Jeg har alltid gått på Guds impuls

- Når mennesker kommer inn på FA i Kragerø
skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal  
føle seg velkommen, sier Jostein Nielsen.
Foto: Kristianne Marøy

Obersten lever et radikalt liv med Jesus. Han lar seg lede når han kjenner Gud taler, om det er å stå på en plattform og preke - eller å stå på en plattform og skyte med luftgevær.

Jostein Nielsen ble født inn i Frelsesarmeen. Han taler lidenskapelig om Herren, han ber for de som ønsker det, og mange mennesker blir berørt av Gud gjennom Josteins lydighet til Ham.

- Tiden i Frelsesarmeen har vært flott. Jeg har sterke synspunkter, og Frelsesarmeen har vist stor romslighet for det, smiler han. Gjennom årene har han bodd mange steder i både Norge og i utlandet i forbindelse med diverse oppdrag. Fra 2020 er han og kona Magna nå tilbake til Telemark. Magna jobber som personalsjef i Frelsesarmeen, og Jostein har engasjert seg på korps-nivå igjen. Med ivrige soldater, tilhørige og frivillige i Kragerø, har Frelsesarmeen etablert seg i lokaliteter med et bredt spekter av aktiviteter.

- Når mennesker kommer inn her skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal føle seg velkommen, det er viktig. De skal komme inn her og bli kjent med Jesus Kristus, vår frelser og forsoner.

Total overgivelse
Jostein ble født i Stavanger i 1956 og vokste opp i et hjem med foreldre som var svært engasjerte i Frelsesarmeen. Han var bare to uker gammel da han var på sin første speiderleir, og Jostein ble fra ung alder vant med å flytte mye rundt. Før han fylte 18 år hadde han bodd i både Rena, Kongs-berg, Sandvika, og flere år i Oppstad, Mandal og Tromsø.

Han er eldst av fire søsken, Torunn, Kjartan og Brynjar. Selv om han vokste opp i et kristent hjem, holdt Jostein allikevel Gud litt på avstand. Da han var elleve år gammel ble yngste bror, Brynjar, født. Han var prematur og veldig syk. 

- Det var en usikkerhet om han kom til å overleve. Jeg husker jeg gikk ut av huset og sa til Gud: «Om Brynjar får leve, da går jeg hvor som helst i verden med deg!». Det skulle gå fem uker før lillebror var ute av krisen, men han overlevde.

- Jeg ble jeg så glad, men jeg angret på løftet jeg hadde gitt til Gud, og holdt ham på avstand en stund til. Jeg ville ha billetten min inn til himmelen, men ikke noe mer. Jostein var 14 år gammel da han bestemte seg for å følge Jesus, og ble soldat i Frelsesarmeen.

- Da jeg tok min endelige bestemmelse, var det en total overgivelse. Jeg gråt - ikke av glede, men av lettelse. Fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg skulle ha med meg alt som jeg er inn i tjenesten. En sult etter mer vokste i ham, og han begynte å lese alt han kunne av kristne bøker. 

Da Jostein var 18 år dro han til «The Salvation Army's International Training College», Frelsesarmeens offisersskole, i London. Etter det, hadde han praksis i Porsgrunn, og ble så assistent i Bergen 1. korps. 

Etter hvert fikk han en ordre som leder for korpset i Vik i Sogn. Han synes det var vakkert i Sogn, men så at det kunne bli ensomt der alene. Da sa han til foreldrene sine: «Her kan jeg ikke være alene, jeg gifter meg til jul!». Da foreldrene lurte på hvem han hadde tenkt å gifte seg med, da han ikke hadde noen kjæreste, svarte han: «Det får Herren ordne!». 

Så kom Magna. Jostein bommet med et par måneder, og de giftet seg i februar 1978. «Bommen» forteller han hadde praktiske forklaringer.

Vekkelse på Island

Sammen bodde de flere steder i Norge, før de fikk ordre om å reise til Island med sine da to barn, Silje og Gaute, hvor de bodde noen måneder i Reykjavik før de reiste videre og bodde to år i byen Akureyri på Nord-Island. Jostein har vært til stede der mange vekkelser har skjedd. Akureyri har rundt 12 000 innbyggere, og den lille byen hadde aldri hatt vekkelse før. 

Før Jostein skulle ha et møte, ba han til Gud: «Er det du, Gud? Kan du stadfeste at det er du som vil ha oss her, ved at mennesker blir frelst?» Så ble ett menneske frelst. Noen uker senere skulle de ha et møte til, hvor han igjen ba om bekreftelse, ved at ett menneske skulle bli frelst, og det skjedde. Jostein så at Gud beveget seg, så han ba en kamerat til byen, og sammen laget de en ungdomsaksjon.

I løpet av en uke ba de til frelse med 50 ungdommer.

— Da er det vekkelse! Når så mange fanger opp det Gud kommer med. Det er noe som skjer når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion, sier Jostein. Han forteller at selv om vekkelse er fantastisk, så koster den også dyrt. Det er viktig å være klar over det som skjer i etterkant. Når så mange blir berørt av Gud, så er det mye vondt som ofte kommer opp. Sjelesorg og veiledning i etterkant er viktig.

- Tar du med deg mennesker inn i Guds nærhet, så må man være klar for å ta imot det vonde som kommer ut. Det er en renselse, en forløsning som skjer. Du har ikke noe valg, det er Den hellige ånd som jobber inni deg på denne måten. Så kommer gleden av å få lov til å legge denne byrden fra seg. Det er en enorm frigjøring, sier han.

- Vekkelser skjer når folk legger fra seg formene, og lar Gud bevege seg fritt.

Det skjer noe når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion,
sier Jostein (ill. foto: Unsplash)

 - Hvordan vet du at det er ekte, at det er Gud?

Jostein siterer Billy Graham: 

- «Det er Guds ansvar å dømme, det er Den hellige ånds ansvar å overbevise om synd, rettferdighet og dom - mitt ansvar er å elske».

Det er det det handler om! At mennesker kommer i syndenød i møte med Guds hellighet er et av de sterkeste tegnene på at det er Gud som virker. Det handler ikke om å dyrke opplevelsen for oss selv, men at man får en nød for andre mennesker.

Våpen på plattformen

Jostein er en endeløs brønn av historier om hvordan Gud har brukt ham gjennom livet, i både smått og stort. Han forteller blant annet en historie fra da han ledet en liten nærmiljøkirke, Frelsesarmeen i Maura i Nannestad, i 1979. De drev en ungdomsklubb på fredager, og ikke langt unna korpset var det et samvirkelag hvor en gjeng kriminelle ungdommer pleide å henge. En dag kjente Jostein at han skulle gå bort og prate med dem. Ungdommene var kun mellom ti og fjorten år gamle, men var allerede kjenninger av politiet. De var spesielt glade i å stjele biler.

- Jeg ønsket å få inn nye ungdommer i ungdomsklubben, så jeg gikk opp til dem og spurte hva som skulle til for at de skulle komme til oss, fordi vi så gjerne ville bli bedre kjent med dem. - «Vi vil lære å skyte», sa flokken i kor. - «Javel, kom på fredag klokka seks, så skal jeg lære dere å skyte», svarte frelsesoffiseren. Jostein fikk tak i et par luftgevær og kulefangere, og monterte dem opp på hver side av inngangsdøra i hovedsalen på Frelsesarmeen. Guttene sammen med et par jenter kom, og de la seg ned og skjøt på blink fra plattformen, ved talerstolen.

- Våre ungdommer synes også det var veldig kjekt, og at det var fint å få nye inn i klubben. Jostein pratet med dem, og de spilte og sang.

- Dette var det året «Hallelujah»-låten vant Melodi Grand Prix. Ungdommene spurte om jeg ikke kunne skrive norsk tekst til den, fordi den var så fin. Jeg skrev hele evangeliet til den melodien, og alle sang av full hals, minnes Jostein og smiler.

Under tiden de var der ble en av guttene på 14 år satt i fengsel for å ha stjålet sin sekstende bil. For å gjøre en lang historie veldig kort; ikke lenge etterpå fikk Jostein og Magna nye ordre, og det kom ingen for å ta over arbeidet etter dem. 

- Jeg besøkte stedet et par år senere. Jeg gikk inn i salen og så merkene fra kulene som ikke hadde truffet kulefangeren. Da tenkte jeg: «Er dette alt som er igjen, Gud?».

30 år senere talte Jostein på en stor konferanse i Halmstad i Sverige. Det kom opp en mann til ham som jobbet med rusarbeid i Frelsesarmeen i et korps i nærheten. Mannen fortalte at han kjente til en annen menighet i området som gjorde det samme. Med hensikt om å koordinere arbeidet, så de best mulig

kunne hjelpe miljøet, besøkte mannen menigheten for en prat. Jostein blir blank i øynene.

- Han kom i prat med pastoren der, som synes det var så trivelig at mannen kom fra Frelsesarmeen, fordi: 
«Hadde det ikke vært for en gal, norsk frelsesoffiser, som lot meg få lov til å skyte i lokalet hans, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag».

Jostein forteller at han og pastoren ble venner på Facebook, og han delte at livet hadde vært tøft. Men den Jesus som Jostein hadde lært ham å kjenne, han var der hele tiden.

