Skilsmisse og gjengifte og menighetens tjenester

Det er ikke tvil om hva Bibelen sier om skilsmisse/gjengifte. Det kan virke som at skilsmisse til nød kan godtas, men at gjengifte ikke er akseptabelt (jfr. 1. Kor. 7; Matt. 19:1-12; Mark. 10:1-12 osv.). At en menighetsleder, nærmere bestemt en tilsynsmann (gr.: επισκoπoς/episkopos) må være "én
kvinnes mann" og "kunne lede sitt eget hus" skulle tilsi at man da utelukkes fra de ledende stillingene, men det samme gjelder også diakonene (gr. διακovoς/diakonos) (1. Tim. 3:1-16). Nå kunne man argumentere med at også diakonene innehadde ledende stillinger, og at de også fungerte som menighetsledere, men det kan virke som om det ble stilt krav til en hver funksjon i menigheten. Det kan m.a.o. være vanskelig å argumentere med at det er bare toppstillingene den gjengifte må holde seg unna - enten kan han/hun brukes som leder i Guds rike, eller så kan han/hun ikke det.

Jeg vil være den første til å innrømme at det hadde vært lettest å slippe å ta stilling til et slik problem, men tiden vi lever i krever av meg som "hyrde" at jeg toner flagg. Det har alltid vært viktig for meg å være "bibeltro", når jeg da ender opp med at gjengifte bør kunne få ledende stillinger i Guds rike, blir det nødvendig for meg å forsvare min bibeltroskap.

Det har vært "teologer" før meg som har måttet forsvare seg på samme måte, men p.g.a. andre spørsmål. De som for 200 år siden var for opphevelsen av slaveriet ble sett på som "ubibelske". I dag blir kvinneprest-tilhengerne beskyldt for å være de som "utvanner" Guds ord slik at det i Norge ikke er en enhetlig fundamentalistisk demning mot f. eks. partnerskapsloven. Noe som har forårsaket leserinnlegg i aviser fra flere prester som forsvarer hvorfor man kan være for kvinneprester og mot homofilt samliv.

I de fleste mer evangeliske kretser har kvinnene fått oppgaver i menigheten på lik linje med mannen. Dette utfra skapelsesberetningen som stadfester at mann og kvinne er skapt som likeverdige i Guds bilde (se også Gal. 3:28). I tillegg har vi de mange tekstene om nådegavene hvor det ikke gjøres forskjell på mann eller kvinne. Det at man i evangeliske kretser har sett at Gud på en spesiell måte
også utruster kvinner, har derfor vært med på å farge kvinnesynet. John Wesley sa: "Vi skal prøve Guds ord på våre opplevelser" - det er sterkt, for vi er vant til å tenke motsatt. Likevel må vi innrømme at Guds utrustning av kvinnen har vært med å farge vårt syn på henne som et redskap i Guds rike, ikke minst i Frelsesarmeen. Men hva har dette med gjengifte å gjøre?

Mange kristne har i dag et ødelagt ekteskap bak seg, og de har funnet at de ville gifte seg igjen. Dette gjelder både offiserer og soldater. Hvis Gud da utruster disse menneskene til tjeneste, hvis han gir dem sine nådegaver, er ikke dette da et tegn på en positiv sanksjon i fra Guds side?

Eller gjelder ikke "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse" lenger (Rom. 11:29). Jeg har sett Gud utruste gjengifte på denne måten, derfor tror jeg at det er en plass for dem i det kristne lederskap - men hva da med versene som taler imot?

Da Gud ga sin lov, gjorde han det uten innrømmelser. Loven hadde ikke "liten skrift" til slutt som sa: "Dette håper jeg dere klarer å holde, men om dere nå likevel ikke skulle klare det, skal vi nok klare å finne en løsning". Menneskene klarte ikke å holde loven. Loven ble til for å vise oss vår synd, sier
Paulus. "Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville vi ikke visst av synden." (Rom. 7:7). Lovens hensikt var å sette en standard.

Å leve opp til denne standarden ville være det beste for menneskene. Men menneskene vet ikke hva som er sitt eget beste, derfor bryter det loven. Hadde det ikke vært slik, hadde det vært unødvendig for Gud å bli menneske. Vi hadde ikke trengt Guds nåde gjennom frelsesverket i Jesus Kristus. Vi hadde hatt vår egen rettferdighet.

Når da Gud skal si noe om ekteskap, skilsmisse og gjengifte, kan han ikke la være å si noe annet enn det som er det beste for menneskene. Det er klart at det beste for menneskene å leve lykkelige i sitt første ekteskap. Det er også klart at det vil være lettere for en menighetsleder om han/hun ikke har et ødelagt ekteskap bak seg. Hvordan kan Gud annet enn å sette den beste standard?

Men når du ikke lever opp til standarden, er det noe som heter "NÅDE" - det er noe som heter å dø med Kristus og å oppstå med ham. Da er uskyldstilstanden gjenopprettet, og du kan i Kristus utføre det han ber deg om å gjøre. Det er ikke lenger du som lever, du som ble skilt og giftet deg igjen, men Kristus som lever i deg.

Publisert i Magne Bergs "Gjengifte i lys av nåden", og Frelsesoffiseren nov. 1993

"Dette er en hverdagslig sak!" sa Karlson på taket

For noen år siden hadde jeg en lengre samtale med en person som står i en annen menighet. Han delte med seg problemer, og han kalte dem "åndelige" problemer. Mitt problem var at jeg ikke kunne se hva som var "åndelig" med problemet hans, og mens han tenkte i retning av eksorsering og kamp i åndens verden, var det helt tydelig at problemene var av psykologisk og mellom-menneskelig art. Min venn hadde problemer med å se at det var en enkel psykologisk forklaring på vanskelighetene, og nettopp derfor vokste problemet.

