- Det var inkludering på alle nivå. Noen elever hadde assistenter med seg fordi de ikke kunne klare hverdagen på egenhånd, og de var like inkludert som flokken fra Stavanger eller Oslo, sier Lilja. Hun forteller at skolen også hadde et samarbeid med Frelsesarmeens institusjon Soldammen, hvor det bodde ungdommer som hadde hatt det vanskelig.

 - Ungdom fra Soldammen gikk på Jeløya på lik linje med oss, noe som var en fin øyeåpner for mange. Det er så viktig at ungdom læres opp til å se mer enn seg selv og egne behov. Jeg er redd for at vi blir for selvsentrerte når det blir så stort fokus på «hvordan jeg ser ut» og «hvordan jeg har det». Da kan vi glemme at den enkelte er en del av et fellesskap. Jeg tror Jeløy har vært det gode felleskapet for mange.

Bygger mennesker

Oberst i Frelsesarmeen Jostein Nielsen har fem år bak seg som bibellærer ved skolen.

 - Det er ikke tvil om at Jeløy folkehøyskole har vært viktig, både for enkeltpersoner og for Frelsesarmeen som organisasjon, sier han. Både i og utenfor Frelsesarmeen møter han folk som sier at året på Jeløy har vært avgjørende for veien de tok videre. Nylig var han på et møte der en tidligere elev presenterte et forestillingsprosjekt. Da mannen fikk øye på Jostein i salen, holdt han et spontant, varmt innlegg om hva Jeløy folkehøyskole hadde betydd for ham. Han fortalte at han hadde vært «Henry», en karakter beslektet med Bakermester Harepus, i musikalen «Cafe Remember». Forestillingen hadde utfordret ham på så mange plan.

- Den årlige musikalen var sjelsettende for mange, sier Jostein. Han tror skolen mistet sitt varemerke da de sluttet med musikaler. Da var det andre folkehøyskoler som tok over på det feltet.

 - Musikalen var et genialt konsept, for man fikk med alle. Man trengte ikke stå på scenen, man kunne være med på å lage rekvisitter, kjøre lyd, danse, være med i orkesteret, eller bidra i andre oppgaver. Det gjorde også inntrykk på ham at mange elever som ikke hadde en tro før de begynte på skolen, fikk det i løpet av året. Det er ikke bare Jeløy folkehøyskole som har vært nødt til å stenge dørene.

Antallet lignende skoler minker fra år til år. Han ser at utdanningssamfunnet har endret seg veldig de siste årene, og at skoler som frister med «folkehøyskoleelementer» som utenlandsturer, samtidig som de gir større uttelling i studie-poeng, tiltrekker de seg elever som egentlig har lyst til å gå på en folkehøyskole først.

 - Men jeg mener at det ikke er noe annet som kan erstatte folkehøyskolen, for den har en totalpakke. Man ser hele mennesket. Jeg liker det tyske ordet «bildung», for det man gjør på folkehøyskolene, er nettopp å bygge mennesker ved å gi dem forbilder, sier Jostein som også vil trekke fram dannelsesbegrepet.

 - Det handler egentlig om å bli et avbilde av det du er en del av. For de aller fleste er folkehøyskolen en god opplevelse i et godt miljø der du speiler deg i andre. Jostein mener at selv om folkehøyskolene alltid har vært flinke til å tilpasse seg endringer i samfunnet, har de alltid vært sårbare når det gjelder bevilgninger fra det offentlige.

- Støtten kuttes stadig. Hvis folkehøyskolene skal klare seg, må rammebetingelsene bli bedre.

 - Med nedleggelse av Jeløy mister Frelsesarmeen en arena som ga unge mennesker kunnskap om organisasjonen. Hvordan skal man kompensere for det?

 - Nå er man avhengig av at det er Frelsesarméfolk som fyller sosialfaglige roller på andre folkehøyskoler. Og det er fullt mulig, sier Jostein som jobbet fire år på Sagavoll folkehøyskole. Først som sosiallærer, men mesteparten av tiden som rektor.

 - Jeg tok med meg sosialfagsklassen til Frelsesarmeens institusjoner. Blant annet var vi på Reperbahn i Hamburg, hvor Frelsesarmeen har hjelpearbeid blant de prostituerte. Det gjorde sterkt inntrykk på elevene. Mange ble helt hekta på Frelsesarmeen. De fikk mye kunnskap om organisasjonen og minner for livet.

For Jostein personlig har Jeløy folkehøyskole betydd mye, han vil til og med si at skolen har styrt ham i riktig retning i livet. Sammen med kona Magna var han fra 2015 en del av ledelsen av Frelsesarmeens østeuropeiske territorium, som består av Romania, Moldova, Ukraina og Georgia. De overtok hovedansvaret som territorialledere fra 2018- 2020. Men det var som lærer på Jeløy han hadde sin aller første tur til Øst-Europa.

 - I desember 1989 tok jeg med meg bibel- og leder-linja til St. Petersburg, som da het Leningrad. Jeg hadde alltid vært interessert i Øst-Europa, og i løpet av den turen fikk jeg bekreftet kallet mitt til Øst-Europa.

Viktig ballast

Monica og Lilja kunne snakket i timevis om alle de gode minnene fra Jeløy. Om musikalturneen de var på. Om konkurransen om å ha de reneste internatet - der premien var en pizza, noe det var veldig stas å vinne, helt til de skjønte at den bestod av restemat fra hele uka. Om alt som skjedde på kveldstid, der det var mye «kjæresteri, drama og hormoner».

De fikk vennskap for livet, bekjente over hele verden, og ikke minst vissheten om at alt ikke kan måles i studiepoeng.

- Det at man ikke har et karakterkrav hengende over seg, gjør at folk følger drømmene sine. Det gjør vi i for liten grad i dag, der det er et voldsomt press på prestasjoner der målet er å få seg en utdannings-grad. Folkehøyskolebobla var befriende, for du kunne jobbe med det som interesserte deg, uansett hva det var - på en skole som viste kristen tro i praksis via fantastiske lærere. Ikke alle var personlig kristne, men de stod inne for alt skolen representerte, sier Lilja. Hun tror at det er mange av de tidligere lærerne som ikke helt vet hvor mye de har betydd for enkeltelever. Også i jobben Monica og Lilja har nå, der de støtter barnefamilier, føler de at de har nytte av det de lærte på Jeløy folkehøyskole.

 - Når folk fra 15 land bor sammen i et år, lærer man litt om andre kulturer og tenkemåten. Det har vi med oss som en bagasje når vi i dag møter familier fra hele verden. Så Jeløy folkehøyskole er på en måte med oss fortsatt, smiler Lilja. ■

Publisert i Krigsropet # 46 2023

Link til Krigsropet #46 2023

Velkommen i familien! - Bulgaria blir land # 132 hvor FA har virksomhet

GENERAL Brian Peddle har kunngjort at Bulgaria er blitt det 132. landet hvor Frelsesarmeen offisielt er i arbeid. Landet ble 9. mars 2021 en del av Øst-Europa-territoriet, som ledes av oberstene Cheralynne og Kelvin Pethybridge.

Arbeidet ledes av kaptein Eduard Lebedev (Regional leder Bulgaria) og Captain Inna Lebedeva (Regional leder for familiearbeidet i Bulgaria), de er henholdsvis fra Russland og Moldova. De støttes av den svenske offiseren løytnant Erik Johansson og kaptein Kathleen Johansson, en australier, som offisielt er utpekt som Pioneer Team-medlemmer.

Selv om nedstengning og andre restriksjoner har gjort livet langt fra enkelt, begynner det nye Frelsesarme-arbeidet allerede å få innflytelse. Partnerskap med lokale kristne fellesskap er allerede i gang, særlig Amazing Grace Church, som har knyttet Frelsesarmeen til et roma-boplass i et slumområde i utkanten av Sofia. Rundt 35 familier som bor på stedet ble besøkt før jul og fikk klær, mat, leker og hygieniske artikler.

En rekke individer har blitt hjulpet med enkle matpakker, og det er blitt kontaktet med to salvasjonister som bor i forskjellige deler av Bulgaria. Hjemmebesøk har vært mulig både i offiserenes respektive leiligheter og i andres hjem, og soldatpakten/krigsartiklene er oversatt til bulgarsk.

Pioner-offiserene har også tatt kontakt med flere lokale kirker i Sofia, samt bygget relasjoner med representanter fra ambassader og andre innflytelsesrike organisasjoner, alt for å sikre at folk vet om Frelsesarmeens tilstedeværelse i Bulgaria og er klare over oppdraget.

Johanssons ankom den bulgarske hovedstaden Sofia i september 2020 og fikk selskap av kapteinene Lebedev og Lebedeva og deres fem barn i januar 2021. Alle fire offiserene hadde faktisk fått sine utnevnelser i april 2020 fra oberst Jostein Nielsen, som da var sjef for Øst-Europa territoriet.