- Det var Guds impuls at jeg skulle snakke med gjengen utenfor Samvirkelaget den dagen. At vi skulle skyte inni salen, det var ikke nødvendigvis det jeg ønsket, men det var det de ville! Når du handler på Guds impuls, der og da, det er da ting skjer!

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby - Krigsropet # 8 2024

______________________________

Link til Krigsropets nettversjon

Link til PDF av artikkelen

Ferie for oss er å være her

Her finner de roen 

For Magna Våje Nielsen (62) og Jostein Nielsen (63) er det Brødsjø i Telemark som er fristed og sommerparadis. Til daglig jobber de for Frelsesarmeen i Moldova. 

TEKST: TORHILD RIBE  FOTO: JUNE WITZØE

Året var 1998. Magna Våje Nielsen og Jostein Nielsen hadde lenge vært på jakt etter et sted de kunne ha som anker og base i Norge. Ekteparet arbeider som offiserer i Frelsesarmeen og har gjennom årene skiftet bosted hyppigere enn de fleste. De ønsket seg et sted å dra til i ferier og høytider, et sted hvor de på sikt kunne slå seg til ro som pensjonister.

Trukket mot stedet 

MINNER: Også familiebildene 

har fått plass på  veggene i huset på 

Brødsjø. I tillegg har ekteparet tatt 

vare på en rekke arvede gjenstander. 

De fant det de lette etter i en gammel skolebygning i Brødsjø i Drangedal i Telemark. Hverken Magna eller Jostein har tilknytning til området, men da de så salgsannonsen var det noe som trakk dem begge mot stedet.

Jostein var på reise med jobben, og derfor var det Magna som dro på visningen. Den gode følelsen kom umiddelbart. Magna kjente på hele kroppen at her hadde hun lyst til å bo.

 - Det var veldig mye som måtte gjøres med huset, men jeg så potensialet med en gang. Vi kjøpte huset, uten at Jostein hadde sett det, oppsummerer 62-åringen med et fornøyd smil. Det 320 kvadratmeter store huset i sveitserstil ble bygget i 1905 og fungerte som skole inntil få år før Magna og Jostein kjøpte det. Mye måtte gjøres med huset, og ekteparet gikk umiddelbart i gang med nødvendige oppgraderinger. 

Praktisk anlagte 

FINNER ROEN: Magna og Jostein er offiserer
i Frelsesarmeen og utstasjonert i Moldova.
Sommerferien tilbringes i Brødsjø og her
finner ekteparet ro

Taket ble rettet opp og gulvene isolert. Første etasje besto av to store klasserom og et lærerværelse. Panelet på veggene ble revet ned slik at de originale tømmerveggene kom frem. Lærerværelset ble omgjort til kjøkkenet. Med unntak av elektriker- og rørleggerarbeidet har ekteparet gjort all oppussingen selv. Begge er de nemlig praktisk anlagt. Magna har stått for det meste av malingen og flisleggingen i huset og har i tillegg oppgradert hagen. Jostein har svingt med hammer og motorsag, snekret og bygd.

 - De første årene telte vi arbeidstimer, men vi stoppet tellingen da vi var oppe i 5000 timer. Vi har gjort veldig mye, men vi har kost oss med arbeidet, forsikrer Jostein. 

Magna nikker. - Vi liker veldig godt å forme og lage noe selv. Å tenke ut hvordan vi vil ha det og få det til å bli fint - det gir oss mye. 

I det åndelige arbeidet vi gjør til daglig så ser du ikke alltid resultatene med en gang, men her så ser vi endringen umiddelbart. Vi ser at det blir fint. Å jobbe med noe praktisk, det får tankene over på noe helt annet og det gir en veldig fin avkobling, mener Magna. 

INNEHYGGE: Det gamle trøorgelet fikk Jostein av sine foreldre som hadde et småbruk på Flisa. Orgelet kan fortsatt spilles på.

Fra Norge
For fem år siden ble Jostein og Magna sendt ut til Moldova for å lede Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa. For Jostein har det å flytte base nærmest blitt en livsstil, Moldova er hans 39. bosted gjennom livet. Han vokste opp i en familie på seks, der både foreldrene og besteforeldrene var offiserer i Frelsesarmeen. Når andre nordmenn spør han hvor han kommer fra, pleier Jostein humoristisk å svare at han kommer fra Norge.

- Jeg ble født i Stavanger, men da jeg var barn flyttet vi gjerne årlig eller annethvert år. Heldigvis er jeg en sånn person som kan trives overalt. Det er en velsignelse, mener 63-åringen. Magna er født og oppvokst i Arendal og ble med i Frelsesarmeen da hun var 16 år. Hun møtte Jostein da hun flyttet til Bergen for å studere som 19-åring. Bare et halvt år etter deres første møte, fridde Jostein. Ekteparet har tre barn og fire barnebarn som alle bor i Oslo. Arbeidet for Frelsesarmeen har gjennom årene ført familien til blant annet Island, Nannestad, Bergen, Oslo, Jeløy og Jørpeland.

De to døtrene, Silje og Janne, har også gått Frelsesarmeens offisersskole, mens sønnen Gaute har funnet sin plass i skoleverket. 

VEGGDEKOR: Jostein er svært glad i musikk og på et av soverommene er veggene dekorert med musikkinstrumenter han har samlet gjennom årene.

Familien samles 

Om sommeren er idylliske Brødsjø et naturlig samlingspunkt for familien.

- Vi har fire ukers sommerferie hvert år og da kommer vi hit. Vi har reist mye i livet og har ikke behov for det når vi kommer til Norge. Da vil vi bare være her. Vil folk se oss i sommer, så må de komme hit, men vi har jo plass til å ta imot mange gjester, forsikrer Jostein. Sommerdagene i Brødsjø er gjerne late og rommer få store planer.

SPISEKROKEN: Det som i gamle dager var skolens lærer-
værelse, ble omgjort til kjøkken av Magna og Jostein.
Det meste av oppussingen har ekteparet selv stått for.

 - Vi går turer, bader, leser bøker og hører på musikk. Vi elsker å være ute begge to, så vi steller gjerne litt i hagen eller med huset om noe må gjøres. Ferie for oss er å være her og nye stillheten og roen. Vi bor på et sted hvor det er lyd hele tiden, her er det veldig stille og det kjennes godt, beskriver Magna. En lyd de likevel setter pris på, er fuglekvitter.

 - Det er et veldig rikt fugleliv her, og vi elsker fugler. Å oppdage nye fugler er moro, legger Jostein til. Han opplever også at luktesansene åpnes når han kommer til Telemark. 

- I Moldova er det mye forurensning og mye som ligger og råtner på gatene, noe som gjør at lukten kan være ubehagelig det meste av året. Da lukker vi luktesansene, mens her åpnes de igjen, sier han med et smil. Begge opplever de Brødsjø som et sted der skuldrene senker seg.

 - Stedet har den effekten på folk, sier Magna.

 - Det er deilig. Her behøver man ikke stresse, her kan vi bare slappe av. Her kan vi bare være.

Historie i veggene 

Den gamle skolebygningen var ribbet for det meste av inventar da de overtok den, men noe sto igjen, og det har ekteparet tatt vare på.

- Det gamle skiltet til skolen som sto over inngangsdøren har vi hengt opp i gangen. I tillegg fant vi en gammel vedkasse, et par skolepulter og en høvelbenk som ble brukt i sløydtimene, forteller Jostein. Da panelet ble revnet ned og tømmerstokkene ble synlige, kom noe av historien som sitter i veggene frem.

 - Vi kunne se at noen hadde skrevet med blyant eller risset ord inn i veggen. Det synes vi var veldig artig å se. I tillegg fant vi noen gamle aviser som må ha tilhørt en av de gamle lærerne. De var fra 1917, og de har vi selvsagt spart på, forsikrer Magna.

Velkommen i bygda 

Ellers er huset innredet med både nye og gamle møbler som er samlet opp gjennom årene. Noe har de arvet eller fått, andre ting er kjøpt på bruktmarkeder, pusset opp og gitt nytt liv.

- Det er litt hummer og kanari her, det synes vi er fint og det kler huset. Vi er opptatt av interiøret skal være funksjonelt for vi skal bo og leve her, sier Magna. De to opplever at de umiddelbart ble tatt varmt imot av lokalbefolkningen.

- Dette huset har betydd mye for mange av dem som bor her, i alle fall den eldre generasjonen som har gått på skole her. Mange tidligere skoleelever har kommet innom for å se på huset og delt gode barne- og ungdomsminner. Det setter vi pris på, forteller Jostein. Ekteparet har en følelse av at alle i bygda vet hvem de er, og når de møter folk på butikken sier de gjerne: Så koselig at dere er hjemme, hvor lenge blir dere?

- Den følelsen av å ha et hjem, en base, er verdifull for oss som har flyttet til så mange ulike steder, som reiser så mye og som har bodd i utlandet i mange år, sier Magna. Foreløpig arbeider ekteparet i Moldova på ubestemt tid, men når de en dag vender tilbake til Norge for godt er det her i Brødsjø de vil bo.

- Her ser vi for oss å bli gamle, hvis vi holder oss friske. Vi drømmer om å få lov til å ha en pensjonisttilværelse her, avslutter Jostein. 

