ALKOHOL
Vårt Land har de siste ukene gitt mye rom for alkoholdebatt. Joachim F. Grün tar til orde for en ny «alkohol-pakt» (24. mai) og det han hevder er langt på vei det samme som pinsepastor Andreas Hegertun beskriver som et forsøk på å «stå i en mellomposisjon» (18. mai). Hegertun sier dette i en respons til evangeliesenterleder Trond Eriksens fortvilelse over drikkekulturen og at menighetene ikke lenger er «friplasser». Argumentet med det kristne fellesskapet som en «friplass» eller «frisone» hadde jeg selv brukt noen dager før i en intern meningsutveksling. For - det er ikke til å komme forbi at også en bevegelse som Frelsesarmeen, med et klart uttalt avholdsstandpunkt, opplever at standpunktet kan skape uro internt.
Forgjeves. Jeg håper ikke at Grüns oppfordring: «La oss komme ut av en ‘enten-eller-modell’ som splitter oss» er et forsøk på endre synet til enkeltpersoner eller bevegelser som velger totalavhold i solidaritet med dem som sliter. I så fall tror jeg kampen er forgjeves og vil bidra til mer splittelse. Vi er for mange som ser at totalavhold i gitte sammenhenger er den eneste løsningen, men ikke fordi vi ønsker å framstå som prektigere enn kristne som velger måtehold.
Dersom Grüns oppfordring er å akseptere at det er forskjellig syn på dette området, tror jeg at de fleste som har et totalavholdsstandpunkt, for lengst har sluttet med å hevde at det å være kristen er ensbetydende med å si «nei» til alkohol. En slik oppfatning er det underlig nok fremdeles mange «ikke-troende» som har.
Selv med et totalavholdsstandpunkt ønsker jeg å være samlende, og jeg heier på Grüns opprydningsforslag. Jeg heier på at vi som kristne må framstå som tydelige alternativer, som lys og salt. Det er tragisk dersom vi som har fått våre liv forvandlet, i sosiale sammenhenger ikke tør å tone flagg i forhold til vår tro enten vi har det samme i glasset som den vi prater med, eller har valgt noe annet godt å drikke. Ja, det finnes gode alternativ på de fleste utesteder – og er det ikke det, så sett gjerne etablissementet i forlegenhet!
«Flagger». Jeg er på Facebook og har mange venner i alle kategorier av tro og bekjennelser. Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken - Er det frykten for å være annerledes som er motivasjonen for slike vitnesbyrd? Tror de at det blir lettere «å selge inn evangeliet» på den måten?
Som ung tenåring hadde jeg langt hår. Det ble en del kjeft og kommentarer fra de «voksne soldatene», men jeg hadde et godt argument: Jeg var ukentlige ute på gata og evangeliserte og jeg mente at langt hår gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med andre ungdommer. «Så det er håret ditt som skal frelse dem!», sa en av de voksne. Jeg hadde lyst til å sitere Paulus som var jøde for jødene og uten lov for dem som er uten lov, men lot det være. Derimot klipte jeg håret – og jeg merket ingen endring i hvordan vitnesbyrdet ble mottatt. Menneskene på gata ville prate fordi de så at Jesus hadde forvandlet livene til noen av kameratene deres gjennom vitnebyrdene. De ville snakke med meg fordi jeg var et menneske som sto for noe som var annerledes.
Solidaritet. Spørsmålet blir altså hva som motiverer. Da er en debatt om alkoholbruk blant kristne viktig. Det kan til og med føre til at flere går for totalavhold – og det må også være helt greit - ikke minst dersom motivasjonen er solidaritet med dem som opplever alkoholen som et helvete!
Selv med et totalavholdsstandpunkt ønsker jeg å være samlende, og jeg heier på Grüns opprydningsforslag. Jeg heier på at vi som kristne må framstå som tydelige alternativer, som lys og salt. Det er tragisk dersom vi som har fått våre liv forvandlet, i sosiale sammenhenger ikke tør å tone flagg i forhold til vår tro enten vi har det samme i glasset som den vi prater med, eller har valgt noe annet godt å drikke. Ja, det finnes gode alternativ på de fleste utesteder – og er det ikke det, så sett gjerne etablissementet i forlegenhet!
«Flagger». Jeg er på Facebook og har mange venner i alle kategorier av tro og bekjennelser. Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken - Er det frykten for å være annerledes som er motivasjonen for slike vitnesbyrd? Tror de at det blir lettere «å selge inn evangeliet» på den måten?
Som ung tenåring hadde jeg langt hår. Det ble en del kjeft og kommentarer fra de «voksne soldatene», men jeg hadde et godt argument: Jeg var ukentlige ute på gata og evangeliserte og jeg mente at langt hår gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med andre ungdommer. «Så det er håret ditt som skal frelse dem!», sa en av de voksne. Jeg hadde lyst til å sitere Paulus som var jøde for jødene og uten lov for dem som er uten lov, men lot det være. Derimot klipte jeg håret – og jeg merket ingen endring i hvordan vitnesbyrdet ble mottatt. Menneskene på gata ville prate fordi de så at Jesus hadde forvandlet livene til noen av kameratene deres gjennom vitnebyrdene. De ville snakke med meg fordi jeg var et menneske som sto for noe som var annerledes.
Solidaritet. Spørsmålet blir altså hva som motiverer. Da er en debatt om alkoholbruk blant kristne viktig. Det kan til og med føre til at flere går for totalavhold – og det må også være helt greit - ikke minst dersom motivasjonen er solidaritet med dem som opplever alkoholen som et helvete!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar