- Her skal folk kjenne fred

 - Når mennesker får oppleve Jesus, sånt får en energi av, altså! 

sier oberst Jostein Nielsen, leder for Frelsesarmeen i Kragerø.

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby

Foto: Haakon Sand

- Hei, hei! Velkommen inn, smiler Berny Bjelland (69). soldat og frivillig i Frelsesarmeen i Kragerø. Lokalet dufter av kaffe. Daglig leder, oberst Jostein Nielsen, sitter og deler noen ord med en blanding av ansatte, frivillige og gjester. som har satt seg i ring rundt et sofabord. Frelsesarmeen tok over lokalet til en tidligere Opel-forhandler i desember 2021. De har delt av det store, åpne rommet med en skillevegg. Slik at de har ett område til møter, og ett til kaféhygge. Bak veggen til kafeen er bilvaskehallen.

 - Noe av visjonen var «frelse, suppe og såpe» da lokalet ble delt inn i tre deler møtelokale, kafé og bilvask. Jeg stod på en av de flisene der borte da Gud talte til meg! sier Jostein.

Han strekker ut armen og peker ut i lokalet bak seg.

- Vi synes det er veldig koselig her!

Å møte folk på markedsplassen

Den hjemmekoselige stilen i kafeen bærer preg av bruktbutikken som også drives av Frelsesarmeen.
- Enten så må vi være på markedsplassen, eller så må vi skape en markedsplass der vi kan møte folk. sier Jostein.

Reoler, bokhyller og bord i teak fra 6o-tallet. Dype, myke sofaer og stoler i forskjellige farger og teksturer. Flere tar en tur innom butikken før de stiller seg i kø i kafeen, hvor det i dag serveres biff stroganoff.

Atmosfæren er varm, og terskelen lav. Møtevirksomheten i dette bygget har pågått i drøye to år. Det er nå 26 medlemmer i menigheten, og mange frivillige som bidrar gjennom uken.

- Det er noe som skjer her hver dag! Her på korpset er det noe for alle: Apen kafé, gate-fotball, hobbykveld, fest annenhver fredag, moter annenhver søndag. ungdomsarbeidet Armeen Ung. Matutdeling, gaming-rom, bruktbutikk og «Sammen».

Første døgnet i leieavtalen var i. desember 2021. og Jostein kjente de skulle begynte med 24 timer med bønn.

- Jeg var der 24 timer sammenhengende, så kom folk innom for å bli med i bønn. Det var så sterkt! Flere av oss som ba opplevde Gud si: «På dette sted skal min fred bo», forteller Jostein.

- Her kommer det inn kristne, selverklærte hedninger, og folk som banner og sverger, også når de sitter her, men ingen besvergelser klarer å ta bort den freden. Her er det bare fred, det merker man fra første stund når man kommer inn.

«Jeg går hvor som helst»

Jostein er en ordentlig ildsjel. og har tidligere snakket med Krigsropet om hvordan han hele livet har latt seg lede av Herren. Da han som 14-åring ga sitt liv til Jesus. sa han: «Jeg går hvor som helst. Herre», og det har han gjort. Sammen med kona Magna, har de flyttet rundt både i Norge og i utlandet. Ekteparet bodde i Moldova og ledet Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa, da de kjente at Gud kalte dem hjem til Norge igjen i 2020. Obersten er lydig når han kjenner Gud tale til ham. Han forteller at «å være lydig» fører med seg mye velsignelse, men at man ofte må ta steget før man ser dem.

- Jeg hadde ikke noe hjerte for Kragerø, jeg! Men når Gud talte så sterkt, hadde jeg ikke noe annet valg enn å være lydig. Jeg gråt da jeg kom hjem til Magna etter jeg hørte Gud talte til meg: «Jeg som har vært villig til å gå hvor som helst, bare ikke Kragerø!».

Jostein ler:
- Gud har humor! Og for en velsignelse dette har vært! Jostein innrømmer at han er sliten, og tiden for å pensjonere seg, nærmer seg for 68-åringen.
- Jeg kommer nok ikke til å trekke meg helt ut her, selv når jeg er pensjonert. Men jeg er opptatt av å gi ting videre og bygge opp ledere. Vi vokser, og trenger folk! Jeg har ingen planer om å bli den syvende far i huset. Jeg håper jeg kan gi meg før jeg blir så senil at jeg ikke klarer å gjøre det, humrer han.

Når han får spørsmål om hva som gir ham energi, er han rask til å svare:
- De gode samtalene med folk. og menneskemøtene! Det profetiske kan fungere uten at man selv vet om det, sier Jostein, og kommer med et eksempel: 

En som heter Harald, som Jostein kjenner godt hadde tatt med seg en kamerat til Frelsesarmeen en dag. Harald er kristen, kameraten hadde ikke Jostein hilst på for. Karene kom inn og kjøpte seg kaffe og en vaffel i kafeen etter å ha sittet utenfor og tatt seg en røyk. Det var fint vær ute, og Jostein visste at Harald kjører motorsykkel, men det hadde han ikke gjort den dagen. Så han gikk bort til bordet der de satt, med åpningsreplikken klar.

- For jeg fikk kommentert det, sa Harald: «Vi skulle jo kjørt motorsykkelen i dag!». Jeg sa at det var åpningsreplikken min og snudde meg til kameraten og spurte om han delte flere av Haralds interesser. «Du tenker på troen hans?» svarte kameraten raskt. «For eksempel», sier jeg…

«Jeg vil ikke ha noe med den Guden deres å gjøre», sa han til meg. Jeg kjente at han hadde blitt fordømt som barn, og spurte han om det stemte. «Ja», svarte han. «Jeg var aldri god nok for han Guden deres. jeg».

Da svarte jeg: «Han Guden du snakker om. han kjenner ikke jeg. Men kan jeg få lov til å fortelle deg om den Guden som jeg kjenner?» Det endte med at mannen ble så berørt av det som ble fortalt, at øynene fyltes av tårer.

- Når mennesker får oppleve Jesus, sånt fåren energi av. altså! Om jeg kunne Bibelen forlengs og baklengs så hadde ikke det betydd noen ting. Det er nåden som gir frelse. Det Jesus gjorde på korset, det er nåde!

Gikk på en «smell»

Miljøarbeider Kjetil Barlin Nikolaisen, kommer bort for å hilse på. Han forteller at han er litt urolig, fordi han skal ta teoriprøven for bil dagen etter. Han mistet lappen for fire år siden under et 14 dagers tilbakefall etter 14 år som rusfri, og skal ta lappen på nytt.

 - Bare ta det med ro, Kjetil. Herren har deg. Vi skal be om at du skal kjenne fred, sier Jostein. Kjetil nikker, og prøver å ta imot de varme ordene. - Det blir deilig når det er over!

Han går for å fylle på kaffekoppen for han setter seg ned:

 - Jeg er fullstendig avhengig, dette må jeg ha: kaffe og Jesus, humrer han. Kjetil kom inn i Frelsesarmeen omtrent på samme tid som Frelsesarme-korpset ble åpnet i nye lokaler. Han kom via Delekto, et kommunalt selskap som hjelper med å plassere folk i arbeidstrening. Han begynte med en 50 prosent stilling, der han drev med bilvask. Kalenderen var konstant fullbooket en måned eller to i forveien. - Det gikk veldig bra, men etter en del utredninger, ble det bestemt at det var best at jeg ble ufør. Da gikk jeg ned til en 30 prosent stilling, og jobber nå som miljøarbeider. Det trives jeg veldig godt med!

Kjetil var rusavhengig i 19 år for han bestemte seg for å endre livet. Han levde 14 år som «ren», hvor han jobbet som bussjåfør for store transportkjeder i Norge, før han for fire år siden gikk på en 14-dagers «smell».

 - Det resulterte i at jeg blant annet mistet lappen. Jeg trodde jeg hadde knekket «rusfri-koden». trodde jeg kunne leve «normalt». Men det jeg gjorde, var å gå 14 år med en maske på. Jeg var noe jeg ikke er, og viste meg som det jeg følte forventes av en som har vært gjennom det jeg har. Det var en maske for meg, jeg var ikke ærlig med meg selv. Er du ikke ærlig med deg selv, så kan du ikke være ærlig med omgivelsene rundt deg heller, sier han. Om han skulle på en fest hvor folk drakk øl, tenkte han at det måtte han også kunne gjøre.

 - Jeg begynte først med alkoholfritt øl, så ble det lettøl, så drakk jeg til slutt vanlig øl. Da mistet jeg alle sperrer. Plutselig satt jeg der med røyken i munnen og hvitt pulver under nesa. Det tok den sprekken for meg å skjønne at jeg ikke «bare» kan ta en øl.

Kjetil forteller at han etter de 14 dagene tok et stand-punkt: Han var ferdig med alkohol. Etter den smellen bestemte han seg for å endre på livet for alvor. - Den neste måneden rei jeg av meg abstinenser og slikt, og hadde god kontakt med kommunen og leger. Jeg begynte på prøver da jeg var på Mjølløst i Sandeord, et omsorgs-bo som eies og drives av Troens Ord. Det var der jeg fant tilbake til frelsen.

Møtt av Gud

Kjetil vokste opp med en far som var frelst, og hadde selv en slags barnetro.

  - Jeg levde aldri som kristen, det kom i de senere årene, sier han. Dagen han kom inn på Mjølløst, fikk han beskjed at de skulle ha gudstjeneste, og at han var velkommen til å bli med på det om han ønsket. Kjetil hadde sovet dårlig den natten, men bestemte seg allikevel for å komme.

Han satte seg ned på helt bakerste rad.

  - Lovsangen Way Maker ble sunget. Det var en helt ny sang for meg, men jeg ble grepet så til de grader av den. Jeg kjente en sånn glede, en sorg og dyp anger. Jeg ropte inni meg: «Tilgi meg!» og: «Takk for at jeg får komme tilbake!». 

Kjetil blir blank i øynene:

 - Det var en helt sinnssyk følelse. Jeg klarte ikke stoppe, jeg begynte å hulke. ordentlig. Han som ledet lovsangen. fikk med seg reaksjonen til Kjetil og fortsatte å synge på sangen.

