Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk
Viser innlegg med etiketten Vårt Land. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vårt Land. Vis alle innlegg

fredag 1. juli 2016

Brødre i kamp

De er begge soldater. Den ene har gått i krigen for Jesus. Den andre for mulla Krekar.
av Kjell Kvamme 
Foto: Erlend Berge

Jostein Nielsen og kona Magna var på vei tilbake til sin tjeneste som offiserer for Frelsesarmeen i Moldova da de ble rammet av et terrorangrep. «Brynjar Melings bror lettere skadd i Istanbul-terror», meldte nettsiden Hegnar.no 12. januar.

Meling hadde ikke hørt om angrepet før Dagbladet ringte og fortalte det.

Brødrene er tredje søskenpar i vår serie der vi ser på hva to som har vokst opp i samme familie deler og hvor de skiller lag.

Bomba i Istanbul

Jostein Nielsen og kona hadde vært hjemme i Norge på juleferie, men ble sittende fast i Istanbul da de mellomlandet på vei tilbake til Moldova. Tåka i byen Kishinev der de jobber, varte så lenge at de fikk bo på et fint hotell og tid til å se seg om i Istanbul.

– Vi var takknemlige til Herren for det. Så sa det pang.

Jostein Nielsen var ti meter fra bomben da den ble utløst nær Den blå moské. Han skjønte med én gang hva som hadde skjedd. Kona sto enda nærmere, men hadde mennesker mellom seg og selvmordsbomberen. Hun ble dekket av kroppsdeler, men var uskadd. Nielsen klarte å løpe 20 meter før han segnet om. Da han så at kona var uskadd var hans første tanke: «Hva kan du, Gud, bruke dette til?»

Ifølge tyrkiske myndigheter var selvmordsbomberen en syrer med tilknytning til IS. Elleve mennesker ble drept. Noen dager etter dette intervjuet med brødrene har Istanbul igjen blitt rammet av terror, og tingretten har avgjort at mulla Krekar kan utleveres til Italia.

Kjærlighetens kne

Kneet var knust. Jostein Nielsen skryter av hvordan kirurgen Kristian Sydnes på Diakonhjemmet klarte å lappe det sammen. En støttepinne som holder kneet sammen har løsnet, og når vi møter ham og broren, er han hjemme for å få fikset det. Han kan gå normalt og har ikke fått varige mén.

«Kjærlighetens» kne kaller han det. Jostein Nielsen er nemlig storfornøyd med at han havnet i overskriftene og ble intervjuet i store medier som CNN. Da fikk fortalt hele verden om at «Gud er kjærlighet, og kjærlighet er det eneste som kan bekjempe ondskapen». Dette ble svaret på spørsmålet han stilte seg da han lå skadet i Istanbul, og derfor sier han nå:

– Jeg ville ikke vært hendelsen foruten.

Kjendisbror

Broren Brynjar Nielsen Meling var først opptatt av at foreldrene fikk vite om det på en annen måte enn gjennom en journalist. Deretter ringte han Dagbladet og sa at vinklingen med ham ikke var så relevant eller treffende.

Lillebror var likevel først og fremst glad for at det gikk bra. For Jostein er det heller ikke plagsomt at enkelte nyhetstitler fokuserte på Brynjar framfor ham som ble rammet.

– Jeg lever lykkelig med å ha en kjendisbror.

Meling har fått spørsmål om han har blitt mer kritisk til hvilke oppdrag han tar når broren har blitt rammet av terror.

– Nei, tvert imot. Når jeg ser skadevirkningene av disse handlingene, er det viktig at vi har et system som både er rettferdig og rimelig fordi terrorfrykten har gjort at vi har vært villige til å gå på akkord med viktige prinsipp de siste årene.

Jostein er helt enig.

– Hva vil du si om Josteins tenkemåte når han spør hvordan Gud kan bruke tragedien?

– Jeg blir imponert over Josteins tilnærming til det, men jeg blir ikke overrasket. Typisk ham. Jeg ville blitt mer overrasket om han lå der og klaget over at han hadde vondt, sier advokaten.

Englevakt

Han synes Josteins tankegang er bedre enn om noen hadde takket Gud for at han ble spart framfor de som ble drept.

Jostein: – Der er vi helt på linje. Om jeg hadde dødd, hadde jeg også hatt englevakt. Jeg ser for meg bildet der engelen roper til Gud: «Nå kommer de med Jostein».

Brynjar: – Så sier Gud: «Er det bror til han advokaten?»

Kommentaren utløser latter. Vitsene, inkludert galgenhumoren er noe de har delt hjertelig hele livet, også med faren. De forteller om da han nesten kuttet av seg fotbladet med en vinkelsliper. Da sendte Brynjar en «pressemelding» til broren rett før 17. mai: «Det må meldes at Hans Johnny Nielsen i år hadde tenkt å gå under vinkelslipernes fane, men han er dessverre avskåret fra å delta».

Hjemmet de vokste opp i – med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen – ga rikelig rom for skråblikk og latter, understreker Brynjar Meling.

Lik – ulik

Elleve år skiller brødrene. De ligner på hverandre, men forskjellene er også synlige. Når Jostein går i Frelsesarmeens uniform og Brynjar stiller i blå blazer med turkis lommetørkle i jakkelommen til matchende turkise bukser, er ikke klesvalget bare profesjonelt. Det forteller også om ulik interesse for klær.

Mens storebror har gått i foreldrenes fotspor og deler deres tro, har lillebror fjernet seg fra den tradisjonelt evangeliske retningen.

– De tror genuint på evig liv og å ta imot frelse, mens jeg har fått en mer abstrakt tro: «Det er samme hva du tror på, bare du tviler». Da vil jeg ikke at de skal være bekymret for min fortapelse. For meg, som ikke har grepet dette så sterkt som søsknene mine, har dette vært blant tingene som har vært vanskeligst å prate om, sier Brynjar Meling.

Uforklarlig

– Brynjar har stort behov for å forklare også det uforklarlige. På et stadium i livet oppdaget jeg at jeg kunne slippe kravet om å forstå og bare hengi meg til at det finnes noe der som vi ikke kan forklare. Frelsen, for eksempel, sier Jostein Nielsen.

BARNDOM: På sørlandsstevne i 1969. Fra venstre: 
Kjartan, mor Anne Karin, Brynjar, Jostein og Torunn. Foto: Privat.

Som svar forteller Brynjar en historie. Da han for 23 år siden skulle bli far for første gang, var han på skitur. Plutselig fikk han en fornemmelse av at noe var galt. Han snudde, gikk hjem og fikk kona på sykehus. Barnet ble tatt ut livløst og gjenopplivet. I dag er hun en flott, frisk kvinne, ifølge faren.

Han forteller også om da barn nummer to bare tre måneder gammel ble operert for en svulst på hjernen. Den viste seg å være godartet. Mange hadde bedt, og etterpå begynte usanne historier å versere, blant annet at svulsten var borte da kirurgene åpnet opp.

– Da følte jeg meg åndelig voldtatt. De misbrukte min sønn i behovet for en tryllekunstner-jesus som ikke jeg ville identifisere meg med. Da er vi tilbake til den evangeliske, narsissistiske kristentroen. Bare man tror, holder Gud hånda over oss. Men han driter i de hundretusen som dør i sult i Afrika. Det er det ondes problem som gjør at jeg ikke klarer å gripe det helt konkrete i troen.

Jostein Nielsen vrir seg på stolen. Han er langt på vei enig med broren, men:

– Den intuisjonen du får er gudgitt, og det kan være i alle mennesker. Men hvordan kan vi få mer kontakt med dette i våre liv slik at vi kan gjøre mest mulig godt og redde flest mulig mennesker?

– Brynjar, hvordan kan det ha seg at din bror forteller om ditt behov for å forklare og like etter forteller du om noe uforklarlig?

– Eller noe tilfeldig. Jeg har ikke behov for å gjøre det til noe annet enn det det var. Men jeg baler med de samme spørsmålene som andre, og jeg kaller meg ikke ateist eller agnostiker. Jeg har jo fryktelig lyst til å tro.

Han viser til at han i fjor ble «velsignet med å bli far igjen». På sengekanten synger han for datteren om kvelden. Da veksler han på å synge åtte kristne sanger.

Mulla Krekar


Utad er de overbeviste og engasjerte mennesker. Hva tenker storebror om den overbevisningen Brynjar framstår med når han forsvarer mulla Krekar?

– Den overbevisningen handler ikke om mulla Krekars skyld eller uskyld. Brynjar er overbevist om at det finnes en rettsstat. Mye av den dritten som finnes på sosiale medier er så ødeleggende for rettsstatens prinsipper at de som ytrer seg burde vært rettsforfulgt. Får de det som de vil, er det ikke mye igjen av rettsstaten, sier Jostein.


MULLA KREKAR: Brynjar Meling har forsvart mulla Krekar gjennom flere rettssaker. 
Denne uken bestemte tingretten at Krekar kan utleveres til Italia. Foto: Erlend Berge.

Brynjar Melding nyter upopulariteten.

– De fleste vil si at det er ubehagelig å være upopulær?

– Nei, tvert imot. Det er en frihet i å være upopulær.

Jostein Nielsen er enig med broren i at motstand og motgang er en fordel.

– Frelsesarmeen har det best når det er motstand. Da har veksten vært størst. Per Fugelli har kritisert oss for å være samfunnets puddel, men kritikken rammer ikke. Bare det at vi eksisterer er egentlig en samfunnskritikk. Hvorfor skulle det være behov for armeens tjenester hvis landet beveget seg i riktig retning?

Prestasjonsangst

Når brødrene er sammen snakker de mye musikk – og driver med spørrekonkurranser. Dette er første gangen de møtes på ett år. Etter intervjuet skal de på brasskonsert i Templet i Oslo. De lever travle liv, reiser mye. Å flytte på seg sitter i kroppen fra oppveksten da foreldrene hvert år fikk nye ordre når det led mot sommer.

Meling avslører noe som viser at brødrene ikke er likeverdige i ett og alt. Han klarer ikke å spille piano når broren er i nærheten, for storebror er så flink. Han har alltid sett opp til ham.

Brynjar: – Jeg får prestasjonsangst.

Jostein: – Det synes jeg er fælt. Brynjar har et selvbilde som er for lite i forhold til det han er. Folk betrakter ham som trygg og robust, men jeg skulle ønske at han selv fikk se hvor verdifull han er og hvor mye han har å komme med. Han er en kjernekar, og jeg skulle gjerne brukt mye mer tid med ham, sier Jostein.

Forskjellen mellom den private og offentlige Brynjar Meling er stor, mener advokaten.

– Jeg er konfliktsky og har ikke stor tro på egne ferdigheter. Den tøffe, trygge karen som står på TV og kommer med de gode punchlinene, det er en ukjent rolle for dem som kjenner meg fra før jeg ble en offentlig person, sier Brynjar Meling.

Link: Vårt Lands nettversjon
Link: pdf av avisartikkelen
Link: Forsiden av VL 1. juli 2016

Flere bilder:

tirsdag 17. juni 2014

Herre, kan du tilgi oss når vi vet hva vi gjør?

Det var rørende å lese Paal Andre Grinderuds takk til TV-verten Ragnhild Sælthun Fjørtoft i fredagens Vårt Land.

Forhåpentlig har Paal-Andrés beretning fra virkeligheten en sterkere virkning i dagens debatt om liberalisering av alkohollovgivningen, enn stadige referanser til forskning som viser at det er tydelig sammenheng mellom tilgjengelighet på alkohol og skadevirkningene for enkeltindivider og samfunnet som helhet. Slik verifisert informasjon ser ut til å dunste bort som alkoholen i en kokende rødvinssaus for dem som nekter å la kunnskapen om alkoholens skadevirkninger påvirke eget forbruk.

Forundrer. 
Det forundrer meg at et ledende regjeringsparti med et så sterkt fokus på skole, utdanning og forskning blir selektiv i sine valg i forhold til hvilken forskning de vil lytte til. Hva trenger vi da forskning til? Det kan være beleilig for det offentlige å kunne saldere forskningsposten i nasjonalbudsjettet, for vi kommer garantert (av forskningen riktignok) til å trenge mer midler i rusomsorgen i framtiden. Frelsesarmeen er klar for utfordringen, men kunne ønsket seg mer støtte på forebyggingssiden.

Er liberaliseringen et resultat av at vi voksne føler at drikkekulturen vår er truet? Trenden i mange ungdomsmiljø går i motsatt retning. Det er «ut» å drikke alkohol. Ungdomsopprør er alltid ubehagelige fordi de utgjør en form for samfunnskritikk. Og «samfunnet» har alltid sine mottiltak, enten det er tanks på Den himmelske freds plass, eller liberalisering av alkohol-lovgivningen for å få de unge tilbake til den rådende drikkekulturen.

Drikkepress. Det er mulig at jeg ikke kan framlegge empiriske data for hva som er rådende drikkekultur, men med relativt lang erfaring som avholdsmann, er det ufattelig hvor mange ganger jeg har opplevd press til å drikke. Jeg kan underskrive på beretningene i Vårt Land 16. juni.

Et slikt press vil neppe bli mindre når jeg bare blir «nødt til å smake det nydelige gårdsbrygget».  Det skulle jeg gjerne ha gjort. Jeg liker øl, men velger den alkoholfrie varianten. Det gjør jeg i solidaritet med dem som sliter med alkohol-problem og ikke minst med dem som ufrivillige får sine liv ødelagt av et familiemedlem som nå, ved politikernes hjelp, får enda lettere både informasjon og tilgang til det som har lagt livet i ruiner. Jeg kan bare be Herren om tilgivelse på tross av at vi vet hva vi gjør.

mandag 14. oktober 2013

Frelsen skal ikke være et hår i suppa

Tekst: Stig-Øyvind Blystad
Foto: Erlend Berge

Det er farlig hvis Frelsesarmeen ender opp som et Røde Kors, mener offiser. Nå lanserer bevegelsen trosstyrkende dråper. 

 — Frelsen må være sentral, sier Jostein Nielsen, kommunikasjonsleder i Frelsesarmeen. Det har blitt mange sene nattetimer og intens jobbing de to siste årene for frelsesarmeoffiseren. Men nå er den her, Frelsesarmeens håndbok i troslære. På snaue 400 sider forklares den teologiske tradisjonen til Frelsesarmeen. Den internasjonale versjonen kom i 2010, men nå kan armeens trosgrunnlag også leses på norsk. Oversettelses-jobben Nielsen har gjort lukter fortsatt trykksverte når han blar i de knitrende sidene.
 — Troen må fortsatt være et bærende, viktig element i bevegelsen. Dette skal inn i kurs, seminarer, bibelgrupper og alle deler av det vi gjør.

 — Har det blitt for mye suppe og såpe, og for lite frelse i det siste?
 — I hvert fall i det bildet som media har av oss. Det er mye mindre farlig å skrive om suppe og såpe enn det er å skrive om tro.

Håp. 
Frelsesarmeens røtter går tilbake til Øst-London i 1865. Året da den amerikanske borgerkrigen tok slutt og slaveriet ble opphevet. Den industrielle revolusjonen var i full gang, og gjennom flere tiår hadde folk i tusentall forlatt trange kår på de britiske landbygdene og flyttet inn til stadig mer forslummede storbyer. Midt i nøden og elendigheten bestemmer to innflyttere seg for at de må gjøre noe med elendigheten. De het William og Catherine Booth, og vi kjenner de som Frelsesarmeens grunnleggere.
De ville formidle at det fortsatt finnes håp. At Guds kjærlighet er grenseløs. At alle mennesker har lik verdi. Men de fant ut at sultne mennesker ikke var i stand til å høre det de ville fortelle dem. Derfor ble strategien: Suppe, såpe og frelse. I den rekkefølgen.

