Måtte be forsamlingen om unnskyldning da han ble slått i bakken av Den hellige ånd

Oberst Jostein Nielsen i Frelsesarméen opplevde å bli gjenopprettet under Toronto-velsignelsen på 90-tallet.

– Når manifestasjonene får så mye oppmerksomhet, tar de fokuset bort fra Jesus, sier Jostein Nielsen. Han er seniorrådgiver ved Frelsesarméens hovedkvarter og korpsleder i Kragerø.

Nielsen sier den største faren i kristenheten i dag er «målforskyvning».

– Det er Gud som er målet for alt vi gjør, ikke manifestasjoner, slår han fast.

Kaos

Obersten vet hva han snakker om.

Han husker godt første gang han kom inn på et møte der menigheten var preget av Toronto-velsignelsen. Han hadde vært på øvelse med korpset en mandag kveld og kom inn i Kristent Fellesskap i Bergen ved 21.30-tiden på kvelden. 

Synet som møtte ham beskriver han som «kaos».

– Møtet var i gang, og det lå mennesker og gråt på gulvet. Jeg tenkte: «Gud, er du her?»

Samtidig kjente han på fred og et gudsnærvær.

– Jeg lot meg falle

En venn fra ungdommen, som var aktiv i menigheten, ville be for ham, men han kjente behov for å falle til ro først.

Nielsen hadde ved et par anledninger opplevd å be for folk som falt. Da han nå ble bedt for på møtet, sa sa han til seg selv: «Jostein, du faller, men dette kan du stanse».

– Jeg lot meg falle.

En mann kom bort og profeterte over ham. Profetien lignet på noe Nielsen hadde hørt et par år tidligere i England. Den varslet om en fornyelse og utfordret ham og kona Magna til å ta i mot om de ville ha del i det som Gud skulle gjøre. Nielsen opplevde budskapet som en bekreftelse.

– Jeg forstod at fornyelsen som kom ved Toronto-velsignelsen var viktig for alt Guds folk, sier han om profetien.

– Ingenting kunne stoppe meg

Da Nielsen var i Tabernaklet i Bergen noe senere, hadde han en lignende opplevelse. Denne gangen var det pinsevenn og TV-pastor, Egil Svartdahl, som talte, og han kalte frem pastorene til forbønn.

– Alle pastorene falt side om side, og jeg tenkte: «Nå ser soldatene mine at jeg går ned».

Den tredje gangen Nielsen falt i bakken, skjedde to uker deretter, i Åsane kirke i Bergen.

– Ingenting kunne stoppe meg denne gangen. Jeg ble slått til jorden.

– Hvorfor lot du deg falle de gangene du visste at du kunne la det være?

– I og med at det var mange som stod rundt meg da jeg merket at jeg var i ferd med å falle den første gangen, hadde det vært mulig å ta tak i en av dem og holde meg på bena, svarer Nielsen.

– En kraft som ikke kom fra dem

Han sier at det var på samme måte også den andre gangen.

– Men det var en kraft som ikke kom fra dem som stod rundt meg.

Den tredje gangen var det bare én som ba for ham.

– Jeg ble revet over ende med en kraft som kom så sterkt, at om det hadde stått noen der som jeg kunne ha grepet fast i, så hadde jeg verken rukket det eller hatt krefter til å holde meg selv oppe.

Han legger til:

– For meg var Toronto-velsignelsen en veldig sterk opplevelse. Jeg ble så veldig gjenopprettet.

Sterkt åndsnærvær

Etter det opplevde han at et sterkt åndsnærvær på møter kunne føre til at han gikk rundt «krokrygget».

– Det kan skje fremdeles, men for at det ikke skal være for sjenerende, prøver jeg å ta meg sammen.

Nielsen ler.

Måtte be om unnskyldning

Han forteller om en gang han måtte be forsamlingen i Templet Oslo om unnskyldning. Han var korpsleder der tidlig på 2000-tallet.

– Den hellige ånd slo meg ned bak talerstolen mens jeg forkynte.

Nielsen forklarer at det var en tid med sterk fornyelse der mange unge kom til et «inderlig liv med Jesus».

– Etter et første møte med Den hellige ånd kom veldig mange av dem i syndenød og kom til meg for å bekjenne. Det jaget bort min siste tvil om at dette var Åndens verk, for det er han som overbeviser om synd, rettferdighet og dom.

Reiste til Toronto

Jostein Nielsen fikk også anledning til å besøke Toronto Airport Vineyard Church, der den såkalte Toronto-velsignelsen startet i 1994. Den førte til at folk kom fra hele verden for å oppleve Den hellige ånd i aksjon.

En forretningsmann spanderte i 2002 opphold for rundt 30 personer, og Nielsen var en av dem. Han var egentlig fullbooket, men et oppdrag han hadde ble avlyst, så han dro. Da de kom frem, ba møtelederen den norske delegasjonen om å reise seg.

– Midt i flokken fra Norge satt to mennesker fra et bønnenettverk som ba spesielt for landet vårt.

Det engelske ekteparet hadde bestilt en reise på Hurtigruten, og planen deres var å oppsøke bønnefolk i Norge samtidig. De opplevde at Gud hadde bedt dem avlyse turen og heller reise til Toronto.

– De var lydige overfor det de opplevde var Guds stemme. Du kan forestille deg hvordan det var for dem å havne midt i vår gruppe.

En hank som lå i Norge

Nielsen, som satt rett ved engelskmennene, holdt kontakt med dem videre. Da han og kona ble utfordret til å reise til Øst-Europa, ringte han til det engelske paret for å rådføre seg med dem.

De var forbløffet og fortalte om en konferanse de hadde deltatt i et par uker tidligere der det ble bedt for Norge. En sør-afrikaner profeterte og sa at han så en fruktkurv i den sør-østlige del av Europa med en hank som lå i Norge.

– Det var spesielt, sier Nielsen.

– Noen imiterer

– Har du også erfaringer med manifestasjoner som du mener ikke er fra Gud?

– Ja, det er klart at noen imiterer, svarer Nielsen.

Han tror menneskets sjel også kan være på ferde der hvor Guds nærvær er, og nevner latter som et eksempel.

– Når folk blir grepet av latter, så ler andre med. Selv en lattermaskin kan få mennesker til å le.

Han tror at det samme gjelder fall.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være Den hellige ånd som står bak.

– Sjelens begeistring

– Er du opptatt av å skille tydelig og sette grenser for manifestasjoner?

– Jeg overlater det til Gud, men det er klart at en må prøve enhver ånd.

Han refererer til en kollega som fortalte at det er forunderlig hvor mye mer salvelse det er på møtene etter at Bodø Glimt har vunnet fotballkampen tidligere på dagen.

– Møtedeltagerne er opprømte og klarer ikke å skille mellom ånd og sjel.

Sjelens begeistring

Nielsen mener musikk virker på en lignende måte.

– En responderer med en «sjelens begeistring» for det som skjer. Det er helt OK, men det bygger ikke nødvendigvis åndslivet dersom man er avhengig av en favorittsang – eller manifestasjoner – for å komme i stemning.

For egen del er han ikke i tvil:

– Det jeg opplevde førte meg enda nærmere Gud og ga meg et sterkere fokus på Jesus.

Birgit Opheimbirgit@dagen.no

Publisert: 23.01.2023 19:00