Kvinnens stilling og bibelen

Dette er ikke en uttømmende artikkel når det gjelder teologiske innfallsvinkler på problemstillingen - hadde jeg forsøkt det, ville det blitt en svært tykk bok, og det ville være unødvendig ettersom det allerede finnes en del gode bøker/artikler om emnet (se litteratur til slutt i artikkelen). Snarere er dette noen tanker som har bygd seg opp gjennom flere år.

Ingen ny problemstilling i Frelsesarmeen
Spørsmålet om kvinners rett til de samme posisjoner som menn kan ha, har vært reist mange ganger tidligere, og på sett og vis har FA behandlet spørsmålet diplomatisk og inngått kompromiss. Det er vel et generelt ønske i FA (om ikke uttalt) at vi skal unngå konflikt og bevare konsensus. Det var ikke akkurat Jesu holdning, men det blir fort holdningen i etablerte menigheter.

La meg ta et eksempel fra vår historie. Vi hører ofte at grunnen til at vi ikke har nattverd har med alle de frelste alkoholikerne å gjøre. Faktum er at kvinnene spilte en like avgjørende rolle for avgjørelsen, ja til og med større.

General Bramwell Booth skriver:

"En større, og mer akutt vanskelighet var at mange av evangelistene var kvinner slik tilfellet hadde vært helt fra misjonens første dager. Idéen om at kvinner skulle administrere sakramentene var på den tiden nesten utenkelig for mange gode mennesker, og det på tross av at vårt standpunkt helt fra begynnelsen hadde vært at det er perfekt likestilling mellom kvinner og menn i Kristi rike." *
(Booth B. s. 193, 1926)

I folks bevissthet, var utdeling av nådemidlene en "prestelig" oppgave. Til nød kunne man (i hvert fall i visse sosiale lag) akseptere kvinnelige forkynnere, men ikke prester. Siden kvinnene allerede spilte en så viktig rolle i organisasjonen og man ikke ønsket konflikt, valgte man å kutte ut nattverden og beholde kvinnene. Konsensus ble bevart på bekostning av nattverden. At FA i dag, med tilgang på
alkoholfri vin, ikke har nattverd kan derfor (satt på spissen) tas som et tegn på at vi er imot kvinnelige prester.

Kvinnen i bibelen
(NB: 1978 = Bibelselskapets oversettelse
1988 = Norsk bibel A/S)

At kvinnene har trange kår i bibelen, kommer tydelig fram. Det er nemlig ikke tvil om at kvinner var med i etableringen av den første menighet (Ap.gj. 1:13-15), og om vi forsetter å lese apostlenes gjerninger ser vi det samme ved hver menighetsetablering, men menighetene blir oftest adressert: "Brødre". Det kan ikke ha noe med at kvinnene ikke innehadde viktige stillinger i menigheten, for
flere vers stadfester det.

Ta f. eks. Rom. 16:1 som forteller om Føbe og at "hun gjør tjeneste i menigheten i Kenkreæ" (1978) (1988 = "menighetstjenerinne"). Det som ikke kommer fram i oversettelsene er at grunnteksten bruker den maskuline termen "diakonon", og fra Ap.gj. 6 vet vi hvilken sentral rolle diakonene spilte.

Også i brevet til Titus (Tit. 2:3) henvises det til at kvinnene skal være "lærere i det gode" (1978/1988). Lærer har på grunnteksten den maskuline ærestittelen "kalodidaskalos".

At kvinnene også utførte profettjeneste og må regnes som likeverdige mottakere av undervisningen i de viktige kapitlene i 1. Kor. 12-14 viser 1. Kor. 11:5, som riktignok kommenterer hodeplagget, men stadfester profettjenesten.

Hvorfor de likevel holdes anonyme kan ha mange forklaringer. En kan være at tekstene skulle tilpasses i mannsdominerte samfunn, en annen at budskapet var viktigere enn sosiale reformer - det viser f. eks. manglende angrep på slaveriet (se under). En tredje årsak kan være at det kun var mannlige forfattere.**

At oversettere og tradenter for nærmere 2000 år siden var preget av sitt kvinnesyn kan man lett forstå, men også idag preges oversetterne av det samme. Det beste eksempelet er verset som forteller om husmenigheten til Nymfa (Kol. 4:15):

1978: "Hils brødrene i Laodikea, likeså Nymfa og menigheten som samles hjemme hos HENNE."