 - Jeg ble møtt så kraftig, at jeg kjente jeg måtte ut i gangen. Da datt jeg sammen, jeg falt bokstavelig talt på mine knær. Jeg kjente Gud sa til meg «Se hva jeg gir! Hvor mange ganger advarte jeg deg ikke da du holdt på. Hvor var du uten meg?». Det var så sterkt at jeg rett og slett falt fremfor Hans føtter, forteller Kjetil.

  - Gud viste meg at han aldri hadde forlatt meg, selv i det verste mørket. Han var der hele tiden. Jeg fikk en overveldende følelse av Guds kjærlighet til meg. Jeg var elsket, og begeret rant bokstavelig talt over. Det var en utrolig «meg og Jesus»-opplevelse. Det var helt fantastisk!

En trygg plass å være

Etter det sterke møtet med Jesus, hadde Kjetil fortsatt en vei å gå i sin rehabilitering. Han var avhengig av legemidler og trappet forsiktig ned på det mens han bodde på Mjølløst. Da han kom hjem etter en måned der, ble kan kontaktet av kommunen som var klare for å hjelpe ham videre. Kjetil gikk til samtale hos AMT (aktiviserings- og mestringsteamet) i Kragerø, deretter i en ettervern-gruppe i Bymisjonen. Etter en tid der, begynte han selv å jobbe som gruppeleder. Da han kom i kontakt med Delekto, hadde Kjetil et ønske om å jobbe med mennesker.

 – Da jeg kom i kontakt med Delekto og fikk spørsmål om hva jeg ville gjøre. sa jeg at jeg ønsket å jobbe med mennesker, og at jeg hadde hørt om at Frelsesarmeen skulle starte noe i Kragerø.

 - Jeg møtte Jostein, og kjente at dette var helt riktig Jeg trives fantastisk godt her, det gjør jeg virkelig, smiler han.

Kjetil forteller at han nå starter hver dag med å si til seg selv: I dag er en ny rusfri dag. Da har han plantet den ideen i hodet, og tar en dag av gangen.

Nå fyller han livet med positive aktiviteter, som blant annet jobben hos Frelsesarmeen - og golf. - Jeg er en skikkelig golf-entusiast! Jeg spiller golf med «Ett slag av gangen», som Frelsesarmeen også samarbeider med, som er et tilbud for personer med tidligere rusproblemer, forteller Kjetil.

 - Det er sosialiserende. aktiviserende og nettverks-byggende! I starten tenkte jeg at det ikke var noe for meg, «her passer ikke sånne som oss inn, her blir vi sett ned på». Det var det stikk motsatte som vi ble møtt med. Golferne som vi møter er ordentlig fine folk.

 Han smiler bredt: - Så, ja! Jeg er golfer, og gleder meg veldig til sesongen, nå.

Ved siden av å spille selv, er han også trener for tenåringsgutter på golf-simulator hver onsdag.

 - Jeg har jobbet mye mennesker og trives så godt med det. Miljøarbeider-tittelen passer meg bra. Jeg visste med en gang at Frelsesarmeen var riktig plass for meg. Gud la til rette. Jeg er min egen verste fiende. og sliter med stress - slik som nå med teoriprøven. Jostein hjelper meg veldig med det. Jeg kjenner fred og synes det er så fint å være her. Dette er en trygg plass å være!

Publisert i Krigsropet # 15 2024 - Link til bladet

Jeg har alltid gått på Guds impuls

- Når mennesker kommer inn på FA i Kragerø
skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal  
føle seg velkommen, sier Jostein Nielsen.
Foto: Kristianne Marøy

Obersten lever et radikalt liv med Jesus. Han lar seg lede når han kjenner Gud taler, om det er å stå på en plattform og preke - eller å stå på en plattform og skyte med luftgevær.

Jostein Nielsen ble født inn i Frelsesarmeen. Han taler lidenskapelig om Herren, han ber for de som ønsker det, og mange mennesker blir berørt av Gud gjennom Josteins lydighet til Ham.

- Tiden i Frelsesarmeen har vært flott. Jeg har sterke synspunkter, og Frelsesarmeen har vist stor romslighet for det, smiler han. Gjennom årene har han bodd mange steder i både Norge og i utlandet i forbindelse med diverse oppdrag. Fra 2020 er han og kona Magna nå tilbake til Telemark. Magna jobber som personalsjef i Frelsesarmeen, og Jostein har engasjert seg på korps-nivå igjen. Med ivrige soldater, tilhørige og frivillige i Kragerø, har Frelsesarmeen etablert seg i lokaliteter med et bredt spekter av aktiviteter.

- Når mennesker kommer inn her skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal føle seg velkommen, det er viktig. De skal komme inn her og bli kjent med Jesus Kristus, vår frelser og forsoner.

Total overgivelse
Jostein ble født i Stavanger i 1956 og vokste opp i et hjem med foreldre som var svært engasjerte i Frelsesarmeen. Han var bare to uker gammel da han var på sin første speiderleir, og Jostein ble fra ung alder vant med å flytte mye rundt. Før han fylte 18 år hadde han bodd i både Rena, Kongs-berg, Sandvika, og flere år i Oppstad, Mandal og Tromsø.

Han er eldst av fire søsken, Torunn, Kjartan og Brynjar. Selv om han vokste opp i et kristent hjem, holdt Jostein allikevel Gud litt på avstand. Da han var elleve år gammel ble yngste bror, Brynjar, født. Han var prematur og veldig syk. 

- Det var en usikkerhet om han kom til å overleve. Jeg husker jeg gikk ut av huset og sa til Gud: «Om Brynjar får leve, da går jeg hvor som helst i verden med deg!». Det skulle gå fem uker før lillebror var ute av krisen, men han overlevde.

- Jeg ble jeg så glad, men jeg angret på løftet jeg hadde gitt til Gud, og holdt ham på avstand en stund til. Jeg ville ha billetten min inn til himmelen, men ikke noe mer. Jostein var 14 år gammel da han bestemte seg for å følge Jesus, og ble soldat i Frelsesarmeen.

- Da jeg tok min endelige bestemmelse, var det en total overgivelse. Jeg gråt - ikke av glede, men av lettelse. Fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg skulle ha med meg alt som jeg er inn i tjenesten. En sult etter mer vokste i ham, og han begynte å lese alt han kunne av kristne bøker. 

Da Jostein var 18 år dro han til «The Salvation Army's International Training College», Frelsesarmeens offisersskole, i London. Etter det, hadde han praksis i Porsgrunn, og ble så assistent i Bergen 1. korps. 

Etter hvert fikk han en ordre som leder for korpset i Vik i Sogn. Han synes det var vakkert i Sogn, men så at det kunne bli ensomt der alene. Da sa han til foreldrene sine: «Her kan jeg ikke være alene, jeg gifter meg til jul!». Da foreldrene lurte på hvem han hadde tenkt å gifte seg med, da han ikke hadde noen kjæreste, svarte han: «Det får Herren ordne!». 

Så kom Magna. Jostein bommet med et par måneder, og de giftet seg i februar 1978. «Bommen» forteller han hadde praktiske forklaringer.

Vekkelse på Island

Sammen bodde de flere steder i Norge, før de fikk ordre om å reise til Island med sine da to barn, Silje og Gaute, hvor de bodde noen måneder i Reykjavik før de reiste videre og bodde to år i byen Akureyri på Nord-Island. Jostein har vært til stede der mange vekkelser har skjedd. Akureyri har rundt 12 000 innbyggere, og den lille byen hadde aldri hatt vekkelse før. 

Før Jostein skulle ha et møte, ba han til Gud: «Er det du, Gud? Kan du stadfeste at det er du som vil ha oss her, ved at mennesker blir frelst?» Så ble ett menneske frelst. Noen uker senere skulle de ha et møte til, hvor han igjen ba om bekreftelse, ved at ett menneske skulle bli frelst, og det skjedde. Jostein så at Gud beveget seg, så han ba en kamerat til byen, og sammen laget de en ungdomsaksjon.

I løpet av en uke ba de til frelse med 50 ungdommer.

— Da er det vekkelse! Når så mange fanger opp det Gud kommer med. Det er noe som skjer når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion, sier Jostein. Han forteller at selv om vekkelse er fantastisk, så koster den også dyrt. Det er viktig å være klar over det som skjer i etterkant. Når så mange blir berørt av Gud, så er det mye vondt som ofte kommer opp. Sjelesorg og veiledning i etterkant er viktig.

- Tar du med deg mennesker inn i Guds nærhet, så må man være klar for å ta imot det vonde som kommer ut. Det er en renselse, en forløsning som skjer. Du har ikke noe valg, det er Den hellige ånd som jobber inni deg på denne måten. Så kommer gleden av å få lov til å legge denne byrden fra seg. Det er en enorm frigjøring, sier han.

- Vekkelser skjer når folk legger fra seg formene, og lar Gud bevege seg fritt.

Det skjer noe når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion,
sier Jostein (ill. foto: Unsplash)

 - Hvordan vet du at det er ekte, at det er Gud?

Jostein siterer Billy Graham: 

- «Det er Guds ansvar å dømme, det er Den hellige ånds ansvar å overbevise om synd, rettferdighet og dom - mitt ansvar er å elske».

Det er det det handler om! At mennesker kommer i syndenød i møte med Guds hellighet er et av de sterkeste tegnene på at det er Gud som virker. Det handler ikke om å dyrke opplevelsen for oss selv, men at man får en nød for andre mennesker.

Våpen på plattformen

Jostein er en endeløs brønn av historier om hvordan Gud har brukt ham gjennom livet, i både smått og stort. Han forteller blant annet en historie fra da han ledet en liten nærmiljøkirke, Frelsesarmeen i Maura i Nannestad, i 1979. De drev en ungdomsklubb på fredager, og ikke langt unna korpset var det et samvirkelag hvor en gjeng kriminelle ungdommer pleide å henge. En dag kjente Jostein at han skulle gå bort og prate med dem. Ungdommene var kun mellom ti og fjorten år gamle, men var allerede kjenninger av politiet. De var spesielt glade i å stjele biler.

