Kirkevekst og barselfeber

"Kirkevekst i Frelsesarmeen" av kaptein David Taylor var en tankevekkende og god artikkel, og han berører noen svært sentrale spørsmål. Kirkevekst (les korpsvekst) har opptatt meg svært mye de siste årene. Prinsippene er spennende, og det aller meste er kjent fra før. Det nye er at det nå er satt i system det er blitt en vitenskap. Spørsmålet er om vi har vilje til å gjøre noe med den - eller om vi vil dø av "barselfeber"?

For en tid siden leste jeg beretningen om Ignaz Semmelweiz. Han var assistentlege ved fødestiftelsen i Wien i det forrige århundre. Han hadde ansvaret for to fødeavdelinger, og forundret seg over at på den ene av dem forårsaket barselfeber en høy dødsprosent. 

Den forundringen førte til at han begynte å "forske" på årsakssammenhenger. La oss gjøre en lang historie kort: Semmelweiz oppdaget at avdelingen med den høye dødsprosenten lå i samme bygning som obduksjons-avdelingen. Han oppdaget at det luktet vondt av fingrene hans etter han hadde foretatt en obduksjon, og tenkte: Kanskje det hjelper hvis jeg vasker hendene før jeg går tilbake til de fødende kvinnene? 

Selvfølgelig hadde dette dramatiske konsekvenser. Dødeligheten gikk sterkt tilbake. 1 dag synes vi dette er en selvfølge, men det var ikke alle som var rede til å ta imot Semmelweiz sine forskningsresultater. Faktisk var det flere som skrev mot ham, og en hel generasjon fødselsleger i europeiske land måtte pensjoneres eller dø før han fikk gjennomslag for det han hevdet. (Jfr. vitenskapsfilosofien) 

Som offiserer er vi fødselsleger som skal hjelpe nye barn inn i Guds åndelige verden. De legene som skrev mot Semmelweiz sine resultater, gjorde det sikkert i beste mening. Og de offiserene som er imot forandringer, nytenkning, og ny struktur for at vi skal vokse i Frelsesarmeen, gjør det nok også i beste mening, men den nye vitenskapen har rett. Må vi også vente på neste generasjon? Det har vi ikke tid til.

Publisert i Frelsesoffiseren #1 1992