1988: "Hils brødrene i Laodikea, og Nymfas og menigheten i HANS hus."

Flertallet av oversettere verden over enes om den første oversettelsen, men den
passer dårlig sammen med en hårdnakket motstand mot f. eks. kvinnelige
prester. Det er egentlig skremmende at heller ikke et oversettelsesarbeid er
fritatt fra subjektive holdninger.

Bibeltroskap, kvinnesyn og slaveri
"Jeg takker deg Gud, at jeg er skapt til fri og ikke til trell, til jøde og ikke til hedning, til mann og ikke til kvinne..."

Sitatet er hentet fra en jødisk morgenbønn på Paulus' tid. Er man mindre bibeltro om man ikke står for de samme holdningene?
Jeg mener NEI.

Kan man være fundamentalist og samtidig godta likestilling mellom kjønnene også når det gjelder åndelig lederskap?
Jeg mener JA uten med det å ville ha plassert meg selv i en slik teologisk bås.

For litt over hundre år siden forsvarte kristne i USA slaveriet med bibelen i hånden - og de kunne finne solid støtte der. Faktisk er det flere enkeltvers som støtter slaveriet enn antall vers som støtter kvinneprest-motstand. I tillegg støttet man seg på tradisjon og underordning.

I dag finner du knapt en kristen som ville støtte slaveriet med bibelske påstander, og jeg tror verken du eller jeg vil gjøre det - likevel kan vi regne oss som bibeltro. Det har m.a.o. skjedd en endring. Hadde endringen vært på kollisjonskurs med bibelens ånd, ville det vært på sin plass å rope et varsko. Men slavers frihet og likeverd er nettopp i tråd med bibelens ånd, derfor godtar vi det uten å føle at vi forråder Guds ord. Vi må huske at: "Han gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende." (2. Kor. 3:6).

Det samme kan vi si i kvinnespørsmålet. Kvinners frihet og likeverd er ikke på kollisjonskurs med bibelens ånd, derfor kan vi godta kvinnelige prester og at gifte kvinnelige offiserer innehar de samme stillinger som menn og enslige kvinner. Selv om Paulus fremholder styrken ved å være enslig, er det ingenting i bibelen som antyder at ekteskap diskvalifiserer verken mannen eller kvinnen. Peter var tross alt gift.

Så kjære søstre i Herren og hæren, dere har kommet et stykke på veg, må Gud styrke dere videre i kampen for likeverdet og lik rett til posisjoner i Guds rike.
--------------------------------------
* "A further and more acute difficulty was that many of the Evangelists were women, as had been the case from the early years og the Mission, and the idea of women administering sacraments was at that time almost unthinkable to many good people, in spite of our stand, from the beginning, on the perfect equality of men and women in the Kingdom of Christ."

** NB det er verd å bemerke at enkelte idag gjør forsøk på å tilskrive Priskilla Hebreerbrevet. At det har et maskulint preg, forklares med at også kvinnene var sosialisert inn i et androsentrert (= mannsdominert) tanke- og kulturmønster (Fiorenza 1983 s. 61) - NB jeg deler ikke dette syn på Hebreerbrevets opprinnelse!

Litteratur:
Booth, Bramwell: "Echoes and memories" Salvationist publishing and supplies Ltd. 1926
Fiorenza, Elisabeth Schüssler: "IN MEMORY OF HER - A feminist Theological Reconstruction of Christian Origins" SCM Press Ltd 1983
Hareide, Dag: "Fra slaver til kvinner" Vårt Land 29. september 1989
Hareide, Dag: "Bibeltroskap eller bibelmesterskap" VL 30. sept. 1989
Ibsen, Jytte: "KVINDEN I 1. MOS. 2-3 - Et forsøk på nytolkning" Fås ved teol. fak. Univ. Oslo

Publisert i Frelsesoffiseren - oktober 1991, 92. årg  s 6

HER finner du artikkelen i pdf-format

«Hu' ligge' på straen og e' SPRUKKEN I BEGGE ENDAR!»