22. januar 1888 så Frelsesarmeen dagens lys i Norge. Det startet med en arme bestående av åtte stykker, fire kvinner og fire menn. Dagbladet rapporterte at «feiekostens og skurebørstens evangelium» spredte seg over landet.

Først mett.
125 år senere sitter Mona Skaug inne på kontoret sitt i Frelsesarmeens rusomsorg, Fagerborg, et lavterskel botiltak for rusmisbrukere som er i aktiv rus. De fleste bostedløse.
 — Suppe, såpe og frelse er det vi driver med her, humrer Skaug.
Om lag 20 plasser i avtale med Oslo kommen er fylt til en hver tid.

Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet,
 man må først være mett, sier Mona Skaug
— Trengs det at Frelsesarmeen styrker trosgrunnlaget?

 — Det avhenger av hvordan man gjør det. De folka som bor her trenger suppe før frelse. Sultne folk har ikke plass til altfor mye åndelighet, man må først være mett, sier Skaug bestemt. Men hun er tydelig på at suppe, såpe og frelse går hånd i hånd. Stedet har også en kapellan som er tilgjengelig for beboere eller personale.
  — Det er et åndelig perspektiv bak det at man gir folk suppe og såpe. Alle som er ansatt her vet hva som ligger til grunn for vårt arbeid, alle får et introduksjons-kurs og man må være lojal mot verdigrunnlaget.

Ikke farlig.
 — Blir suppe og såpe viktigst her, Skaug?
 — Ja, det gjør det. Jeg er glad for at alt er frivillig, ingen blir presset inn i en andakt eller samtale.
 — Kan det å styrke trosgrunnlaget være med å ødelegge imaget til Frelsesarmeen?
 — Det tror jeg ikke. Både brukerne her og folk flest vet at dette er en kristen organisasjon tuftet på kristne verdier.
 — Det er ikke farlig med for mye Jesus?
— Ikke på den måten det er i dag, forutsatt at det ikke blir en obligatorisk ting. Da tror jeg folka her vil stikke. Men mange har stor respekt for Frelsesarmeen og måten suppe, såpe og frelse går hånd i hånd.

 — Hvordan vil de som for eksempel er i rusomsorgen merke frelsesframstøtet, Jostein Nielsen? 


Ikke tvang.
— Tilbudet om frelsen har alltid vært der. Men respekten for menneskets frie vilje har Gud, og den har vi også. Folk skal ikke tvinges inn i noe. Men dersom et menneske ønsker å bli frelst, skal det legges til rette for at det kan skje.
  — Det blir ikke obligatorisk bibelundervising på Fagerborg rusomsorg?
  — Det har det aldri vært snakk om. Men det er viktig å heve bevisstheten blant de som tror, og vi må kunne tilby det til dem som ønsker det.

Røde Kors.
Nielsen mener troen alltid har vært viktig og sentral.
  — William Booth var lite opptatt av teologi som teoretisk disiplin. Han sa: «Vi bærer teologien med oss i en snippeske». Med det mente han at den anvendte teologien er det viktigste. En teoretisk teologi er ingenting verdt om den ikke kan brukes til noe. Hans erfaring er at en del blir veldig begeistret for livet man lever i Frelsesarmeen, men vet ikke helt hva det livet faktisk innebærer.

  — Er det farlig? Mennesker blir jo hjulpet uansett?
Det er litt farlig, fordi Frelsesarmeen kan ende opp med å bli et Røde Kors.
 — Er Frelsesarmeen i ferd med å bli det?
— Jeg tror ikke det. Nettopp fordi det er mange som er redde for det. Vårt sosiale engasjement er sterkt, og det er en fare at vi gjør det vi gjør fordi vi blir betalt. Da er vi ille ute og kjører. Vi må vite hvorfor vi gjør det vi gjør.

Tilbakegang. 
Mona Skaug er sivilt ansatt og tilhører dermed majoriteten av den gruppen som utgjør dagens arme. I januar skrev Vårt Land at Frelsesarmeen sliter med kraftig tilbakegang i menighetsarbeidet: Antall soldater i Norge er på 12 år redusert fra 7.135 til 4.766. Av de 379 offiserene i siste års-statistikk er det bare 172 aktive.
Resten er pensjonister. Går man tilbake til 1976 var det om lag 500 aktive offiserer i Norge. Antall korps (menigheter) er redusert fra 119 i år 2000 til 105 nå. De siste årene har Frelsesarmeen i tillegg til «soldater» også satset mer på kategorien «tilhørige» - med mindre stramme opptakskrav enn for offiserer. Nå er det 1.512 tilhørige, mot 637 for 12 år siden. I denne perioden har antall sivilt ansatte -altså ikke offiserer - i Frelsesarmeens virksomheter økt fra 1.000 til 1.259.

 — Hvordan skal denne boka bli aktuell for både offiserer og sivilt ansatte, Nielsen?
— Jeg vet ikke hvor mange av de sivilt ansatte som kommer til å kaste seg over den. Men dette vårsemesteret kommer vi til å bruke boka på offiserskurset. Vi vil også bruke den i studiesirkler i korpsene (menighetene) rundt om i landet.

Praksis.
 — Kommer håndboka i troslære til å bli lest av brukerne her, Mona Skaug?
 — Nei, det gjør den nok ikke. - Men vi har en flott måte å formidle bibelens budskap i praksis.
 — Kan takhøyden bli lavere med mer troslære, frelse og Jesus?
 — Nei, ser man på takhøyden Jesus hadde burde det ikke det.
 — Stikker dere ikke hodet litt ut med denne boka, Jostein Nielsen?
 —Vi ønsker ikke å kompromisse på troen. Vi setter stor pris på at folk er glad i det vi gjør, men vi er kalt til å være lys og salt i verden. Gjerningene våre henger sammen med troen.

Tommy Høgset (nr. syv fra venstre) var en av 15 som ble uteksaminert fra Frelsesarmeens offiserskole i vår.
Foto: Heidi Goodreid/Krigsropet 
 — Frelsesarmeens troslære har alltid stått bakerst i sangboka, derfor er det flott og viktig at den nå blir litt mer tilgjengelig, sier Tommy Høgset. Den 26 år gamle, rykende ferske offiseren har snart lagt et halvt år bak seg som kapellan i Trondheim korps. Han var en av 13 som ble uteksaminert fra kadettskolen i vår. Bare syv fra årets kull skal gjøre tjeneste i Norge. 

Tar tid. 
I fjor begynte kun to nye elever, men denne høsten ble 14 nye kadetter ønsket velkommen til det to år lange løpet for å bli ordinert offiser.
 — Tallene går veldig opp og ned, men for to år siden startet 15 nye og det er det høyeste tallet siden 1992, sier Frank Gjeruldsen, rektor ved Frelsesarmeens offisersskole.

 — Hvorfor er det viktig at Frelsesarmeen styrker sitt trosgrunnlag, .Tommy Høgset?
 — Fordi det er viktig at vi reflekterer rundt hva vi faktisk tror. 
 — Har det vært for mye suppe og såpe, for lite Jesus og frelse?
 — Det tror jeg ikke. Man ser håndfaste resultater i suppe og såpe, mennesker blir mette, får en jobb og nye klær. Frelsesbiten tar ofte litt lenger tid. Jeg har reist en del rundt og sett arbeidet vi gjør og det er faktisk mange som får livene forandret fordi de blir frelst. 