Han beskyldte sine kolleger for å være lite åndelige, mens det som trengtes, var at man satte seg ned og tok en gjensidig prat. Under samtalen kom jeg til å tenke på noe som skjedde under offisersskoletiden. La oss gjøre det ufarlig - det var ITC. En av offiserene presenterte for oss et økonomisk problem i skolens barnehage. "Det ville hjelpe slik på situasjonen", sa han, "hvis kadettene kunne ta av sin undervisningstid og gi en håndsrekning i barnehagen". 

Kadettene mente at det ville være for galt å gå glipp av undervisningen, og det ble en del murring. Da ble problemet "åndelig-gjort", og murringen avfeid med: "La oss be over saken!" 

En salvelsesfull bønne-reprimande fulgte - en slik bønn man husker for resten av livet. 

I det forrige århundre var det en del teologisk debatt i Norge, og i følge Einar Molland ble debatten avgjort på en litt underlig måte. Hvis man kunne bevise at en teologisk motstander var "u-luthersk", hadde man uskadeliggjort ham for alltid. Til dels preger det fortsatt norsk teologi. For tiden har vi debatt om en del forskjellige emner i Frelsesarmeen. Det virker til tider som om det er vanskelig å diskutere som voksne mennesker, og jeg har hørt forsøk på å stemple meningsmotstandere som "u-åndelige", og får man det stemplet, er man uskadeliggjort, for vi i Frelsesarmeen skal jo være både åndelige og helliggjorte. 

Men problemene våre er ikke alltid åndelige. De kan være "hverdagslige saker", skrivebordsaker som det kan være mer enn en mening om, og den ene meningen kan være like åndelig som den andre. Det betyr ikke at vi ikke skal be over dem, men det går an å be over dem og fremdeles være uenig. Jeg skriver dette ved mitt skrivebord i all min åndelighet, og skulle du mene noe annet, trekker jeg ikke din hellighet i tvil. Vi trenger hverandre.

Publisert i Frelsesoffiseren #3 1992

Kirkevekst og barselfeber

"Kirkevekst i Frelsesarmeen" av kaptein David Taylor var en tankevekkende og god artikkel, og han berører noen svært sentrale spørsmål. Kirkevekst (les korpsvekst) har opptatt meg svært mye de siste årene. Prinsippene er spennende, og det aller meste er kjent fra før. Det nye er at det nå er satt i system det er blitt en vitenskap. Spørsmålet er om vi har vilje til å gjøre noe med den - eller om vi vil dø av "barselfeber"?

For en tid siden leste jeg beretningen om Ignaz Semmelweiz. Han var assistentlege ved fødestiftelsen i Wien i det forrige århundre. Han hadde ansvaret for to fødeavdelinger, og forundret seg over at på den ene av dem forårsaket barselfeber en høy dødsprosent. 

Den forundringen førte til at han begynte å "forske" på årsakssammenhenger. La oss gjøre en lang historie kort: Semmelweiz oppdaget at avdelingen med den høye dødsprosenten lå i samme bygning som obduksjons-avdelingen. Han oppdaget at det luktet vondt av fingrene hans etter han hadde foretatt en obduksjon, og tenkte: Kanskje det hjelper hvis jeg vasker hendene før jeg går tilbake til de fødende kvinnene? 

Selvfølgelig hadde dette dramatiske konsekvenser. Dødeligheten gikk sterkt tilbake. 1 dag synes vi dette er en selvfølge, men det var ikke alle som var rede til å ta imot Semmelweiz sine forskningsresultater. Faktisk var det flere som skrev mot ham, og en hel generasjon fødselsleger i europeiske land måtte pensjoneres eller dø før han fikk gjennomslag for det han hevdet. (Jfr. vitenskapsfilosofien) 

Som offiserer er vi fødselsleger som skal hjelpe nye barn inn i Guds åndelige verden. De legene som skrev mot Semmelweiz sine resultater, gjorde det sikkert i beste mening. Og de offiserene som er imot forandringer, nytenkning, og ny struktur for at vi skal vokse i Frelsesarmeen, gjør det nok også i beste mening, men den nye vitenskapen har rett. Må vi også vente på neste generasjon? Det har vi ikke tid til.

Publisert i Frelsesoffiseren #1 1992

Kvinnens stilling og bibelen

Dette er ikke en uttømmende artikkel når det gjelder teologiske innfallsvinkler på problemstillingen - hadde jeg forsøkt det, ville det blitt en svært tykk bok, og det ville være unødvendig ettersom det allerede finnes en del gode bøker/artikler om emnet (se litteratur til slutt i artikkelen). Snarere er dette noen tanker som har bygd seg opp gjennom flere år.

Ingen ny problemstilling i Frelsesarmeen
Spørsmålet om kvinners rett til de samme posisjoner som menn kan ha, har vært reist mange ganger tidligere, og på sett og vis har FA behandlet spørsmålet diplomatisk og inngått kompromiss. Det er vel et generelt ønske i FA (om ikke uttalt) at vi skal unngå konflikt og bevare konsensus. Det var ikke akkurat Jesu holdning, men det blir fort holdningen i etablerte menigheter.

La meg ta et eksempel fra vår historie. Vi hører ofte at grunnen til at vi ikke har nattverd har med alle de frelste alkoholikerne å gjøre. Faktum er at kvinnene spilte en like avgjørende rolle for avgjørelsen, ja til og med større.

General Bramwell Booth skriver:

"En større, og mer akutt vanskelighet var at mange av evangelistene var kvinner slik tilfellet hadde vært helt fra misjonens første dager. Idéen om at kvinner skulle administrere sakramentene var på den tiden nesten utenkelig for mange gode mennesker, og det på tross av at vårt standpunkt helt fra begynnelsen hadde vært at det er perfekt likestilling mellom kvinner og menn i Kristi rike." *
(Booth B. s. 193, 1926)

I folks bevissthet, var utdeling av nådemidlene en "prestelig" oppgave. Til nød kunne man (i hvert fall i visse sosiale lag) akseptere kvinnelige forkynnere, men ikke prester. Siden kvinnene allerede spilte en så viktig rolle i organisasjonen og man ikke ønsket konflikt, valgte man å kutte ut nattverden og beholde kvinnene. Konsensus ble bevart på bekostning av nattverden. At FA i dag, med tilgang på
alkoholfri vin, ikke har nattverd kan derfor (satt på spissen) tas som et tegn på at vi er imot kvinnelige prester.

Kvinnen i bibelen
(NB: 1978 = Bibelselskapets oversettelse
1988 = Norsk bibel A/S)

At kvinnene har trange kår i bibelen, kommer tydelig fram. Det er nemlig ikke tvil om at kvinner var med i etableringen av den første menighet (Ap.gj. 1:13-15), og om vi forsetter å lese apostlenes gjerninger ser vi det samme ved hver menighetsetablering, men menighetene blir oftest adressert: "Brødre". Det kan ikke ha noe med at kvinnene ikke innehadde viktige stillinger i menigheten, for
flere vers stadfester det.

Ta f. eks. Rom. 16:1 som forteller om Føbe og at "hun gjør tjeneste i menigheten i Kenkreæ" (1978) (1988 = "menighetstjenerinne"). Det som ikke kommer fram i oversettelsene er at grunnteksten bruker den maskuline termen "diakonon", og fra Ap.gj. 6 vet vi hvilken sentral rolle diakonene spilte.

Også i brevet til Titus (Tit. 2:3) henvises det til at kvinnene skal være "lærere i det gode" (1978/1988). Lærer har på grunnteksten den maskuline ærestittelen "kalodidaskalos".

At kvinnene også utførte profettjeneste og må regnes som likeverdige mottakere av undervisningen i de viktige kapitlene i 1. Kor. 12-14 viser 1. Kor. 11:5, som riktignok kommenterer hodeplagget, men stadfester profettjenesten.

Hvorfor de likevel holdes anonyme kan ha mange forklaringer. En kan være at tekstene skulle tilpasses i mannsdominerte samfunn, en annen at budskapet var viktigere enn sosiale reformer - det viser f. eks. manglende angrep på slaveriet (se under). En tredje årsak kan være at det kun var mannlige forfattere.**

At oversettere og tradenter for nærmere 2000 år siden var preget av sitt kvinnesyn kan man lett forstå, men også idag preges oversetterne av det samme. Det beste eksempelet er verset som forteller om husmenigheten til Nymfa (Kol. 4:15):

1978: "Hils brødrene i Laodikea, likeså Nymfa og menigheten som samles hjemme hos HENNE."

1988: "Hils brødrene i Laodikea, og Nymfas og menigheten i HANS hus."

Flertallet av oversettere verden over enes om den første oversettelsen, men den
passer dårlig sammen med en hårdnakket motstand mot f. eks. kvinnelige
prester. Det er egentlig skremmende at heller ikke et oversettelsesarbeid er
fritatt fra subjektive holdninger.

Bibeltroskap, kvinnesyn og slaveri
"Jeg takker deg Gud, at jeg er skapt til fri og ikke til trell, til jøde og ikke til hedning, til mann og ikke til kvinne..."

Sitatet er hentet fra en jødisk morgenbønn på Paulus' tid. Er man mindre bibeltro om man ikke står for de samme holdningene?
Jeg mener NEI.

Kan man være fundamentalist og samtidig godta likestilling mellom kjønnene også når det gjelder åndelig lederskap?
Jeg mener JA uten med det å ville ha plassert meg selv i en slik teologisk bås.

For litt over hundre år siden forsvarte kristne i USA slaveriet med bibelen i hånden - og de kunne finne solid støtte der. Faktisk er det flere enkeltvers som støtter slaveriet enn antall vers som støtter kvinneprest-motstand. I tillegg støttet man seg på tradisjon og underordning.

I dag finner du knapt en kristen som ville støtte slaveriet med bibelske påstander, og jeg tror verken du eller jeg vil gjøre det - likevel kan vi regne oss som bibeltro. Det har m.a.o. skjedd en endring. Hadde endringen vært på kollisjonskurs med bibelens ånd, ville det vært på sin plass å rope et varsko. Men slavers frihet og likeverd er nettopp i tråd med bibelens ånd, derfor godtar vi det uten å føle at vi forråder Guds ord. Vi må huske at: "Han gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende." (2. Kor. 3:6).

Det samme kan vi si i kvinnespørsmålet. Kvinners frihet og likeverd er ikke på kollisjonskurs med bibelens ånd, derfor kan vi godta kvinnelige prester og at gifte kvinnelige offiserer innehar de samme stillinger som menn og enslige kvinner. Selv om Paulus fremholder styrken ved å være enslig, er det ingenting i bibelen som antyder at ekteskap diskvalifiserer verken mannen eller kvinnen. Peter var tross alt gift.

Så kjære søstre i Herren og hæren, dere har kommet et stykke på veg, må Gud styrke dere videre i kampen for likeverdet og lik rett til posisjoner i Guds rike.
--------------------------------------
* "A further and more acute difficulty was that many of the Evangelists were women, as had been the case from the early years og the Mission, and the idea of women administering sacraments was at that time almost unthinkable to many good people, in spite of our stand, from the beginning, on the perfect equality of men and women in the Kingdom of Christ."

** NB det er verd å bemerke at enkelte idag gjør forsøk på å tilskrive Priskilla Hebreerbrevet. At det har et maskulint preg, forklares med at også kvinnene var sosialisert inn i et androsentrert (= mannsdominert) tanke- og kulturmønster (Fiorenza 1983 s. 61) - NB jeg deler ikke dette syn på Hebreerbrevets opprinnelse!