- Jeg ønsket å få inn nye ungdommer i ungdomsklubben, så jeg gikk opp til dem og spurte hva som skulle til for at de skulle komme til oss, fordi vi så gjerne ville bli bedre kjent med dem. - «Vi vil lære å skyte», sa flokken i kor. - «Javel, kom på fredag klokka seks, så skal jeg lære dere å skyte», svarte frelsesoffiseren. Jostein fikk tak i et par luftgevær og kulefangere, og monterte dem opp på hver side av inngangsdøra i hovedsalen på Frelsesarmeen. Guttene sammen med et par jenter kom, og de la seg ned og skjøt på blink fra plattformen, ved talerstolen.

- Våre ungdommer synes også det var veldig kjekt, og at det var fint å få nye inn i klubben. Jostein pratet med dem, og de spilte og sang.

- Dette var det året «Hallelujah»-låten vant Melodi Grand Prix. Ungdommene spurte om jeg ikke kunne skrive norsk tekst til den, fordi den var så fin. Jeg skrev hele evangeliet til den melodien, og alle sang av full hals, minnes Jostein og smiler.

Under tiden de var der ble en av guttene på 14 år satt i fengsel for å ha stjålet sin sekstende bil. For å gjøre en lang historie veldig kort; ikke lenge etterpå fikk Jostein og Magna nye ordre, og det kom ingen for å ta over arbeidet etter dem. 

- Jeg besøkte stedet et par år senere. Jeg gikk inn i salen og så merkene fra kulene som ikke hadde truffet kulefangeren. Da tenkte jeg: «Er dette alt som er igjen, Gud?».

30 år senere talte Jostein på en stor konferanse i Halmstad i Sverige. Det kom opp en mann til ham som jobbet med rusarbeid i Frelsesarmeen i et korps i nærheten. Mannen fortalte at han kjente til en annen menighet i området som gjorde det samme. Med hensikt om å koordinere arbeidet, så de best mulig

kunne hjelpe miljøet, besøkte mannen menigheten for en prat. Jostein blir blank i øynene.

- Han kom i prat med pastoren der, som synes det var så trivelig at mannen kom fra Frelsesarmeen, fordi: 
«Hadde det ikke vært for en gal, norsk frelsesoffiser, som lot meg få lov til å skyte i lokalet hans, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag».

Jostein forteller at han og pastoren ble venner på Facebook, og han delte at livet hadde vært tøft. Men den Jesus som Jostein hadde lært ham å kjenne, han var der hele tiden.

- Det var Guds impuls at jeg skulle snakke med gjengen utenfor Samvirkelaget den dagen. At vi skulle skyte inni salen, det var ikke nødvendigvis det jeg ønsket, men det var det de ville! Når du handler på Guds impuls, der og da, det er da ting skjer!

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby - Krigsropet # 8 2024

______________________________

Link til Krigsropets nettversjon

Link til PDF av artikkelen

Når Jesus får frie tøyler

Frelsesarmeen er kjent som en «vekkelsesbevegelse», og oberst Jostein Nielsen har selv vært med på flere vekkelser. Men hva er egentlig en vekkelse?

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby

- Jeg har fått være til stede hvor veldig mange har blitt frelst på en gang, og jeg var ganske ung første gang det skjedde. Det er umulig for meg å tro på tilfeldigheter, og jeg er veldig opptatt av bønn, sier Jostein Nielsen. Obersten, som i dag leder Frelsesarmeens arbeid i Kragerø, har 50 års fartstid i Frelsesarmeen, og har vært til stede der flere vekkelser har skjedd, både i Norge og internasjonalt. 

Han snakker om et spennende og innholdsrikt liv med en levende Gud og en Hellig Ånd i brann:

 - Det handler om liv, ikke religion. Ofte når jeg blir bedt om å tale forskjellige steder, er det flere som tror jeg reiser med vekkelse i kofferten, sier han spøkefullt.

 - Men når det skjer noe, så er det på Guds impuls, det handler ikke om meg. Jeg tror ofte vi mennesker ikke griper anledningene når de kommer. Vekkelse skjer når mange på en gang griper Guds øyeblikk, sier han.

Gud er ikke bundet av form 

Jostein tok imot Jesus som 14-åring, og har levd livet tett med Ham siden.

Han snakker om en relasjon der han frigir seg helt fra kontroll, og at det er da han ser Gud virke. «Det er den siste vekkelsens barn som vil være den nye vekkelsens fiender», siterer han.

 - Mange tror at det er den formen som ble brukt da de ble frelst, som skal virke. Ånden kan jo virke i gamle former, men det er ikke formene som virker. Om formene mister sitt innhold, er det åndelig dødt. 

Jeg tror det kommer vekkelse, der vi ikke kjenner igjen noen form. Det er mange som blir opphengt i kontroll, men det er det ingen annen enn Gud som skal ha. Vi må gi tøylene til Jesus. 

Det Herren kommer til å gjøre, kommer vi til å kjenne igjen på Ånden, men formen tror jeg vil være helt ny, og det er ikke sikkert det kommer i noen som helst form i det hele tatt! smiler han. Jostein snakker om hvordan en kjent form ikke automatisk er Ånd, at det er mange kristne som sliter med å skille mellom sjel og Ånd. 

 - Folk kan kjenne seg velsignet av formen, fordi den er komfortabel og de kanskje kjenner den fra før, men det er ikke formen som betyr noe. Det er fint å komme sammen og ha det hyggelig, men det er ikke sikkert at det bygger noe som helst åndelig. Jeg har det for travelt til å bruke de siste årene av mitt liv med «kristen underholdning». Jeg vet hva som begeistrer, men det er ikke viktig, jeg vil ha flest mulig med meg til himmelen!

Intervjuet er en del av en lengre artikkel om vekkelse i Krigsropet # 6 - 2024

Takk Jeløy!

Fra musikalen 'Othilie' 2017

Antallet folkehøgskoler blir stadig færre. 

I år måtte også Frelsesarmeens folkehøyskole avvikle driften et år før skolens 50-årsjubileum. På disse årene har skolen betydd mye for mange elevers valg, virke og tro.

Tekst Randi Bjelland (foto: arkiv)

Både i og utenfor Frelsesarmeen har Jeløy folkehøyskole satt dype avtrykk. To som mener at de ikke hadde jobbet i Frelsesarmeen i dag om det ikke hadde vært for Jeløy folkehøyskole, er mangeårig frelsesoffiser Lilja Ånadal og kollegaen Monica Tangen Dysjaland. Begge er ansatt i Home Start-arbeidet som Frelsesarmeen drifter i Stavanger for Home-Start Familiekontakten. De møttes som elever på Jeløy folkehøyskole.

- Jeg er helt sikker på at det går mennesker rundt om i verden med en ekstra styrke i seg fordi det var en lærer på Jeløy folkehøyskole som møtte den enkelte eleven på en spesiell måte, sier Lilja som får støtte fra kollegaen.

 - Mine barn må gå på minst ett år på internatskole. De får ikke lov til å velge det bort, og det er fordi jeg tror det blir et veldig viktig år. For det var det for meg, sier Monica. Lilja gikk to år på Jeløy, først i 1989-1990 på sosiallinja, og året etter på bibellinja, fordi hun som fersk frelsessoldat ønsket mer bibelkunnskap. Dette året ble hun kjent med Monica - som gikk den daværende banebrytende EDB-linja.

Hva fikk dem til å gå på folkehøyskole i utgangspunktet, og hvorfor valgte de akkurat Jeløy?

For Lilja handlet valget om at skolen hadde en spennende sosialfaglinje, kombinert med at elevene hvert år satte opp en musikal.

- Jeg hadde veldig lyst til å drive med musikk, men jeg var for beskjeden til å velge musikklinja. Jeløy hadde en totalpakke som fristet. I tillegg til å bli kjent med Frelsesarmeens sosiale arbeid, fikk elevene praksis på andre institusjoner i området, som skolen samarbeidet med. Lilja hadde utplassering på en institusjon for psykisk utviklingshemmede

- Skolen hadde til og med samarbeid med politiet i Oslo, der sosialfag-elevene kunne få være med på en stor og verdensomspennende organisasjon. Det kom jo elever fra 15 land, og i løpet av den måneden jeg var i USA, besøkte vi både menigheter og sosiale institusjoner. Jeg var veldig bevisst på hva jeg sa ja til da jeg ble soldat. For Lilja var valget om å bli soldat en radikal beslutning, for var det noe hun var fast bestemt på å ikke bli da hun startet på Jeløy, så var det frelsessoldat.

 - Nei, jeg ville da slett ikke springe rundt i uniform! For meg var det fjernt og rart. Men hun trivdes med møtene, morgenandaktene og gudstjenestene som de ble invitert til. Begge jentene ble med i ei lokal ungdomsgruppe i Frelsesarmeen i Moss og var ledere på juniorklubben.

 - Jeg fikk en opplevelse av å høre til, bli utfordret og være god nok. Etter hvert kjente jeg at alt ga mening, og så lurte bibellærer Jostein Nielsen meg med på soldatkurs, humrer Lilja. «Kan du ikke bare bli med for å lære, da», spurte han.

- Og da var det gjort, vet du. Rett før innvielsen følte hun at hun måtte si det til foreldrene. Hun grudde seg. Faren hennes tok nyheten godt imot, mens moren ble helt stille. Lilja trodde ikke hun likte avgjørelsen. Etter en halvtime kalte moren henne inn på kjøkkenet. Der lå det noe som var pakket inn i gråpapir. Lilja pakket opp og fant en frelsessoldatuniform. Det viste seg at moren hadde blitt frelsessoldat i sin ungdom, men hadde ikke vært aktiv på over 30 år.

 - Samme året som jeg ble soldat, ble mamma gjenopptatt som soldat. I dag er hun 86 år, og hun var aktiv soldat så lenge hun kunne. Selv om hun måtte sitte på en stol, skulle hun være julegrytevakt.

Vennskap som varer

Etter folkehøyskoleåret jobbet både Monica og Lilja i Frelsesarmeen som sosialassistenter, henholdsvis på Solfeng barnehjem og Oslo slumstasjon. Dette året bodde de på Borgen - noe som senere ble Gatehospitalet. Men etter hvert skiltes deres veier. Monica valgte å utdanne seg til barnehagelærer og jobbet mange år som styrer for en barnehage. Hun og familien ble aktiv i en pinsemenighet. Lilja ble frelsesoffiser. I mange år hadde vennene kun julekortkontakt, men da Lilja for rundt ti år siden fikk ny ordre til Sandnes, møttes de igjen. Lilja jobbet i Home-Start arbeidet Frelsesarmeen drifter, og da arbeidet i fjor ble utvidet, tipset hun mange om den nye stillingen, blant annet Monica.

 - Jeg var ikke på jobbjakt, men jeg har alltid sagt at jeg ikke er ferdig med Frelsesarmeen, så da denne muligheten dukket opp, søkte jeg og fikk jobben. Det er veldig fint - det er som å ta opp igjen kontakten med en god, gammel venn. Det er over 3o år siden de gikk på Jeløy - hva er det de husker best? For Lilja var det største og viktigste at hun fikk en egen tro.

- Jeg hadde jo vokst opp med kristendommen, men det andre året på Jeløy jobbet jeg mer med bibeltekster et positivt bilde av organisasjonen i løpet av året, sier Monica som får samtykkende nikk fra Lilja.

- Det var inkludering på alle nivå. Noen elever hadde assistenter med seg fordi de ikke kunne klare hverdagen på egenhånd, og de var like inkludert som flokken fra Stavanger eller Oslo, sier Lilja. Hun forteller at skolen også hadde et samarbeid med Frelsesarmeens institusjon Soldammen, hvor det bodde ungdommer som hadde hatt det vanskelig.

 - Ungdom fra Soldammen gikk på Jeløya på lik linje med oss, noe som var en fin øyeåpner for mange. Det er så viktig at ungdom læres opp til å se mer enn seg selv og egne behov. Jeg er redd for at vi blir for selvsentrerte når det blir så stort fokus på «hvordan jeg ser ut» og «hvordan jeg har det». Da kan vi glemme at den enkelte er en del av et fellesskap. Jeg tror Jeløy har vært det gode felleskapet for mange.

Bygger mennesker

Oberst i Frelsesarmeen Jostein Nielsen har fem år bak seg som bibellærer ved skolen.

 - Det er ikke tvil om at Jeløy folkehøyskole har vært viktig, både for enkeltpersoner og for Frelsesarmeen som organisasjon, sier han. Både i og utenfor Frelsesarmeen møter han folk som sier at året på Jeløy har vært avgjørende for veien de tok videre. Nylig var han på et møte der en tidligere elev presenterte et forestillingsprosjekt. Da mannen fikk øye på Jostein i salen, holdt han et spontant, varmt innlegg om hva Jeløy folkehøyskole hadde betydd for ham. Han fortalte at han hadde vært «Henry», en karakter beslektet med Bakermester Harepus, i musikalen «Cafe Remember». Forestillingen hadde utfordret ham på så mange plan.

- Den årlige musikalen var sjelsettende for mange, sier Jostein. Han tror skolen mistet sitt varemerke da de sluttet med musikaler. Da var det andre folkehøyskoler som tok over på det feltet.

 - Musikalen var et genialt konsept, for man fikk med alle. Man trengte ikke stå på scenen, man kunne være med på å lage rekvisitter, kjøre lyd, danse, være med i orkesteret, eller bidra i andre oppgaver. Det gjorde også inntrykk på ham at mange elever som ikke hadde en tro før de begynte på skolen, fikk det i løpet av året. Det er ikke bare Jeløy folkehøyskole som har vært nødt til å stenge dørene.

Antallet lignende skoler minker fra år til år. Han ser at utdanningssamfunnet har endret seg veldig de siste årene, og at skoler som frister med «folkehøyskoleelementer» som utenlandsturer, samtidig som de gir større uttelling i studie-poeng, tiltrekker de seg elever som egentlig har lyst til å gå på en folkehøyskole først.

 - Men jeg mener at det ikke er noe annet som kan erstatte folkehøyskolen, for den har en totalpakke. Man ser hele mennesket. Jeg liker det tyske ordet «bildung», for det man gjør på folkehøyskolene, er nettopp å bygge mennesker ved å gi dem forbilder, sier Jostein som også vil trekke fram dannelsesbegrepet.

 - Det handler egentlig om å bli et avbilde av det du er en del av. For de aller fleste er folkehøyskolen en god opplevelse i et godt miljø der du speiler deg i andre. Jostein mener at selv om folkehøyskolene alltid har vært flinke til å tilpasse seg endringer i samfunnet, har de alltid vært sårbare når det gjelder bevilgninger fra det offentlige.

- Støtten kuttes stadig. Hvis folkehøyskolene skal klare seg, må rammebetingelsene bli bedre.

 - Med nedleggelse av Jeløy mister Frelsesarmeen en arena som ga unge mennesker kunnskap om organisasjonen. Hvordan skal man kompensere for det?

 - Nå er man avhengig av at det er Frelsesarméfolk som fyller sosialfaglige roller på andre folkehøyskoler. Og det er fullt mulig, sier Jostein som jobbet fire år på Sagavoll folkehøyskole. Først som sosiallærer, men mesteparten av tiden som rektor.

 - Jeg tok med meg sosialfagsklassen til Frelsesarmeens institusjoner. Blant annet var vi på Reperbahn i Hamburg, hvor Frelsesarmeen har hjelpearbeid blant de prostituerte. Det gjorde sterkt inntrykk på elevene. Mange ble helt hekta på Frelsesarmeen. De fikk mye kunnskap om organisasjonen og minner for livet.

For Jostein personlig har Jeløy folkehøyskole betydd mye, han vil til og med si at skolen har styrt ham i riktig retning i livet. Sammen med kona Magna var han fra 2015 en del av ledelsen av Frelsesarmeens østeuropeiske territorium, som består av Romania, Moldova, Ukraina og Georgia. De overtok hovedansvaret som territorialledere fra 2018- 2020. Men det var som lærer på Jeløy han hadde sin aller første tur til Øst-Europa.

 - I desember 1989 tok jeg med meg bibel- og leder-linja til St. Petersburg, som da het Leningrad. Jeg hadde alltid vært interessert i Øst-Europa, og i løpet av den turen fikk jeg bekreftet kallet mitt til Øst-Europa.

Viktig ballast

Monica og Lilja kunne snakket i timevis om alle de gode minnene fra Jeløy. Om musikalturneen de var på. Om konkurransen om å ha de reneste internatet - der premien var en pizza, noe det var veldig stas å vinne, helt til de skjønte at den bestod av restemat fra hele uka. Om alt som skjedde på kveldstid, der det var mye «kjæresteri, drama og hormoner».

De fikk vennskap for livet, bekjente over hele verden, og ikke minst vissheten om at alt ikke kan måles i studiepoeng.

- Det at man ikke har et karakterkrav hengende over seg, gjør at folk følger drømmene sine. Det gjør vi i for liten grad i dag, der det er et voldsomt press på prestasjoner der målet er å få seg en utdannings-grad. Folkehøyskolebobla var befriende, for du kunne jobbe med det som interesserte deg, uansett hva det var - på en skole som viste kristen tro i praksis via fantastiske lærere. Ikke alle var personlig kristne, men de stod inne for alt skolen representerte, sier Lilja. Hun tror at det er mange av de tidligere lærerne som ikke helt vet hvor mye de har betydd for enkeltelever. Også i jobben Monica og Lilja har nå, der de støtter barnefamilier, føler de at de har nytte av det de lærte på Jeløy folkehøyskole.

 - Når folk fra 15 land bor sammen i et år, lærer man litt om andre kulturer og tenkemåten. Det har vi med oss som en bagasje når vi i dag møter familier fra hele verden. Så Jeløy folkehøyskole er på en måte med oss fortsatt, smiler Lilja. ■

Publisert i Krigsropet # 46 2023

Link til Krigsropet #46 2023

Gaming er gøy!

– Når kan vi komme tilbake? spør barna og ungdommene. Ikke så rart. Frelsesarmeen i Kragerø har nettopp åpnet et digert gamingrom. 

Med plass til minst ti konsoller har spillinteresserte nå fått et unikt tilbud. Og det er gratis.

– Jeg har ikke spilt så mye før, men nå får jeg muligheten, sier en 11-åring.

Han og broren har løpt opp trappa til Frelsesarmeens nyåpnede tilbud og satt seg ned ved hver sin spillkonsoll, mens moren står i kø ved matutdelingen.

Han og broren har løpt opp trappa til Frelsesarmeens nyåpnede tilbud og satt seg ned ved hver sin spillkonsoll, mens moren står i kø ved matutdelingen.

– Det er flott at også barn fra lavinntektsfamilier får muligheten til å spille. Mange har ikke maskiner hjemme. Noen har kanskje bare spilt hos venner, andre har aldri spilt før, forteller miljøarbeider Stian Engebretsen.

– Nå får folk som ikke har råd til det, en anledning til å drive med gaming, sier korpsleder Jostein Nielsen (til høyre). Nylig var det offisiell åpning av Frelsesarmeens nye lokaler i Kragerø, med både sosialsenter og gamingrom.

Oppe i andreetasjen på Frelsesarmeens nye storstue kan gamere i alle aldersgrupper nå gi seg i kast med Legends of Zelda, Super Smash Bros, eller andre spill. Den første uka var minst 20 unge innom «The promised LAN» for å teste ut Playstation, Switch’n og storskjermen. Også voksne synes dette er gøy, flere står på venteliste for å få en runde ved konsollene.

Nye lokaler

Frelsesarmeen satser i Kragerø. I halvannet år har snekkere, frivillige og ansatte bygget om en tidligere bilforretning og gjort bygget klart til møtesal, kjøkken, kontorer, sosialsenter – og altså gamingrom. I slutten av april var det offisiell åpning med besøk av ordføreren som klippet snoren.

Jostein Nielsen, daglig leder av Frelsesarmeen i Kragerø, tror gamingrommet kan åpne flere dører.

– Tanken er å skape trygge arenaer der vi også kan formidle tro og dele livet. Da må vi være til stede. Vi trengte et sånt rom fordi vi stort sett tiltrekker oss eldre mennesker, men de har allerede så mange tilbud. Gamingen vil være aktuell for brukerne våre av sosiale tjenester, men det er også for å nå lenger ut. Jeg tror ikke lenger på «normal forkynnelse». Folk i dag er fremmede for den kristne terminologien og aner ikke hva vi snakker om. Jeg tror heller vi kan forkynne gjennom samtaler, der man er ærlige om tro og tvil. Selv om man tror, forstår man ikke alt, mener offiseren.

I flere måneder har de drevet kafé på huset, og hit kommer folk med og uten tro for å få en kaffe og en god prat. En mor som var innom med ungene sine, slapp dem inn i gamingrommet, mens hun tok en kaffe og ble kjent med ansatte og frivillige. Det førte til at hun selv meldte seg som frivillig til Frelsesarmeens arbeid.

Jostein Nielsen vil være tilgjengelig på huset, for å være der for store og små. Oppe i gamingrommet skal ungene være trygge. Frivillige som hjelper til, må ha politiattesten i orden.

Gjøre noe sammen

Hvorfor starte et gamingrom?

 

Stian Engebretsen

– Å fremme det sosiale er veldig gøy. Å få oppleve å spille sammen betyr også mye. Ungene som har vært her, er raske til å få i gang lagspill, sier Stian Engebretsen.

For seniorspillere har de også en kuriositet: En antikk Nintendo Nes som er koblet til en gammel tjukkas-tv.

– Det er så originalt som det vEt gamingrom er ingen billig affære, men Sparebankstiftelsen Skagerrak tente på ideen og sponset tiltaket med 70.000. Også Amedia og Sparebanken Sør har støttet prosjektet, og utstyr for drøye 100.000 er kjøpt inn.

Jungeltelegrafen har gått:

– Jeg får telefoner døgnet rundt av folk som har lyst til å være med. Vi blir også nedringt av foreldre som spør når spillerommet er åpent.

De må smøre seg med litt tålmodighet. Foreløpig kjører de en ettermiddag i uka, de må få på plass åpningstider og lage en turnus.

Lederen selv er 38 år og har holdt på med gaming siden han fikk sin første Nintendo på 90-tallet.

Går du aldri lei?

– Sønnen min på sju år går ikke lei, da har heller ikke jeg tid til å bli det, sier Stian Engebretsen.

Til høsten blir det LAN, local area network, altså at to eller flere spillere møtes for å spille sammen på et lokalt nettverk. Ideene er mange: Hva med å samle folk til fotballkamp eller FIFA-turnering ved 75-tommers skjermen? Miljøarbeideren og medarbeiderne har nok å gjøre.

– Vi håper også vi kan gjøre andre ting; som å starte en ungdomsklubb, spille basket og brettspill, eller lage pizza!

Tekst: Marit Dehli 

Les artikkelen i Krigsropet # 25 2023

Nødhjelp til Ukraina

Krigen i Ukraina får stor oppmerksomhet - også i Krigsropet #12 - 2022. I siste del av hovedartikkelen, er Magna informant om vår erfaring fra åtte år i Øst-Europa, der Ukraina er en del av territoriet. Det er den delen som gjengis her, men du finner hele artikkelen her.

Fattige flyktninger

Det er spesielt for de norske oberstene Magna og Jostein Nielsen, å følge med på det som nå skjer i Ukraina. Fra 2004 til 2007 var paret divisjonsledere for Frelsesarmeen i Moldova, Ukraina og Romania, som da var en divisjon. Etter noen år i Norge dro paret til Moldova i 2015, der de var sjefsekretærer (nestledere) i Frelsesarmé-territoriet som den gang bestod av Georgia, Ukraina, Moldova og Romania. Magna følger nå nøye med på venner og bekjentes meldinger på sosiale medier.

 – Selv om ingen offiserer er direkte skadet, lever de i en veldig utrygg situasjon. Mange gjemmer seg i kjelleren, eller i klesskapet, når flyalarmen går. Men de er absolutt med i hjelpearbeidet, også i Ukraina, for det er mange som flykter internt. Flere har gått til innkjøp av tepper og dyner for at folk kan overnatte provisorisk når de trenger det. Hun forteller at det sosiale arbeidet til Frelsesarmeen i Øst-Europa alltid har vært en integrert del av menighetsarbeidet.

 – I tillegg til gudstjenestene, foreningsarbeid, barne- og ungdomsarbeid med speidere, program for eldre, med mer, og så har man et ganske utstrakt sosialt arbeid. Frelsesarmeen går hjem til folk og hjelper de som har det vanskeligst. De har også suppekjøkken og deler ut matposer. Hun ser at mange av de samme utfordringene går igjen i landene i Øst-Europa. Mens noen lever godt, bor andre i stor fattigdom, særlig på landsbygdene.

 – Problemet med politikken, er at fordelingen av godene blir skjev. Og sikkerhetsnettet for de som faller utenfor, finnes ikke.

 – Hvordan påvirker ressurser mulighet-en til å flykte i en krigssituasjon? 

 

– De spiller en stor rolle. Det hører vi ofte i nyhetene også. Mange sier: «Vi har ikke midler til å flykte. Vi har ingen steder å flykte til. Vi har ikke råd til å kjøpe tog- eller bussbillett». Det eneste de da kan gjøre, er å begynne å gå. For mange blir ikke det realistisk. 

Langvarig lidelse 

Allerede under sin første periode i Øst-Europa, merket Magna konflikten mellom Russland og Ukraina.

 – Først var vi en del av Øst-Europa territoriet som også inkluderte Russland, men på grunn av flere kriger var Frelsesarmeen nødt til å dele territoriet. Russland er nå et kommando-område. Da vi begynte arbeidet som ledere i 2015, var konflikten mellom Ukraina og Russland veldig stor, fordi Russland hadde annektert Krim-halvøya.

 – På hvilken måte merket dere konflikten?

– Vi hadde ikke muligheten til å reise til de østlige områdene i Ukraina. Selv om Frelsesarmeen hadde korps (menigheter) der, så kunne vi ikke lenger komme inn i Donbas-regionen. Det var en pågående krig i hele området. Det var daglige skytinger og mange som ble drept. Selv om det var en krig som ikke ble mye omtalt i media, så var det en veldig reel krig. Rett før Jostein og Magna ble sjefsekretærer i 2015, hadde det vært stor dramatikk på Frelsesarmeens to korps (menigheter) på Krim-halvøya.

 – Frelsesoffiserene der måtte haste-evakueres fordi de var ukrainere. Frelsesarmeen i Russland måtte overta ansvaret for de to menighetene. Frelsesarmeen har lenge hjulpet interne flyktninger i Ukraina.

 – Fram til 2018 hadde vi et prosjekt som var støttet av Frelsesarmeen internasjonalt, for de som var interne flyktninger på grunn av Dombas-konflikten. Mange ukrainere har levd med krig siden 2014.

Vil hindre utnyttelse 

Når krigen nå har rammet hele landet, er en del av Frelsesarmeens hjelpearbeid på grensen å gi kokrete råd og hjelp for å unngå å bli utnyttet i menneskehandel. Myndighetene oppfordrer til å ta bilde av identitetskortet til de som er tilbyr seg å være sjåfører for flyktningene.

 – Det er en stor risiko for at noen tar alt for mye betalt og også på annen måte utnytter situasjonen til disse sårbare menneskene. Folk kan være nokså kyniske hvis de klarer å tjene noen ekstra penger. Når det gjelder menighetsarbeidet til Frelsesarmeen, forteller Magna at det nylig kom en oppfordring til offiserene om å ikke ha offentlige møter i Ukraina. Folk er redde for å forlate husene sine, og noen steder er det også portforbud.

 – En offiser hadde gått fra bomberom til bomberom og bedt og snakket med folk. Noen har vært oppe ganske mange timer i døgnet og spiser ikke så mye selv, fordi de skal gi mat til alle de andre. Men selv under svært krevende omstendigheter prøver Frelsesarmeens folk lokalt å gjøre det de kan for å videreføre arbeidet og hjelpe sine medmennesker. Magna mener at det er forståelig at nordmenn som vil hjelpe ønsker å sende dyner, tepper og mat, men oppfordrer folk til å i stedet gi penger til anerkjente hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen. De har et apparat til å fordele hjelpen. I tillegg er det noe alle kan gjøre:

 – Vær med å be for Ukraina. Be også for Russland, for det er jo ikke «vanlige folk» der som har gått til krig, sier Magna Våje Nielsen. Mens angrepene på Ukraina fortsetter, kjemper også Frelsesarmeen videre – gjennom å bidra med nødhjelp, omsorg og bønn. Den siste meldingen fra en ukrainsk frelsesoffiser lyder: 

 «Takk for at dere ber. Gud gir oss håp når et barn blir født i et provisorisk skur. Gud er med oss, fordi vi er i vårt eget land. Vi ber om styrke til å overleve enda en natt og enda en dag. Vi tror at Gud er trofast og hører hver eneste bønn. Han er opphøyet over alt og alle. Han er kongen over hele universet. Den mørke natten vil ta slutt og fredens dager vil komme til landet vårt». 

For flere bilder se PDF

Vil du gå på vannet?

Foto: Unsplash, Guillaume de Germain Tekst: Dan Christian Kristoffersen
Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr. 44 2021

Den vestlige verden er fullstappet av fraser og uttrykk som stammer fra Bibelen. Flere universiteter internasjonalt har "The truth will set you free" som motto. I Norge bruker vi gjerne ordet «ramaskrik» når vi uttrykker sterk misnøye. Når vi står overfor noe som virker umulig, og som krever stort mot eller tillit, snakker vi gjerne om å «gå på vannet».

– Disiplene var nok dødsslitne da Jesus kom gående mot dem midt på natta, sier Jostein Nielsen.

– De hadde sannsynligvis kjempet mot vinden i mer enn seks timer.

Da disiplene dro ut fra land, hadde Jesus blitt igjen for å be på fjellet. Jostein tror at han ba om styrke for vennene sine, som ville få det tøft ute på vannet – og samtidig en leksjon i det å tro.

– Når Peter sier: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet», så er det et utrolig sterkt uttrykk for det å tro. At Jesus sin respons, «Kom!», var nok til å få ham til å forlate båten uten å nøle, bekrefter Peters tro, sier han.

– Et ord fra Jesus er ofte det eneste som trengs.

I Matteus 14:22-33 finner du historien om Jesus som går på vannet

Midt i alt

«Det er farlige saker det, Frodo, å gå ut av døren. Der setter du foten på veien, og hvis du ikke passer på hvor du setter føttene, kan ingen vite hvor du blir revet med hen.» Bilbo Baggins berømte utsagn fra Ringenes Herre uttrykker en følelse som mange kan kjenne seg igjen i, og noen ganger bli overveldet av. Spesielt når det en møter på veien, virker uoverkommelig.

– Peter våger seg utpå, men begynner å synke når han ser hvor hardt det blåser. Hvordan kan vi relatere det til våre egne liv?

– Alle mennesker møter motvind i livene sine. Ingen, heller ikke kristne, er fritatt fra problemer og lidelse.

– Hva forteller det oss at vinden stilnet da Jesus kom opp i båten?

– Det er et optimalt bilde på hva det betyr å ha Jesus om bord i sitt eget liv, to tusen år etter hendelsen på Genesaretsjøen. Selv om vi merker at vi synker, så er han der midt i uværet, og midt i tap, terror og meningsløshet.

Jostein tenker tilbake på da han og kona Magna var i Istanbul i 2016, hvor de opplevde skrekken ved å være i nærheten av en selvmordsbomber. Sprengstoffet gikk av, og nordmannen ble skadet i kneet. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren. Likevel kjente ekteparet Guds nærvær midt i alt kaoset.

– Vissheten om at Jesus med sin Ånd, bor i min ånd, gir trygghet og fred i de mest utenkelige situasjoner.

Å våge

Når Peter begynner å synke, strekker Jesus ut hånda og redder ham fra dypet. Så stiller han et interessant spørsmål: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?».

– Jeg tror Jesus hadde et glimt i øyet da han sa det, og at det ikke var manglende gudstro han siktet til, men heller det at Peter sannsynligvis tenkte: «Dette klarer ikke jeg!», sier Jostein og poengterer at vi ofte tror at vi må redde oss selv i alle situasjoner.

– Har du selv opplevd situasjoner hvor du «går på vannet», hvor du tar et steg ut i det usikre, i tillit til Gud?

– Ja, flere ganger, smiler han og gir et eksempel: I 2004 stod han på talerstolen under et kristent møte i Oslo med 1500 mennesker til stede. Da fikk han høre fra Gud, som ba Jostein om å snakke direkte til en bestemt person i salen. Selv om det var imot hans egne prinsipper å gjøre noe slikt, siden hele forsamlingen hørte på, valgte obersten likevel å gå ut av «båten». Flere år senere fikk han høre om hvor nøyaktig og viktige ordene hadde vært for vedkommendes livsvalg.

– Det handler om å reagere når Gud ber oss om noe som gjør at vi må ut av komfortsonen. Da skjer det ting som bare kan forklares med at Gud står bak.

For Ola og Kari

Verden kan være hard, brutal – og ensom. I fjor, rett før jul, ble flere tusen voksne mennesker i Oslo, Agder, Nordland og Vestland invitert til en spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet og psykisk helse. Det kom blant annet frem at 1 av 3 studenter er ensomme. Livets uforutsigbarhet og farer kan slå hardt ned på enhver.

– Hva ønsker Jesus å lære oss med den aktuelle bibelhistorien?

– Jeg tror det aller viktigste er å koble den sammen med misjonsbefalingens siste setning, som også er avslutningen på Matteus-evangeliet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende», sier Jostein.

– Det betyr at om man befinner seg i samme situasjon som Peter, uten fast grunn under føttene, så er Jesus like nær oss som han var Peter den gang.

– Hvorfor er historien relevant for Ola og Kari Nordmann i dag?

– Troen handler om å våge. Filosofen Søren Kierkegaard sa: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.» Jeg tror både Ola og Kari er redde for å miste seg selv.

Han siterer videre fra Kierkegaard: «Uten risiko, ingen tro.» Obersten sier det er viktig å våge noe som er større enn det en kan klare å gjøre på egenhånd.

– Dersom man som kristen bare holder seg til de tingene man vet en kan klare selv, da blir det jo vårt verk, og ikke Guds.

Han påpeker at bildet med å forlate en trygg båt for å spasere på en opprørt sjø, er et fantastisk godt bilde på å vandre i tro.

– De fleste kan «trå vannet», noen kan til og med klare det lenge, men ingen kan «spasere på vannet» uten Gud.

Link til Krigsropets nettversjon

LEGG MERKE TIL

Scene

Båten til disiplene kjemper med bølgene, når en skikkelse plutselig nærmer seg. Det er Jesus som går på vannet. Peter prøver å komme ut til ham på bølgene, men mister motet, og synker. Jesus redder ham, og når han trer opp i båten, stilner uværet.

Kultur

– Disippel betyr lærling, eller elev.

Betegnelsen ble vanligvis brukt om Jesus sine nærmeste tilhengere. Jesus var deres rabbi (læremester), og disiplene bestod av både kvinner og menn. Når vi snakker om disiplene i dag, tenker vi mest på de tolv som var en egen krets: Simon Peter (som ledet), Andreas, Jakob (sønn av Sebedeus), Johannes, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob (sønn av Alfeus), Simon seloten, Judas (Jakobs sønn) og Judas Iskariot.

– Genesaretsjøen, også kjent som Tiberiassjøen, er Israels største ferskvannsinnsjø.

– Den aktuelle bibelhistorien følger romernes inndeling av nattetiden i fire økter, noe som betyr at Jesus kom gående mot disiplene etter klokka 03.00.

– Mange jøder trodde på spøkelser, noe som kan være en forklaring på hvorfor disiplene først trodde de så et gjenferd.

Fint å vite

Jesus demonstrerer sin guddommelige makt i både historien før og etter hendelsen på vannet:

– Først metter han en enorm folkemengde på flere tusen mennesker med en mirakuløs multiplisering av fem brød og to fisker.

– Da Jesus går på vannet, utbryter disiplene at han er Guds sønn. I tro og tillit kunne også Peter gå på vannet, helt til han fokuserte på seg selv fremfor Jesus.

– Da båten kom i land, kom folk til ham med sine syke. Bare man rørte ved dusken på kappefliken hans, ble de friske.

Drømmen som ble virkelig

Flere bilder i artikkelen i PDF

Frelsesarmeens nyoppstartede arbeid i Bulgaria startet som en drøm, bokstavelig talt. 

Tekst: Stine Frimann                        ENGLISH

I 2015 hadde oberst Jostein Nielsen en uvanlig drøm. I drømmen så han så levende at det var feiring og med hornmusikk og det hele, fordi Frelsesarmeen hadde etablert seg i Bulgaria. Kunne det være at det var meningen at Frelsesarmeen skulle gjøre nettopp det?

 – Jeg har opplevd mange ganger at Gud har talt til og gjennom meg, men aldri i noen drøm, sier Jostein Nielsen.

Det vil si, aldri før denne aprilnatten i 2015. Samme dag hadde det blitt annonsert at han og kona, oberst Magna Våje Nielsen, hadde fått ny ordre. De skulle snart reise til Moldova som ledere for Øst-Europa-territoriet, som består av Moldova, Georgia, Ukraina, Romania og utbryterregionen Transnistria. Den natten hadde han den samme drømmen om Bulgaria flere ganger. Var dette faktisk noe annet enn en vanlig drøm? Han fortalte Magna om drømmen, og begge tolket det slik. Men kort tid etter befant de seg i Moldova, hvor de bodde de første månedene blant kasser i en liten leilighet, og en krevende jobb tok det meste av oppmerksomheten.

– Det gikk lang tid før vi begynte å tenke på Bulgaria igjen, forteller Magna.

Men så begynte den ene tingen etter den andre å skje, som brakte teamet Bulgaria tilbake på banen. For eksempel gjorde tilfeldighetene at de fikk kontakt med en mann som hadde tatt seg en svipptur til Moldova fordi det var så billige billetter dit, og som det viste seg at hadde eiendommer og kontakter i Bulgaria og gjerne ville hjelpe. Han endte med å introdusere Jostein og Magna for sin advokat i landet, som ble den som hjalp til med å få ordnet registreringen de trengte for at Frelsesarmeen skulle kunne etablere seg der.

De fikk også mange bekreftelser på at Frelsesarmeen var velkommen og ønsket i landet.

– Vi skulle til Aten for å delta på et møte for ledere i Europa, og bestemte oss for å kjøre dit. På veien stoppet vi i Sofia i Bulgaria, forteller Magna.

– Vi hadde på forhånd fått kontakt med noen ledere fra den evangeliske allianse i Bulgaria, og avtalte et møte med dem. Da vi traff dem, ble de veldig begeistret og sa “Nå har vi ventet i 20 år på at Frelsesarmeen skulle komme til Bulgaria!”. De var så glade for at vi nå endelig hadde begynt å tenke på det, smiler hun. 

Bitene faller på plass

Møtet fant sted i den første evangeliske kirken som ble etablert i Bulgaria. Kirkelederne de møtte der spurte om det var noe de kunne hjelpe til med, og Jostein fortalte at de nok ville trenge en juridisk adresse for å bli registrert i Bulgaria, for det var ikke aktuelt å komme før registreringen var i orden.

  – Da fikk vi lov å bruke adressen til denne kirken, sier Jostein.

    Neste gang Jostein var i Bulgaria, tok han inn på et hotell han hadde fått anbefalt. Han hadde avtalt å møte noen der, og satt i lobbyen og ventet i full uniform.

  – Det var en godt voksen mann som var pikkolo der. Han kom bort og kommenterte at “din uniform er jo finere enn min!” og lurte på hva slags uniform det var.

  Jostein forklarte litt om Frelsesarmeen på engelsk, og spurte om mannen hadde hørt om Frelsesarmeen før. Det hadde han ikke.

  – Jeg prøvde å forklare litt mer. Jeg spurte om han kanskje kunne russisk, det viste seg at han snakket det flytende. Jeg kan også russisk, så da fikk jeg forklart mer om Frelsesarmeen og hva vi holdt på med. Mannen sa at “når dere kommer til Bulgaria, så stiller jeg opp som deres første frivillige!”.

  Jostein dro av gårde til møtet han skulle på, og da han kom tilbake, var pikkoloen der fortsatt.

  – Han kom bort til meg, ga meg en lapp og sa “Jeg mente det jeg sa i stad. For å vise at jeg mener det har jeg skrevet ned adressen og telefonnummeret mitt her.” Dette er bare noen eksempler på opplevelser vi hadde som gjorde at vi visste at ting kom til å legge seg til rette. Man ser ikke alltid hvordan det vil ordne seg, og lurer på hvordan det skal skje. Men det skjer. Det er det som er så spennende oppi dette!

Lokalt eierskap

  Arbeidet med å etablere Frelsesarmeen i Bulgaria er nå i gang. I første omgang etableres det kontor i hovedstaden Sofia. Når arbeidet er i gang der og folk engasjerer seg, kan det ekspandere videre til andre byer. Håpet er å ha tre livskraftige korps (nærmiljøkirker) og tre utposter innen fem år. Men hvor disse korpsene og utpostene skal være, hvilken profil de skal ha og hvordan arbeidet skal drives, vil Jostein og Magna ikke ha noen som helst mening om.

  – Det er veldig lite fruktbart om man kommer utenfra og plasserer noe i et land, som kanskje ikke passer. Vi må se hva som er behovet og hva folk er interessert i å delta på, alt må være lokalt forankret, forklarer Magna.

  De fleste Frelsesarme-korps driver ulike typer hjelpearbeid og sosialt arbeid, og Bulgaria blir neppe noe unntak. Men Jostein og Magna ønsker at korpsene skal etableres først, ikke hjelpearbeidet.

  – Man blir gjerne til det prosjektet man først kommer med. Kommer vi inn med rent hjelpearbeid, så blir vi oppfattet som et slags Røde kors, folk vil forbinde Frelsesarmeen bare med det. Derfor tenker vi at vi etablerer korps først. Og så kommer sosialt arbeid mer som et resultat av hvem vi er, utfra behovene vi ser etter hvert, forklarer Jostein. 

Samtaler over kaffekoppen

Oppskriften på å starte et arbeid i et nytt land hvor mange kanskje aldri har hørt om Frelsesarmeen før er ganske enkel: Man prater med folk.

– De som skal lede arbeidet i Bulgaria kommer til å starte med å snakke med folk de får kontakt med i ulike sammenhenger. Invitere på en kaffe og en prat om Bibelen rundt bordet, sier Magna.

Og heldigvis skal arbeidet ledes av et par som er gode til akkurat det: Eduard og Inna Lebedev.

–Særlig Eduard har en utrolig evne til å få kontakt med folk og fortelle dem om tro, smiler Jostein.

Han og Magna hadde kjent Inna i et par år, men møtte Eduard første gang i 2007. Da var det ingenting som tydet på at Eduard skulle bli offiser og lede en ny satsning i Frelsesarmeen.

– Vi var på besøk hos et korps i Dubăsari i Transnistria. Korpslederen der spurte om vi kunne be for sønnen hans, som hadde kommet ut av fengsel samme dag. Det var Eduard. Den gangen var han ikke kristen, selv om han er sønn av en som var korpsleder. Han hadde levd et tøft liv, det er en kultur i Øst-Europa der det å havne i fengsel sees på som noe tøft. Eduard havnet i ungdomsfengsel allerede som 14 åring, og sonet en dom på 4,5 år.

Det var denne dommen Eduard var ferdig med å sone akkurat den dagen Jostein og Magna var innom. De ba for ham, og for noen andre som var der, deriblant Inna, som senere ble gift med Eduard. De to ble soldater, og deretter offiser. Og nå er ringen sluttet, ved at akkurat de skal lede Josteins «drømmeprosjekt» i Bulgaria. Det er en jobb de skal gjøre sammen med et svensk offiserpar, Erik og Kathleen Johansson, som skal være med i pioner-teamet på fire. Også det la seg ganske utrolig til rette, kan Jostein fortelle. Han og Magna deltok på Frelsesarmeens kongress i 2019. Mens de var der, kom beskjeden om at registreringen i Bulgaria endelig hadde gått i orden, og de kunne for alvor begynne å planlegge oppstarten. Dagen etter deltok de på et møte der, og Jostein gikk bort for å hilse på et par han aldri hadde sett før. Han og Erik fant raskt ut at de begge delte et spesielt forhold til Øst-Europa.

– Erik hadde vært mye i flere land i Øst-Europa. Vi ba sammen under et møte og under bønnen sa jeg plutselig “Er det dere som skal være med og åpne arbeidet i Bulgaria? Det er selvsagt ikke jeg som bestemmer dette, men er det dere?”. Svaret kom kontant: “Ja, det er nok oss”, forteller han.

Det tok et år før de var godkjent for tjenestegjøring i landet, men i fjor høst var de på plass i Bulgaria for å starte arbeidet. Foreløpig alene, for Eduard og Inna kunne ikke reise dit til planlagt tid på grunn av koronarestriksjoner. ¨

Ønsker partnere

  Nå som Josteins drøm har blitt virkelighet, håper han og Magna at mange har lyst til å være med og støtte den videre, som det de kaller “Pionerpartner for Bulgaria”.

  – Vi tenker at dette er folk som ønsker å støtte arbeidet i Bulgaria spesielt, ved å forplikte seg til å be for arbeidet og gi et fast månedlig beløp. I første omgang tenker vi dette for fem år framover. Men det betyr ikke at man må forplikte seg til å støtte arbeidet økonomisk i fem år, kanskje kan man forplikte seg for ett år av gangen. De som blir med, bestemmer selv hvor mye de vil bidra med i måneden, sier Jostein.

  – De som blir med på dette er nok folk som har litt interesse av hva som skjer i Bulgaria, følger litt med og følger med i bønn. Da blir det noe litt mer enn bare en tilfeldig pengegave, man får litt mer eierskap i det, legger Magna til.

  Og nettopp det personlige eierskapet er hovedgrunnen til at de to ønsker å få enkeltpersoner med som støttespillere for arbeidet i Bulgaria.

  – Det ville ikke være vanskelig å få et territorium i Frelsesarmeen til å påta seg ansvaret for å drifte Bulgaria i fem år. Men når de fem årene da er ute så er det ikke noe personlig forhold til noen. Men hvis det er noen trofaste sjeler som tenker at dette er viktig å støtte, så kommer de til å be resten av livet sitt for Bulgaria, mener Jostein.

  Frelsesarmeen har allerede sørget for at det er midler til det grunnleggende man må ha på plass, som husleie og lønn til dem som skal lede arbeidet.

  – Men jo mer vi får inn fra private givere, desto mer vil vi få gjort. Vi kommer veldig langt med hver eneste person som melder seg som pionerpartner, avslutter Jostein og Magna.

Har du lyst til å være med som pionerpartner? 

Ta kontakt/registrer deg på bulgaria-partner@frelsesarmeen.no 

__________________________

Publisert i Krigsropet # 3 2021 

Link til artikkelen som PDF

Link til Frelsesarmeens i Bulgarias FB-side

Vrient, vanskelig, velsignet

Sterke inntrykk, utfordringer i kø og mange møter med mennesker som har fått livet sitt forandret gjennom Frelsesarmeen. Jostein og Magna Nielsen opplevde mye i løpet av sine fem år som ledere for Frelsesarmeen i Øst-Europa. 

Tekst: Stine Frimann

- Jeg trives når det koker skikkelig! Og jeg vet ikke helt hva som skulle kunne toppe opplevelsene vi hadde i Øst-Europa når det gjelder spenning og utfordringer, sier oberst Jostein Nielsen.

Han og kona, oberst Magna Våje Nielsen er tilbake i Norge etter fem år som ledere for Frelsesarmeen i Ukraina, Georgia, Romania, Moldova og utbryterregionen Transnistria. Det har ikke manglet på utfordringer. Som det å forholde seg til et titalls ulike valutaer og flere språk gjennom en vanlig arbeidsdag, og kompliserte regelverk som er ulike fra land til land. Det er også krevende å drive arbeid i områder med stor fattigdom og omfattende utflytting, og dessuten flere områder med okkupasjon og krig, i tillegg til utbredt korrupsjon. Ting skjer ofte fort i disse landene og de to offiserene og andre ansatte i Frelsesarmeen måtte stadig ta nye og uventede utfordringer på strak arm.

- Man må ha gode nerver for å stå i dette noen ganger, smiler Jostein.

Men ingen av dem er i tvil om at det var verdt det. De opplevde det som et kall å gjøre en innsats for Frelsesarmeen nettopp i dette området, og de trivdes godt med jobben og menneskene der. Og ikke minst, de har så mange sterke historier i bagasjen at det er vanskelig å velge ut noen å trekke fram.

- En av dem som gjorde inntrykk på oss, var en mann som var med i et korps i Georgia. Han hadde ikke fast bopel og tok det han kunne få av småjobber for å klare seg, forteller Magna.

Frelsesarmeen har en årlig, internasjonal innsamling i fastetiden, og selv om han hadde lite, bestemte mannen seg for å sette av litt penger og bidra.

- Det utrolige var at hver gang han hadde satt av en liten sum han ville gi, skjedde det noe som gjorde at han fikk den samme summen tilbake. Han kunne for eksempel få tilbud om en jobb dagen etter, som gjorde at han tjente inn igjen de pengene. Han var så stolt! Han sa “Jeg trodde jeg ville være en som bare måtte ta imot hjelp, tenk at jeg kan få være med og hjelpe fattige i andre land!” 

Fengselsarbeid

Frelsesarmeen i Øst-Europa driver et omfattende arbeid i fengsler, hvor det gjerne er svært tøffe forhold. Det er ofte heller ikke så enkelt for dem som kommer ut etter å ha sonet en dom. Men noen får hele livet endret mens de sitter inne.

- I et kvinnefengsel i Moldova har Frelsesarmeen noe som minner om en egen menighet. En av de innsatte som ble med der, har nå kommet ut. Hun har blitt soldat i et korps og bidrar aktivt i arbeidet, smiler Magna. Nå er hun en av lederne i barnearbeidet og i ‘See me!’, som er et prosjekt der barn kommer etter skoletid og får et måltid mat og hjelp med skolearbeidet, smiler Magna.

Et annet fengsel der Frelsesarmeen har et arbeid, er et livstidsfengsel for menn i Moldova. De innsatte der vet at de trolig aldri mer får komme ut. Men selv om de lever i veldig tøffe forhold og med lite håp om noensinne å få et annet liv, valgte Vlad, en av de innsatte, å bli tilhørig i Frelsesarmeen.

