Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

mandag 11. november 2013

Guds nåde var nok

Marve Fleksnes er borte, og Rolv Wesenlund er forfremmet til herligheten, men hvor la han bilnøklene?

Marve hadde gjort sine forberedelser til framtidens møte med St. Peter ved perleporten. Han skrev ned sine gode gjerninger i en liten notisbok han skul-le ta med seg som dokumentasjon på at han var verdig en plass innenfor. Rolv valgte annerledes. Han valgte Guds strategi. Fra barndomshjemmet i Horten hadde han tatt med seg et vegg-bilde der moren, frelsessoldaten Mary, hadde brodert inn teksten: «Min nåde er dig nok». Det hadde han hengt opp over kjøkkendøra. «... hver morgen gikk Rolv inn un-der denne hilsen som er det absolutte sentrum i velsignelsen og i den kristne tro: «Min nåde er nok for deg», sa Per Arne Dahl i sin tale under begravelsen, og han fortsatte: «Den som går inn i dagen under dette ordet, får høre noe helt avgjørende fra Han som viste oss hvem Gud er, Jesus Kristus: Du er elsket av Gud.» Den ballasten hadde Rolv fått med seg fra oppveksten i Horten, og det fulgte med ham gjennom et liv som humorist og skuespiller. Han hadde for eksempel lovet mor Mary at han aldri skulle banne på scenen, og det løftet holdt han. Det sterkeste uttrykket han noen gang benyttet var Wesenlund-formuleringen «O du hellige jul!». «Men da var'n Marve sint, også!»

TUSSETE ETTER FRELSESARMEEN 
«Han Rolv er helt tussete etter Frelsesarmeen. Når vi har vært på turne et eller annet sted i Norge, og han plutselig ser en frelsessoldat gå nedover gata, så løper'n etter'n for å kjøpe Krigsropet», røpet i sin tid Aud Schønemann, alias «Moder'n» til Fleksnes, til Krigsropet. Og Rolv utdypet gjerne hvor denne «tussetheten» kom fra, i et stort intervju med Krigsropet i 2002: 
- Det handler om familie og oppvekst. Frelsesarmeen i Horten lå bare et par kvartaler fra der jeg vokste opp, og det var så mye underholdning med Frelsesarmeen. Hornmusikken. Strengemusikken. Offiserene var nesten Frelsesarmeens omreisende artister på den tida. I Horten snakka vi mye om dem som hadde «tørna kristne» på Frelsesarmeens møter. «Trur'u ikke han knela!» sa vi. «Nå har'n blitt soldat, også...» Vi ungene ambulerte mellom søndagsskolene i floraen av menigheter, også Frelsesarmeens. 

Bestemor gikk på kvinneforening hver mandag, og jeg hadde en tante som nesten var legendarisk i Armeen. Når jeg overnattet hos henne i Oslo, var det alltid en omstreifer som trengte husrom som fikk ligge på stuegulvet. Frelsesarmeen var hele livet til tante Wilma og onkel Arne. Som voksen har jeg hatt mer sporadisk kontakt med Frelsesarmeen. Men hver gang jeg er innom, er det som et stevnemøte med glemte år, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. I samme intervju fortalte han om faren som var sjømann. — Da han ikke kom hjem etter krigen, tenkte vi: «Vi får prøve Frelsesarmeen, de finner nok fort ut av det!» For også i de uoversiktlige ukene og månedene som Japan fremdeles var i krig, hadde Frelsesarmeen innpass selv i de vanskeligste miljøene. Frelsesarmeen fant far. Han hadde stiftet ny familie i Australia, fortalte Wesenlund.

DEN GLADE TROEN 
Personlig er jeg vokst opp med ham i fjernsynets første tid i Norge, og dermed ble Rolv Wesenlund som «en venn av familien». Jeg husker ham først som Biskop Fjertnes, og hvordan jeg prøvde å imitere hans pompøse taler. Det er mulig at jeg på grunn av min unge alder ikke var i målgruppen for satiren, men jeg fanget allerede den gang at det var formen som ble latterliggjort, og ikke innholdet i den tradisjonelle forkynnelsen. 

Duoen «Wesensteen» var bare helt fantastisk, og Rolv gledet oss i mange filmer og ble Bør Børson personlig. Likevel var det talk-showet Wesenstund som gjorde at jeg fikk «et nært forhold» til Wesenlund uten noen gang å ha ført en personlig samtale med ham. I 1994 hadde jeg en helt spesiell og merkelig opplevelse. Jeg kjente plutselig at «jeg elsket alle». Det var en kjærlighet som ikke hadde kilde i min egen evne til å elske. Det måtte være Gud. Alle jeg snakket med, både dem jeg kjente og fullstendig ukjente, opplevde jeg en irrasjonell kjærlighet til. Den kvelden så jeg Wesenstund, og jeg kjente at jeg var så uendelig glad i denne mannen som satt ved skrivebordet med brillene på nesetippen. Da han blåste ut lyset for å si «God natt!» hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi ham en klem og ønske ham Guds velsignelse. Det var jo ikke fysisk mulig, men kunne jeg gjøre det likevel? Det var slik jeg begynte å be for Rolv Wesenlund. Hver gang jeg så ham, eller navnet hans dukket opp, ba jeg en bønn om velsignelse. Derfor var det spennende å følge ham de neste 19 årene. I flere intervju, både i blader - også her i Krigsropet, og på radio og TV, kom det også ytringer som signaliserte tro. Ikke en pompøs og fjern prekestol-tro, men en enkel aksept av Guds eksistens og omsorg vist gjennom Jesus. 

JESUS ER IKKE SKVETTEN 
I intervjuet med Krigsropet i 2002, forteller han åpenhjertig om denne troen. — Det er lett å bli begeistret for det tannløsc barnet i krybben. Den voksne Kristus er mer krevende. Helt nøytralt er det mange som sier at Jesus var en revolusjonær. Det er noe med det — at han er revolusjonær overfor våre dårlige sider. Han nevner alt ved navn og snakker om nåde. Men i stedet begynner man å forsvare seg: «Jeg 'måtte' gjøre slik eller sånn den gangen da jeg...» Enda vi vet hva vi egentlig burde gjort, at han har rett. 

Og er det ikke egentlig bra å ha samvittighet, en mal på hvordan vi bør leve? Men det verste jeg vet er når troen bare blir framstilt som et sett av regler. Bare bokstaver. Det er nok da mange begynner å tenke at «dette blir for krevende for et vanlig menneske». Begrepene synd og nåde virker vanskelige, sa Rolv Wesenlund til Krigsropet. Igjen ordet fra mor Marys broderi: Nåde. 

— Og så bærer vi på det istykkerlevde i stedet for å benytte muligheten til å bli kvitt det? spurte Krigsropet. 
— Akkurat. Den kristne troen handler jo egentlig om kjærlighet! Kjærlighetsbudet Jesus gav oss, er helt sentralt. Og det som står sentralt i kjærlighets-budet, er toleranse. Men det er intoleranse som preger verden, og paradok-salt nok også ofte preger kirken. Men «Jesus er ikke skvetten», som en biskop sa det så treffende en gang. Det er jeg sikker på at han ikke er. Jesus tåler at vi snakker til ham rett ut, med våre egne ord! sa Wesenlund. 
— Du har selv gått ett stykke vei når det gjelder kristen tro? spurte Krigsropet. 
— Skulle bare mangle. Hva er det som står i Bibelen: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av det barnslige», siterte Wesenlund fra første korinterbrev. — Da jeg var yngre, var jeg så opptatt av «jeg». Av karriere. Det fylte så mye av tilværelsen. Men så blir man eldre og får tenkt over ting. Får slått opp litt i Bibelen. Jeg synes det blir smått om det ikke finnes noe som ikke rekker lenger enn til forstanden. Ikke noe stygt sagt om forstanden, men det er jo så varierende hva du vet og kan vite. Hva kan vi forstå når det gjelder «millioner av galakser»? Hvordan kan det ha seg at du kan putte et tørt og stygt frø i jorda, og så vokser det opp en flott blomst? Noen kaller det «bare fotosyntese», men det er et under, sa Wesenlund bestemt, og fortsatte: 

— Nietzsche har sagt at «mennesket er uhelbredelig religiøst». Det skal bare en stjernenatt eller en naturopplevelse til før vi merker det. Dette ser vi også i adventstida som har kommet i ny hevd gjennom for eksempel lys-tenning. Folkereligiøsiteten kommer stadig tydeligere frem i slike sammenhenger, og gjennom dette tror jeg det kommer fram dypereliggende behov som utfordrer oss til «å gjøre noe mer med det». Som en tilnærming til den kristne troen. Religiøsitet er en del av undringen. Et omdreiningspunkt. Undring og tro henger jo sammen som tørst og vann, sa Wesenlund. Tro er ikke vitenskap. Letingen etter alle tings tilblivelse stanser alltid på et bestemt punkt: Hvem som satte alt i gang. Derfor er så mange astronomer religiøse. Det finnes noe som er større enn oss. Noe som overgår alt vi kan fatte. Og hvordan kan folk undre seg over bønnhørelse, når de vet at selv en maskin, en PC, kan sende beskjeder til hele verden på en gang? spurte han. 

— Det er moro å lese Bibelen. Det er så mye flott! Salmenes bok, vet du. Høysangen. Evangeliene. Og så er det spennende å sette seg inn i bakgrunnen for det som står. Som Jesu lignelse om kamelen og nåløyet, for eksempel. Da jeg fikk vite at «Nåløyet» er en lav port i bymuren som kamelene måtte gå helt ned på kne for å komme igjennom, ga det et helt annet innhold til lignelsen. Teksten åpnet seg. Alle bør ha med seg Bibelen for å ha oppdragelsen ajour. Jeg skjønner ikke hva folk er redde for med Bibelen, for den er da «jevnt godt skrevet». De som tror at «en hver er salig i sin tro», har som regel en tynn forklaring på det meste. Stakkars folk som vokser opp uten Bibelen! sa Rolv Wesenlund i intervjuet med Krigsropet. 

TRO PÅ GUD OG LÅS BILEN! 
En samtalegudstjeneste Per Arne Dahl hadde med Arthur Arntsen og Rolv Wesenlund som gjester i Harstad i juni 2011 ble mitt siste «møte» med humoristen. Det ble et varmt gjenhør med et menneske som hadde vært gjennom lengre tids sykdom: — Det er en del ting som er vanskelig å kontrollere nå, nemlig det at ordene ikke vil ut. Det blir stamming, og det er klart det er en plage når du er vant til å la smella gå, fortalte Rolv Wesenlund. Likevel satt humoren løst, men også alvoret. Det var viktig for Rolv å få stadfestet at troen holdt. Den glade troen. 

Latteren rullet og tårene trillet, og jeg ble styrket i min egen tro — det holder gjennom alt! Den dagen meldingen om Rolv Wesenlunds bortgang kom på nyhetene, var det naturlig å be enda en gang: «Gud, på samme måte som Rolv på slutten av sitt liv ga ære til ditt navn, ber jeg om at hans bortgang også må bidra til at ditt navn blir æret!» Da det ble bestemt at minnegaven i begravelsen skulle gå til Frelsesarmeen, var det naturlig at Frelsesarmeen skulle stille med offisielle representanter. Det var bakgrunnen for at kona mi, Magna, og jeg ble bedt om å være til stede. Det var en flott begravelse — regissert ned til minste detalj av Wesenlund selv, og kringkastet til hele nasjonen. En del av regien var salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», og Guds navn ble æret, både gjennom den, de andre bi-dragene, og det tydelige budskapet om Guds nåde. Den nåden som var nok for Rolv Wesenlund, er også nok for alle som vil tro. Det ble jeg minnet om Allehelgensdag. Da tenkte jeg på Rolv, familien hans, og på alle de andre som er gått foran, og takket Gud for hans uendelige nåde som fortsatt gjelder. Jeg lar ikke Rolvs siste ord være «dett var dett!», men den korte talen han en gang holdt for konfirmantene i Singapore: «Tro på Gud, og husk å låse bilen!» 

Publisert i Krigsropet #46 2013 - intervjuet det refereres til er et intervju Hilde Dagfinrud Valen gjorde med Rolv Wesenlund i Krigsropet #50 2002.