Litteratur:
Booth, Bramwell: "Echoes and memories" Salvationist publishing and supplies Ltd. 1926
Fiorenza, Elisabeth Schüssler: "IN MEMORY OF HER - A feminist Theological Reconstruction of Christian Origins" SCM Press Ltd 1983
Hareide, Dag: "Fra slaver til kvinner" Vårt Land 29. september 1989
Hareide, Dag: "Bibeltroskap eller bibelmesterskap" VL 30. sept. 1989
Ibsen, Jytte: "KVINDEN I 1. MOS. 2-3 - Et forsøk på nytolkning" Fås ved teol. fak. Univ. Oslo

Publisert i Frelsesoffiseren - oktober 1991, 92. årg  s 6

HER finner du artikkelen i pdf-format

"NEW AGE - et problem eller en utfordring?"

Begrepet "New Age" svirrer rundt i de fleste kristne leire: "Hva er dette for noe? Er det et endetidstegn? Skal kristendommen utkonkurreres? Eller er det en mulighet for oss kristne til å nå fram med vårt budskap?"
Noen av disse spørsmålene vil jeg drøfte i dennes artikkelen, men la meg først si at New Age neppe kommer som en overraskelse på alle dem som er opptatt i kristen virksomhet:

NEW AGE - INGEN OVERRASKELSE?
De tradisjonelt så jordnære naturvitenskaper har for lengst anerkjent en åndelig dimensjon i tilværelsen. Alt kan ikke forklares på den gamle måten. Det er faktisk lenge siden fysikerne fant ut at den klassiske fysikk kun gir en tilnærmet riktig beskrivelse av naturen. Tilnærmelsen er kun brukbar så lenge man beskriver et system av mange partikler (et såkalt makrofysisk system) og dette beveger seg med en hastighet som er liten i forhold til lyshastigheten. Ved mindre systemer og med store hastigheter må man bruke kvantefysiske forklaringsmodeller og relativitetsteorien.

Dette er mange fine ord, men faktum er at New Age-profeter svært gjerne vil ha fysikere til å uttale seg slik at det kan tas til inntekt for et deres syn. Professor Gjøtterud ved universitetet i Oslo kan fortelle at han har hatt flere slike henvendelser.

For å gi ytterligere næring til påstanden om at N.A. ikke kommer som en overraskelse på alle kommer følgende sitat fra 1974:

"Men hva nå når kvantefysikken og komplementaritetsteorier og relativitetsteorier avløser den mekaniske fysikk og kausalitetsteoriene, og sprenger rammen for våre vitenskaper og åpner muligheten for en pluralistisk (og mer åndelig) forklaring av tilværelsen? Skal nå hegemoniet gå over fra det hvitkitlede presteskap til det sortkjolede igjen, eller i det minste, skal det sortkjolede igjen bli tatt notis av og hørt? Er det en drøm kanskje?"(Anker Nilsen 1974 s. 22)

Med det "hvitkitlede presteskap" mener forfatteren her de yrkesgrupper som utelukkende har støttet seg til de tradisjonelle naturvitenskapene i sin forklaring av tilværelsen. Hans håp er at kristne skal kunne bruke det som skjer innenfor vitenskapen til sin fordel. Ikke for å vinne makt, men for å kunne hjelpe sine medmennesker.

Erik Dammann ("Framtiden i våre hender"s far) har lenge snakket om et paradigmeskifte (= skifte av modell/tenkemåte), og på grunn av det er også han feilaktig blitt tatt til inntekt for New Age. Han sier blant annet:

"Vi står foran en ny vitenskapelig modell for verden som sier ja til mye av det vi hittil har kalt oversanselig, paranormalt eller uforklarlig"
(Aftenposten 31.12.88)

Har vi kristne så fortsatt muligheten, eller er toget kjørt?
Jeg tror på muligheten. Jeg tror det går an å snakke med mennesker som er blitt begeistret for den nye bevegelsen, for de er åpne og mottakelige for et budskap. Jeg tror det går an å gå inn gjennom de dører som New Age tross alt åpner for oss kristne. Det er derimot ikke mulig å inngå kompromiss med det New Age står for. Riktignok har de tatt i bruk mange "kristne" begreper og vi må være forsiktige med å fornekte dem når vi fornekter selve bevegelsen. Disse begreper og symboler bør vi derimot gjøre et forsøk på vinne tilbake.

Joachim Grün (prest ved Peterstiftelsen og redaktør av "Over Alt") bruker uttrykket "døpe dem tilbake", og mener at mye av vårt svar på bevegelsen må ligge på det sakrale plan. Han får følge av andre - f. eks. Jan Inge Sørbø som i boken: "Svar til ein sjaman" hevder at en katolisering av religionen er middelet for å få folk til å velge kirken og ikke New Age. Begge deler er muligens lite aktuelt for oss i FA, selv om vi også har våre ritualer som vi kanskje burde gi mere innhold, men hovedsaken er at vi ikke inngår kompromiss.

HVORFOR IKKE KOMPROMISS?
Det er umulig med kompromiss av forskjellige grunner, og jeg skal ta for meg en del av disse. For det første betrakter ikke New Age seg som et tillegg til kristendommen, men som en avløser.
Profetene hevder at jorden siden Jesus ble født har stått i fiskenes stjernetegn. I våre dager er dette i ferd med å endres til vannmannens tegn. Fisken var jo de første kristnes symbol, og det er i følge "profetene" ingen tilfeldighet. Når så jorden kommer inn i et annet tegn, vil det bety slutten for den dominans kristendommen har hatt. En ny tid (New Age) vil bryte frem og i denne tid skal det beste fra alle religioner forenes.