Kronglete. 
Høgset er ikke født og oppvokst i en kristen familie. Han ble kristen da han gikk på folkehøgskole i Hardanger. 
 — To eldre damer fra Frelses-armeen kom på besøk og fortalte om det de gjorde. Etter det begynte jeg å lese Bibelen for å finne argumenter mot kristendommen, ettersom jeg var ateist på den tiden. Jeg var veldig kritisk. I 1. Krønikebok 4,10 leste Høgset Jabes bønn, der Jabes ber om at Gud må velsigne ham.
 — Da jeg leste den, måtte jeg finne ut mer. Etter det gikk det slag i slag. Jeg ble frelst og Gud kalte meg inn i armeen. 
 — Hvorfor tror du Gud gjorde det?
— Da jeg ble kristen ble det viktig å praktisere det jeg tror på. Jeg kunne ikke sitte inne og synge salmer, jeg måtte ut. Men det var litt kronglete.
 — Kronglete?
 — Dette var helt ukjent. Det er spesielt å komme utenfra inn i en kristen sammenheng. Det er dessverre sånn at de aller fleste som er kristne, har vokst opp i en kristen familie. 

Pakke.
 — Er det noen som har blitt kristne i det siste?
 — Her i Trondheim skal vi innvie fire nye soldater 3. novem-ber. To av dem er tidligere muslimer. Alle er under 30 år. Det er fantastisk. Men det snakkes ikke så mye om det.
 — Burde dere snakke mer om hva som skjer? 
 — Ja, vi burde fortelle mer om de som blir frelst. Frelsen har ikke gått ut på dato. Men det er ikke så synlig, fordi mannen i gata legger penger i julegryta fordi han vil støtte det sosiale arbeidet, ikke for at folk skal bli frelst.
 — Bør man ikke da være litt varsom med frelsesbiten, slik at man ikke ødelegger det gode imaget til Frelsesarmeen?
 — Nei, suppe, såpe og frelse henger sammen som en pakke. Vi skal selvfølgelig ikke stå med Bibelen i hånda, peke på folk og si at man må bli frelst, men gjennom det vi lever, sier og gjør forkynner vi Jesus. 

Ute blant folk.
— Vil det å styrke frelsesbiten gjøre at Frelsesarmeen kommer til å vokse? — Absolutt, men fordi det er Gud som gir vekst. Ikke noe annet. Vi må være en bevegelse som er ute blant folk og da er suppe og såpe viktig. Suppe og såpe fører kanskje til frelse. Det henger sammen.
 — Har Frelsesarmeen på noen måter bommet på oppgaven sin når det er så få offiserer og så mange sivilt ansatte?
— De siste årene har det begynt flere kadetter på offiserskolen enn det gjorde under storhetstiden på 80-tallet. Det er et tegn på at ting er på vei til å snu. Jeg tror at Frelsesarmeen har begynt å forandre seg i takt med tiden. Vi er en tydeligere bevegelse i dag. 

Fem om Frelsesarmeen 
1. Hva forbinder du med Frelsesarmeen? 
2. Hva slags inntrykk har du av dem? 

— De sto i stormen 
«De mistet  ikke seg selv og det står det respekt av» 
Nils M. Apeland, kommunikasjonsrådgiver 

— Det er tre hovedgrunner til at Frelsesarmeen har den posisjonen og omdømmet som de har, sier Nils M. Apeland. Han er kommunikasjons-rådgiver, foredragsholder og forfatter og underviser i PR-fag på Markedshøyskolen.

Synlige. 
Han mener at Frelsesarmeen har skapt et solid og godt produkt.
 — Fra starten av har de vært opptatt av å hjelpe hvem som helst med basisbehov, nemlig suppe og såpe. I tillegg til at de har gitt omtanke og tilhørighet, som er frelse. De har en ide som 
er veldig allmenn og lett å bli glad i. Et annet viktig element ifølge kommunikasjonseksperten er Frelsesarmeens synlighet.

 — Jeg husker godt julegryta foran Universitet da jeg var liten. Folk kjenner igjen musikanter som spiller på gater og torg, og bøsseinnsamlere som banker på døren. De har vært synlige i samfunnet, det har hjulpet dem å være i bevisstheten til folk flest. Man kan ha et godt produkt, men hvis ingen vet om det, er det vanskelig å få støtte og penger, mener Apeland.

Støtte. 
Det tredje elementet Apeland vil trekke fram er Frelsesarmeens raushet.
 — En del kirkesainfinin og religiøse organisasjoner kan bli snevre og eksiduderende, der har Frelsesarmeen fremstått som inkluderende. Alle kan få hjelp og alle kan være med og hjelpe. Han tror lavterskelstilbudet er mye av grunnen til at organisasjonen stadig mottar pengedonasjoner fra rike enkeltpersoner og bedrifter.
 — Ingen avkrever deg i døra for om du tror på Gud eller har vært i kirken i det siste. Rausheten er nøkkelen til at de har så stor støtte i befolkningen, inkludert meg selv.

Sære.
 — Hvordan kan dette gå galt? Hva bør de ikke gjøre?
 — En utfordring for Frelsesarmeen, er at deres statutter, grunnide og måte å drive på kan fremstå som litt gammeldags. Det har vært aktuelt når det gjelder saken om at man ikke kan være både praktiserende homofil og offiser. Han mener det er viktig for slike organisasjoner ikke å bli hengende fast i fortiden.
  — De har vist at de klarer å fornye seg gjennom musikk, sang, kokebøker og arrangementer. Men de kan gjøre seg selv gammeldags og nærmest overflødige. De kan bli sett på som sære eller ekskluderende overfor mennesker som ikke har et kristent livssyn. Det er en mulig trussel for en hver organisasjon med dype røtter.

Sto i stormen.
Apeland vil imidlertid skryte av hvordan Frelsesarmeen håndterte saken om homofile offiserer.
 — De valgte å forsvare og forklare seg, i stedet for å legge seg flate. De sto ved sin sak og kommuniserte det godt. De sto i stormen og kom styrket ut av det.
 — Det var lurt å gå i forsva?; altså?
 — Jeg tror det. Et selskaps omdømme er bygget på dens identitet og personlighet. Man kan ikke forandre personlighet etter hvilken journalist som ringer eller om det skulle skje noe. De sto for det de mente, selv om pressen presset dem. De forberedte en argumentasjon, fikk en del kritikk, men så gikk det raskt over. De mistet ikke seg selv og det står det respekt av.
 — Jeg tror mange heier på Frelsesarmeen, uavhengig om de er kristne eller ikke. De har en sterk posisjon og det tror jeg de kommer til å ha også i fremtiden, legger Apeland til. 
---------------------------------------------
Publisert i VÅRT LAND — torsdag 24. oktober 2013 — side 13-17
Du finner artikkelen som enkeltsider




torsdag 30. mai 2013

En nyttig alkoholdebatt?

Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken. Skyldes det frykt for å være annerledes?

ALKOHOL
Vårt Land har de siste ukene gitt mye rom for alkoholdebatt. Joachim F. Grün tar til orde for en ny «alkohol-pakt» (24. mai) og det han hevder er langt på vei det samme som pinsepastor Andreas Hegertun beskriver som et forsøk på å «stå i en mellomposisjon» (18. mai). Hegertun sier dette i en respons til evangeliesenterleder Trond Eriksens fortvilelse over drikkekulturen og at menighetene ikke lenger er «friplasser».

Argumentet med det kristne fellesskapet som en «friplass» eller «frisone» hadde jeg selv brukt noen dager før i en intern meningsutveksling. For - det er ikke til å komme forbi at også en bevegelse som Frelsesarmeen, med et klart uttalt avholdsstandpunkt, opplever at standpunktet kan skape uro internt.

Forgjeves
. Jeg håper ikke at Grüns oppfordring: «La oss komme ut av en ‘enten-eller-modell’ som splitter oss» er et forsøk på endre synet til enkeltpersoner eller bevegelser som velger totalavhold i solidaritet med dem som sliter. I så fall tror jeg kampen er forgjeves og vil bidra til mer splittelse. Vi er for mange som ser at totalavhold i gitte sammenhenger er den eneste løsningen, men ikke fordi vi ønsker å framstå som prektigere enn kristne som velger måtehold.
Dersom Grüns oppfordring er å akseptere at det er forskjellig syn på dette området, tror jeg at de fleste som har et totalavholdsstandpunkt, for lengst har sluttet med å hevde at det å være kristen er ensbetydende med å si «nei» til alkohol. En slik oppfatning er det underlig nok fremdeles mange «ikke-troende» som har.

Selv med et totalavholdsstandpunkt ønsker jeg å være samlende, og jeg heier på Grüns opprydningsforslag. Jeg heier på at vi som kristne må framstå som tydelige alternativer, som lys og salt. Det er tragisk dersom vi som har fått våre liv forvandlet, i sosiale sammenhenger ikke tør å tone flagg i forhold til vår tro enten vi har det samme i glasset som den vi prater med, eller har valgt noe annet godt å drikke. Ja, det finnes gode alternativ på de fleste utesteder – og er det ikke det, så sett gjerne etablissementet i forlegenhet!

«Flagger». Jeg er på Facebook og har mange venner i alle kategorier av tro og bekjennelser. Det undrer meg hvor viktig det er for bekjennende kristne å «flagge» alkoholbruken - Er det frykten for å være annerledes som er motivasjonen for slike vitnesbyrd? Tror de at det blir lettere «å selge inn evangeliet» på den måten?

Som ung tenåring hadde jeg langt hår. Det ble en del kjeft og kommentarer fra de «voksne soldatene», men jeg hadde et godt argument: Jeg var ukentlige ute på gata og evangeliserte og jeg mente at langt hår gjorde det lettere for meg å komme i kontakt med andre ungdommer. «Så det er håret ditt som skal frelse dem!», sa en av de voksne. Jeg hadde lyst til å sitere Paulus som var jøde for jødene og uten lov for dem som er uten lov, men lot det være. Derimot klipte jeg håret – og jeg merket ingen endring i hvordan vitnesbyrdet ble mottatt. Menneskene på gata ville prate fordi de så at Jesus hadde forvandlet livene til noen av kameratene deres gjennom vitnebyrdene. De ville snakke med meg fordi jeg var et menneske som sto for noe som var annerledes.

Solidaritet. Spørsmålet blir altså hva som motiverer. Da er en debatt om alkoholbruk blant kristne viktig. Det kan til og med føre til at flere går for totalavhold – og det må også være helt greit - ikke minst dersom motivasjonen er solidaritet med dem som opplever alkoholen som et helvete!

Publisert i Vårt Land 30. mai 2013
PDF

tirsdag 5. mars 2013

Med Jesus som advokat *


Jan Arild Holbek 


Jostein Nielsen er Frelsesarmeens nye kommunikasjonssjef i Norge.

Hvorfor ville du ha denne jobben?
— Det er en ren beordring. Vi søker ikke og legger ikke inn «skjulte søknader» på jobber vi gjerne vil ha. Så både jeg og andre ble nok overrasket over denne beordringen.

Din bror, Brynjar Meling, er rutinert advokat og medievennlig talsmann. Har du bedt om råd fra din bror før du begynte i kommunikasjonsbransjen?
— Nei. Jeg er ikke helt uten erfaring fra mediearbeid selv. Jeg skriver mye og er vant til å være i medier. Jeg har en del erfaringer, både gode og mindre gode, fra kontakt med journalister. Som min lillebror har jeg forresten alltid vært fascinert av jus.

Men du ble advokat for Jesus?
— Jeg er mer opptatt av at Jesus er min advokat enn at jeg er hans advokat. Jesus blir jo omtalt som Talsmannen. For øvrig må jeg si at jeg har veldig sans for det Brynjar gjør. Han er kompromissløs uansett hva det koster for ham å stå på de svakes side. I så måte har han en typisk frelsesarmeholdning til andre mennesker.

Dere vokste opp i et offisershjem i Frelsesarmeen, preget av stadig flytting. Vurderte du noen gang å velge en annen yrkesretning enn å jobbe i armeen?
— Nei, egentlig ikke. Som barn ville jeg ikke si ja til Jesus, fordi jeg visste at det innebar å følge ham på heltid. Derfor utsatte jeg mitt personlige ja til Jesus til jeg var 14 år. Det kunne ha blitt kristen heltidstjeneste i en annen sammenheng, men jeg valgte Frelsesarmeen som min arena fordi jeg identifiserer meg så sterkt med Frelsesarmeens oppdrag og engasjement.

Du har din bakgrunn hovedsakelig fra korpsarbeid, ikke fra Frelsesarmeens sosialarbeid?
— Jeg mener fremdeles at nerven i Frelsesarmeens arbeid er det som foregår i og ut fra det lokale korpset (menigheten, red.anm.). Jeg elsker korpsarbeid, fordi det er evangelisk arbeid med en tydelig diakonal profil.

Hvor lenge får du beholde jobben som kommunikasjonssjef?
— I hvert fall til i morgen, tror jeg. Neida, nå tuller jeg. Mitt utgangspunkt er at når man blir soldat, så betyr det 100 prosent identifikasjon med Frelsesarmeens oppdrag, og som offiser er jeg tilgjengelig til det Frelsesarmeen måtte trenge meg til. Noen av idealene mine er mennesker som klarer å se at det de holder på med akkurat nå, er det aller viktigste i verden.

----------------------

Faktaboks: 
JOSTEIN NIELSEN: 56 år. Kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen. Har tidligere vært leder for Frelsesarmeens arbeid i Moldova, sammen med sin kone Magna, og korpsleder i blant annet Templet, Oslo, Bergen i. korps og Drammen. Har også arbeidet for Frelsesarmeen på Island og vært rektor ved Sagavoll folkehøgskole. Har de siste årene vært prosjektleder for Frelsesarmeens ressurssenter på Jeløy.

mandag 4. mars 2013

Idealisme i grådighetens samfunn

Sitert i Vårt Land 19. mars 2013

I løpet av de siste par årene er 25-30 ideelle organisasjoner blitt nedlagt i Norge. Denne opplysningen fikk jeg i et møte med ledende politikere for et par uker siden. Jeg skulle ønske at det kom som en overraskelse - og i likhet med politikerne jeg lyttet til, er jeg bekymret for en slik utvikling. Norge trenger idealisme. Uten den frivillige innsatsen går nasjonen opp i limingen.

I jubileumsåret kan det være interessant å tenke tilbake på at da trekløveret George Scott Railton, Bramwell og William Booth i 1878 så konturene av en Armé, var det første navneforslaget «Frivillighetsarmeen». William mente at vi ikke er frivillige, men kalt til et oppdrag. Derfor strøk han «Frivillighet» og skrev «Frelse» i stedet. Frelsesarmeen var født!

Med rette har det derfor vært en skepsis blant soldater når det gjelder å se sin innsats som «frivillig». En slik innstilling kan være en utfordring når frivillig innsats skal måles i medgåtte timer. Men for det offentlige er all ikke-betalt innsats utført for et individ eller grupper av mennesker for å bedre deres livskvalitet, per definisjon frivillighet. Derfor er det en stor innsats som gjøres av frivillige soldater i den ideelle organisasjonen Frelsesarmeen.

I tillegg til denne frivillige innsatsen, gjøres det et enormt arbeid av en gruppe mennesker som melder seg som frivillige ved våre korps og institusjoner. Mye av arbeidet vårt hadde fått store problemer dersom innsatsen deres plutselig forsvant. I denne gruppen vil det også være frivillige som gjør en større innsats enn en gjennomsnittssoldat. Utfordringen med frivillighet er likevel, slik Henrik Syse poengterte i sitt innlegg, at en av frivillighetens største utfordringer er forpliktelse. «Forpliktelse er gulvet vi går på», sa Syse. Det er noe vi tar for gitt og som vi ikke trenger å sjekke på forhånd om er på plass.

Noen må sørge for at gulvet er på plass. Det kan ikke utelukkende overlates til de frivillige. Administreringen av en ressursbank av frivillige må ligge på en som er formelt forpliktet gjennom en arbeidskontrakt. Alle politiske partier er opptatte av frivillighet og ser at det er viktig for samfunnet. Da må det offentlige i større grad enn det som nå er tilfelle, sørge for gode økonomiske rammebetingelser for organiseringen av frivillighet. Det vil være en investering som på sikt vil gi god samfunnsøkonomisk uttelling. Hvis det skjer, og bare da, kan det offentlige dra full nytte av det potensialet som ligger i frivillighet.