For oberst Nielsen, en norsk offiser, er Frelsesarmeens arbeid som starter i Bulgaria bokstavelig talt en drøm! Som divisjonssjef for Moldova deltok han i feiringen i St Petersburg, Russland, i 2006, som feiret 15-årsjubileet etter at Frelsesarmeen gjenåpnet arbeid i Øst-Europa og deretter vokste bak det tidligere jernteppet. På den kongressen hadde et bulgarsk flagg blitt presentert for å anerkjenne et land der man trodde at Frelsesarmeen til slutt ville 'åpne ild'.

Tilbake i Norge ni år senere, etter å ha mottatt en ordre om å returnere til Øst-Europa, hadde Jostein en levende drøm der han så et Fredsarmehornorkester spille i Bulgaria. Senere samme år, nå bosatt i Chisinau, den moldovske hovedstaden, mottok han en telefon 'helt tilfeldig' fra Geir Jøsendal, en venn av broren hans, som bodde i nærheten. Da de to mennene møttes og potensialet for å utvide seg til Bulgaria kom opp i samtalen, fortalte Geir at han hadde eiendommer og kontakter i landet, og at han ville være villig til å gi råd og støtte.

Jostein følte at Gud åpnet en dør, og etter samtale med sine territoriale ledere, var de et år senere i Sofia og snakket med en representant fra den bulgarske evangeliske alliansen som sa: ‘Hvor har dere vært så lenge? Vi har ventet på dere i 20 år!’

I 2019 ble det gitt registrering for at Frelsesarmeen skulle begynne å jobbe i Bulgaria, og selv om situasjonen med nedstengning og en verdensomspennende pandemi har forårsaket forsinkelser, blir bønnene fra en 15-årsjubileumskongress som ble holdt for nesten 15 år siden nå besvart.

Generalen sier:
‘Jeg er glad for å ønske Bulgaria velkommen i den verdensomspennende Frelsesarme-familien. I disse vanskelige dagene er det fantastisk å se Gud svare på bønner i tro for så mange år siden for å skape denne muligheten. Gud velsigne kapteinene Lebedev og Lebedeva, Gud velsigne kaptein og løytnant Johansson og Gud velsigne Frelsesarmeen i Bulgaria’.

‘Frelsesarmeen’ på bulgarsk
et slavisk språk som er skrevet med kyrilliske tegn er:
‘Армията на Cпасението’
(Armiyata na Spasenieto).
Det røde skjoldet for Bulgaria
er allerede designet og registrert.

Publisert i Salvationst 27 March 2021 

(du finner hele bladet i linken - artikkelen står på s. 5)

Like rettigheter til tjeneste

Høsten 2017 arrangerte vi et seminar for ansatte og medlemmer av Frelsesarmeen i Øst-Europa. Hensikten med seminaret var å gi delegatene en bedre forståelse av hva Frelsesarmeen er i hele sin bredde. I den siste samlingen hadde jeg utfordret delegatene til å svare på spørsmålet: "Hvorfor valgte du Frelsesarmeen?". Etterpå fulgte jeg opp med svar på spørsmålet: "Hvorfor valgte Gud Frelsesarmeen?"

Jeg tror at Gud valgte Frelsesarmeen fordi han hadde behov, ikke bare for den profetiske stemmen til dem som helhjertet holdt seg til ham, men også deres profetiske handlinger. Jeg antar at mange som leser det jeg nettopp skrev, tenker på Frelsesarmeens sosiale engasjement. Et slikt engasjement er selvsagt veldig viktig, men på dette feltet har frelsessoldatene aldri vært ensomme aktører. Gjennom hele kirkehistorien har mange kristne fra forskjellige tradisjoner hatt fokus på den diakonale siden av kristenlivet, og dermed bidratt til å gjøre troen troverdig.

Jeg tror at Gud valgte å styrke og velsigne William og Catherine Booth, fordi han så potensialet til Catherines profetiske stemme og vilje til å leve som hun lærte, og Han så også at William ville være klar til å støtte henne. Derfor mener jeg at det tredje svaret på spørsmålet er:

3) Gud valgte Frelsesarmeen fordi alle som tar imot Guds kall til frelse, har samme rett til å gjøre tjeneste i Guds rike (1)

Dette synspunktet er nært knyttet til hellighet, fordi det ikke er noen hellighet ‘utenfor’ Kristus. Paulus beskriver vår status i Kristus Jesus slik:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Galalterbrevet 3:28

Vi kommer i konflikt med hellighet og kjernen av hva Jesus står for dersom mennesker i Guds rike blir begrenset på grunn av rase, sosial status eller kjønn. I vår bevegelse skal en som er frelst og har bakgrunn fra rennestein eller fengsel være verdig samme tillit som en frelst kollega med rent rulleblad og flotte eksamenspapir. Faktisk, har det noen ganger tatt lengre tid for representanter fra sistnevnte gruppe å bli akseptert, men ingen må utelukkes av slike grunner heller.

Den samme holdningen til likestilling er knyttet til etnisitet og kjønn. Når jeg leser kirkehistorien, er det lett å legge merke til at kvinner ikke har blitt behandlet som likeverdige med menn når det gjelder rett til rett til tjeneste og posisjoner i menigheten. Jeg er overbevist om at det har vært i djevelens interesse å holde kvinnene nede det på denne måten, og at det var derfor valgte Gud å velsigne Frelsesarmeen:  Gud ønsker å mobilisere kvinner. 

Men selv i vår egen bevegelse, er det en tendens til å gi de ledende stillingene til mennene framfor kvinnene. Denne praksisen er spesielt tydelig når Frelsesarmeen beordrer ektepar. Dersom vi ønsker å beholde Guds velsignelse over vår bevegelse, må vi sørge for at våre regler og praksis er i tråd med reglene og praksisen som er i Kristus.

Det som er riktig i Kristus, er riktig i menigheten!

Publisert i det russiske Krigsropet - Вестник спасения utgave # 2 - 2019
Her kan du ble i en full versjon av bladet

------------------------------------

* Oversettelse av tekst i illustrasjonen = Like rettigheter til tjeneste

For en tid som denne

русский
Territoriallederen deler sine tanker etter å ha deltatt på 'Det høye råd'(1), der General Brian Peddle ble valgt som den nye internasjonale lederen av Frelsesarmeen.

Under den formelle åpningen av Frelsesarmeens høye råd der de 108 frammøtte delegatene skiftet status til medlemmer, ble vi minnet om hva som er rådets eneste funksjon og oppgave: 

«Dere skal velge en general ‘for en tid som denne’» sa stabssjefen, kommandør Brian Peddle, med referanse til det valget dronning Ester måtte gjøre for sitt folk (1).

Som forberedelse til denne viktige hendelsen hadde jeg blant annet lest John Larssons bok ‘Inside a High Council’ (2). Det er ikke et valg i den forstand at det drives valgkamp – hovedfokuset er å søke Guds ansikt og kjenne Åndens ledelse. Jeg opplevde at dette også er en realitet. Ingen forsøkte å påvirke meg til å støtte et kandidatur. Jeg var overlatt til bønn – også for det jeg mente var viktig for det Gud hadde lagt på mitt hjerte ‘for en tid som denne’.

Selv om det i Frelsesarmeens ordrer og regler fra 1888 står helt klart at ‘både menn og kvinner er kvalifiserte for alle ranger, stillinger og ansvarsområder i Armeen’ (3), har dessverre ikke gifte kvinner hatt de samme muligheter som menn.

Som barn av offiserer visste jeg at min mor hadde lederegenskaper og kvalifikasjoner som var fullt på høyde med min fars. Dette fungerte greit på korps, men da FA hadde behov for min fars kvalifikasjoner utenfor korps, måtte min mor kjempe for å få noe å gjøre. Da jeg selv giftet meg, var jeg klar over at jeg ble velsignet med en kvinne med mange talenter. I alle år har jeg vært redd for at Frelsesarmeen skulle grave dem ned. I løpet av de 42 årene som har gått siden jeg ble offiser, har jeg gang på gang blitt fortvilet over manglende bruk av de ressursene som gifte kvinner har. Det har blitt bedre, men mange steder i verden er det fremdeles langt igjen.

Av den grunn var det et bønneemne for meg at det ved dette høye råd skulle nomineres en gift kvinne som kandidat til general.

Det skjedde – Halleluja, 

og det skjedde mer som var viktig. I 2010 var jeg i Kenya som ansvarlig for et Brengle-institutt. Der møtte jeg en flott offiser og bror i Herren, og jeg tenkte at han var en flott åndelig lederskikkelse, ikke bare for Frelsesarmeen i Afrika, men for hele verden. Han ble også nominert.

Jeg har ved flere anledninger skrevet at Gud valgte å velsigne Frelsesarmeen fordi alle som tar imot Guds kall til frelse, har samme rett til å gjøre tjeneste i Guds rike (4). Det bibelske belegget for dette har jeg blant annet i dette verset:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Gal 3:28

Jeg tror nominasjonene var en profetisk stadfestelse, og jeg tror at kommandør Brian Peddle er en leder som kan føre dette videre som General. I snart tre år har han vært min linjeleder, han er en tydelig formidler og åpen for råd og er bevisst på at uten Gud kan han ingenting gjøre. I tre år har jeg bedt for ham og Rosalie, og det vil ikke bli mindre bønner i tiden som ligger foran. Bønn er en nøkkel til alt vi gjør. Vi bygger Guds rike, ikke vårt eget! 