Men selv om New Age hadde vært mer imøtekommende overfor kristendommen er det lite trolig at dette ville vært gjensidig. Jesu ord i Joh. 14:6 virker ekskluderende på andre trosretninger. At ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus gjør kristendommen kompromissløs.

New Age har et økologisk verdensbilde, men grensene mellom individ og samfunn, mellom natur og kultur er flytende. (Jfr. Jone Salomonsen i "Kirke og kultur" 3/89 s. 240). Mennesket skal bli ett med det store hele. Fordi gud er i det hele og i mennesket selv (se under). Vi tror at Gud skapte mennesket til å herske over naturen, og at Gud ser til hvert enkelt individ.

En annen tanke innenfor New Age som dårlig går sammen med tradisjonell kristen tankegang er påstanden om at det nye mennesket ikke styres av ytre autoriteter, men av indre (den indre guru).
Riktignok hevdet Jesus at Guds rike er iblant oss (Luk. 17:21 i 1930 oversettelsen:"innen i eder"), men det er likevel noe annet enn å hevde at det er de personlige iboende indre krefter som skal styre oss. Det Jesus mente var at mennesket realiserer seg selv ved å bli ett med sitt opphav - at menneskets ånd og Guds Ånd på en måte går opp i hverandre. Det betyr at Gud bor i meg og er min autoritet, og ikke at jeg gjør mine indre sjelskrefter til en guddommelig autoritet for meg selv. Men hva da med New Age og helliggjørelseslæren?

NEW AGE & HELLIGGJØRELSEN
Vi i Frelsesarmeen streber etter "Å bli lik Jesus", og det er en del av vår doktrine at mennesket kan oppleve helliggjørelse. Det er klart at vi her er inne på områder hvor vi lett kan misforstås, og det er interessant at noen gjør det. På et offiserskurs i fjor gikk den tidligere nevnte professor Gjøtterud til angrep på hellighetsforkynnelsen (og synet på ånd, sjel og legeme) og hevdet at denne kunne føre til New Age-beslektede tanker. I et angrep på hellighetslæren står han på gammel luthersk tradisjon, hvor det å ville hellighet er en umulighet ettersom viljen i utgangspunktet er bedervet. De samme angrep retter vi mot den såkalte "herlighetsteologien", men selv om en der kan finne feil, vil et slikt angrep kunne slå begge veier. Selv om vi i FA tror at et menneske kan bli forvandlet i Jesu nærhet,
så har jeg aldri hørt salvasjonister vitne om at de er blitt guddommelige, eller at deres egne krefter representerer noe guddommelig.

NEW AGE & ENDETIDEN
Dette er et spennende tema og har en egen tiltrekningskraft på enkelte. Jeg vil ikke her trekke New Age inn og plassere den i en spesiell epoke (husholdning) i den eskjatologiske utvikling. Det ville i så fall bare bli private fabuleringer. Men at New Age er nok et tegn på at "fikentreet modnes" bør være hevet over tvil:

"Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter. De blir bedratt av løgnaktige hyklere som er brennmerket i sin samvittighet. Disse nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slag mat....."
1 Tim 4:1-3a

Som en liten bemerkning til dette siste kan det nevnes at mange innenfor bevegelsen blir avkrevd sølibat-løfte (også de som er gift).

NEW AGE - EN MULIGHET
I tillegg til profetiene om vranglære har vi heldigvis profetiene om at Gud i den siste tid på en spesiell vil utøse sin Ånd (Joel 3). Da blir den våknende åndelige interesse en mulighet for oss. Vi er sterkest! Gud er for oss! Da kan vi i Guds kraft gå ut og ta til motangrep mot de okkulte kreftene som velter inn over landet vårt. Må Gud hjelpe oss til å se muligheten.

Publisert i Frelsesoffiseren #3 1990

HER finner du artikkelen i pdf-format

«Hu' ligge' på straen og e' SPRUKKEN I BEGGE ENDAR!»

Noen tanker om Frelsesarméskutas ferd mot den himmelske strand. 

I min barndom — før jeg ble kjent med det fjernsynet kaller reprise, var det noe som var helt sikkert. Hvis det skulle være speiderdemonstrasjon på Frelsesarmeen eller juleavslutning på skolen, så kom sketsjen: «God dag, mann, økseskaft!» —alltid like vellykket. Overskriften er hentet derfra, og jeg har overført bildet på FA. Allegorien må ikke tøyes dit hen at jeg tror at Frelsesarmeen er lekk på syndens hav og vil synke fordi det er synd i våre rekker. Nei, den slags fabuleringer overlater jeg til moralistene blant oss (og de er mange, for moralister er også konformister — se under).
Frelsesarméskuta vil nok nå den himmelske strand, men den lekker i begge ender. Lekker i inntaket av nye offiserer, og de få som blir offiserer, lekker ut etter kort tid.

LEKKASJE 
Begrepet «lekkasje» i en organisasjon (trossamfunn) er ikke noe jeg har funnet på. Det er en formulering religionssosiologene bruker. I et kapittel kalt: «Frikirkene — lekkasje og vedlikehold» sier Pål Repstad: «Til tross for at et trossamfunn naturlig nok vil sørge over sine frafalne, ligger det en slags mekanisme for ideologisk og sosial stabilitet i disse lekkasjene. Det er alltid de konforme som blir igjen og fører arven videre». (1)

Hva er konformitet?
Jeg vil forklare ordet med en konfrontasjon min søster fikk som syv-åring etter en omflakkende offisersbarnstilværelse . Da hun nærmet seg sin nye «venneflokk» ble hun møtt med ordene: «Hvis du vil leiga med okke, må du snakka sånn så me gjere!» - Det er konformitet-press - bli som oss!
Et slikt konformitet-press i Metodist-kirken var grunnen til at vi i dag er en Frelsesarmé.