Noen tanker om Frelsesarméskutas ferd mot den himmelske strand. 

I min barndom — før jeg ble kjent med det fjernsynet kaller reprise, var det noe som var helt sikkert. Hvis det skulle være speiderdemonstrasjon på Frelsesarmeen eller juleavslutning på skolen, så kom sketsjen: «God dag, mann, økseskaft!» —alltid like vellykket. Overskriften er hentet derfra, og jeg har overført bildet på FA. Allegorien må ikke tøyes dit hen at jeg tror at Frelsesarmeen er lekk på syndens hav og vil synke fordi det er synd i våre rekker. Nei, den slags fabuleringer overlater jeg til moralistene blant oss (og de er mange, for moralister er også konformister — se under).
Frelsesarméskuta vil nok nå den himmelske strand, men den lekker i begge ender. Lekker i inntaket av nye offiserer, og de få som blir offiserer, lekker ut etter kort tid.

LEKKASJE 
Begrepet «lekkasje» i en organisasjon (trossamfunn) er ikke noe jeg har funnet på. Det er en formulering religionssosiologene bruker. I et kapittel kalt: «Frikirkene — lekkasje og vedlikehold» sier Pål Repstad: «Til tross for at et trossamfunn naturlig nok vil sørge over sine frafalne, ligger det en slags mekanisme for ideologisk og sosial stabilitet i disse lekkasjene. Det er alltid de konforme som blir igjen og fører arven videre». (1)

Hva er konformitet?
Jeg vil forklare ordet med en konfrontasjon min søster fikk som syv-åring etter en omflakkende offisersbarnstilværelse . Da hun nærmet seg sin nye «venneflokk» ble hun møtt med ordene: «Hvis du vil leiga med okke, må du snakka sånn så me gjere!» - Det er konformitet-press - bli som oss!
Et slikt konformitet-press i Metodist-kirken var grunnen til at vi i dag er en Frelsesarmé.

HVORFOR LEKKASJE
Når vi så i dag skal prøve å forklare manglende tilsig og økende avgang på offiserer, er det fristende å gjøre det til et åndelig problem. På den måten skyver vi ansvaret fra oss og over på Gud. Samtidig setter vi et spørsmålstegn ved deres åndelighet som nøler med å reise ut, eller som står i ferd med å slutte. Kommandør Madsen er klar over at dette er en lettvint konklusjon, men sier likevel «at når vi ser etter bedre metoder og nye veier, søker Gud mennesker og kan forvandle og fornye» (2). Hvorfor stiller man aldri spørsmål ved konformitet-presset? I utgangspunktet krever Frelsesarmeen større konformitet av sine medlemmer enn noen annen kirke. Jeg tenker da på bruken av uniform, det faktum at vi er en internasjonal bevegelse osv., og det er ikke disse tingene jeg er interessert i å sette et spørsmålstegn ved.

Men en del av de korpsene som er i ferd med å «dø», har soldater som representerer følgende holdning: «De som kommer hit (også ungdommer fra gata) må oppføre seg slik som oss og bli som oss, hvis ikke kan de gå et annet sted!» Jeg kunne nevne flere korps — og for dem som begynner å lure på hvor jeg har vært stasjonert, kan jeg si at flere ligger utenfor mitt «karrière-område».
Er det ikke en selvfølge at korpset dør når soldatene har denne holdningen? Gjelder ikke den samme selvfølge også for offiserskorpset? Når det gjelder barneoppdragelse (les offisersoppdragelse) og grensesetting, sier psykologen at det er viktig at barna får klare grenser der hvor det betyr noe at det er klare grenser. Man må ikke slite seg selv og ungene ut med « Nei, nei!» og «Huff, huff!» på områder som egentlig er uvesentlige. Gjør man det, skjønner ikke barna vitsen med de egentlige grensene. (3 og 4) (Balansegangen mellom hva som er viktig og hva som er uvesentlig kan være vanskelig og litt av en utfordring for en far.)