Publisert i det russiske Krigsropet - Вестник спасения - utgave № 4 2018 s 3
Her kan du bla i en full versjon av bladet

--------------------------------

(1) Frelsesarmeens høye råd

Brødre i kamp

De er begge soldater. Den ene har gått i krigen for Jesus. Den andre for mulla Krekar.
av Kjell Kvamme 

Foto: Erlend Berge

Jostein Nielsen og kona Magna var på vei tilbake til sin tjeneste som offiserer for Frelsesarmeen i Moldova da de ble rammet av et terrorangrep. «Brynjar Melings bror lettere skadd i Istanbul-terror», meldte nettsiden Hegnar.no 12. januar.

Meling hadde ikke hørt om angrepet før Dagbladet ringte og fortalte det.

Brødrene er tredje søskenpar i vår serie der vi ser på hva to som har vokst opp i samme familie deler og hvor de skiller lag.

Bomba i Istanbul

Jostein Nielsen og kona hadde vært hjemme i Norge på juleferie, men ble sittende fast i Istanbul da de mellomlandet på vei tilbake til Moldova. Tåka i byen Kishinev der de jobber, varte så lenge at de fikk bo på et fint hotell og tid til å se seg om i Istanbul.

– Vi var takknemlige til Herren for det. Så sa det pang.

Jostein Nielsen var ti meter fra bomben da den ble utløst nær Den blå moské. Han skjønte med én gang hva som hadde skjedd. Kona sto enda nærmere, men hadde mennesker mellom seg og selvmordsbomberen. Hun ble dekket av kroppsdeler, men var uskadd. Nielsen klarte å løpe 20 meter før han segnet om. Da han så at kona var uskadd var hans første tanke: «Hva kan du, Gud, bruke dette til?»

Ifølge tyrkiske myndigheter var selvmordsbomberen en syrer med tilknytning til IS. Elleve mennesker ble drept. Noen dager etter dette intervjuet med brødrene har Istanbul igjen blitt rammet av terror, og tingretten har avgjort at mulla Krekar kan utleveres til Italia.

Kjærlighetens kne

Kneet var knust. Jostein Nielsen skryter av hvordan kirurgen Kristian Sydnes på Diakonhjemmet klarte å lappe det sammen. En støttepinne som holder kneet sammen har løsnet, og når vi møter ham og broren, er han hjemme for å få fikset det. Han kan gå normalt og har ikke fått varige mén.

«Kjærlighetens» kne kaller han det. Jostein Nielsen er nemlig storfornøyd med at han havnet i overskriftene og ble intervjuet i store medier som CNN. Da fikk fortalt hele verden om at «Gud er kjærlighet, og kjærlighet er det eneste som kan bekjempe ondskapen». Dette ble svaret på spørsmålet han stilte seg da han lå skadet i Istanbul, og derfor sier han nå:

– Jeg ville ikke vært hendelsen foruten.

Kjendisbror

Broren Brynjar Nielsen Meling var først opptatt av at foreldrene fikk vite om det på en annen måte enn gjennom en journalist. Deretter ringte han Dagbladet og sa at vinklingen med ham ikke var så relevant eller treffende.

Lillebror var likevel først og fremst glad for at det gikk bra. For Jostein er det heller ikke plagsomt at enkelte nyhetstitler fokuserte på Brynjar framfor ham som ble rammet.

– Jeg lever lykkelig med å ha en kjendisbror.

Meling har fått spørsmål om han har blitt mer kritisk til hvilke oppdrag han tar når broren har blitt rammet av terror.

– Nei, tvert imot. Når jeg ser skadevirkningene av disse handlingene, er det viktig at vi har et system som både er rettferdig og rimelig fordi terrorfrykten har gjort at vi har vært villige til å gå på akkord med viktige prinsipp de siste årene.

Jostein er helt enig.

– Hva vil du si om Josteins tenkemåte når han spør hvordan Gud kan bruke tragedien?

– Jeg blir imponert over Josteins tilnærming til det, men jeg blir ikke overrasket. Typisk ham. Jeg ville blitt mer overrasket om han lå der og klaget over at han hadde vondt, sier advokaten.

Englevakt

Han synes Josteins tankegang er bedre enn om noen hadde takket Gud for at han ble spart framfor de som ble drept.

Jostein: – Der er vi helt på linje. Om jeg hadde dødd, hadde jeg også hatt englevakt. Jeg ser for meg bildet der engelen roper til Gud: «Nå kommer de med Jostein».

Brynjar: – Så sier Gud: «Er det bror til han advokaten?»

Kommentaren utløser latter. Vitsene, inkludert galgenhumoren er noe de har delt hjertelig hele livet, også med faren. De forteller om da han nesten kuttet av seg fotbladet med en vinkelsliper. Da sendte Brynjar en «pressemelding» til broren rett før 17. mai: «Det må meldes at Hans Johnny Nielsen i år hadde tenkt å gå under vinkelslipernes fane, men han er dessverre avskåret fra å delta».

Hjemmet de vokste opp i – med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen – ga rikelig rom for skråblikk og latter, understreker Brynjar Meling.

Lik – ulik

Elleve år skiller brødrene. De ligner på hverandre, men forskjellene er også synlige. Når Jostein går i Frelsesarmeens uniform og Brynjar stiller i blå blazer med turkis lommetørkle i jakkelommen til matchende turkise bukser, er ikke klesvalget bare profesjonelt. Det forteller også om ulik interesse for klær.

Mens storebror har gått i foreldrenes fotspor og deler deres tro, har lillebror fjernet seg fra den tradisjonelt evangeliske retningen.

– De tror genuint på evig liv og å ta imot frelse, mens jeg har fått en mer abstrakt tro: «Det er samme hva du tror på, bare du tviler». Da vil jeg ikke at de skal være bekymret for min fortapelse. For meg, som ikke har grepet dette så sterkt som søsknene mine, har dette vært blant tingene som har vært vanskeligst å prate om, sier Brynjar Meling.

Uforklarlig

– Brynjar har stort behov for å forklare også det uforklarlige. På et stadium i livet oppdaget jeg at jeg kunne slippe kravet om å forstå og bare hengi meg til at det finnes noe der som vi ikke kan forklare. Frelsen, for eksempel, sier Jostein Nielsen.

BARNDOM: På sørlandsstevne i 1969. Fra venstre: 

Kjartan, mor Anne Karin, Brynjar, Jostein og Torunn. Foto: Privat.

Som svar forteller Brynjar en historie. Da han for 23 år siden skulle bli far for første gang, var han på skitur. Plutselig fikk han en fornemmelse av at noe var galt. Han snudde, gikk hjem og fikk kona på sykehus. Barnet ble tatt ut livløst og gjenopplivet. I dag er hun en flott, frisk kvinne, ifølge faren.

Han forteller også om da barn nummer to bare tre måneder gammel ble operert for en svulst på hjernen. Den viste seg å være godartet. Mange hadde bedt, og etterpå begynte usanne historier å versere, blant annet at svulsten var borte da kirurgene åpnet opp.

– Da følte jeg meg åndelig voldtatt. De misbrukte min sønn i behovet for en tryllekunstner-jesus som ikke jeg ville identifisere meg med. Da er vi tilbake til den evangeliske, narsissistiske kristentroen. Bare man tror, holder Gud hånda over oss. Men han driter i de hundretusen som dør i sult i Afrika. Det er det ondes problem som gjør at jeg ikke klarer å gripe det helt konkrete i troen.

Jostein Nielsen vrir seg på stolen. Han er langt på vei enig med broren, men:

– Den intuisjonen du får er gudgitt, og det kan være i alle mennesker. Men hvordan kan vi få mer kontakt med dette i våre liv slik at vi kan gjøre mest mulig godt og redde flest mulig mennesker?

– Brynjar, hvordan kan det ha seg at din bror forteller om ditt behov for å forklare og like etter forteller du om noe uforklarlig?

– Eller noe tilfeldig. Jeg har ikke behov for å gjøre det til noe annet enn det det var. Men jeg baler med de samme spørsmålene som andre, og jeg kaller meg ikke ateist eller agnostiker. Jeg har jo fryktelig lyst til å tro.

Han viser til at han i fjor ble «velsignet med å bli far igjen». På sengekanten synger han for datteren om kvelden. Da veksler han på å synge åtte kristne sanger.

Mulla Krekar

Utad er de overbeviste og engasjerte mennesker. Hva tenker storebror om den overbevisningen Brynjar framstår med når han forsvarer mulla Krekar?

– Den overbevisningen handler ikke om mulla Krekars skyld eller uskyld. Brynjar er overbevist om at det finnes en rettsstat. Mye av den dritten som finnes på sosiale medier er så ødeleggende for rettsstatens prinsipper at de som ytrer seg burde vært rettsforfulgt. Får de det som de vil, er det ikke mye igjen av rettsstaten, sier Jostein.

MULLA KREKAR: Brynjar Meling har forsvart mulla Krekar gjennom flere rettssaker. 

Denne uken bestemte tingretten at Krekar kan utleveres til Italia. Foto: Erlend Berge.

Brynjar Melding nyter upopulariteten.

– De fleste vil si at det er ubehagelig å være upopulær?

– Nei, tvert imot. Det er en frihet i å være upopulær.

Jostein Nielsen er enig med broren i at motstand og motgang er en fordel.

– Frelsesarmeen har det best når det er motstand. Da har veksten vært størst. Per Fugelli har kritisert oss for å være samfunnets puddel, men kritikken rammer ikke. Bare det at vi eksisterer er egentlig en samfunnskritikk. Hvorfor skulle det være behov for armeens tjenester hvis landet beveget seg i riktig retning?

Prestasjonsangst

Når brødrene er sammen snakker de mye musikk – og driver med spørrekonkurranser. Dette er første gangen de møtes på ett år. Etter intervjuet skal de på brasskonsert i Templet i Oslo. De lever travle liv, reiser mye. Å flytte på seg sitter i kroppen fra oppveksten da foreldrene hvert år fikk nye ordre når det led mot sommer.

Meling avslører noe som viser at brødrene ikke er likeverdige i ett og alt. Han klarer ikke å spille piano når broren er i nærheten, for storebror er så flink. Han har alltid sett opp til ham.

Brynjar: – Jeg får prestasjonsangst.

Jostein: – Det synes jeg er fælt. Brynjar har et selvbilde som er for lite i forhold til det han er. Folk betrakter ham som trygg og robust, men jeg skulle ønske at han selv fikk se hvor verdifull han er og hvor mye han har å komme med. Han er en kjernekar, og jeg skulle gjerne brukt mye mer tid med ham, sier Jostein.

Forskjellen mellom den private og offentlige Brynjar Meling er stor, mener advokaten.

– Jeg er konfliktsky og har ikke stor tro på egne ferdigheter. Den tøffe, trygge karen som står på TV og kommer med de gode punchlinene, det er en ukjent rolle for dem som kjenner meg fra før jeg ble en offentlig person, sier Brynjar Meling.

Link: Vårt Lands nettversjon
Link: pdf av avisartikkelen
Link: Forsiden av VL 1. juli 2016

Flere bilder:

 

 

 

Gud blir aldri noen noe skyldig - en kort presentasjon

Jeg har alltid ment at en fast og bevisst givertjeneste er viktig. Med jevne mellomrom har jeg undervist om det og nevnt det i forkynnelsen, men det er først nå jeg har valgt å skrive om det. Jeg tror du vil få utbytte av å lese dette for deg selv. Samtidig er dette noe som det er viktig at vi snakker åpent om sammen med dem vi deler menighet med.

Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i heftet. Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten, for det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.

Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa.

Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på Vestre divisjon som vi var ledere for, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – det er Gud som har skapt humoren også.

Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan få den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – og så lo vi litt, og jeg tror han smilte med han også.

Under oppholdet i London i forbindelse med Boundless var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?

Publisert i Frelsesarmeens internavis #1 høsten 2015
Kan lastes ned som pdf

Nomaden i Frelsesarmeen

Jostein Nielsen innehar trolig rekord i antall forflytninger som offiser i Frelsesarmeen. Inkludert med oppveksten som barn av offiserer, har han 36 ganger blitt beordret til å gjøre tjeneste både i inn- og utland. Til sommeren er han igjen på flyttefot. 

Tekst: TOR-HELGE GUNDERSEN

- Jeg er nok ikke et eksempel på den gjennomsnittlige offiser i Frelsesarmeen, for de fleste flytter nok langt mindre enn det jeg har gjort, sier Jostein Nielsen til Dagen. Nielsen er kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, men fra høsten flytter han fra Oslo til Stavanger for å lede Vestre divisjon. Det blir en av utallige ganger han er på flyttefot som en følge av beordringssystemet Frelsesarmeen praktiserer. En gang i året legger nemlig ledelsen i «armeen» frem listen over beordringer som forteller hvor de aktuelle offiserene skal flytte, og for Nielsen sin del innebærer det nok en gang at han må ta med seg flyttelasset for å dra et annet sted. Han understreker at det er snakk om beordringer i ordets forstand, for det skal forholdsvis tungtveiende grunner til for at en forflytning ikke skal finne sted.

Tar hensyn 
- Jeg vil si at det er snakk om reelle beordringer, men ledelsen tar selvsagt praktiske hensyn når det gjelder faktorer som barnehage og skolegang der hvor slike ting er aktuelt. Forholdene blir alltid kartlagt på forhånd i en samtale med de aktuelle offiserene før selve beordringen blir offentliggjort. Soldater og offiserer har den samme forpliktelsen overfor Frelsesarmeen, men forskjellen er at en offiser er tilgjengelig for organisasjonen til en hver tid.
Det skal relativt veldig gode grunner for ikke å dra dit man blir beordret, og da kan det eksempelvis være helsemessige årsaker til at det ikke lar seg gjøre å flytte, forteller Nielsen til Dagen.

- Men lever du selv greit med at du stadig må flytte fra det ene stedet til det andre hele tiden?
- Det er klart at man blir lei av all flyttingen. I en alder av 58 år ønsker man jo litt mer stabilitet i tilværelsen. Jeg aksepterer at vi har et slikt beordringssystem, men jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis er en varig løsning for Frelsesarmeen. Unge offiserer opplever nok dette med forflytninger som en av de største utfordringene når de går inn i tjenesten. Jeg tenker at man må se på alternative løsninger hvor man i en periode kanskje er mer disponibel, men at man eksempelvis etter 20-års tjeneste kan ha større påvirkning i beordringsprosessen,  svarer han.

- Fornuftig system 
Nils-Petter Enstad har skrevet flere bøker om Frelsesarmeen og selv vært offiser tidligere. Han har derfor godt kjennskap til beordringssystemet i organisasjonen, men han tror ordningen vil bestå i overskuelig framtid.
- I en eller annen form vil den bestå, men hva slags form den vil ha er ikke så godt å si. Jeg tror ikke det er aktuelt å erstatte ordningen med en søknadsprosess. Etter min mening er dagens system en praktisk struktur som har fungert godt. Jeg er positiv til denne ordningen. Det er fornuftig, men må samtidig brukes med forstand, understreker Enstad.
Selv om han har gode erfaringer med beordringssystemet i den perioden han var offiser fra 1972 til 1985, er han fullt klar over at andre har hatt negative opplevelser med ordningen. Særlig i tidligere tider når familiens totale situasjon ikke alltid ble tatt like mye hensyn til, men dette er noe han tror har endret seg mye i de siste tiårene. 

- Noen vil nok mene at det satt veldig langt inne før ledelsen tok dette på alvor.
- Hva tenker du er styrken med et slikt beordringssystem?
- Styrken er at ledelsen vurderer hvem som kan gjøre den beste jobben på de ulike stedene. Selv synes jeg det var en positiv opplevelse å komme til et nytt sted når man visste at en var sendt dit av Frelsesarmeen. Det ga meg frimodighet til å gå inn i tjenesten med løftet hode.
- Hva med all flyttingen?
- Det er nok helt klart en utfordring for mange, men jeg tror nok at det blir oppfattet som en del av rammen rundt kallet. I utgangspunktet er dette en ordning offiserene er innforstått med, og at det er slik systemet fungerer i Frelsesarmeen.

Et rikt liv
Selv om Jostein Nielsen vedgår at han er lei all flyttingen, setter han beordringssystemet inn i et annet perspektiv. For han ser at forflytningene har gitt ham et rikt liv på alle måter. 

- Jeg hadde jo ikke fått alle disse fantastiske utfordringene i livet mitt, hvis det ikke var for beordringene. Veldig mye av dette har bidratt til å gjøre tilværelsen min så utrolig rik, fremholder den erfarne offiseren.

Publisert i Dagen 18. mars 2014

Følg meg .... til Island

En fortelling om kallets lange reise. 

«Talen min i kveld er egentlig bare to ord: 'Følg meg!'»
Gunnar (62) står på talerstolen i Reykjavik. Det er hans første tale etter at han og Ida Karin (56) er blitt innsatt som ledere for Frelsesarmeens arbeid på Island og Færøyene. Talen handler om etterfølgelse, og den er veldig troverdig — særlig for dem som kjenner til den lange reisen som har ført majorene Ida Karin og Gunnar Eide dit de er i dag. Den «lange reisen» må ikke kun forstås geografisk; kallet har ført ekteparet ut på lengre fysiske og kulturelt kryssende reiser tidligere, men det handler mer om en åndelig reise i tro og lydighet.

Og det handler om «det ordløse språket». Hjertespråket, varmen, blikkene og smilene, som Ida Karin i sin hilsen forteller at hun er så glad for å ha blitt møtt med ved ankomsten til sitt nye hjemland. Men det samme ordløse språket preger og kjennetegner også Ida og Gunnar. I møte med et fremmed språk som i begynnelsen kan se ut som et uoverstigelig fjell, er det godt at det ordløse språket går fra hjerte til hjerte. Det er merkbart hvor godt de kommuniserer på tvers av språkbarrierene — akkurat som Paulus. Han hadde grepet det viktigste: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Det ordløse språket fungerer godt!

KALT UT AV KOMFORTSONEN
Men det kan umulig ha vært lettvint i godt voksen alder å bryte opp fra Norge, fire barn, svigerbarn og barnebarn?

Ida Karin forsøker ikke å legge skjul på at det var protest da Frelsesarmeens ledelse for nesten to år siden snakket med dem om mulighet for tjeneste på Island og Færøyene. Det var en tanke de aldri hadde tenkt. Jo visst hadde de alltid ønsket å gå dit Gud ville. Tjenesten for Gud i Frelsesarmeen hadde tidligere ført dem til Sri Lanka. Også det hadde vært en «lang reise», i hvert fall for Ida. Den hjemmekjære bondejenta fra Sandnes tenkte at et «ja» til tjeneste som en offiser, med en omflakkende tilværelse i Norge, var et mer enn stort nok skritt ut av komfortsonen.

For Gunnar fortonte den reisen seg litt annerledes. Helt siden guttedagene hadde han båret på en drøm om å bli misjonær og virke i et fattig land. Han hadde selvfølgelig delt dette med Ida, men da den tanken var fjern for henne, fant Gunnar glede og mening i tjenesten i hjemlandet.

Sommeren 1990, under Frelsesarmeens årskongress, opplevde imidlertid Ida et sterkt kall til misjonstjeneste. Til hennes overraskelse var Gunnars drøm like levende, og de meldte seg til tjeneste. Dermed skulle man tro at alt gikk på skinner, men slik ble det ikke. Da siktes det ikke til den relativt langdryge prosessen Frelsesarmeen har for å godkjenne offiserer for internasjonal tjeneste, men på overraskelsen som ventet på Sri Lanka. Der var det meningsfylte oppgaver som ventet Gunnar, mens Ida opplevde at forventningene til henne som kvinne begrenset seg til å være «en støtte for sin mann». I Norge hadde hun hatt en selvstendig rolle og tjeneste og vært glad i den. Et lydig «ja» til et kall som førte henne enda lenger bort fra det kjente og kjære, for å bli fullstendig umyndiggjort, ja, identitetstøs, førte henne inn i en krise. I speilet så hun en kvinne med oppsatt hår og ikledd sari som hun ikke kjente — hvor var Ida Karin?

Selv beskriver hun det slik:
— Det var på Sri Lanka Gud lærte meg ting som smertet, men som ble livsviktige. Ida forteller om oppdagelsen av at det å være en Guds tjener ikke først og fremst handler om erfaring eller kunn-skap. All tidligere erfaring hadde ikke samme nytte i det ukjente. I det nye landet var alt annerledes. Det viktigste ble hver dag å legge livet sitt i Guds store hånd. Ida Karin opplevde ai Gud talte til henne gjennom verset: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer...» (5 Mos 33,27) — Disse armene kunne jeg klatre opp i og hvile i hver dag, og herfra møte alt det ukjente, fortsetter Ida. — Dette var det viktigste, og er det viktigste om jeg skal være offiser.

KVINNE PÅ SRI LANKA
Gjennom sin egen opplevelse ble Ida i stand til å forstå kvinnenes situasjon i Sri Lanka. Et land hvor kvinnene gikk tre meter bak sine menn, og livet deres var helt avhengig av de premissene som mennene la. Men det var også et land hvor Ida etter hvert skulle få viktige oppgaver og en meningsfylt tjeneste. Hun ble leder for Dias Place Community Centre, med barnehage for småbarn og skoletilbud til større barn. For de voksne var det sykurs og skrivemaskinskurs, men det som fanget Idas oppmerksomhet og hovedinteresse var tilbudet rettet mot gatebarna i Pettah-området i Colombo.

— Målet vårt var å ta imot disse barna, gi dem rene klær, mulighet til en dusj, og deretter lære dem å lese og skrive. Alt for at de skulle komme inn i det offentlige skolesystemet, der de egentlig hørte hjemme. Med glede kan Ida og Gunnar i ettertid konstatere at de lyktes med mange av barna. Minner som sitter fast er gutten som leser i Bibelen for far under gudstjenesten. Han kan lese, far kan ikke. — Eller 10-åringen som etter noen år hos oss kommer inn i den offentlige skolen, og senere får utdannings-stipend. Idas opplevelser i Sri Lanka utgjør «mange mil» på den lange reisen. Familien på seks var fire år på Sri Lanka. Etter noen år tilbake i hjemlandet for at barna skulle få gå på norsk skole, var Gunnar og Ida sommeren 2000 igjen klare for internasjonal tjeneste. Denne gang fikk de ordre til Afrika og Ghana. Rett før de skulle dra, ble Gunnar alvorlig hjertesyk.
«Hvorfor?» «Har vi misforstått Guds vilje?» Spørsmålene var mange, vanskelige og umulige å holde på avstand. Men tross alt, Gunnar overlevde, og de kunne fortsette i en tjeneste for Gud som også hadde gitt dem det oppdraget som de tror på. Det ga ikke nødvendigvis svar på de vanskelige spørsmålene, men en hvile i at Gud også vendte dette til noe godt.

FORMET TIL LEDERE
Under tiden som korpsledere i Kristiansand, fikk både Gunnar og Ida Karin anledning til å være med i viktige etterutdanningsprogram som Frelsesarmeen har for sine ledere. Gunnar var en del av den første sesjonen som gjennomførte Nordisk lederutviklingsinstitutt, mens Ida var delegat i den 204. sesjonen ved ICO — det internasjonale college for offiserer i London. Selv om begge etterutdanningstilbudene har et sterkt fokus på faglig utbytte og identitetsbygging, opplevde ekteparet hver på sin kant en sterk åndelig fornyelse. En gjenoppdagelse av det å få lov til «å være», det «å få hente mat til seg selv hver dag» i åndelig forstand, var med på å øke ballasten for å kunne tåle flere stormer på reisen. En slik ballast var det godt å ha da Gunnar i 2010 gjennomgikk en alvorlig hjerteoperasjon. Han forteller om samtalene med menn i samme situasjon, om tankene rundt liv og død.

Følelsen av Guds nærvær beskriver han slik:
— Midt oppi engstelsen kjente jeg også dette. Gud hadde jobbet med meg fram til denne dagen. Jeg opplevde en sterkere relasjon til ham. Hvis Gud kaller oss til å være sammen med seg i bønn, vil relasjonen utvikles. Jeg hadde lagt livet mitt i hans hender. Det ga meg trøst, et håp. De samme hendene som Ida hadde krøpet opp i, ble også Gunnars faste holdepunkt. Operasjonen var vellykket og beskjeden var klar: Med tanke på hjertet kan du leve som normalt.

EN NY SJANSE
Etter syv år som korpsledere i Kristiansand, tenkte de at Gunnar ville ha en «beordringsperiode» igjen før pensjonering. Signalene tydet på at det kunne bli ledelse av en divisjon i Norge. Men Island og Færøyene — fremmede språk, totalansvar for hele virksomheten, og langt fra familie? Nei!

I tillegg til ansvaret i menigheten i Kristiansand, hadde Ida de siste par årene ansvar som «aspirantkontakt» på Sør- og Vestlandet. Å leve med et «Nei!» i møte med mennesker som hun skulle veilede i forhold til kall og etterfølgelse, opplevdes som konfliktfylt. Men Ida forsonte seg med at de ikke kunne dra, og bestemte seg for at hun helhjertet skulle be for dem som skulle overta lederansvaret på Island og Færøyene. I ettertid vet hun at det har blitt bedt mye for de nye lederne.

Ida og Gunnar var enige om å svare «nei», men for Gunnar ble det mer og mer vanskelig å leve med den mang-lende harmonien mellom forkynnelsens «Følg meg!» og realiteten i sitt eget liv med et «nei!» til et helt tydelig kall. Hodet var fullt av gode argumenter for ikke å dra. Kunne han ikke hatt en mer effektiv og fruktbar tjeneste dersom ikke det hadde vært en språkbarrière? De hadde mange diskusjoner om dette, men det var en uro de holdt for seg selv. Toget var gått.

Det var derfor en stor overraskelse at de skulle få spørsmålet en gang til. For et år siden kom kommandør Clive Adams med utfordringen igjen — og denne gangen ble det «Ja!».
Overraskelsen var like stor over at de begge umiddelbart opplevde en sterk velsignelse og indre glede over beslutningen de hadde tatt. Nå kunne de med forventning se fram mot oppgavene som ventet. Gunnar opplevde gang på gang en sterk bekreftelse på at det var et riktig valg. Setningen «Følg meg!» dukket opp igjen og igjen både i bibelstudium, i sanger, på bibelkort og i hilsener. Det var Gud som hadde kalt. Det er han som vil at de skal tjene ham på Island og Færøyene.

Da de nye ordrene ble offentliggjort, kom det straks e-poster, hilsener og telefoner både fra glade islendinger, venner og offiserer som har tjenestegjort på Island. Alle som har hatt noe med Hjålprædisherinn å gjøre de siste 50 årene, vet hvem major Anna Ona er. Tre ganger mottok hun ordre til den vakre øya, og etter mer enn 17 års tjeneste der, har Island og folket en stor plass i hjertet til den 92 år gamle majoren. Og Anna måtte ringe og snakke med de nye lederne — en samtale som gjorde dypt inntrykk. På en slik måte brukte Gud også mennesker til å bekrefte kallet, valget og reisen.

DET HANDLER OM JESUS
Vi er tilbake på møtet i Reykavik. Det er rett før Ida og Gunnar skal settes inn i sitt nye ansvar.
— Alt handler om Jesus, sier kommandør Dick Krommenhoek. — Frelsesarmeen, oppdraget vårt og alt vi gjør, handler om Jesus.
Ida Karin og Gunnar vet det allerede: Det handler om Jesus, om etterfølgelse og det ordløse språket på kallets lange reise. Nå er det Island og Færøyene det gjelder.

EPILOG — EN EKSTRA STADFESTELSE
Noen uker senere. Det kommer en epost fra Gunnar. Han skriver:
Tre uker etter innsettelsen av Ida Karin og meg som divisjonsledere, ble jeg syk. Det ble noen dager på sykehus, og en dag skulle Anna, en islandsk sykepleier, legge inn ny venflon. Hun spurte hva vi arbeidet med på Island, og jeg fortalte det på engelsk. «Men hvorfor kommer dere derfra og hit», spurte hun, og tenkte på strømmen av islendinger som søker arbeid i Norge. Hun så på Ida Karin og sa: «Dere svømmer virkelig mot strømmen.»
Jeg sa: «Vi kom ikke hit på grunn av penger.» Hun svarte stille: «You came of love.» Så enkelt. Så få ord. Så fullstendig uten forklaringer. Jeg kunne ikke ha sagt det så enkelt og tydelig selv, så jeg ble taus. Men en inderlig takk steg opp fra hjertet mitt, selv om stikket i armen var vondt nok. En takk for at vi får svare ja når Jesus sier: «Følg meg».
«Vi kom på grunn av kjærlighet.»

Publisert i Krigsropet #43 2013
Les artikkelen i Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

Et år i Vik i Sogn

I forbindelse med at Frelsesarmeen feiret 100-års tilstedeværelse i Vik, ble tidligere korpsledere invitert til feiringen høsten 2013. Selv om jeg bare var leder året 1977-78, var det et begivenhetsrikt år på veldig mange måter. Jeg har mange gode minner, og det var et år med en bratt læringskurve for en ung leder på 21 år som anla skjegg for å se litt eldre ut.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- skjønnheten i norsk natur, og stedet som det alltid er godt å komme tilbake til og få bekreftet hvor vakkert det er.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at jeg ikke er en ensom ulv. Da jeg ankom i august sa jeg til mine foreldre: ”Her er det flott, men jeg kan ikke bo her alene, jeg gifter meg til jul!” – ”Med hvem da?” spurte de. ”Aner ikke” svarte jeg, ”men det ordner Herren!”. I september fikk jeg besøk av en kamerat fra Bergen. Sammen med ham kom ei jente som jeg så vidt hadde rukket å bli litt kjent med fordi vi gikk i samme menighet i Bergen i tre måneder tidligere på året. Da vi ble alene fordi kameraten min gikk på toalettet – fridde jeg og fikk ”ja”. Av diverse grunner ble det ikke giftermål før i februar. Det var en lykkelig dag da jeg fikk min Magna. Og forloveren min var et selvfølgelig valg – det måtte bli han som sto nærmest meg i arbeidet i Frelsesarmeen det året – og som fortsatt står på, Osvald Risløw!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- nye lukter. En dag på høsten luktet det over hele bygda. Den minnet meg om ullsokken jeg hadde lagt til tørk ved peisen og som nesten tok fyr. Jeg så røyken og fulgte den til kilden og fikk et lite sjokk. ”Smalahåve” kalte de det, og ”loytenanten lyte smaka!” – jeg orket ikke tanken, men angrer i dag. Smalehåve er nydelig!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at den viktigste Kommandøren i Vik ikke var en offiser på Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo, men rutebåten som går på Sognefjorden i sommerhalvåret. Men jeg skulle likevel møte opp når Kommandøren kom. Og der stod jeg, noen ganger med trekkspill, andre ganger med gitar og sang. Ofte alene, men noen ganger kom det med en soldat eller to. Evangeliet ble sunget. Noen fikk en hilsen, og ikke sjelden var det noen som ga en skjerv til Frelsesarmeens arbeid.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at å være tilknyttet en manuell telefonsentral (med nummer 62) kan være nyttig. Jeg hadde vært en tur på Frelsesarmeen i Sogndal og tatt trappen opp til andre etasje i ”firsteg” og stor fart. Kryssbjelken så jeg ikke, men jeg husker ”akustikken” da hodet traff bjelken. Jeg så stjerner og sank sammen, men besvimte ikke. Jeg gikk ikke til lege, men etter nesten fjorten dager ringte en hyggelig kvinne fra sentralen: ”Eg veit du he vore heima, men du svara ikkje telefonen – e´du veik?” – Nei, jeg følte meg egentlig OK, men når jeg begynte å tenke etter, var det veldig lite fra de siste dagene som jeg husket – hadde jeg vært ”borte”? Jeg gikk til lege, og ble sendt med taxi til røntgen i Lærdal. Taxien venta til turnuskandidaten hadde kikket på bildene: ”Nei, alt ser fint ut!” – og litt flau, men glad kjørte jeg tilbake sammen med den hyggelige kvinnen som kjørte taxien.

Neste formiddag ringte legen meg: ”De har hatt røntgenmøte på sykehuset. De sier at du har hatt hjerneblødning. Det kommer en ambulanse og henter deg om et kvarter. Du skal til Haukeland sykehus i Bergen!”

Ambulansen kom og jeg fikk avgjøre selv om jeg ville ligge bak eller sitte foran med sjåføren. Jeg valgte å sitte foran. Blålysene ble slått på og det gikk fort over Vikjafjell. Da vi nærmet oss Voss, spurte sjåføren om jeg var sulten. Nei, det var jeg ikke, men ”Er du?” spurte jeg. ”Jeg har ikke spist i hele dag” var svaret. ”Stopp og spis i Voss!” sa jeg. Og slik ble det. Vi ankom med blålys inn hovedgata. Stoppet utenfor en kafé, av med blålysene, og inn toget sjåfør og ”pasient”. Da sjåføren hadde spist sin middag gikk ferden videre – fortsatt med blålys, og vi kom trygt fram til Haukeland. Der ble det grundige undersøkelser som bekreftet at jeg hadde hatt hjerneblødning, men at blodansamlingen ikke var så stor at de mente det var nødvendig å operere, og at jeg neppe ville få varige mén. Noen har fra tid annen tvilt på den konklusjonen, men jeg er takknemlig for at jeg var i et lite og tett samfunn som hadde omsorg for en ung mann som bodde alene da ulykken var ute.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det å være offiser i Frelsesarmeen betyr at du må gjøre ting du aldri hørte om på offisersskolen. Dyrlege Tor Wang var soldat i Frelsesarmeen, og da jeg møtte ham på ferja mellom Hella og Vangsnes på vei hjem til Vik, tilbød han meg skyss. ”Jeg må innom en gård på veien, men du kan være med!” fikk jeg beskjed om. Jeg hadde vært med før, men da hadde jeg ikke vært i uniform. Vel framme på gården hjalp jeg til med å ta utstyr fra bilen og inn i fjøset. Jeg skjønte hva jeg gikk til for det var jeg som bar ”kalvekroken” – det var en kalv som ikke ble forløst. Det tok litt tid og det måtte dras, men kalven ble født og levde. Og lykkelig kunne vi sette oss i bilen og kjøre mot Vik. Jeg var ikke like lykkelig da jeg kom hjem og kjente lukta i uniformen. Smalahåvene lukta faktisk bedre.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det er mulig å forstå alle mennesker dersom jeg bare konsentrerer meg. Det var ikke helt lett å forstå Vikjamaolet i begynnelsen. Det gikk forholdsvis greit når folk snakket direkte til meg, men om to eller flere fra Vik snakket sammen, var det nesten umulig. Jeg oppdaget at juniorsoldatene ikke visste noen ting om disiplene, men kunne veldig mye om læresveinane. Jeg måtte først lære, før jeg kunne lære dem. Da jeg få år etter at jeg hadde forlatt Vik sammen med Magna fikk ordre til Island, var kjennskapen til Vikjamaolet en uvurderlig hjelp når vi skulle lære islandsk. På Island fikk jeg også bekreftet den neste oppdagelsen, for

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at navnetradisjoner er viktige. Det var mange som bar samme navn. På Frelsesarmeen hadde vi for eksempel mange eldre som het Brita. Da jeg var på besøk hos en av dem – jeg tror det var Brita ”i Skulen”, men jeg kan ta feil, for det var som sagt mange med samme navn, kunne Brita fortelle at hun hadde en søster som også het Brita. I tillegg hadde hun to brødre med samme navn – tro om ikke det var Anders (?). Jeg trengte en forklaring. Den var selvfølgelig både enkel og logisk. Tradisjonen med å kalle opp etter besteforeldrene ble fulgt til punkt og prikke. Britas farmor og mormor het selvfølgelig ”Brita” og farfar og morfar het ”Anders”. I søskenflokken ble de skilt fra hverandre med forstavelsene ”Vetle- ” og ”Store-”. Genialt!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at minnesamvær er viktige. Sogningen og frelsesoffiseren, brigader Olav Loftesnes, ledet velkomstmøtet mitt til Vik i Sogn den 10. august 1977. Det var første gang jeg møtte denne herlige personligheten som jeg hadde hørt så mye om. Han gjorde et uutslettelig inntrykk, og jeg kunne ha skrevet en artikkel bare om mitt første møte med ham. Før han dro tilbake til Sogndal sa han: «Eit godt raod loytenant: ’Gao pao minnestondene’»

Og det gjorde jeg. Der ble jeg kjent med ”vikjinden”. Det ble gjerne slik at presten, Leif Paus, forrettet i gravferden, mens jeg ofte ledet minnesamværet og sto for musikken. Brigader Loftesnes visste hvordan man skulle nå fram til sogningene. Møtet med Leif Paus lærte meg også noe mer:

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at enhet er viktigere enn enighet. Selv om Leif Paus og jeg var klar over at vi teologisk hadde forskjellig syn, lot vi uenigheter ligge og kunne samarbeide. I fastetiden hadde vi møter sammen. Det var gjerne slik at jeg ledet og sto for musikk, mens Paus prekte. Vi hadde flere slike møter rundt om i distriktet, og på vei hjem en kveld tok jeg opp dette med at vi hadde forskjellig ståsted. ”For få år siden, før din og min tid her, var det litt vanskeligheter mellom kirken og Frelsesarmeen da offiserene lot være å døpe barnet sitt” sa jeg, ”både du og jeg er glad for samarbeid, men hvorfor er det viktig for deg?” Svaret han ga, kommer jeg aldri til å glemme: «Det står i Hebreerne 12:14 ’Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren’ – det tror jeg på. Jeg ønsker å jage etter fred med alle og etter helliggjørelse, for jeg vil se Herren!» sa Leif Paus. Vi delte også andre interesser:

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det var viktig å være med i bygdas vanlige aktiviteter, så jeg ble med i Vik idrettslag. Jeg var ingen typisk atlet, men hadde litt fart i kroppen og kunne holde ganske god fart på distanser opp til 400 meter. Det var flott nivå på idrettslaget på 70-tallet. ”Vårens vakreste eventyr” (Holmenkollstafetten) samlet veldig mange lag allerede den gang – og Vik hadde plass i eliteklassen. Egentlig en kjempeprestasjon. Jeg kom meg aldri dit. Det var problematisk å være borte på søndager, men jeg fikk være med å løpe Breimstafetten. Jeg tror det var slik at ”Frelsesoffiseren” tok imot pinnen fra ”presten” og ga den videre til ”lensmannen”. Ganske morsomt.

Lederen for laget kommenterte ved en anledning: ”Det er så greit når du og presten er på treningen for da slipper vi den ufine praten i garderoben…”

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- hva konflikthåndtering er. Vi hadde en plakattavle utenfor Frelsesarmeen. Den hadde glassdør. Den var et ”yndet mål” for stein- og snøballkasting. Jeg skiftet glass en gang selv. Neste gang det skjedde hadde ”synderen” blitt oppdaget. Lensmannen kom og leverte gutten på døra. Under den ene armen hadde gutten ny glassrute og i den andre hånda en boks med kitt. Lensmannen tok rammen med inn og sammen sto vi og så på at gutten kitta på plass glassruta. Genialt. Åtte år senere begynte jeg på sosialhøgskolen og lærte om at kommuner måtte opprette konfliktråd og sørge for at forseelser ble oppklart og ”sonet” umiddelbart for det var det beste for alle parter. Jeg visste det – jeg hadde jo bodd i Vik. Etter episoden med ”soning på stedet”, var det ingen som rørte plakattavla.

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at det ikke er alt jeg har lyst til å lære som jeg behøver å lære. Jeg hadde nemlig fått meg ei hånddukke. Den var nyttig for vi hadde masse barnearbeid både på korpset, i Ovrisdalen og Bødalen. Hånddukka var alltid et populært innslag, og jeg tenkte jeg kunne få enda mer ut av den dersom jeg lærte meg buktaling. Jeg fikk tak i ei lærebok om emnet og satte i gang. Vokaler går veldig greit. Konsonanter er en litt større utfordring – særlig leppelydene. ”B” er marerittet. Da skal man legge tungen mot ganen og si: ”D” men forme munnhulen slik at den høres ut som ”B”. Jeg øvde og tenkte at nå har jeg det. Første forsøk var i Bødalen. Jeg lot håndduka si: ”Det er så kjekt å være her i Bødalen” – men det ble selvfølgelig til Dødalen. Siden den opplevelsen har jeg lagt Duktalingen på hylla, og jeg tror ikke at livet mitt har blitt fattigere av den grunn.

Men det hadde det vært om jeg ikke hadde hatt et år i Vik. Dette er bare et lite knippe av minner. Det er mange, mange flere og mange av dem handler om enkeltmennesker, dype samtaler, gode møter, rause øyeblikk, morsomme påfunn, godt kameratskap og masse velsignelser. Må Gud velsigne Vik og folket som bor der.

-------------------------------------------

Publisert i Pridlo #2 2013 - 30. årg s. 8 - 20

Bildet som illustrerte mitt innlegg

Fv:  Marta Vik, Magna, jeg og Osvald Risløw

Ett senter, tre skoler

Den 15. oktober 2011 ble Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy formelt åpnet. Veien fram mot denne begivenheten har vært en lang prosess som har vart i drøye ti år.

Det var to grunner til at Frelsesarmeen ved tusenårsskiftet ønsket å se på mulighetene for samorganisering av Frelsesarmeens undervisning. For det første ønsket man å finne ut om det svarte seg økonomisk, og for det andre håpet man på en positiv faglig og miljømessig synergieffekt av en samlokalisering av kurssenteret, Jeløy folkehøyskole og Frelsesarmeens offisersskole.

It's a long, long road
Det ble nedsatt to grupper, en ekstern og en intern, som parallelt skulle undersøke mulighetene. Den eksterne rapporten, ført i pennen av konsulent ved Kristne Friskolers Forbund, Helge Vatne, ble levert 1. januar 2001 og skisserte fordeler og ulemper ved en eventuell samlokalisering. Det interne utvalget under ledelse av undertegnede, kom med sin rapport et år etter. Begge utvalgene mente at drifting av kurssenteret etter all sannsynlighet aldri ville bli lønnsomt, og de anbefalte nedleggelse. Utover denne anbefalingen leverte det interne utvalget en delt innstilling. Både fordi anbefalingene var delte og fordi den generelle økonomiske situasjonen i Frelsesarmeen hadde endret seg til det bedre, valgte man å sette prosessen på vent og fortsette driften av kurssenteret som før.

I perioden som fulgte, ble det tydelig at den aldrende bygningsmassen på Jeløy sårt trengte oppgradering. Samtidig hadde søkningen til folkehøyskolen gått tilbake. Frelsesarmeen måtte derfor bestemme seg for om vi fortsatt skulle ha folkehøyskoledrift, og vurdere hvilke konsekvenser en beslutning om drift ville få for bygningsmassen.
I 2006 fattet Frelsesarmeens lederråd beslutningen: De ønsket fortsatt drift av Jeløy folkehøyskole, men med en samordning og samlokalisering av Frelsesarmeens undervisningstilbud. En bredt sammensatt arbeidsgruppe ble nedsatt, og denne gruppen la i januar 2007 fram en enstemmig innstilling om hva Frelsesarmeens undervisnings- og opplæringstilbud skal være og hva det skal omfatte. Rapporten beskriver visjon og verdigrunnlag, innhold og organisering.

De tre søylene 
I april  2007 overtok en ny gruppe, under ledelse av Marta Maria Espeseth, stafettpinnen. Gruppens mandat var tredelt og omfattet faglig innhold, administrativ utforming samt bygningstekniske behov. I desember samme år la gruppen fram sin første innstilling. Frelsesarmeens lederråd tok den endelige beslutningen om å realisere prosjektet den 21. februar 2008. Espeseth og hennes team fikk mandat til å ferdigstille prosjektbeskrivelsen.

I prosjektperioden formulerte de en visjon om et byggverk med tre søyler og en rekke tverrliggende funksjoner. De tre søylene var folkehøyskolen, offisersskolen og «den tredje søyle». All undervisning innen Frelsesarmeen, både eksisterende og innmeldte nye behov som ikke ble dekket av de to etablerte skolene, ble samlet i den siste søylen. Etter hvert ble det klart at dette ville utgjøre et selvstendig konsept, en egen skole. Denne fikk navnet Frelsesarmeens medarbeiderskole og skulle ha som mål å tilrettelegge for personal- og medlemsutvikling. Skolen ble formelt startet ved ansettelse av meg selv som rektor 1. august 2009, og de første undervisningskonsulentene begynte 1. januar 2010. Fra samme dato var også Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy samordnet i den forstand at et formelt samarbeid mellom rektorene for folkehøyskolen (major Wenche Walderhaug Midjord), offisersskolen (fra 1.1.-1.8.2010 major Gro Merete Berg, fra 1.8.2010 major Frank Gjeruldsen) og medarbeiderskolen begynte å ta form, med sistnevnte skoles rektor i rollen som daglig leder.

Fundamentet for undervisningen 
Det ligger en ideologi bak Frelsesarmeens satsing på et ressurssenter. Mandatet er hentet fra Jesu misjonsbefaling med vekt på den del av disippelgjøringen som skjer ved at vi lærer dem (se Matt 28,18-20). Hvordan dette oppdraget tidligere har blitt tolket og implementert har i varierende grad blitt overlatt til de ansvarlige for de enkelte undervisningstiltakene. En del av visjonen med Ressurssenteret er at Frelsesarmeen skal ha en helhetlig tenkning rundt undervisning slik at vi kan ha en felles forståelse av identitet og oppdrag. Et mål for læringsutbyttet er derfor at mennesker blir utrustet for oppdraget som ligger i misjonsbefalingen.

Offisersskolen er et tydelig eksempel på ideologiske svingninger.Var det et bevisst ideologisk valg da krigsskolen flyttet fra Oslos østkant med nærhet til den delen av befolkningen som oppdraget vårt tradisjonelt har hatt fokus på? Neppe!
Men bidro lokaliseringen av offisersskolen i beste-borgelige Asker til å bevisstgjøre kadettene om oppdraget og den oppgaven de skulle fylle? Kanskje svaret på det også er «neppe»?

Fra begynnelsen av 1980-tallet ble det mer vanlig at kadetter hadde studiekompetanse. Skolens fagkrets endret seg kanskje ikke i vesentlig grad, men innholdet ble i økende grad akademisk. Mens det praktiske fremdeles var en viktig komponent, ble det også stimulert og tilrettelagt for at kadetter som ønsket det, kunne ta eksamener ved eksterne utdanningsinstitusjoner. På sett og vis var også denne utviklingen en ideologisk vridning som noen favnet med glede, mens andre var mer skeptiske.

Da Frelsesarmeen valgte å registrere offisersskolen som en fagskole i 2008, var også det et ideologisk valg. En fagskole er en del av den høyere utdanningen i Norge, som forutsetter videregående skole eller tilsvarende realkompetanse. Selv om de akademiske utdanningsinstitusjonene skal møte kompetansebehov som finnes i arbeidsmarkedet, skal fagskolene i tillegg til det faglige også sørge for at studentene har de nødvendige praktiske ferdigheter som forventes. Slik sett passer fagskolekonseptet med Frelsesarmeens forventning til hva en offisersskole skal være. De senere årene har det derfor skjedd en vridning mot en mer praktisk rettet offisers-utdanning. Samtidig har man ikke tatt bort muligheten for å ta studiepoeng. Kadettene kan dermed velge å få med seg akademisk formalkompetanse i tillegg til den kompetanse man får gjennom et offentlig godkjent vitnemål fra fagskolen.

Siden 2006 har Frelsesarmeen hatt et bibelskoletilbud knyttet opp mot offisers-skolen. I første omgang ble dette kjørt delvis parallelt med det første året ved offisersskolen, og det har også vært forsøkt som et år med mye praksis i kombinasjon med undervisning (Dynamo-teamene i 2011-13).

Lederutvikling
Et annet felt som har fått mye fokus, er lederutvikling.Vårt territorium var en pådriver for å starte Nordisk lederutviklings-institutt i 2007. Det er et toårig deltidsprogram for offiserer som enten er på seniorledernivå, eller som skal inn i slike oppgaver. Instituttet har fått god mottakelse blant deltakerne og er internasjonalt anerkjent i Frelsesarmeen som et viktig bidrag til lederutvikling.

Et annet definert behov er at ledere —sivilt ansatte så vel som offiserer — på alle nivå i organisasjonen skal ha en klar forståelse av hva det vil si å lede i samsvar med «Frelsesarmeens DNA». Dette lederutviklingskonseptet er nylig tatt inn som et viktig satsingsområde for hele organisasjonen. Når det gjelder medlemsutvikling, jobber vi stadig med forbedring og utvikling av program som ivaretar alle alderstrinn, fra baby- og småbarnssang etterfulgt av trosopplæring fram til voksenalder. Et nytt opplegg for bevisstgjøring rundt soldatskap vil introduseres i jubileumsåret. Frelsesarmeens Ressurssenter Jeløy vil gi mennesker rett kurs! 
------------------------------------------
Publisert i "Suppe, såpe, frelse siden 1888 - Frelsesarmeen i Norge 125 år"
Red. Anna Rebecca Solevåg - Verbum forlag 2013 - ISBN 978-82-543-1250-6

Med Jesus som advokat *

Jan Arild Holbek 

Jostein Nielsen er Frelsesarmeens nye kommunikasjonssjef i Norge.

Hvorfor ville du ha denne jobben?

— Det er en ren beordring. Vi søker ikke og legger ikke inn «skjulte søknader» på jobber vi gjerne vil ha. Så både jeg og andre ble nok overrasket over denne beordringen.

Din bror, Brynjar Meling, er rutinert advokat og medievennlig talsmann. Har du bedt om råd fra din bror før du begynte i kommunikasjonsbransjen?

— Nei. Jeg er ikke helt uten erfaring fra mediearbeid selv. Jeg skriver mye og er vant til å være i medier. Jeg har en del erfaringer, både gode og mindre gode, fra kontakt med journalister. Som min lillebror har jeg forresten alltid vært fascinert av jus.

Men du ble advokat for Jesus?

— Jeg er mer opptatt av at Jesus er min advokat enn at jeg er hans advokat. Jesus blir jo omtalt som Talsmannen. For øvrig må jeg si at jeg har veldig sans for det Brynjar gjør. Han er kompromissløs uansett hva det koster for ham å stå på de svakes side. I så måte har han en typisk frelsesarmeholdning til andre mennesker.

Dere vokste opp i et offisershjem i Frelsesarmeen, preget av stadig flytting. Vurderte du noen gang å velge en annen yrkesretning enn å jobbe i armeen?

— Nei, egentlig ikke. Som barn ville jeg ikke si ja til Jesus, fordi jeg visste at det innebar å følge ham på heltid. Derfor utsatte jeg mitt personlige ja til Jesus til jeg var 14 år. Det kunne ha blitt kristen heltidstjeneste i en annen sammenheng, men jeg valgte Frelsesarmeen som min arena fordi jeg identifiserer meg så sterkt med Frelsesarmeens oppdrag og engasjement.

Du har din bakgrunn hovedsakelig fra korpsarbeid, ikke fra Frelsesarmeens sosialarbeid?

— Jeg mener fremdeles at nerven i Frelsesarmeens arbeid er det som foregår i og ut fra det lokale korpset (menigheten, red.anm.). Jeg elsker korpsarbeid, fordi det er evangelisk arbeid med en tydelig diakonal profil.

Hvor lenge får du beholde jobben som kommunikasjonssjef?

— I hvert fall til i morgen, tror jeg. Neida, nå tuller jeg. Mitt utgangspunkt er at når man blir soldat, så betyr det 100 prosent identifikasjon med Frelsesarmeens oppdrag, og som offiser er jeg tilgjengelig til det Frelsesarmeen måtte trenge meg til. Noen av idealene mine er mennesker som klarer å se at det de holder på med akkurat nå, er det aller viktigste i verden.

----------------------

* i Vårt Land's presentasjonsserie "NY I JOBBEN" 5. mars 2013 - PDF

Faktaboks: 

JOSTEIN NIELSEN: 56 år. Kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen. Har tidligere vært leder for Frelsesarmeens arbeid i Moldova, sammen med sin kone Magna, og korpsleder i blant annet Templet, Oslo, Bergen i. korps og Drammen. Har også arbeidet for Frelsesarmeen på Island og vært rektor ved Sagavoll folkehøgskole. Har de siste årene vært prosjektleder for Frelsesarmeens ressurssenter på Jeløy.