HVORFOR LEKKASJE
Når vi så i dag skal prøve å forklare manglende tilsig og økende avgang på offiserer, er det fristende å gjøre det til et åndelig problem. På den måten skyver vi ansvaret fra oss og over på Gud. Samtidig setter vi et spørsmålstegn ved deres åndelighet som nøler med å reise ut, eller som står i ferd med å slutte. Kommandør Madsen er klar over at dette er en lettvint konklusjon, men sier likevel «at når vi ser etter bedre metoder og nye veier, søker Gud mennesker og kan forvandle og fornye» (2). Hvorfor stiller man aldri spørsmål ved konformitet-presset? I utgangspunktet krever Frelsesarmeen større konformitet av sine medlemmer enn noen annen kirke. Jeg tenker da på bruken av uniform, det faktum at vi er en internasjonal bevegelse osv., og det er ikke disse tingene jeg er interessert i å sette et spørsmålstegn ved.

Men en del av de korpsene som er i ferd med å «dø», har soldater som representerer følgende holdning: «De som kommer hit (også ungdommer fra gata) må oppføre seg slik som oss og bli som oss, hvis ikke kan de gå et annet sted!» Jeg kunne nevne flere korps — og for dem som begynner å lure på hvor jeg har vært stasjonert, kan jeg si at flere ligger utenfor mitt «karrière-område».
Er det ikke en selvfølge at korpset dør når soldatene har denne holdningen? Gjelder ikke den samme selvfølge også for offiserskorpset? Når det gjelder barneoppdragelse (les offisersoppdragelse) og grensesetting, sier psykologen at det er viktig at barna får klare grenser der hvor det betyr noe at det er klare grenser. Man må ikke slite seg selv og ungene ut med « Nei, nei!» og «Huff, huff!» på områder som egentlig er uvesentlige. Gjør man det, skjønner ikke barna vitsen med de egentlige grensene. (3 og 4) (Balansegangen mellom hva som er viktig og hva som er uvesentlig kan være vanskelig og litt av en utfordring for en far.)

UNØDVENDIGE PRESSOMRÅDER 
Men nå til det konformitet-press som hviler på offiserene, og som jeg mener er et unødvendig press - et press på uvesentlige områder. Jeg nevner kort:

- «Slit deg ut - det gjorde vi, og det var en herlig krig - det er ingenting som feltet!»
Det er ikke legitimt ikke å ha mye å gjøre. Ens åndelighet blir regnet som proporsjonal med ens aktivitetsnivå.

- «Gift dere slik som vi gjorde. Det var så fint med de 200 milene og de fire årene vi ventet.»
I dag er de fleste forsvarere av familien som institusjon overlykkelige over at det fortsatt finnes unge som ikke vil leve papirløst. Men Frelsesarmeen gjør det fortsatt vanskelig for offiserer/kadetter som velger å gifte seg framfor å leve sammen seksuelt til Frelsesarmeen finner for godt å innvilge søknaden om ekteskap.

- «Offisersfrue, vær din mann underdanig - støtt din mann i hans arbeid, slik vi offisersfruer har gjort før deg!». Det største hykleriet Frelsesarmeen i dag er eksponent for, er påstanden om at hos oss er det likestilling. Kanskje det er slik mellom de ugifte kvinnene og mennene - det er ting som kan tyde på det, en kvinnelig general som ikke er en Booth osv.
Når jeg likevel tenker på alle de talentene Frelsesarmeen har gravd ned i alle de årene de gifte kvinnenes ressurser er blitt oversett, så må en lure på hvordan det vil gå den utro tjener. Det er greit at ekteparet kan dele oppgaver seg imellom på korps, men når korpstiden er forbi, er det kun mannens karrière det ble tenkt på. Den gifte kvinnen har gjennom årene meldt seg til tjeneste og har fått vaske noen gulv mot en bussbillett.
Heldigvis er det bedring å spore, men likestilling får vi ikke i Frelsesarmeen før vi får en gift kvinne (ikke enke) som general.

- «Ta imot den håpløse ordren — det gjorde vi da vi fikk ordre til . . . - det ble til stor velsignelse!» Det sier de som ikke slutter i den «håpløse ordren». Jeg skal ikke sette spørsmålstegn ved beordringssystemet som helhet, men det er i ferd med å bli uthult. Det skjer forskjellsbehandling —også de som har fått de «gode ordrene» er enige i det. Er ikke det viktigste for FA å få besatt en del poster? Er det mulig å spørre offiserene om egne interesser og planer og hvordan disse eventuelt kan la seg forene med oppgaver for Frelsesarmeen? Høyst sannsynlig ville den enkeltes private planer og interesser komme Frelsesarmeen til nytte og gagn på sikt. Glem ikke den gifte kvinnens planer og interesser!

Det er flere ting jeg kunne ha nevnt, men det kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Noen vil kanskje oppfatte dette som et angrep. Men jeg har ikke ønske om å torpedere Frelsesarméskuta, men vil forsøke å være med å tette der den er lekk. Dersom du, kjære leser, fortsatt henger med i mine skriverier, kan du jo ta det som et godt tegn at dette er kommet på trykk.
--------------------------------
Noter:
(1) Repstad P.: «Minoriteter i Norge» i «Det norske samfunn» red.: Alldén, Ramsøy og Vaa Gyldendal forlag 1986  s. 66 
(2) Madsen E.: «mer enn et bønneemne!» i «Frelsesoffiseren» nr. 1/2 1988 s. 3 
(3) Olson W.: «Barn og unge mennesker i vekst og utvikling» Ansgar forlag 1984. 
(4) Campbell R.: «Er du glad i meg? — En bok om barns behov og foreldres ansvar». Prokla-Media 1982. 

Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 4 - 89. årg. Juli-Aug.-Sept. 1988 s. 72

NB - en oppfølger til denne artikkelen ligger som neste blogg:

« . . . MEN DERFOR FLYTER DEN ENDA . . . »

Overskriften henspeiler på Frelsesarméskuta, og artikkelen er ment som en oppfølger etter mine synspunkter som var på trykk i forrige nummer av Frelsesoffiseren (her i blogg-innlegget over). Den nevnte artikkel fokuserte på konformitet-presset i organisasjonen vår og hvordan det kan ha betydning for lekkasje i inntak av offiserer og den store avgangen. Det er alltid et dilemma hvor vidt man skal fokusere på negative sider — et dilemma som ikke bare eksisterer innen FA, men også innenfor enhver organisasjon som sliter med bemanningsproblemer.

Her et eksempel fra et offentlig sosialkontor: «Arbeidet er krevende og belastende. Men når vi selv ensidig fokuserer på elendigheten, bidrar vi til å forsterke håpløshet og negative holdninger. Dette gjør det ytterligere vanskelig å rekruttere og beholde kvalifiserte personale. Ensidig kritisk holdning fra andre og oss selv fører oss i forsvarsposisjon. Kreativitet hemmes, vil bli handlingslammet og mange trekker seg ut. For å komme ut av det-te, trenger vi også egen og overordnedes anerkjennelse av arbeidets verdi og utførelse» (Leite 1987 s. 22)

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å komme med en anerkjennelse av arbeidet — både for å oppmuntre meg selv — og kanskje andre. Når det er sagt, vil jeg tilføye at fokusering på det negative kan ha en nyttig funksjon når det gjelder å framkalle kriser. Dette er viktig når vi vet at : 

«Byråkratiet (i dette tilfelle FA) er ute av stand til å korrigere sin atferd ved læring. Endringer kan finne sted, men som et resultat av en gjennomgripende krise i hele organisasjonen» (Crozier 1964).

Det vil være kjent for de fleste at det kinesiske skrifttegnet for krise er en sammensetning av tegnet som betyr fare og tegnet som betyr mulighet (Rø 1985 s. 110). Krisen som FA er inne i, kan derfor bli positiv, dersom vi kan benytte de elementene som betyr mulighet — og muligheten er der ...

Offisersgjerningens positive sider 
Som student ved sosialhøgskolen har jeg gang på gang fått følgende dosert: «Glem klientenes negative sider, begynn her og nå, finn de positive ressursene og bygg på dem!» Frelsesarmeen som helhet har utrolig mange gode ressurser, og det hadde vært interessant å ta for seg flere av dem, men det er sider ved selve offisersgjerningen jeg er opptatt av i denne artikkelen, og jeg velger derfor å konsentrere meg om dem. Det er ikke min hensikt å komme med en uttømmende oversikt over offisersgjerningens positive sider. Men jeg har vært eks-offiser, og da er det nærliggende å ta for seg noen av de sidene ved å være offiser som jeg har savnet.

Å få være det man er! 
For mange betyr paktdagen mye, og jeg tviler ikke på at den har sin verdi. Men jeg tror Gud i nåde og kjærlighet løser eks-offiserer fra pakten, og jeg har derfor hatt vanskelig for å forstå dem som sier at de har vært ulykkelige hele sitt liv fordi de «sviktet sitt kall»,
- Hva slags Gudsbilde ligger til grunn for en slik ulykke?

Jeg har derimot alltid satt min ordinasjon (commissioning) svært høyt. Jeg er ordinert offiser, og det er noe annet enn andre yrkes- eller akademiske titler. Jeg har savnet det å få være det jeg er — ikke så mye i kraft av en ordre eller en stilling i FA, men i kraft av min ordinasjon. «Offiseren» er blitt en integrert del av min personlighet, og det ville den vært om jeg hadde forlatt FA for alltid. Det blir da ikke et spørsmål om å svikte et kall i en guds-relasjon, men hvor vidt man vil leve et liv hvor offisersidentiteten ligger brakk. Som prest hadde ikke dette blitt noe problem. Er man ordinert prest i den norske kirke, så er man prest, men kan da se langt etter titlene som følger stillingen (kapellan, res. kap. sokneprest, prost, biskop osv.). Bare en dom kan frata en prest rettighetene. Kanskje man burde fått være offiser selv om man valgte å tre ut av beordningssystemet på ubestemt tid? Kanskje det da hadde vært lettere å ta ordre igjen?

Fellesskapet! 
Offisersfellesskapet er unikt. Det kan ikke være fordi vi får anledning til å pleie vennskapet ved ofte å få være sammen, for geografiske avstander og høyt aktivitetsnivå forhindrer det. Fellesskapet ligger på et annet plan. Frelsesarmeen er en minioritet, og offiser-korpset blir en minioritet i minioriteten. Sosialantropologene vil si at et menneskes identifikasjon med en minioritetsgruppe vil gi det en sterk tilhørighetsfølelse. Når man blir offiser, identifiserer man seg med offiserkorpset. Vi har lik lønn, likt mål og svært ofte de samme bekymringer og problemer. Derfor blir fellesskapet unikt. Som eks-offiser har jeg savnet den tilhørig-hetsfølelsen som offisersfellesskapet gir.

Mangfoldige arbeidsoppgaver! 
. . . ordene kan virke negative på den som føler seg utslitt/utbrent, men for mennesker i andre jobber i samfunnet som føler at de bare får brukt en liten del av seg selv i sin nåværende jobb, må ordene virke tillokkende. Frelsesarmeen gir sine offiserer store muligheter til å spille på sine egne kreative evner. Jeg nevner fortløpende en del oppgaver ettersom de faller meg inn: Forkynner, musiker, administrator, sosialarbeider, underviser, skribent, planlegger, finansarbeider, illustratør. . . listen kunne blitt mye lenger.
Ellers i samfunnet kunne nok en eller kanskje to av disse funksjonene la seg kombinere i en jobb, men i FA kan man kombinere alt, og det beste er kanskje (i hvert fall på korps) at FA overlater til offiserene hvor mye av hver av disse funksjonene de vil bruke eller utvikle. Når offiserskamerater har sluttet og jeg har hørt hva de skal arbeid med som «ekser», har jeg ofte lurt på om det kan være tilfredsstillende sammenlignet med mulighetene de hadde som offiserer. Men det hender jo også at FA misplasserer sine folk.