Publisert i Familien # 11 2020 
Link til artikkelen i PDF

Ledere i østerled

Utfordringene står i kø, men det gjør også lyspunktene og de sterke historiene. Jostein og Magna Nielsen har spennende dager som territorialledere i Øst-Europa. 

Innsatte som ønsker å bli soldater mens de er i fengsel, ukrainske flyktninger som finner et nytt fellesskap i Frelsesarmeens korps (menigheter), og barn som får hjelp til en bedre framtid. Det er bare noe av det oberstene Jostein Nielsen og Magna Våje Nielsen gleder seg over i hverdagen. De to har vært del av ledelsen i Øst-Europa-territoriet i rundt tre år. 1. januar i år tok de over som territorialledere, med ansvar for Moldova, Romania, Ukraina og Georgia. Nylig åpnet de et nytt korps i Romania, og de ser mange muligheter til å starte opp arbeid flere steder. Noe av det de gleder seg mest over, er utviklingen i fengselsarbeidet, spesielt i Moldova og Ukraina.

– I et kvinnefengsel i Moldova har Frelsesarmeen hatt arbeid i rundt 14 år. Nå har vi en menighet i fengselet, og flere av de innsatte ønsker å bli soldater. Et annet av fengslene, er bare for menn med livstidsdommer. Også der er mange med i «menigheten». De vil aldri komme ut av fengselet, men likevel ønsker nå flere å bli soldater. I begge fengslene kommer en kapellan på besøk en gang i uken. I tillegg møtes innsatte på eget initiativ utenom det for å ha bibelgrupper, forteller Jostein.

Den ortodokse kirke står svært sterkt i Øst-Europa. Mange har derfor god kunnskap om kristendommen, men ikke alle har opplevd troen som personlig.

– Et vitnesbyrd vi har hørt flere ganger er «jeg har jo alltid bedt, men jeg visste ikke at bønn kunne være kontakt med Jesus på ordentlig!» forteller Jostein. 

Ny framtid for barna

Et annet viktig prosjekt, er et tilbud til barn etter skoletid. Dette arbeidet er størst i Moldova, men drives også i de andre landene i territoriet. Barna får leksehjelp, et varmt måltid, fritidsaktiviteter, ekskursjoner og ikke minst god voksenkontakt.

– Mange av barna blir passet av slektninger, fordi foreldrene har reist til andre land for å tjene penger. Det er en stor utfordring i alle landene, forteller Magna.

– Dette prosjektet har nå pågått i opp mot 15 år. Nå ser vi effektene. En del av barna som var med i starten, er blitt unge ledere. Mange blir med i prosjektet som ledere, og noen blir soldater, fortsetter hun.

Samtidig er det en stor utfordring at mange av dem som får utdanning, etter hvert forlater for å få bedre jobbmuligheter. Det gjelder også mange av dem som er med i Frelsesarmeens prosjekter.

– Mange av dem blir med i korps der de bosetter seg og bidrar med mye, men vi mister folk som kunne vært viktige ledere og ressurser i arbeidet her, sier Jostein.

Alle landene i territoriet har store utfordringer med fattigdom. I Ukraina pågår i tillegg fortsatt krigen med Russland, en væpnet konflikt som i stor grad har blitt glemt i resten av verden. Siden konflikten brøt ut i 2014, har over 10.000 mennesker blitt drept, og svært mange er internflyktninger. Hjelp til flyktninger er derfor en viktig del av arbeidet i alle korpsene i landet.

– Frelsesarmeen bidrar med humanitær hjelp som mat og klær til flyktninger. Men for mange er det faktisk ikke det som er det viktigste, de forteller at de har fått med seg penger så de har litt å leve av. Det de setter mest pris på, er at korpsene tilbyr dem et nytt fellesskap og et sted å være, forteller Magna.

Krig og uro

Frelsesarmeen har et korps i byen Donetsk, inne i selve konfliktområdet, men offiserer eller andre som ikke bor i området får ikke lenger reise inn. Heller ikke Jostein og Magna har fått tillatelse. Men det betyr ikke at arbeidet legges ned. Sersjantmajor Vera Wolf holder liv i korpset i en liten leilighet.

– Hun får lov til å reise inn og ut. Det er komplisert, men hun kommer seg ut av området innimellom og får med seg litt penger til arbeidet tilbake. Folk møtes nesten daglig i leiligheten til bibelmøter, sier Jostein.

Også i de andre landene i territoriet kan det være krevende å drive arbeidet. Landene er preget av mye uro og politiske demonstrasjoner, og det kommer stadig lovendringer som de må forholde seg til. Dermed bruker territoriallederne mye av arbeidstiden sin på administrasjon.

– Bare det å få kjøpt lokaler vi trenger, kan være veldig krevende. Vi har flere ganger oppdaget i siste liten at de som ville selge oss et bygg, faktisk ikke hadde full eiendomsrett over det.

Frelsesarmeen holder nå også på med forarbeid for å kunne starte arbeid i Bulgaria. Det å starte religiøs virksomhet i Øst-Europa, krever registrering som det kan være svært tidkrevende å få på plass.

En viktig prioritet for Jostein og Magna er det å utvikle å utvikle nasjonale ledere. I starten ble arbeidet i alle landene ledet av utenlandske offiserer, nå er tre av de fire landene ledet av offiserer fra territoriet. Dette gjelder også flere sentrale stillinger ved hovedkvarteret.

–Det gir et annet eierskap til arbeidet. De kjenner selvsagt også området på en helt annen måte, og ser blant annet muligheter for finansiering som vi ikke vet om, sier Jostein.

Foreløpig er territoriet likevel helt avhengig av økonomisk støtte fra Frelsesarmeen internasjonalt, i tillegg til andre prosjektmidler.

– Vi er veldig glade for all støtte vi får fra Norge, både økonomisk, praktisk og åndelig. Det er absolutt ikke noe vi tar for gitt, det blir satt stor pris på, avslutter Jostein. 

Tekst: Stine Frimann
Krigsropet #41 2018 s 20-21

PDF-versjon

‒ Det skjedde med meg!

I 2013 står oberstløytnant Jostein Nielsen på plattformen i Tana og leder Frelsesarmeens Øst-Finnmarkskonferanse. Som kommunikasjonssjef ønsker han å si noen «bevingede ord» om Armeens ukemagasin:

«Krigsropet er et flott evangeliseringsmiddel, for Bønn om frelse står i hvert nummer. Jeg har faktisk hørt om flere som har lest bladet og blitt frelst ved å be frelsesbønnen», sier han.

En eldre kvinne i salen rekker opp hånden og avbryter ham:
 «Ja, det skjedde med meg».
 «Så du kom til tro, ba bønnen og derfor er du frelst og sammen med oss for å feire pinse?» spør Jostein Nielsen.
 «Ja, jeg leste frelsesbønnen og opplevde at det er sant. Derfor er jeg her», svarer kvinnen.
 «Da driver du mye bedre PR enn jeg», ler frelsesoffiseren og oppfordrer tilhørerne til å gi bort Krigsropet eller legge bladet igjen på venterom og rutebilstasjoner. 

 «Vi vet aldri når denne bønnen er avgjørende for menneskers liv», sier han.

Fire år senere prøver Krigsropets redaksjon å lete opp kvinnen. Etter litt research havner vi i Kirkenes.

 ‒ Hun het Solveig Johnsen, forteller tidligere korpsleder Solfrid Kristiansen.
I ti år drev offiseren oppsøkende arbeid i byen og var ofte på besøk hjemme hos Solveig. Da hadde hun alltid med seg Krigsropet.
 ‒ Solveig leste bladet fra perm til perm. Hun hadde vært frelsessoldat i ungdommen i Vadsø, men kommet bort fra troen.
Det ble mange besøk til Solveig, og etter hvert begynte pensjonisten å ta turen til Frelsesarmeen. En dag fortalte hun at hun hadde bedt Bønn om frelse.
 ‒ Etterpå klippet hun den ut, og hun bar den alltid med seg i håndveska. Solveig ble aktiv i korpset, og i 2009 ble hun tilhørig og senere soldat. Troen på Jesus gjorde at hun fikk en fin alderdom, mener Solfrid Kristiansen.

Solveig er nå hjemme hos Gud, hun døde for snart tre år siden.

 ‒ Møtet med henne er et flott minne, sier Jostein Nielsen som i dag bor i Moldova og er nestleder for Frelsesarmeen i Øst-Europa.
Han bruker ikke bare Krigsropet, men også sosiale medier når han deler det viktigste i livet. Bloggen hans følges av over 800 lesere. Nylig fortalte han om hva som skjedde i Tana, og han han la ved Bønn om frelse i blogginnlegget.

 ‒ Noen begynner sin trosreise på bloggen, og jeg har kontakt med dem på Facebook. Å følge deres utvikling er veldig spennende. Ellers ber jeg ofte frelsesbønnen med mennesker, men da med egne ord. Jeg har tro på den skrevne bønnen i Krigsropet. Den er noe av det siste jeg ville tatt vekk fra bladet. Det er jo gjerne i krise at mennesker blar gjennom Krigsropet og leter. Da kan det være godt å få hjelp til å forme en bønn, men det viktigste er at den kommer fra hjertet.