Men hvorfor en slik overskrift?

Fordi det er forskjell på frivillighet. Veldig mye frivillig arbeid er gøy og gir mye tilbake. Kortvarig frivillig innsats og «engangsdugnad» fungerer godt i et samfunn som fremdeles lener seg på det postmodernistiske ideal: «What’s in it for me?». Det kan være litt av et kick å være med suppebussen ei natt, eller å være med å stelle til jul for rusmisbrukere og trengende. Og ikke minst - det gir status i vennegjengen. Det er egentlig ikke noe galt i det, og Frelsesarmeen trenger innsatsen.

Men vi trenger enda mer den frivilligheten som går foran egne behov. Engasjementet som er der på de dagene hvor lysten til å følge opp er borte. Det er da frivilligheten blir til idealisme. Den har trange kår i grådighetens samfunn. Grådigheten forteller meg at «det er min tid» at «du har gjort nok, Jostein - ser du ikke at du blir utnyttet?» Da er det på tide å spørre «Hvorfor gjør jeg dette egentlig?»

Det må soldaten, den frivillige eller for den del ektefellen spørre seg om. For kanskje er det ikke frivillighet som er limet i nasjonen, men respekten vi viser hverandre og Vårherre ved å stå ved de forpliktelsene vi har tatt på oss? Det var derfor det ikke ble «Frivillighetsarmeen», men «Frelsesarmeen». William hadde forstått hva det gjaldt. Forstår du det?

fredag 28. mai 2004

Tatt av vinden!

Gudstjenesten er akkurat over. Du sitter på en benk foran i kirken, og en ung mann kommer mot deg. Han spør: «Har du Den Hellige Ånd?»

Merete Gamst

Vi har snakket med en biskop, en korpsleder, en forstander og en redaktør og stilt dem tre spørsmål:

■ Hvordan vet man at man har Den Hellige And?

■ Hvordan forklare den til en ikke-troende?

■ Hvordan oppleves Den Hellige Ånd? 


Laila Riksaasen Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme

— Vi får Den Hellige Ånd i dåpen, og bærer den med oss videre i livet. Det gjelder å gi den rom så troen får vokse. Derfor er det viktig at foreldre lærer barnet om den tro det er døpt til. Hvis man fornekter den, får ikke ånden gjøre sin gjerning. Men så lenge man lever har man muligheten til å ta sin dåp på alvor. Hvis man har en flik av tro på at Jesus er Guds sønn, så har man også Den Hellige And.

— Den Hellige Ånd er en av måtene Jesus er hos oss på i verden i dag. Vi sier at vi ikke ser vinden, men merker den. På samme måte er det med ånden; vi ser den ikke, bare merker den. Åndens frukt er kjærlighet, fred, overbærenhet, gode gjerninger, og så videre. Nokså allmenne ting. I tillegg er troen på Jesus den helt spesielle åndens frukt.

— Jeg opplever at Den Hellige Ånd er en styrke i troen på Jesus. Noen ganger kjenner jeg den i form av ledelse, andre ganger som overbevisning om synd.

Jostein Nielsen, korpsleder for Frelsesarmeens korps Templet i Oslo

— Den Hellige Ånd gir oss lyst til å velsigne andre mennesker, og ydmykhet til å innse at kraften kommer fra Gud og ikke oss selv. Dessuten får den barnet i oss til å fryde seg. Ånden hjelper oss til å innse at Bibelen er Guds ord, og gir oss tro på at det skal gå i oppfyllelse. Dersom man lar ånden prege tanker, følelser og personlighet, så vil man oppleve Den Hellige Ånds velsignelse. Men det er mange kristne som har den i seg uten at den er virksom i deres liv.

— Det er lettest å forklare Den Hellige Ånd ut fra at vi er skapt i Guds bilde med legeme, sjel og ånd. Slik som mennesker lengter etter Gud, så vil Guds ånd søke mennesket. Man får Den Hellige Ånd når man tar imot evangeliet, og sannheten om at Jesus døde for at vi skulle ha liv.

— Jeg tror Gud er mektig til å åpenbare seg på mange måter. Jeg har opplevd ånden som en vind som blåser gjennom en forsamling. Den Hellige Ånd kan også uttrykke seg i form av en sterk elektrisk ladning, som følelsen man har når det er tordenvær. Jeg har noen ganger følt Den Hellige And som en enorm tyngde, slik at jeg ikke har klart å holde meg på beina. Dessuten har jeg ved enkelte anledninger følt åndens nærvær så sterkt at jeg nesten har vegret meg for å gå inn i et møtelokale. Jeg kan merke Guds nærvær i hus der det har vært mye bønn, på samme måte som jeg kan merke det motsatte i bygninger brukt til destruktive ting.

Fader Johannes, forstander i Nikolai ortodokse menighet i Oslo

— Vi mener man får Den Hellige Ånd gjennom de kirkelige seremoniene dåp og salvelse. Senere blir det en utfordring å la ånden virke slik at den påvirker væremåte, verdier, og hvordan vi lever våre liv. I de hellige skrifter står det at Den Hellige Ånd skal minne oss om hva Jesus har sagt, og hvordan vi skal leve.

— Den Hellige Ånd er Gud som tar bolig i oss slik at handlinger, tanker og livsstil blir preget av det.

— Jeg tror Den Hellige And er der, inspirerer meg, og gjør at jeg tror. Jeg tror det er den som får meg til å vende meg mot Gud og gjør at jeg vil tjene Gud. Jeg har ikke så mange spesifikke opplevelser av ån-den, men jeg tror den preger hele min tilværelse.

Anne Gustavsen, redaktør i Pinsebevegelsens avis Korsets seier

— Alle kristne som bekjenner at Jesus er frelser og Herre over livet, har Den Hellige Ånd. Pinsevenner snakker også om dåp i ånden. Det er en separat opplevelse som gir kontakt med den åndelige verden på en ny måte. Tungetalen som ofte følger med åndsdåpen er en berikelse for kristenlivet. Man kan be i ånden uten at man nødvendigvis forstår hva man ber om. Men Gud forstår.

— Den Hellige Ånd er en person, men også en Guds kraft som tar bolig i menneskers liv. Da Jesus dro opptil Gud sa han at han skulle sende Den Hellige And til oss. Ånden er en kraft som veileder oss til sannheten når vi leser Guds ord. Den trøster og styrker oss, og hjelper oss i kristenlivet slik at vi seirer over synden.

— Når jeg snakker med mennesker om tro, føler jeg at ånden hjelper meg å finne de rette ordene til rett tid. Det er en enorm glede å føle Den Hellige Ånd. Når jeg ber opplever jeg en spesiell atmosfære, der jeg føler jeg er i kontakt med Gud.

---------------------
Publisert i Vårt Land 28. mai 2004

lørdag 28. juni 2003

Brør i armeen


Johannes Morken i VL:  

På årskongressen til Frelsesarmeen har major Jostein Nielsen (47) ein framskoten posisjon som tolk*. I salen sit bror hans, Brynjar Meling (36), advokaten, og lurer på om han skal hengja uniforma si i skåpet for godt.

 Hadde brørne vilja, kunne dei reist som komikarar på hotell ved Middelhavet. På årskongressen for 10-12 år sidan stilte dei opp som komikarar, som restane av mannskoret «Lerken». «Lommelerken» tok forsamlinga med storm. 
 — Eg spelte fiolin, noko eg ikkje gjer. Brynjar spelte piano, noko han ikkje gjer. Vi fekk seriøse tilbod. Men vi var for opptekne, seier Jostein. 

Neste laurdag tek dei tonen tilbake. Niesa deira, Beathe Lunde, skal gifta seg. Ho hadde planlagt at nokre vener skulle spela til brudedansen. Men det gjekk i vasken. Jostein og Brynjar stiller opp. Beathe veit det ikkje. Jostein har lånt Vikingarna-notar. På Toten skal «Leende gulbruna ögon» få dansen til å gå.

Andre tonar.

 Det er andre tonar som skal prega den kongressen til Frelsesarmeen i helga. Men det er flust med humor og sjølvironi på korpsleiarkontoret. Jostein Nielsen dreg fram Professoren som i teikneseriestripa her om dagen definerte ein kongress som eit møte som kompenserer mangel på innhald med mange deltakarar.
 — Det må ha vore mynta på oss, humrar majoren. 

 Advokaten som forsvarar den terrormistenkte mullaen, er ein av deltakarane. Brynjar Meling har tidlegare sagt at han ikkje vart så imponert av tv-bileta der mulla Krekar ropte «Allah» medan han heldt geværet heva. Meling hadde trass alt eit par karismatiske forkynnarar i familien. Jostein Nielsen er karismatikaren.

 — Kva er likskapen mellom mulla Krekar og major Jostein?
 — Dei har båe ei sterk tru og brukar sterke verkemiddel. Dei har teke følgjene av trua si. Men Jostein er pasifist, svarar Brynjar. 
 Jostein vingla seg rett nok fram til pasifismen: Som ferdig utdanna offiser, i Frelsesarmeen, kom Jostein til sesjon. Der nekta han militæret. Men så vart han spurt om å vera presteassistent på Håkonsvern og sa ja. I neste omgang tenkte han at når han fyrst var inne, var det det same kva han gjorde, så han hamna på befalskurs. Men den dagen han fekk opplæring i korleis han kunne bruka batongen utan å etterlata merke, fekk han nok. Han dimitterte.

 I dag leier Jostein Nielsen Templet korps i Oslo.
Brynjar vedgår at han svært sjeldan høyrer broren forkynna.
 — Eg trivest ikkje i karismatiske samanhengar. Eg høyrest sikkert ut som ein snobb også der. Eg er ikkje luthersk. Eg burde kanskje heller bli katolikk.

 — Du har åtvara mot å generalisera om mulla Krekar ut frå einskilduttrykk, som tv-bilete. Kvifor held du deg til einskildinntrykk av karismatikken til bror din?
 — Det er vel for å sleppa å generalisera. Dei møta eg har hatt med karismarikken, har hatt eit svært demagogisk preg, talarane har gjeve uttrykk for ei form for monopol på kontakt med Gud.
 — Den karismatikken eg står for, er kontemplativ. Det ligg nærare deg enn du trur, svarar Jostein. 
 Men talsmannen for mullaen er ikkje på gli. 

 Spørsmålet er så om majoren kunne forsvart mulla Krekar.
 — Ja, svarar Jostein.
 — Når han fyrst fekk opphaldsløyve, må han ha det same vernet som meg. Før Krekar-saka kom opp, diskuterte Brynjar og eg forsvararrolla. Tidlegare tenkte eg at dersom ein advokat inst inne visste at ein klient var skuldig, måtte det vera vanskeleg å forsvara vedkomande. Men Brynjar har overtydd meg om at ein forsvarar si rolle ikkje er å prova uskuld, men å sjå til at aktoratet verkeleg har prov for skuld. Dette er svært enkelt for meg. 

 Frelsesarmeen har mista ein god predikant i Brynjar, meiner Jostein.
Advokaten er aktiv i juniorarbeidet. Uniforma brukte han sist for ein månad sidan. No vurderer Meling å hengja ho i skåpet for godt. Av omsyn til armeen.

 Faren deira, Hans Johnny Nielsen, er i teneste i Kongsvinger. Ei eldre dame putta pengar i bøssa hans, men la til: «Men du burde kvitta dykk med denne advokaten.» 
 «Det var leit,» svara Nielsen. 
 «Eg likar han.» 
Kvinna ville vita kvifor. 
 «Fordi han er son min.» 
Jostein trur ikkje Frelsesarmeen opplever broren som eit problem sjølv om det hender at ein og annan gjevar bed om å verta stroken av listene i protest. 

Meling har opplevd at klientar har «brukt Frelsesarme-greiene» som prov for at dei snakkar sant sidan ein frå Frelsesarmeen ikkje kan lyga. 
 — Av og til har eg kjent meg som eit gissel, seier advokaten. 

Jostein meiner bror Brynjar er meir glad i Frelsesarmeen enn han sjølv. 
 — For meg er Frelsesarmeen ein reiskap der eg kan tena Gud. Medan eg var rektor på Sagavoll, var det an person som aldri gav seg på at eg måtte tilbake som offiser, det var Brynjar. 
 — Det var, svarar Brynjar, meir av omsyn til Frelsesarmeen enn til Jostein. 
 — Eg er tradisjonalist. Armeen treng oppegåande folk. Jostein har eit godt hovud. 

Advokaten. 
Den dagen Annie Bergliot Olsvik i Haugesund vart drepen, stod ikkje telefonen stille hos advokat Meling. Olsvik var aktiv i Frelsesarmeen, og journalistar ville ha kontaktar. Meling såg det som ei oppgåve å hjelpa Frelsesarmeen fram.

 Broren meiner at sidan drapet ikkje hadde noko med bakgrunnen hennar frå Frelsesarmeen å gjera, var dette også heilt uvedkomande i media. 
 Advokaten er usamd, han forstår jakta på vinklingar. 
 — Bakgrunnen hennar understreka det uskuldige, seier han. 
 Hadde han blitt spurt, hadde Meling også teke forsvararjobben for dei to libyarane som er arresterte. Han hadde jamvel sagt ja til å forsvara likskjendarane i Skien. 
 — Då hadde vel aksjane mine i kristenfolket stige endå meir, seier han ironisk. Medan vi intervjuar brørne, er det einkvan som bryt seg inn i bilen til advokaten utanfor Templet, midt på lyse dagen. 
 — Slikt skal forsvarast, konstaterer Meling ved synet av bilen. Det er enno ikkje klart om han tek jobben.
 Jostein vedgå at han ved stortingsval røystar SV. Brynjar er konservativ og heldt seg til Høgre, heilt til 14. september i fjor. I protest mot at «Erna Solberg og Carl I. Hagen hadde kjøpt dei same brillene» i Krekar-saka, vurderer den verdikonservative å røysta RV. 

Slimål.
Brynjar Meling har omtalt seg som ein ryggeslaus slimål i trusspørsmål. 
 — Då har vi tittelen på intervjuet, Meling: «Ein offiser og ein slimål»... 

— Det er i orden. Mora mi ville ikkje likt det. Men eg har trass alt gjeve ho fire vakre barnebarn, så ho får vera nøgd, svarar advokaten og skifter spor: 
 — Eg har alltid verdsett menneske som har ei sterk overtyding. Eg har spurt meg kor mykje det er råd å ta bort får Bibelen før det gjer noko med trua. Jomfrufødselen? At Jesus gjekk på vatnet? Oppstoda? Svaret er: Eg veit ikkje. Kva ville det gjort med trua di, Jostein, om det kom ein professor og sa at det var lagt fram ugjendrivelege prov for at Jesus aldri stod opp. 
 — Det er, svarar Jostein, eit ikkje-spørsmål. Det er umogeleg for meg å tru at det kan koma ugjendrivelege prov. Jomfrufødselen er viktig nok, men tyder langt mindre enn oppstoda.

Intervjuet ble gjort i forbindelse med Kongressen 2003* og stod i:

-------------------------------------
* Jeg tolket Israel Gaither:

fredag 31. januar 2003

Major på offensiven

Frelsesarmeen er på fremmarsj i Oslo. I frontlinjen står pastor og major Jostein Nielsen som er kjent for å være på offensiven, ikke bare i åndelig forstand. Da han som ung offiser var gifteklar, ble det ring på fingeren etter tre stevnemøter med uniform!

Han har allerede vært våken i fem og en halv time når Magazinet møter han klokken 10. Hittil har han rukket både bønn for Oslo samt flere andre avtaler, og dagen har så vidt begynt. Om en time må han være klar for stabsmøte. Det er sjelden denne majoren setter seg rolig ned med kaffekoppen, men så er det jo også sånn det skal være i armeen. Oppdraget kommer alltid først.

- Hensikten med alt vi gjør er at mennesker skal bli frelst og da må vi stå på, sier major Jostein Nielsen, som blant annet er pastor i Templet, Frelsesarmeens menighet i Oslo.

Født til uniform
Han ble født inn i Frelsesarmeen av uniformkledde foreldre, og så snart han var gammel nok var det en selvfølge at den unge soldaten skulle på offiserskole. Atten år gammel dro Nielsen alene til London for å stige i gradene.

- Det var kjempespennende. Jeg ble tatt imot som et familiemedlem, kommenterer han.

To år senere var han tilbake i hjemlandet med en hel del mer erfaring i ryggsekken, og nye striper på jakken.

Drag på damene
Da Frelsesarmeen kom til Norge på 1800-tallet, var det ikke alltid at striper og uniform trakk positiv oppmerksomhet. Offiserene måtte venne seg til kommentarer som «Se på de rare hattene» og «De er sikkert tyske musikanter». Men da Jostein Nielsen kom til Norge etter Englandsoppholdet var det stas å gå i uniform.

- Jeg har aldri hatt noe spesielt attraktivt utseende, og jeg vet ikke hvor viktig det er for jenter, men da jeg ble offiser må jeg innrømme at jentene stod litt i kø, humrer han.

Fort gift
For offiseren var det en selvfølge at den utvalgte jenta skulle være i armeen. Jeg klarte aldri å forelske meg skikkelig i en jente som ikke hadde uniform. Derfor valgte han selvfølgelig en flott uniformert kone. - Ja, det gikk fort med henne, sier majoren og ler godt.

- Jeg kom opp i Vik i Sogn og skulle tjenestegjøre der. Det var et deilig sted men litt isolert. Jeg gjorde foreldrene mine oppmerksom på at dersom jeg skulle være der måtte jeg ha en kone, så jeg bestemte meg for å gifte meg til jul.

- Men hvordan skal du få til det? lurte foreldrene. Naturlig nok siden det allerede var august og ingen kvinne i livet hans ennå.

 - Det får Herren ordne, svarte den unge offiseren. Kort tid etterpå gikk bruden opp kirkegulvet.

Degradert
- Vi var sammen et par-tre helger før vi ringforlovet oss, forteller major Nielsen, mens latteren triller. Som offiser måtte han den gang ofre tittelen for sin framtidige kone, siden hun «bare» var soldat. En offiser måtte gifte seg med en offiser, sa regelen, og løsningen ble en degradering for unge Nielsen. - Det var ikke noe problem det, smiler han, og legger til at denne regelen nylig ble opphevet, kanskje til glede for mange offiserer...

Menighetsplanting



Sammen med sin kone har major Jostein Nielsen vært trofast i Frelsesarmeen i alle år. I dag er han pastor for menigheten Templet i Oslo, i tillegg til en rekke andre verv og oppgaver. Han brenner for å se hovedstaden forandret og fester blikket lenger enn til sin egen menighet.

- Vi må utvikle en cellestruktur og bli mindre for å kunne bli større. Målet er at disse cellene skal utvikle seg til menighetsfellesskap. Det er ikke noe galt i at man konsentrerer seg om sin egen menighet, bare man ikke glemmer byen, understreker han. 


Templet kan gå foran som et godt eksempel i en utvidet cellestruktur. Menigheten satser på unge mennesker, og har grupper og lag i både breakdance, innebandy, fotball og baby-sang.

- Så blir det vårt ansvar å sørge for at dette blir noe annet enn en sosial happening.

Litt pyntelig
Hensikten med alt denne mannen gjør er å forkynne evangeliet om Jesus.

- Vi må ikke bli samfunnets kjæledegge, sier han.

- Har dere blitt mindre radikale med årene?

- Vi er fortsatt radikale, men jeg har nok forandret meg siden jeg var seksten og kunne rope ut evangeliet i en restaurant med forskremte gjester. Målet med å være radikal må være viktigere enn at radikalisme blir et mål i seg selv. Vi forkynner at Jesus befrir og kan forandre liv. Han tenker seg om.
- Men vi har nok blitt litt pene og pyntelige ja.

Visjoner


- Jeg drømmer om at Frelsesarmeen skal være det Gud har oppreist den til å være; en bevegelse som er drevet av Guds Ånd og ikke bare menneskers velvilje. En bevegelse som er kjent for å forkynne sannheten klart og tydelig. Det å gjøre godt kan ha en egenverdi, men mennesker trenger mest av alt å bli hjulpet til å leve et liv i Kristus. Det som er viktig for meg er at Guds rike, går frem.(1)  Derfor er majoren blant annet sterkt engasjert i «Bønn for Oslo».

- Det er viktig at vi står sammen. «Bønn for Oslo» er ingen institusjon, men en, visjon. Her står de kristne side ved side for å rope til Gud om en vekkelse i byen vår, sier han.

Snekker på si

Når majoren lar hatten ligge på hylla og uniformen henge i skapet drar han gjerne på seg snekkerbuksa. Forøvrig er det ikke lenger noen regel at soldater, offiserer og majorer skal bære 'uniform.

- Ja, for dette begynner vel å bli litt vel gammeldags?

- Jeg synes uniform er flott. Datteren min på atten år har nettopp funnet fram en av de eldste uniformene i skapet og er stolt av å gå med denne. Sånn jeg har skjønt det så er det litt mote med uniform-detaljer igjen, sier Nielsen. 


Men snekkerbuksa blir båret med like stor stolthet som uniformen.
 - Jeg elsker å snekre!
Jostein Nielsen kan blant annet vise til at han nylig totalrestaurerte et sveitser hus helt alene.

 - Ja, jeg må jobbe alene. Jeg er faktisk et helt annet vesen når jeg snekrer. Da konsentrerer jeg meg bare om det og lar ingen andre slippe til. Men bilen overlater han gjerne til eksperter.
 - Jeg er nok ganske praktisk av meg, men jeg hater bil. Hver gang jeg prøver å skifte noe på en bil så er det noe annet som er galt.

 Når bilen går føyken, synker majoren heller ned i en god bok. Han har lest alt av Gunnar Stålesen, Sherlock Holmes, Agatha Christie med flere.

Herrens nærvær
 - Du er vel kanskje ikke en gjennomsnitts-major!?

 - Jeg er nok redd for å virke for from kanskje.
Han ler godt igjen.
 - Men hvis jeg virkelig skal si hva som er viktig for meg så er det å få tid til å søke Herrens nærhet. Tid med Herren må prioriteres. Det er jo dette som påvirker mine relasjoner til andre mennesker.

 - Jeg tror det gjelder alle mennesker; når de kommer innfor Herren så faller ting på plass. Hvis du tar et ungt menneske og sier at de skal leve sånn og sånn så skjønner de det kanskje ikke. Men tar du det samme mennesket med inn i Herrens nærvær, så forstår de det selv. Det er umulig å være i Herrens nærvær uten å kjenne hva som er rett og galt. Jeg er av den overbevisning at hvis mennesker får oppleve Guds kjærlighet til dem, så vil de ønske å leve sammen med ham.

Tekst og foto: Eva-Charlotte Stenset
Publisert i Magazinet 31. januar 2003

-----------------------------
(1) 'Drømmen' ble sitert på 'Kirketorget' i Vårt Land 21. februar 2003

lørdag 25. januar 2003

Bønn for Oslo

Under aksjonen Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «sparebluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende, skriver Jostein Nielsen.

I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens. 
Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det. 

Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått. 

Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred. 
Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før. 
Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor. 

Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd. 
De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004. 

Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende. 

Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull. 

Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00? 

Jostein Nielsen 
-----------------------------------------