En kjent plattform! 
Jeg tenker nå ikke bokstavelig på våre lokalers plattform, men på det faktum at de fleste forbinder noe med FA. Når jeg presenterer meg som frelsesoffiser, har jeg i grunnen sagt veldig mye både om meg selv, hva jeg tror på og hva jeg står for. Faren er jo at man da ikke behøver å være bevisst så lenge organisasjonen er det, men i mange situasjoner kan det være greit at man slipper å legitimere seg med lange utredninger om tro og bakgrunn — det er nok med «Jeg er frelsesoffiser». Jeg kunne fortsatt nevne positive sider ved det å være offiser, men velger å slutte her.
Det er blitt sagt før: «Frelsesarmeen er det verste og det beste jeg vet!» 
-------------------------
Litteraturhenvisningene:
Leite A: «Landås-modellen — Organisasjonsutvikling på sosialkontor» En rapport fra Bergen kommune 1987. 
Crozier M: «The bureaucratic phenomenon» Univ. of Chicago Press 1964. 
Rø O.T.: i «Eldreomsorg og nærmiljø» Red.: Skre/Thorsen U-forl. 1985. 

Publisert i Frelsesoffiseren nr 5. - 89. årg. Okt.-Nov.-Des. 1988 s. 90

Offiserens fysiske helse

For noen år siden skrev min far (kaptein H. J. Nielsen) noen artikler i F.O. med overskriften «Offiserens psykiske helse». Som overskriften min forteller, vil jeg forsøke å skrive litt om den fysiske. Min erfaring er jo ikke så lang, men gjennom de fire og et halvt åre-ne jeg har vært i Frelsesarmeens tjeneste har jeg gjort en oppdagelse: Når jeg er i god fysisk form, da er jeg i stand til å tåle langt flere påkjenninger av både fysisk og psykisk art (ikke minst det siste). Denne oppdagelsen er ikke unik for mitt vedkommende, men det blir jo alltid mer alvorlig når en gjør oppdagelsen selv.

Samuel Logan Brengle så det samme:

«Mosjon er meget nødvendig for helsen. En offiser som går på husbesøk det foreskrevne antall timer, selger Krigsropet og holder friluftsmøter, behøver ikke særlig mosjon utover dette, om han trekker skuldrene tilbake og ånder dypt. Men liksom et kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, så er menneskekroppen ikke sterkere enn sitt svakeste punkt. Det er derfor nyttig med litt alminnelig, systematisk gymnastikk for å holde alle kroppens organer sunne og sterke.»*

Dette ble skrevet for ca. 50 år siden, og da fantes det ikke biler blant norske frelsesoffiserer. (De første bilene ble først tatt i bruk i frelseskrigen på midten av 30-tallet.) Nå kjører vi på husbesøk, vi kjører med Krigsropet, vi kjører på utposter — kanskje vi heller ikke lenger trekker skuldrene tilbake og ånder dypt? ? ?

«Offiseren bør også innse sitt personlige ansvar for å bevare helsen, og fortsettende bygge opp en god helbred så langt dette er mulig. Han bør bruke sin sunne fornuft og omsorgsfullt innrette sitt levesett i overensstemmelse med sunnhetsreglene når det gjelder kostholdet, klær, renslighet, personlig hygiene, mosjon, frisk luft, søvn og avholdenhet fra skadelige ting.»**

Jeg tror ikke at problemet ligger i klær (der velger Frelsesarmeen for oss), heller ikke i mangel på personlig hygiene, renslighet eller søvn. Kanskje heller ikke i kostholdet (skjønt misbruk der kan få katastrofale følger i likhet med misbruk, av f. eks. alkohol — nesten like mange dør av sykdommer som en følge av overvekt som de som dør av underernæring i U-land).

For mitt vedkommende er det den lille ekstra tilføyelsen av mosjon som hjelper på fysikken. Jeg mener ikke at offiserer nødvendigvis skal melde seg inn i idrettslag eller mosjonspartier (husmortrim for den del), det er ikke alle steder korpsets eller institusjonens rutine tillater det — nei, en må selv finne fram til hva som er mest gagnlig. Etter en ekstra hektisk dag, kanskje med mye hode/hjertearbeid, er det en vederkvegelse å få slite ut kroppen litt også — da sover en enda bedre.

Når det gjelder deltakelse i idretts-lag etc., har jeg lyst til å nevne et par episoder:

Da jeg var i marinen, traff jeg mange gutter fra Karmøy, og da det ble snakk om Frelsesarmeen, var det alltid det samme som ble brakt på bane: «Kjenner du Snell? — han spilte på fotballaget i Skudenes.»

En utvidet kontaktflate:

Lederen i et idrettslag på et sted hvor jeg var stasjonert, kom bort til meg og sa: «Det er så pussig å merke seg hvordan alt det ufine snakket forsvinner når du er på trening.» I det samme laget fikk jeg dessuten mange åndelige samtaler med «gutta». En utvidet kontaktflate, som kommer i tillegg til at en er mer hardfør når «stormene» kommer. Ta imot utfordringen: «Kom i form!»

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette er dere» ( 1. Kor. 3, 16-17).

-----------------------------

* Fra boka «Sjelevinnerens hemmelighet.»

** Fra «Ordrer og reglementer for offiserer» (Kapitel 5:3).  

Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 1 - 80. årg. - Jan. - febr. 1979