Når han ber frelsesbønnen med et annet menneske, bekrefter han for den andre hva som har skjedd:
 ‒ «Når du nå har bedt, er du Guds barn. Du er en Jesu disippel», sier jeg. Den viktigste bekreftelsen er den indre vissheten som Den hellige ånd gir. Den kan komme momentant eller som en soloppgang.

‒ Hva er det å være frelst?

 ‒ Det Jesus gjorde for meg på korset, er sant i dag. Det er grunnvollen i livet. Det viktigste for meg er at jeg vet at jeg ble frelst på Golgata og at jeg lever livet mitt for ham i dag. Jeg er også overbevist om jeg har gått fra døden til livet, og da snakker jeg om det evige livet. Det evige livet har allerede begynt. Derfor frykter jeg ikke døden. Likevel er tanken på den avsluttende fasen av jordlivet ikke særlig forlokkende, men jeg venter med å bekymre meg til jeg befinner meg der. Erfaringen jeg har av at grunnvollen står fast uansett, kommer nok til å bli bekreftet når det skjer.

‒ Er det noe punkt i bønnen som kan være utfordrende?

 ‒ Ja, hvis ikke var det ingen vits. Bønnen er en overgivelse til noe som er og blir et mysterium. Søren Kierkegaard skrev om å våge miste fotfeste for en stund for ikke å miste seg selv. Det forunderlige er at følelsen av å bli tatt imot når man trør ut på 70.000 favners dyp, kan oppleves like konkret som mysteriet oppleves abstrakt. Vi er åndsmennesker og lengter etter det som er åndelig sant. 

Nylig ble en 13 år gammel jente innviet til juniorsoldat her vi jobber. Selv om hun tydelig var glad for det som skjedde, silte årene så jevnt at Frelsesarmé-T-skjorta ble våt. Det forteller noe om det utrolig vakre som skjer når jeg overlater meg til noe som jeg tror er viktig for meg, og jeg tror jenta opplevde å bli ‘tatt imot’.

Tekst: Marit Dehli 

Dette er en del av en større artikkel "En radikal bønn" om frelsesbønnen i Krigsropet  #18 - 2017

(Se også innlegget "Bønn om frelse")

Brødre i kamp

De er begge soldater. Den ene har gått i krigen for Jesus. Den andre for mulla Krekar.
av Kjell Kvamme 

Foto: Erlend Berge

Jostein Nielsen og kona Magna var på vei tilbake til sin tjeneste som offiserer for Frelsesarmeen i Moldova da de ble rammet av et terrorangrep. «Brynjar Melings bror lettere skadd i Istanbul-terror», meldte nettsiden Hegnar.no 12. januar.

Meling hadde ikke hørt om angrepet før Dagbladet ringte og fortalte det.

Brødrene er tredje søskenpar i vår serie der vi ser på hva to som har vokst opp i samme familie deler og hvor de skiller lag.

Bomba i Istanbul

Jostein Nielsen og kona hadde vært hjemme i Norge på juleferie, men ble sittende fast i Istanbul da de mellomlandet på vei tilbake til Moldova. Tåka i byen Kishinev der de jobber, varte så lenge at de fikk bo på et fint hotell og tid til å se seg om i Istanbul.

– Vi var takknemlige til Herren for det. Så sa det pang.

Jostein Nielsen var ti meter fra bomben da den ble utløst nær Den blå moské. Han skjønte med én gang hva som hadde skjedd. Kona sto enda nærmere, men hadde mennesker mellom seg og selvmordsbomberen. Hun ble dekket av kroppsdeler, men var uskadd. Nielsen klarte å løpe 20 meter før han segnet om. Da han så at kona var uskadd var hans første tanke: «Hva kan du, Gud, bruke dette til?»

Ifølge tyrkiske myndigheter var selvmordsbomberen en syrer med tilknytning til IS. Elleve mennesker ble drept. Noen dager etter dette intervjuet med brødrene har Istanbul igjen blitt rammet av terror, og tingretten har avgjort at mulla Krekar kan utleveres til Italia.

Kjærlighetens kne

Kneet var knust. Jostein Nielsen skryter av hvordan kirurgen Kristian Sydnes på Diakonhjemmet klarte å lappe det sammen. En støttepinne som holder kneet sammen har løsnet, og når vi møter ham og broren, er han hjemme for å få fikset det. Han kan gå normalt og har ikke fått varige mén.

«Kjærlighetens» kne kaller han det. Jostein Nielsen er nemlig storfornøyd med at han havnet i overskriftene og ble intervjuet i store medier som CNN. Da fikk fortalt hele verden om at «Gud er kjærlighet, og kjærlighet er det eneste som kan bekjempe ondskapen». Dette ble svaret på spørsmålet han stilte seg da han lå skadet i Istanbul, og derfor sier han nå:

– Jeg ville ikke vært hendelsen foruten.

Kjendisbror

Broren Brynjar Nielsen Meling var først opptatt av at foreldrene fikk vite om det på en annen måte enn gjennom en journalist. Deretter ringte han Dagbladet og sa at vinklingen med ham ikke var så relevant eller treffende.

Lillebror var likevel først og fremst glad for at det gikk bra. For Jostein er det heller ikke plagsomt at enkelte nyhetstitler fokuserte på Brynjar framfor ham som ble rammet.

– Jeg lever lykkelig med å ha en kjendisbror.

Meling har fått spørsmål om han har blitt mer kritisk til hvilke oppdrag han tar når broren har blitt rammet av terror.

– Nei, tvert imot. Når jeg ser skadevirkningene av disse handlingene, er det viktig at vi har et system som både er rettferdig og rimelig fordi terrorfrykten har gjort at vi har vært villige til å gå på akkord med viktige prinsipp de siste årene.

Jostein er helt enig.

– Hva vil du si om Josteins tenkemåte når han spør hvordan Gud kan bruke tragedien?

– Jeg blir imponert over Josteins tilnærming til det, men jeg blir ikke overrasket. Typisk ham. Jeg ville blitt mer overrasket om han lå der og klaget over at han hadde vondt, sier advokaten.

Englevakt

Han synes Josteins tankegang er bedre enn om noen hadde takket Gud for at han ble spart framfor de som ble drept.

Jostein: – Der er vi helt på linje. Om jeg hadde dødd, hadde jeg også hatt englevakt. Jeg ser for meg bildet der engelen roper til Gud: «Nå kommer de med Jostein».

Brynjar: – Så sier Gud: «Er det bror til han advokaten?»

Kommentaren utløser latter. Vitsene, inkludert galgenhumoren er noe de har delt hjertelig hele livet, også med faren. De forteller om da han nesten kuttet av seg fotbladet med en vinkelsliper. Da sendte Brynjar en «pressemelding» til broren rett før 17. mai: «Det må meldes at Hans Johnny Nielsen i år hadde tenkt å gå under vinkelslipernes fane, men han er dessverre avskåret fra å delta».

Hjemmet de vokste opp i – med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen – ga rikelig rom for skråblikk og latter, understreker Brynjar Meling.

Lik – ulik

Elleve år skiller brødrene. De ligner på hverandre, men forskjellene er også synlige. Når Jostein går i Frelsesarmeens uniform og Brynjar stiller i blå blazer med turkis lommetørkle i jakkelommen til matchende turkise bukser, er ikke klesvalget bare profesjonelt. Det forteller også om ulik interesse for klær.

Mens storebror har gått i foreldrenes fotspor og deler deres tro, har lillebror fjernet seg fra den tradisjonelt evangeliske retningen.

– De tror genuint på evig liv og å ta imot frelse, mens jeg har fått en mer abstrakt tro: «Det er samme hva du tror på, bare du tviler». Da vil jeg ikke at de skal være bekymret for min fortapelse. For meg, som ikke har grepet dette så sterkt som søsknene mine, har dette vært blant tingene som har vært vanskeligst å prate om, sier Brynjar Meling.

Uforklarlig

– Brynjar har stort behov for å forklare også det uforklarlige. På et stadium i livet oppdaget jeg at jeg kunne slippe kravet om å forstå og bare hengi meg til at det finnes noe der som vi ikke kan forklare. Frelsen, for eksempel, sier Jostein Nielsen.

BARNDOM: På sørlandsstevne i 1969. Fra venstre: 

Kjartan, mor Anne Karin, Brynjar, Jostein og Torunn. Foto: Privat.

Som svar forteller Brynjar en historie. Da han for 23 år siden skulle bli far for første gang, var han på skitur. Plutselig fikk han en fornemmelse av at noe var galt. Han snudde, gikk hjem og fikk kona på sykehus. Barnet ble tatt ut livløst og gjenopplivet. I dag er hun en flott, frisk kvinne, ifølge faren.

Han forteller også om da barn nummer to bare tre måneder gammel ble operert for en svulst på hjernen. Den viste seg å være godartet. Mange hadde bedt, og etterpå begynte usanne historier å versere, blant annet at svulsten var borte da kirurgene åpnet opp.

– Da følte jeg meg åndelig voldtatt. De misbrukte min sønn i behovet for en tryllekunstner-jesus som ikke jeg ville identifisere meg med. Da er vi tilbake til den evangeliske, narsissistiske kristentroen. Bare man tror, holder Gud hånda over oss. Men han driter i de hundretusen som dør i sult i Afrika. Det er det ondes problem som gjør at jeg ikke klarer å gripe det helt konkrete i troen.

Jostein Nielsen vrir seg på stolen. Han er langt på vei enig med broren, men:

– Den intuisjonen du får er gudgitt, og det kan være i alle mennesker. Men hvordan kan vi få mer kontakt med dette i våre liv slik at vi kan gjøre mest mulig godt og redde flest mulig mennesker?

– Brynjar, hvordan kan det ha seg at din bror forteller om ditt behov for å forklare og like etter forteller du om noe uforklarlig?

– Eller noe tilfeldig. Jeg har ikke behov for å gjøre det til noe annet enn det det var. Men jeg baler med de samme spørsmålene som andre, og jeg kaller meg ikke ateist eller agnostiker. Jeg har jo fryktelig lyst til å tro.

Han viser til at han i fjor ble «velsignet med å bli far igjen». På sengekanten synger han for datteren om kvelden. Da veksler han på å synge åtte kristne sanger.

Mulla Krekar

Utad er de overbeviste og engasjerte mennesker. Hva tenker storebror om den overbevisningen Brynjar framstår med når han forsvarer mulla Krekar?

– Den overbevisningen handler ikke om mulla Krekars skyld eller uskyld. Brynjar er overbevist om at det finnes en rettsstat. Mye av den dritten som finnes på sosiale medier er så ødeleggende for rettsstatens prinsipper at de som ytrer seg burde vært rettsforfulgt. Får de det som de vil, er det ikke mye igjen av rettsstaten, sier Jostein.

MULLA KREKAR: Brynjar Meling har forsvart mulla Krekar gjennom flere rettssaker. 

Denne uken bestemte tingretten at Krekar kan utleveres til Italia. Foto: Erlend Berge.

Brynjar Melding nyter upopulariteten.

– De fleste vil si at det er ubehagelig å være upopulær?

– Nei, tvert imot. Det er en frihet i å være upopulær.

Jostein Nielsen er enig med broren i at motstand og motgang er en fordel.

– Frelsesarmeen har det best når det er motstand. Da har veksten vært størst. Per Fugelli har kritisert oss for å være samfunnets puddel, men kritikken rammer ikke. Bare det at vi eksisterer er egentlig en samfunnskritikk. Hvorfor skulle det være behov for armeens tjenester hvis landet beveget seg i riktig retning?

Prestasjonsangst

Når brødrene er sammen snakker de mye musikk – og driver med spørrekonkurranser. Dette er første gangen de møtes på ett år. Etter intervjuet skal de på brasskonsert i Templet i Oslo. De lever travle liv, reiser mye. Å flytte på seg sitter i kroppen fra oppveksten da foreldrene hvert år fikk nye ordre når det led mot sommer.

Meling avslører noe som viser at brødrene ikke er likeverdige i ett og alt. Han klarer ikke å spille piano når broren er i nærheten, for storebror er så flink. Han har alltid sett opp til ham.

Brynjar: – Jeg får prestasjonsangst.

Jostein: – Det synes jeg er fælt. Brynjar har et selvbilde som er for lite i forhold til det han er. Folk betrakter ham som trygg og robust, men jeg skulle ønske at han selv fikk se hvor verdifull han er og hvor mye han har å komme med. Han er en kjernekar, og jeg skulle gjerne brukt mye mer tid med ham, sier Jostein.

Forskjellen mellom den private og offentlige Brynjar Meling er stor, mener advokaten.

– Jeg er konfliktsky og har ikke stor tro på egne ferdigheter. Den tøffe, trygge karen som står på TV og kommer med de gode punchlinene, det er en ukjent rolle for dem som kjenner meg fra før jeg ble en offentlig person, sier Brynjar Meling.

Link: Vårt Lands nettversjon
Link: pdf av avisartikkelen
Link: Forsiden av VL 1. juli 2016

Flere bilder:

 

 

 

Fred midt i terroren

Tekst: Marit Dehli
Foto: Kristianne Marøy

Midt i kaoset etter at selvmordsbomberen slo til, kjente Jostein og Magna Nielsen en forunderlig fred.

Oberstløytnantene skulle aldri vært i Istanbul 12. januar i år. De var på vei tilbake til tjenesten i Moldova etter juleferien, men flyet deres ble stående i Tyrkia på grunn av tåke i Chisinau. Nestlederne for Frelsesarmeen i Øst-Europa fikk isteden to lange dager med venting. Da flyet enda en gang ble innstilt, ble de med på en guidet tur til kjente turistmål. De gledet seg, dette var bare en bonus. Så fikk dagen en brå vending.
- Vi la merke til at sikkerhetskontrollen var ekstremt høy, men det var en fin stemning i byen, forteller de. Utenfor den tidligere kirken og moskeen, Hagia Sofia, var det tett med turister, men få ledede grupper. En tysk turisttrupp stod oppstilt like ved de norske frelsesoffiserene. Magna knipset i vei. Kanskje fotograferte hun mannen som rolig gikk bort til tyskerne og gled inn i gruppen. Magna gikk videre mot Den blå moske og var fem meter unna Jostein da det smalt.

- Det var nesten uvirkelig, en voldsom opplevelse. Jeg følte meg som i et vakuum og konsentrerte meg bare om det nærmeste. Det var et spørsmål om å klare seg. Jeg hørte smellet og kjente lufttrykket. Kanskje førte det meg lenger bort på plassen, for jeg løp i en bue tilbake til Jostein. Det var et sjokk at han var såret og ikke kunne komme seg noen vei, forteller hun. Jostein hadde forsøkt å løpe, men det venstre beinet sviktet under ham.

Hjelpeløs satt han på brolegningen og lurte på om Magna var i sikkerhet. Han kikket ned på buksebeinet sitt, så at det var hull ved kneet etter prosjektilet, men han kjente ikke smerte og blødde heller ikke. Stille konstaterte Jostein at han var havnet midt oppe i en situasjon som er reell for mange i Midtøsten. Så spurte han Gud: «Hva kan du bruke dette til?»

- Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?

- I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det, sier Jostein.

Sekunder etter smellet var Magna hos ham, med en rift i kinnet og tilsølt av andres blod. Over alt lå det beinrester og maltrakterte kropper.

- Jeg ba Magna om å løpe i sikkerhet, men det ville hun ikke. Alle løp vekk, og det ble utrolig stille. Tolv mennesker var døde og 15 såret. Noen ropte på hjelp. En mann var havnet på en benk, en annen lå på bakken og skrek. De som prøvde å hjelpe, hadde blod over hele seg.

- Plassen var overstrødd av rester etter mennesker. Det var et grufullt syn, og vi kjente en veldig brentlukt. Det var svidd kjøtt, forteller Magna. Men så, midt i kaoset, kjente de noe annet. En merkelig fred. Jostein stilte seg spørsmål om roen og smertefriheten han kjente var utløst av et adrenalinkick.

- Men det endret seg ikke da smertene kom. Vi opplevde Guds nærvær helt spesielt. På Dagsrevyen samme kveld møtte seerne en rolig mann i sykehussengen. Jostein fortalte om attentatet og freden han kjente etterpå. Klippet gikk over hele verden, og Jostein fortsatte å gi intervjuer.

KJÆRLIGHETEN

Det er gått over to måneder siden han var igjennom en lang og komplisert operasjon. De to Frelsesarmelederne bor nå i en utleieleilighet i Oslo og venter på klarsignal til å reise. Kanskje blir det i april. De lengter etter å følge opp offiserene og soldatene i Øst. Og tenker mye på hvordan de skal gjøre Frelsesarmeen i Europas fattigste land, Moldova, økonomisk bærekraftig. Men nå er det dager med trening og fysioterapi. Midt i stua troner rullestolen der Jostein sitter med utstrakt bein. Han er blitt lovet at han vil gå normalt igjen. Om han blir i stand til å løpe, vet han ikke. Skinnene går fra fot til hofte, og i vinduskarmen står et lager med smertestillende.

- Men jeg bruker bare en Paracet om kvelden, jeg har nok høy smerteterskel. Det vonde som skjedde i Istanbul, sitter fortsatt i dem. Jostein har skrevet om terrorangrepet på bloggen sin og levert en artikkel til det russiske Krigsropet. Men det er ikke den meningsløse volden som får størst fokus i det han skriver.

- I etterkant har jeg bare kjent takknemlighet. Denne erfaringen har åpnet så mange perspektiver, sier Jostein, vel vitende om at det kan være problematisk for noen å forholde seg til. Men han opplevde noe mer enn terroren. Noe større.

- Jeg er mann, begynner han, og går med ustø skritt over parketten etter Bibelen.

- Å snakke om kjærlighet kan fort bli søtladent, men det er nerven i den kristne troen. Hvis det kan være noe å lære av en selvmordsaksjon, er det at den forklarer hva ondskap er. Ondskapen rammer totalt tilfeldig. Man er et menneske som befinner seg på feil sted. Da jeg spurte Gud om hva han kan bruke oss til etter denne hendelsen, så er det bare kjærlighet. Alle som var innblandet i terroraksjonen har samme verdi, og må bli møtt med kjærlighet. Til sjuende og sist koker det ned til: elsker du Jesus, elsker du mennesker.

- Hva kan dere hente ut av det dere har opplevd og ta med tilbake til Moldova?

- Guds kjærlighet seirer over alt, det er grunnfjellet vi vil ta med oss, sier Magna. Freden i Øst-Europa er skjør. De to offiserene er stadig i konfliktområder. De har vært tett på krigen i Ukraina og møtt menigheter som for det meste består av flyktninger. I Chisinau i Moldova er det protestleir utenfor regjeringsbygget, og det er demonstrasjoner kontinuerlig.

- Der vi bor og jobber er det urolig, men vi føler oss ikke utrygge. Vi er nødt til å stole på Gud. Det betyr ikke at vi er dumdristige og utfordrer situasjonen, men vi kan ikke forkynne evangeliet hvis vi er redd for menneskene, sier de. Også på sykehuset i Istanbul kjente Jostein en trygghet. Like før han sovnet, tenkte han på ordene fra første Mosebok 50,20: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode (...)». Noen dager etter kom en melding fra en offiser i Norge: «Jeg tror første Mosebok 50,20 er spesielt til dere i denne situasjonen». Det ble en sterk bekreftelse. Fra sykebåren på flyplassen hadde offiseren ett budskap til tv-kameraene: «Det eneste som kan beseire hatet, er kjærligheten. Hvis Guds kjærlighet kan flyte gjennom oss, vil vi få en bedre verden.»

- Vi ante ikke den rekkevidden vitnesbyrdet vårt har fått, det har spredt seg over hele verden, forteller Magna. Flere har fortalt at de har blitt styrket i troen. Igjen denne trassige livsloven: Det vokser noe overraskende godt ut av det meningsløse, vonde.

ENGLEVAKT?

De roser både tyrkisk politi og helsepersonell for innsatsen. Jostein ble tilbudt operasjon i Istanbul, men valgte transport til Norge for å få oppfølging her. Etter et langt og komplisert inn-grep på Diakonhjemmet, kom legen bort til ham og sa: «Jeg tror ikke du vet hvor heldig du har vært». Skadene var alvorligere enn antatt. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren.

- Har dere hatt reaksjoner i ettertid? Magna nikker:

- Først føltes det som et tomrom, jeg ble helt satt ut. Da vi fikk røkt kjøtt på flyet hjem, klarte jeg ikke å spise det. Reaksjonene har kommer litt etter litt. Plutselig dukker det opp ting som ikke er så bra, men sånn er det, og vi prater om det. For å bearbeide hendelsen har de hatt samtaler med et psykisk helseteam på Diakonhjemmet.

- De sier at det virker som om det går bra med oss, og det føler vi selv også. Vi har nettverk og mange å snakke med. Og det er så mange som har bedt for oss. Om beina ble slått vekk under oss, landet vi trygt og mykt i forbønn, sier Magna. Hendelsen har ikke forandret dem, de er bare enda mer fokusert.

- Det er viktig for meg at folk skal oppleve at kristendom ikke er religion, men liv! sier Jostein.

- Hva tenker dere når noen sier at dere har hatt englevakt?

- Broren min (Brynjar Meling, Mullah Krekars forsvarer, journ.anm.) fikk spørsmålet under et tv-program: «Hva med din bror, tror du på englevakten hans?» Da svarte Brynjar: «Hvorfor skulle han ha englevakt og ikke de tyske ofrene?» Der er jeg enig med ham. Jeg tror at jeg har englevakt om jeg lever eller dør. Men når jeg skulle leve med en så hårfin margin, så ville nok Gud at jeg skulle være her lenger. Det er som han sier: «Om det står på en millimeter, så er jeg der». Så jeg kjenner meg tryggere enn noen gang. Det jeg har spurt meg om, er: «Hva hvis Magna hadde blitt drept? Hva ville jeg følt da?» De ser på hverandre, spørsmålet får henge i lufta.

DET ENESTE SOM SEIRER

Hvem var selvmordsbomberen?
De vet at han var syrer og hadde registrert seg som asylsøker i Tyrkia uka i forveien. Magnas bilder er nå i politiets varetekt, kanskje ligger beviset der.

- Det var nok en IS-tilhenger. Jeg klarer ikke å bebreide ham, for han var fullstendig villfaren i sin overbevisning, sier Jostein. Han ser terroren i lys av flyktningestrømmen som velter inn over Europa: - Jeg er klar over at vi må ha en streng, rettferdig asylpolitikk, men alle mennesker må bli møtt med verdighet. Da må de sanne verdier komme fram; tro, håp og kjærlighet.

- Størst blant dem er kjærligheten. Det er det vi har hatt fokus på siden Istanbul. Terroren og ondskapen kan ikke møtes på noen annen måte enn med kjærlighet. Slike aksjoner er ondskapens ansikt. De skaper frykt og usikkerhet.

Men Jostein har vært flink til å bruke oppmerksomheten dette har skapt, til å spre Guds kjærlighet, sier Magna. Jostein snur seg mot henne:

- Du trives ikke i media, men når du møter enkeltmennesker, er din kjærlighet overlegen. Jeg må snakke om Guds kjærlighet. Å ligge på sykehus har vært en velsignelse, slik sett. Folk er så nysgjerrige og spør om Gud, smiler han bredt. Til og med den svorne ateisten i nabosengen endte med å synge O, store Gud sammen med Jostein. Da datteren Janne var innom Diakonhjemmet, stilte hun faren et kontrollspørsmål: «Hvordan har du det egentlig, pappa?»

- Kan jeg ha det bedre! svarte jeg. Her får jeg laks til middag og kan snakke med leger, fysioterapeuter og medpasienter om Jesus og se at det når fram! Det blir ikke bare sånn at de føler de må jatte med og tenker: Å ja, han er i delirium, smiler Jostein.

- Sånn sett kunne du vært pasient på heltid, fastslår Magna. Men heldigvis venter Moldova, hverdagen og tjenesten der.

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Gjengitt med KRIGSROPETs tillatelse

Du finner hele intervjuet fra Krigsropet #15 2016 i pdf-format HER!

Med englevakt i liv og død - Dagen

                      Forsidebilde på Dagen 26. jan. 2016

S. 4 (trykk HER for pdf)

Jostein Nielsen ble hardt skadet under bombeangrepet i Istanbul der ti mennesker omkom. Han tror på englevakt, men vet ikke om det var derfor han unnslapp med livet i behold - såvidt det var.
Stein Gudvangen - stein.gudvangen@dagen.no 

Det er fjorten dager siden Magna Våje Nielsen og mannen Jostein fikk et uplanlagt opphold med uventet utfall i Istanbul, på vei hjem fra ferie. De var glade for sjansen til å se Hagia Sofia og andre severdigheter i byen ved Bosporosstredet. 
- Vi tenkte at vi var heldige som fikk se Istanbul gratis på en så flott dag. Det sa mye om Guds raushet, sier Jostein til Dagen. 
De tar selfies ved den berømte moskeen som før var en kristen katedral, og vandrer mot obelisken like ved. Der skal dagen by på dramatikk de aldri hadde sett for seg. 
Klokka 10:13 går en bombe av der Magna og Jostein står. Ti turister blir drept på stedet. At ikke norske Jostein Nielsens navn står på lista over omkomne, er som et Guds under - selv om frelsesoffiseren Jostein Nielsen ikke tenker sånn. 

TILFELDIGHETER 
En serie tilfeldigheter ligger bak vårt møte med Jostein og Magna i Oslo. Det var ikke her de skulle vært. Nå er de korttidsparkert i et sykehotell akkurat der det gamle Rikshospitalet lå før. 
Jostein er glad han i det hele tatt lever, men bærer lite preg av å ha unnsluppet døden med en hårsbredd. Frelsesoffiseren har beinet på bordet, ikke i henslengt latskap, men på grunn av skinnen det nyopererte kneet er låst med. 

Søndag 10. januar skal ekteparet hjem etter juleferie i Norge. Hjemme er Chisinau, hovedstaden i Europas fattigste land, Moldova, et naturlig arbeidssted for folk som har viet livet sitt i tjeneste for Frelsesarmeen. Offiserparet har hjulpet mennesker i nød i flere tiår. Akkurat nå er det de selv som trenger hjelp. 
I Istanbul har de havnet fordi de valgte et nytt flyselskap. Tilfeldigvis. Valget av Turkish Airlines medfører mellomlanding i Istanbul. I Chisinau blir været dårlig. Tilfeldigvis. 
Tåka har lagt seg tjukk over byen, og avreise videre utsettes til tirsdag kveld. Tilfeldigvis. 
Magna og Jostein melder seg på en guidet omvisning. Firmaet som tilbyr dette, deler kundene inn i to grupper. Bombemannen går inn i den andre gruppa. Tilfeldigvis. 
Jostein står så nær den tyske gruppa at han blir truffet av et prosjektil i venstre kne, og akkurat slik plassert at hovedpulsåra ikke rammes - med en millimeters klaring. Det er forskjellen på liv og død. Tilfeldigvis.

ADRENALIN OG SMERTER 
- Hvordan har du det nå? må nødvendigvis bli vårt første spørsmål til nordmannen som har fått oppleve på kroppen hva terror er. 
- Jeg har det veldig godt med Vår Herre, meg selv og mine omgivelser, svarer Nielsen. Enda han har kroppen full av smertestillende og et kne som ikke blir bra på lang tid. Splinten eller kula - han vet ikke helt hva det var - gikk inn i foten rett under kneskåla, knuste den og gikk ut på baksiden. 

På bildet Magna har tatt, ser det ikke så dramatisk ut. Jostein sitter på brolegningen, og det er ikke en dråpe blod å se. Jostein virker å være i fin form. Magna, derimot, er knapt skadd, men tilsølt med andres blod etter det som har skjedd. Fysisk er hun uskadd, men hun merker det mentalt etter å hatt lemlestelse og død helt innpå seg. 

- Jeg kjente ingen smerte, forteller Jostein og forklarer det med at kroppen var full av adrenalin. Først senere kommer smertene for fullt. 59-åringen skulle gjerne vært et annet sted nå, men mest av alt er han glad for at det gikk så bra med Magna og ham selv.

FLAMMEHAV 
Jostein mener han sto 10-12 meter unna selvmordsbomberen som enten gikk inn i den tyske gruppa eller allerede var en del av den. 
- Jeg hører et lite, skarpt smell, snudde meg og så det gule flammehavet. Jeg skjønte med en gang hva det var. Det er utrolig hvor fort hjernen jobber, sier Jostein, som kjenner kneet svikte under seg før han blir liggende. 
Magna har impulsivt flyktet fra bomben, delvis ført bort av lufttrykket. Hun går tilbake og finner Jostein. Han ber henne trekke seg tilbake, i frykt for flere bomber, men hun vil ikke gå. Etter 6-7 minutter kommer ambulansene. Fordi Jostein ikke kan bevege seg, blir de værende hvor hanfalt.  -Hjelpemannskapene undersøker meg fort og konsentrerer seg så om de andre for å se om noen av dem som var i live, trengte hjelp.

ALLTID ENGLEVAKT 
Jostein Nielsen har en noe mer berømt bror, forsvarsadvokaten Brynjar Nielsen Meling. I fjernsynsprogrammet Torp på NRK1 fortalte Josteins lillebror for en uke siden om sitt forhold til kristen tro og at Jostein slapp unna døden som ved et Guds under. 
- Brynjar forteller at han er skeptisk til at du hadde englevakt, mens de ti som døde ikke hadde det. Hva tenker du om det? 
- Der er vi helt like. Jeg tenker at englevakt har jeg alltid, og det har jeg også den dagen jeg dør. Så enkelt er livet for meg.

S. 5 (trykk HER for pdf)


OPERASJON 
Etter eksplosjonen ligger Jostein i ett døgn på sykehus i Istanbul før han flys til Norge og operasjon på Diakonhjemmets sykehus. 
- Det var en komplisert operasjon, sier Jostein og beskriver hvordan kneskåla er lappet sammen i et krevende puslespill. Nå må han bevege seg med krykker en stund, og ved veggen står en rullestol han kan trenge den nærmeste tiden. 
I ambulansen i Istanbul tenkte han: «Hva kan du bruke dette til, Gud?» 
- Jeg har hele tiden hatt en ro midt i dette og kjent en takknemlighet over livet. Gud kan alltid vende alt til det beste, sier han og understreker at han ikke har tro på at bomber er motmiddelet mot bomber. - Det skaper bare mer terror. Det er Guds kjærlighet som kan forandre på dette, sier Jostein. 

GRÅT OVER KARIKATURENE 
Her kommer han med en bekjennelse til Dagens journalist: Han var i tvil om han si ja til å la seg intervjue av avisa som styres av Magazinets tidligere redaktør, Vebjørn Selbekk. 
- Jeg gråt over karikaturtegningene i Magazinet i 2006. Man skal stå opp for ytringsfriheten, men det må man gjøre med hjertets språk, ikke ved å krenke andres tro, sier Nielsen, som mener at Dagens redaktør i sin forrige stilling såret mange muslimer. 
- Jeg vet det var i det godes tjeneste, men det må ikke skje på bekostning av respekten for andres tro. Enhver muslim er elsket av Gud, og de kan ikke forstå at vi er glad i dem hvis vi bomber dem sønder og sammen. 

VITNET FRA SENGA 
Jostein er evangelist av legning, og selv under dramatiske dager på sykehuset, både i Istanbul og i Oslo, har han ikke holdt tett med hva han tror på. 
- Jeg er nødt til å snakke, sier predikanten med et smil. 
- Jeg har hatt samtaler med masse folk og sagt både hva jeg tror på og hva jeg har opplevd. 
Jostein Nielsen ser seg selv om karismatiker og forteller villig om sin åndsdåp og sin tungetale. 
- Men hvis åndelige opplevelser ikke resulterer i flere gode gjerninger, er det en avsporing, sier Jostein, som har fastlåste skinner fra foten til lysken og framstår som stivbeint i øyeblikket. 
Men han sitter sjelden stille for lenge og håper å komme i gang med sitt vante arbeid igjen om korttid. 

Magna og Jostein er etter mange års tjeneste oberstløytnanter og jobber administrativt for armeen i Moldova og tre naboland. Selv bor de bra i hovedstaden Chisinau, men bare noen hundre meter unna er nøden skrikende med høy arbeidsledighet og masse sosial elendighet. De jobber også med Romania, Ukraina og Georgia. 

 - John Wesley sa at det ikke finnes noen hellighet som ikke viser seg i det livet vi lever, og jeg er veldig opptatt av at vi er Jesus i vår tid. Vi kan ikke forkynne et dogme. Vi må gjøre noe, og jeg har lyst til å gjøre noe for Jesus. Legene sier at det er gode utsikter til det, men det vil ta omkring ti uker før Jostein kan ta i bruk beinet noe særlig. Og etter den tid vil det ta en stund før han har full førlighet. 

- Rykker det i kneskåla etter å løpe med evangeliet?                                                       Foto: Stein Gudvangen
- Ja, og jeg er spent på hvordan det blir. Men legene mener at jeg både skal kunne gå og løpe igjen.
 
INGEN BITTERHET 
Antagelig var det en syrisk IS-terrorist som sprengte seg selv midt i folkemengden i turiststrøket i Istanbul. 
- Er du ikke sint eller irritert over en slik handling, som nesten tok livet ditt? 
- Nei, jeg kan ikke være det. Og det er ikke en prestasjon, men rotfestet i det aller dypeste i meg, nemlig en takknemlighet til Gud og hans nåde. Jeg vil ikke ødelegge det med bitterhet og hat eller manglende tilgivelse. Jeg vet hva jeg har og at jeg er frelst av nåde og bare nåde.

Publisert i Dagen 26. jan 2016

Guds nåde var nok

Marve Fleksnes er borte, og Rolv Wesenlund er forfremmet til herligheten, men hvor la han bilnøklene?

Marve hadde gjort sine forberedelser til framtidens møte med St. Peter ved perleporten. Han skrev ned sine gode gjerninger i en liten notisbok han skulle ta med seg som dokumentasjon på at han var verdig en plass innenfor. Rolv valgte annerledes. Han valgte Guds strategi. Fra barndomshjemmet i Horten hadde han tatt med seg et vegg-bilde der moren, frelsessoldaten Mary, hadde brodert inn teksten: «Min nåde er dig nok». Det hadde han hengt opp over kjøkkendøra. «... hver morgen gikk Rolv inn under denne hilsen som er det absolutte sentrum i velsignelsen og i den kristne tro: «Min nåde er nok for deg», sa Per Arne Dahl i sin tale under begravelsen, og han fortsatte: «Den som går inn i dagen under dette ordet, får høre noe helt avgjørende fra Han som viste oss hvem Gud er, Jesus Kristus: Du er elsket av Gud.» Den ballasten hadde Rolv fått med seg fra oppveksten i Horten, og det fulgte med ham gjennom et liv som humorist og skuespiller. Han hadde for eksempel lovet mor Mary at han aldri skulle banne på scenen, og det løftet holdt han. Det sterkeste uttrykket han noen gang benyttet var Wesenlund-formuleringen «O du hellige jul!». «Men da var'n Marve sint, også!»

TUSSETE ETTER FRELSESARMEEN 

«Han Rolv er helt tussete etter Frelsesarmeen. Når vi har vært på turne et eller annet sted i Norge, og han plutselig ser en frelsessoldat gå nedover gata, så løper'n etter'n for å kjøpe Krigsropet», røpet i sin tid Aud Schønemann, alias «Moder'n» til Fleksnes, til Krigsropet. Og Rolv utdypet gjerne hvor denne «tussetheten» kom fra, i et stort intervju med Krigsropet i 2002: 

- Det handler om familie og oppvekst. Frelsesarmeen i Horten lå bare et par kvartaler fra der jeg vokste opp, og det var så mye underholdning med Frelsesarmeen. Hornmusikken. Strengemusikken. Offiserene var nesten Frelsesarmeens omreisende artister på den tida. I Horten snakka vi mye om dem som hadde «tørna kristne» på Frelsesarmeens møter. «Trur'u ikke han knela!» sa vi. «Nå har'n blitt soldat, også...» Vi ungene ambulerte mellom søndagsskolene i floraen av menigheter, også Frelsesarmeens. 

Bestemor gikk på kvinneforening hver mandag, og jeg hadde en tante som nesten var legendarisk i Armeen. Når jeg overnattet hos henne i Oslo, var det alltid en omstreifer som trengte husrom som fikk ligge på stuegulvet. Frelsesarmeen var hele livet til tante Wilma og onkel Arne. Som voksen har jeg hatt mer sporadisk kontakt med Frelsesarmeen. Men hver gang jeg er innom, er det som et stevnemøte med glemte år, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. I samme intervju fortalte han om faren som var sjømann. — Da han ikke kom hjem etter krigen, tenkte vi: «Vi får prøve Frelsesarmeen, de finner nok fort ut av det!» For også i de uoversiktlige ukene og månedene som Japan fremdeles var i krig, hadde Frelsesarmeen innpass selv i de vanskeligste miljøene. Frelsesarmeen fant far. Han hadde stiftet ny familie i Australia, fortalte Wesenlund.

DEN GLADE TROEN 

Personlig er jeg vokst opp med ham i fjernsynets første tid i Norge, og dermed ble Rolv Wesenlund som «en venn av familien». Jeg husker ham først som Biskop Fjertnes, og hvordan jeg prøvde å imitere hans pompøse taler. Det er mulig at jeg på grunn av min unge alder ikke var i målgruppen for satiren, men jeg fanget allerede den gang at det var formen som ble latterliggjort, og ikke innholdet i den tradisjonelle forkynnelsen. 

Duoen «Wesensteen» var bare helt fantastisk, og Rolv gledet oss i mange filmer og ble Bør Børson personlig. Likevel var det talk-showet Wesenstund som gjorde at jeg fikk «et nært forhold» til Wesenlund uten noen gang å ha ført en personlig samtale med ham. I 1994 hadde jeg en helt spesiell og merkelig opplevelse. Jeg kjente plutselig at «jeg elsket alle». Det var en kjærlighet som ikke hadde kilde i min egen evne til å elske. Det måtte være Gud. Alle jeg snakket med, både dem jeg kjente og fullstendig ukjente, opplevde jeg en irrasjonell kjærlighet til. Den kvelden så jeg Wesenstund, og jeg kjente at jeg var så uendelig glad i denne mannen som satt ved skrivebordet med brillene på nesetippen. Da han blåste ut lyset for å si «God natt!» hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi ham en klem og ønske ham Guds velsignelse. Det var jo ikke fysisk mulig, men kunne jeg gjøre det likevel? Det var slik jeg begynte å be for Rolv Wesenlund. Hver gang jeg så ham, eller navnet hans dukket opp, ba jeg en bønn om velsignelse. Derfor var det spennende å følge ham de neste 19 årene. I flere intervju, både i blader - også her i Krigsropet, og på radio og TV, kom det også ytringer som signaliserte tro. Ikke en pompøs og fjern prekestol-tro, men en enkel aksept av Guds eksistens og omsorg vist gjennom Jesus. 

JESUS ER IKKE SKVETTEN 

I intervjuet med Krigsropet i 2002, forteller han åpenhjertig om denne troen. — Det er lett å bli begeistret for det tannløsc barnet i krybben. Den voksne Kristus er mer krevende. Helt nøytralt er det mange som sier at Jesus var en revolusjonær. Det er noe med det — at han er revolusjonær overfor våre dårlige sider. Han nevner alt ved navn og snakker om nåde. Men i stedet begynner man å forsvare seg: «Jeg 'måtte' gjøre slik eller sånn den gangen da jeg...» Enda vi vet hva vi egentlig burde gjort, at han har rett. 

Og er det ikke egentlig bra å ha samvittighet, en mal på hvordan vi bør leve? Men det verste jeg vet er når troen bare blir framstilt som et sett av regler. Bare bokstaver. Det er nok da mange begynner å tenke at «dette blir for krevende for et vanlig menneske». Begrepene synd og nåde virker vanskelige, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. Igjen ordet fra mor Marys broderi: Nåde. 

— Og så bærer vi på det istykkerlevde i stedet for å benytte muligheten til å bli kvitt det? spurte Krigsropet. 

— Akkurat. Den kristne troen handler jo egentlig om kjærlighet! Kjærlighetsbudet Jesus gav oss, er helt sentralt. Og det som står sentralt i kjærlighets-budet, er toleranse. Men det er intoleranse som preger verden, og paradoksalt nok også ofte preger kirken. Men «Jesus er ikke skvetten», som en biskop sa det så treffende en gang. Det er jeg sikker på at han ikke er. Jesus tåler at vi snakker til ham rett ut, med våre egne ord! sa Wesenlund. 

— Du har selv gått ett stykke vei når det gjelder kristen tro? spurte Krigsropet. 

— Skulle bare mangle. Hva er det som står i Bibelen: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av det barnslige», siterte Wesenlund fra første korinterbrev. — Da jeg var yngre, var jeg så opptatt av «jeg». Av karriere. Det fylte så mye av tilværelsen. Men så blir man eldre og får tenkt over ting. Får slått opp litt i Bibelen. Jeg synes det blir smått om det ikke finnes noe som ikke rekker lenger enn til forstanden. Ikke noe stygt sagt om forstanden, men det er jo så varierende hva du vet og kan vite. Hva kan vi forstå når det gjelder «millioner av galakser»? Hvordan kan det ha seg at du kan putte et tørt og stygt frø i jorda, og så vokser det opp en flott blomst? Noen kaller det «bare fotosyntese», men det er et under, sa Wesenlund bestemt, og fortsatte: 

— Nietzsche har sagt at «mennesket er uhelbredelig religiøst». Det skal bare en stjernenatt eller en naturopplevelse til før vi merker det. Dette ser vi også i adventstida som har kommet i ny hevd gjennom for eksempel lys-tenning. Folkereligiøsiteten kommer stadig tydeligere frem i slike sammenhenger, og gjennom dette tror jeg det kommer fram dypereliggende behov som utfordrer oss til «å gjøre noe mer med det». Som en tilnærming til den kristne troen. Religiøsitet er en del av undringen. Et omdreiningspunkt. Undring og tro henger jo sammen som tørst og vann, sa Wesenlund. Tro er ikke vitenskap. Letingen etter alle tings tilblivelse stanser alltid på et bestemt punkt: Hvem som satte alt i gang. Derfor er så mange astronomer religiøse. Det finnes noe som er større enn oss. Noe som overgår alt vi kan fatte. Og hvordan kan folk undre seg over bønnhørelse, når de vet at selv en maskin, en PC, kan sende beskjeder til hele verden på en gang? spurte han. 

— Det er moro å lese Bibelen. Det er så mye flott! Salmenes bok, vet du. Høysangen. Evangeliene. Og så er det spennende å sette seg inn i bakgrunnen for det som står. Som Jesu lignelse om kamelen og nåløyet, for eksempel. Da jeg fikk vite at «Nåløyet» er en lav port i bymuren som kamelene måtte gå helt ned på kne for å komme igjennom, ga det et helt annet innhold til lignelsen. Teksten åpnet seg. Alle bør ha med seg Bibelen for å ha oppdragelsen ajour. Jeg skjønner ikke hva folk er redde for med Bibelen, for den er da «jevnt godt skrevet». De som tror at «en hver er salig i sin tro», har som regel en tynn forklaring på det meste. Stakkars folk som vokser opp uten Bibelen! sa Rolv Wesenlund i intervjuet med Krigsropet. 

TRO PÅ GUD OG LÅS BILEN! 

En samtalegudstjeneste Per Arne Dahl hadde med Arthur Arntsen og Rolv Wesenlund som gjester i Harstad i juni 2011 ble mitt siste «møte» med humoristen. Det ble et varmt gjenhør med et menneske som hadde vært gjennom lengre tids sykdom: — Det er en del ting som er vanskelig å kontrollere nå, nemlig det at ordene ikke vil ut. Det blir stamming, og det er klart det er en plage når du er vant til å la smella gå, fortalte Rolv Wesenlund. Likevel satt humoren løst, men også alvoret. Det var viktig for Rolv å få stadfestet at troen holdt. Den glade troen. 

Latteren rullet og tårene trillet, og jeg ble styrket i min egen tro — det holder gjennom alt! Den dagen meldingen om Rolv Wesenlunds bortgang kom på nyhetene, var det naturlig å be enda en gang: «Gud, på samme måte som Rolv på slutten av sitt liv ga ære til ditt navn, ber jeg om at hans bortgang også må bidra til at ditt navn blir æret!» Da det ble bestemt at minnegaven i begravelsen skulle gå til Frelsesarmeen, var det naturlig at Frelsesarmeen skulle stille med offisielle representanter. Det var bakgrunnen for at kona mi, Magna, og jeg ble bedt om å være til stede. Det var en flott begravelse — regissert ned til minste detalj av Wesenlund selv, og kringkastet til hele nasjonen. En del av regien var salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», og Guds navn ble æret, både gjennom den, de andre bidragene, og det tydelige budskapet om Guds nåde. Den nåden som var nok for Rolv Wesenlund, er også nok for alle som vil tro. Det ble jeg minnet om Allehelgensdag. Da tenkte jeg på Rolv, familien hans, og på alle de andre som er gått foran, og takket Gud for hans uendelige nåde som fortsatt gjelder. Jeg lar ikke Rolvs siste ord være «dett var dett!», men den korte talen han en gang holdt for konfirmantene i Singapore: «Tro på Gud, og husk å låse bilen!» 

Publisert i Krigsropet #46 2013 - intervjuet det refereres til er et intervju Hilde Dagfinrud Valen gjorde med Rolv Wesenlund i Krigsropet #50 2002.