- Egentlig avla han soldatløftet, men det er ikke så enkelt å få bruke uniform i fengsel, så vi kalte det offisielt tilhørig. Han var veldig stolt, forteller Jostein.

Da Jostein kom for å være med på gudstjenesten der Vlad skulle tas opp som tilhørig, kom Vlad ham i møte. Han fortalte at han likte en artikkel Jostein hadde skrevet i det russiske Krigsropet veldig godt. Josteins første tanke var at han prøvde å imponere litt ved å få fortalt at han hadde lest artikkelen og at han fulgte med i det russiske Krigsropet.

- Artikkelen han nevnte handlet om en norsk julesang: Jeg gikk meg over sjø og land. Det er vel kanskje den platteste julesangen av dem alle. Men den stiller likevel et viktig spørsmål: “Hvor hører du vel hjemme?” Poenget mitt i artikkelen var at det spiller ingen rolle hvor du er, hvis du er hjemme i Gud. Det er Magnas og mitt vitnesbyrd også, vi er alltid hjemme, uansett hvor i verden vi bor. Vlad sa at han likte så godt det jeg skrev, og fortsatte “Jeg håper de endrer lovene så jeg kan komme ut herfra en dag. Men uansett vet jeg hvor jeg bor, jeg er hjemme i Gud og jeg er Guds representant her i fengselet.” Det var så rørende, og jeg kjente meg virkelig liten, jeg som hadde trodd han bare snakket om artikkelen for å imponere meg!

Denne mannen var langt fra alene om å bli kristen i møte med Frelsesarmeen. Det er mange sterke vitnesbyrd rundt i Øst-Europa, kan de to fortelle. Ikke minst blant dem som velger å bli soldat eller offiser, som regel som den første i sin familie.

- Her i Norge kommer mange offiserer og soldater fra kristne familier, mange er også fra familier som har vært med i Frelsesarmeen i flere generasjoner. Sånn er det ikke i Øst-Europa, her er Frelsesarmeen en ung bevegelse. Den ortodokse kirke står sterkt, og mange har kjennskap til kristendommen, men de har ikke nødvendigvis noen personlig tro av den grunn. Noen har kanskje en bestemor som var ortodoks kristen, men selv har de ikke hatt noen kristen oppvekst. Da er det veldig sterkt for mange å oppleve bønnesvar og få et personlig forhold til Jesus, forteller Jostein. 

Trøbbel i Transnistria

Noen ganger sto de i situasjoner som så ganske håpløse ut, det var vanskelig å se hvordan det skulle kunne løses. Men de opplevde gang på gang at ting løste seg eller la seg til rette på ganske utrolig vis, noe de begge opplevde som tydelige bønnesvar. Som da Frelsesarmeen holdt på å bli kastet ut fra Transnistria, en utbryterregion av Moldova, som nå har egen regjering og valuta. Her har Frelsesarmeen vært til stede i 25 år, men plutselig viste det seg at regelverket var endret og at Frelsesarmeen ikke var registrert på riktig måte. På kort tid måtte de oppfylle mange krav for å ikke bli kastet ut av området.

- Frelsesarmeen hadde blant annet fram til da vært registrert på en privat adresse i Transnistria. Det var ikke lenger tillatt, så det hastet veldig med å få kjøpt et godkjent bygg for å oppfylle vilkårene.

Jostein og Magna kastet seg rundt, startet en kronerulling hjemme i Norge, og på bare noen uker fikk de inn 700.000 kroner til å kjøpe et hus i Transnistria. Men så var det å få kjøpt et bygg. De så på flere, men hver gang de fant noe interessant, trakk selgeren seg. Etter hvert ville heller ikke megleren de brukte ha noe med Frelsesarmeen å gjøre. Det viste seg at de alle hadde mottatt trusler og ikke turte å selge til Frelsesarmeen.

- Det var veldig hektisk aktivitet og mye bønn i den perioden. Og plutselig dukket det opp en mann som eide en bygning han kunne selge til oss. Han skulle flytte fra Transnistria uansett, så han var ikke redd for trusler. Og ikke nok med det, det viste seg at han hadde en slektning som er advokat, og som hadde hjulpet baptistene med å få sine statutter i orden i landet, og som kunne hjelpe oss med det samme.

Men denne gangen var det Frelsesarmeens internasjonale regelverk som kom i veien. De kunne ikke kjøpe huset de ble tilbudt med registreringen de fikk i Transnistria, fordi dette er en utbryterrepublikk som ikke er godkjent av FN.

- Til slutt undersøkte vi om Transnistria kunne godkjenne at vi kunne kjøpe huset med registreringen til Frelsesarmeens hovedkontor for Øst-Europa, istedenfor å kjøpe det med registreringen vi fikk i Transnistria. Det var ingenting som tydet på at de ville godta det, hovedkontoret ligger i Moldova, som Transnistria fortsatt bare har våpenhvile med. Men det ble godkjent! Det opplevde vi virkelig som et bønnesvar. En av offiserene våre sa at hvis han noen gang skulle komme til å tvile på Gud kunne han bare tenke på det som skjedde i Transnistria, det var ganske utrolig. Nå er alt i orden der, og vi har et hus på hjørnet av Leningata og Karl Marx-gata, ler Jostein. 

Landene tømmes for folk

En av de største utfordringene Frelsesarmeen sliter med i alle landene i Øst-Europa, er den store fraflyttingen. De fleste som har muligheten, prøver å komme seg til andre land for å søke en bedre framtid. Mange etterlater også barna sine hjemme mens de selv reiser for å jobbe i andre land. Det skaper store utfordringer. Barna har gjerne en slektning eller nabo som ser etter dem, men mange får ikke fullgod omsorg og kan gå litt for lut og kaldt vann. Frelsesarmeen jobber derfor mye med å hjelpe barn og unge med mat, skolegang og aktiviteter. Dette arbeidet har gitt gode resultater, og mange av barna får en utdanning. Når disse barna blir voksne, kunne de vært viktige ressurser for Frelsesarmeen og landet sitt. Men også de benytter første anledning til å emigrere og søke en bedre framtid andre steder i Europa, USA eller Canada. Det skaper store utfordringer for landene de reiser fra, noe også Frelsesarmeen merker.

- Det kommer mange nye folk inn i korpsene, men fordi fraflyttingen er så omfattende er det hele tiden like mange som slutter fordi de reiser fra landene. Vi klarer så vidt å holde tritt med fraflyttingen. Moldova hadde for eksempel et folketall på rundt 5 millioner i 2004, nå er det offisielle tallet 3,8 millioner. De som drar, har ikke nødvendigvis forlatt landet permanent. Mange av dem investerer i eiendom i hjemlandet og planlegger å komme tilbake, men først når de blir pensjonister. Det kommer til å bli en veldig forgubbing av befolkningen. Det ser vi allerede, det er de unge, sterke og friske som reiser. Barn og gamle blir igjen.

Det å finansiere arbeidet er også krevende, i det som er noen av de fattigste landene i Europa. Mange soldater i disse landene gir tidende til korpset sitt. Men svært mange av dem er minstepensjonister, arbeidsledige eller lavtlønnede, og dermed utgjør det lite i kroner og øre, og arbeidet forblir avhengig av finansiering utenfra. Romania er det best stilte landet økonomisk, det er det 10. fattigste landet i Europa. De har større tilgang på naturressurser enn de andre landene og en større middelklasse. Men også her er fattigdommen stor.

- Det er egentlig to verdener, de som lever i den offisielle økonomien og de som lever utenfor. I Moldova for eksempel, er arbeidsledigheten offisielt på 70 prosent. Men det tallet er langt fra riktig, fordi bønder ikke registrerer seg. De betaler ikke skatt, det er mye korrupsjon i landet så det er få som ønsker å betale skatt. Dermed har de heller ikke tilgang til sosialtjenester eller helsevesenet. De dyrker jorda si og klarer seg. Men siden de ikke betaler skatt, har kommuner med mange bønder få inntekter. Da er det ikke akkurat drømmejobben å være lærer der, kommunene betaler lønn men har lite å rutte med, forklarer Magna. 

Takknemlige

Selv om Moldova er Europas fattigste land, var det tydelige tegn på utvikling i landet. En del mennesker fikk bedre råd, og det ble stadig startet opp nye butikker og bedrifter. Men så kom korona.

- I starten av epidemien ble alt stengt ned, som skoler og alle butikker utenom matbutikker og apotek. Etter en måned uten inntekter klarte mange butikkeiere ikke å betale husleia, og veldig mange gikk konkurs. Det hadde dramatiske effekter på økonomien, for det finnes ikke offentlige krisepakker for å hjelpe bedriftseiere og andre som blir rammet av korona i Moldova, sier Magna.

Etter en stund måtte regjeringen åpne opp igjen, ellers ville folk trolig gjort oppgjør og regjeringen ville blitt avsatt, konsekvensene var for store for folk flest.

Frelsesarmeen har fortsatt sitt arbeid i alle landene i territoriet under epidemien, selv om ting måtte gjøres annerledes på grunn av smittevern.

- Mange korps har blant annet holdt gudstjenester på Facebook, siden folk ikke kunne samles fysisk. Det har fungert bra, forteller Jostein.

Dette var offiserparets andre periode i Øst-Europa, sist måtte de reise hjem på grunn av helseutfordringer. Da de i 2015 ble spurt om å reise tilbake, føltes det helt riktig. Og de viste ganske nøyaktig hvor lenge det var meningen at de skulle bli.

- Da vi skulle reise ut var vi ett av seks ektepar som søkte oppholdstillatelse for å jobbe for Frelsesarmeen i Øst-Europa. De andre parene fikk alle oppholdstillatelse for ett år. Vi fikk for fem. Så da visste vi hvor lenge vi ville komme til å være der, og akkurat som det føltes riktig for oss å dra, vet vi at det er riktig at vi nå er tilbake i Norge. Vi er veldig takknemlige til Gud og Frelsesarmeen for muligheten vi fikk til fem nye år i Øst-Europa, sier Magna.

_________________________________

NB - det er rikelig med bilder i papirutgaven av artikkelen

Publisert i Krigsropet # 1-2 2021