UNØDVENDIGE PRESSOMRÅDER 
Men nå til det konformitet-press som hviler på offiserene, og som jeg mener er et unødvendig press - et press på uvesentlige områder. Jeg nevner kort:

- «Slit deg ut - det gjorde vi, og det var en herlig krig - det er ingenting som feltet!»
Det er ikke legitimt ikke å ha mye å gjøre. Ens åndelighet blir regnet som proporsjonal med ens aktivitetsnivå.

- «Gift dere slik som vi gjorde. Det var så fint med de 200 milene og de fire årene vi ventet.»
I dag er de fleste forsvarere av familien som institusjon overlykkelige over at det fortsatt finnes unge som ikke vil leve papirløst. Men Frelsesarmeen gjør det fortsatt vanskelig for offiserer/kadetter som velger å gifte seg framfor å leve sammen seksuelt til Frelsesarmeen finner for godt å innvilge søknaden om ekteskap.

- «Offisersfrue, vær din mann underdanig - støtt din mann i hans arbeid, slik vi offisersfruer har gjort før deg!». Det største hykleriet Frelsesarmeen i dag er eksponent for, er påstanden om at hos oss er det likestilling. Kanskje det er slik mellom de ugifte kvinnene og mennene - det er ting som kan tyde på det, en kvinnelig general som ikke er en Booth osv.
Når jeg likevel tenker på alle de talentene Frelsesarmeen har gravd ned i alle de årene de gifte kvinnenes ressurser er blitt oversett, så må en lure på hvordan det vil gå den utro tjener. Det er greit at ekteparet kan dele oppgaver seg imellom på korps, men når korpstiden er forbi, er det kun mannens karrière det ble tenkt på. Den gifte kvinnen har gjennom årene meldt seg til tjeneste og har fått vaske noen gulv mot en bussbillett.
Heldigvis er det bedring å spore, men likestilling får vi ikke i Frelsesarmeen før vi får en gift kvinne (ikke enke) som general.

- «Ta imot den håpløse ordren — det gjorde vi da vi fikk ordre til . . . - det ble til stor velsignelse!» Det sier de som ikke slutter i den «håpløse ordren». Jeg skal ikke sette spørsmålstegn ved beordringssystemet som helhet, men det er i ferd med å bli uthult. Det skjer forskjellsbehandling —også de som har fått de «gode ordrene» er enige i det. Er ikke det viktigste for FA å få besatt en del poster? Er det mulig å spørre offiserene om egne interesser og planer og hvordan disse eventuelt kan la seg forene med oppgaver for Frelsesarmeen? Høyst sannsynlig ville den enkeltes private planer og interesser komme Frelsesarmeen til nytte og gagn på sikt. Glem ikke den gifte kvinnens planer og interesser!

Det er flere ting jeg kunne ha nevnt, men det kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Noen vil kanskje oppfatte dette som et angrep. Men jeg har ikke ønske om å torpedere Frelsesarméskuta, men vil forsøke å være med å tette der den er lekk. Dersom du, kjære leser, fortsatt henger med i mine skriverier, kan du jo ta det som et godt tegn at dette er kommet på trykk.
--------------------------------
Noter:
(1) Repstad P.: «Minoriteter i Norge» i «Det norske samfunn» red.: Alldén, Ramsøy og Vaa Gyldendal forlag 1986  s. 66 
(2) Madsen E.: «mer enn et bønneemne!» i «Frelsesoffiseren» nr. 1/2 1988 s. 3 
(3) Olson W.: «Barn og unge mennesker i vekst og utvikling» Ansgar forlag 1984. 
(4) Campbell R.: «Er du glad i meg? — En bok om barns behov og foreldres ansvar». Prokla-Media 1982. 

Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 4 - 89. årg. Juli-Aug.-Sept. 1988 s. 72

NB - en oppfølger til denne artikkelen ligger som neste blogg: