«Det er naivt hvis 'livssynsåpent' bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold.»
Som tenåring på 70-tallet fikk jeg stadig høre om «verdinøytralitet» i omsorgsarbeid. Samtidig opplevde Frelsesarmeen de første reguleringene av det «religiøse» innholdet i institusjoner som ble drevet med offentlig støtte. Da jeg et tiår senere tok sosialhøgskolen, var man kommet til en erkjen-nelse av at verdinøytralitet også er en «verdi» som i verste fall kunne føre til normløshet eller anarki. Men hvilke verdier skulle et offentlig hjelpeapparat bygge på? Den debatten pågår fortsatt, og kommer til å fortsette så lenge det er men-nesker som trenger hjelp utenfor familiens rammer.
I løpet av det siste tiåret dukket begrepet «livssynsnøytralt samfunn» opp. Jeg kjente ubehaget fra 70-tallet, og tenkte at det i beste fall er naivt. Det er allerede fire måneder siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport. Det første jeg noterte med glede, var bruken av begrepet «livssynsåpent samfunn». Det er en erkjennelse av vi allerede er et land som er åpent for et mangfold av livssyn. Noen mener dette er naivt: Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner? Svaret er enkelt: Ved å utstyre mennesker med fri vilje har Gud selv vist vei. Han ønsker at mennesket skal velge ham ved å velge Kristus, men det skal alltid være et fritt valg — og de som velger annerledes er fortsatt mål for hans kjærlighet. En nasjon som bygger på de kristne verdiene, kan ikke gå på kompromiss med en slik verdi. Gud vil at vi skal bruke det samme mål av raushet som han selv bruker.
Livssynsåpenhet er ikke naivt, men det blir veldig naivt dersom dette blir ensbetydende med at vi skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne grunnverdier. Det er naivt hvis «livssynsåpent» bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold. Signaler i utvalgets rapport kan tolkes i den retning.
I Frelsesarmeen har vi hatt kvinnelige ledere i snart 150 år — men hvorfor skal for eksempel menigheter som ikke oppfyller kravene til likestillingspolitikk risikere å miste trossamfunnsmidlene? Er samfunnet vårt «livssynsåpent» bare så lenge trossamfunnene heier på kjønnsnøytral ekteskapslov? Er samfunnet i det hele tatt livssynsåpent dersom det offentlige skal bestemme hvem som skal være demokratisk valgbare til lederposisjoner i trossamfunnene? Selv er politikerne etter en serie skandaler forståelig nok blitt relativt kresne med hvem som er valgbare i deres egne partier — skal ikke trossamfunn også kunne stille krav?
Det er enkelt å gi sin tilslutning til utvalgets åtte prinsipper for en livssynsåpen tros- og livssynspolitikk. Men hvem skal for eksempel ha makt til å definere hva som er krenkelse av andres rettigheter og friheter? Skal jeg som predikant ikke ha lov til å si noe om at grådighet er synd fordi jeg dermed krenker det som enkelte betrakter som sin soleklare rett og frihet? Selvfølgelig ble Herodes krenket av Døperens fordømmelse av hans levesett. Det kostet Døperen hodet. Men samfunnet han levde i hadde heller ikke erklært seg livssynsåpent. Skal det livssynsåpne samfunn ha rom for en helvetestale av en ny Hallesby, eller er det for mange som føler seg krenket?
Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at fordømmelse av synd og forkynnelse av helvete er den beste formidlingen av et godt og frigjørende evangelium. Samtidig tror jeg på en Gud som står på de fattige og marginali-sertes side. Da er det utenkelig for meg å se ham tilbake i samfunnet med et mål om å være politisk korrekt, og tie i frykt for å krenke dem som kynisk utnytter og utbytter andre. Det rammer for eksempel dem som bevisstløst går for den billigste varen uten å sjekke hvor og under hvilke forhold den er produsert. Det rammer meg.
Leder i Krigsropet #22 2013 - PDF
Som tenåring på 70-tallet fikk jeg stadig høre om «verdinøytralitet» i omsorgsarbeid. Samtidig opplevde Frelsesarmeen de første reguleringene av det «religiøse» innholdet i institusjoner som ble drevet med offentlig støtte. Da jeg et tiår senere tok sosialhøgskolen, var man kommet til en erkjen-nelse av at verdinøytralitet også er en «verdi» som i verste fall kunne føre til normløshet eller anarki. Men hvilke verdier skulle et offentlig hjelpeapparat bygge på? Den debatten pågår fortsatt, og kommer til å fortsette så lenge det er men-nesker som trenger hjelp utenfor familiens rammer.
I løpet av det siste tiåret dukket begrepet «livssynsnøytralt samfunn» opp. Jeg kjente ubehaget fra 70-tallet, og tenkte at det i beste fall er naivt. Det er allerede fire måneder siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport. Det første jeg noterte med glede, var bruken av begrepet «livssynsåpent samfunn». Det er en erkjennelse av vi allerede er et land som er åpent for et mangfold av livssyn. Noen mener dette er naivt: Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner? Svaret er enkelt: Ved å utstyre mennesker med fri vilje har Gud selv vist vei. Han ønsker at mennesket skal velge ham ved å velge Kristus, men det skal alltid være et fritt valg — og de som velger annerledes er fortsatt mål for hans kjærlighet. En nasjon som bygger på de kristne verdiene, kan ikke gå på kompromiss med en slik verdi. Gud vil at vi skal bruke det samme mål av raushet som han selv bruker.
Livssynsåpenhet er ikke naivt, men det blir veldig naivt dersom dette blir ensbetydende med at vi skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne grunnverdier. Det er naivt hvis «livssynsåpent» bare er et honnørord som skal legitimere offentlig regulering av trossamfunnenes indre forhold. Signaler i utvalgets rapport kan tolkes i den retning.
I Frelsesarmeen har vi hatt kvinnelige ledere i snart 150 år — men hvorfor skal for eksempel menigheter som ikke oppfyller kravene til likestillingspolitikk risikere å miste trossamfunnsmidlene? Er samfunnet vårt «livssynsåpent» bare så lenge trossamfunnene heier på kjønnsnøytral ekteskapslov? Er samfunnet i det hele tatt livssynsåpent dersom det offentlige skal bestemme hvem som skal være demokratisk valgbare til lederposisjoner i trossamfunnene? Selv er politikerne etter en serie skandaler forståelig nok blitt relativt kresne med hvem som er valgbare i deres egne partier — skal ikke trossamfunn også kunne stille krav?
Det er enkelt å gi sin tilslutning til utvalgets åtte prinsipper for en livssynsåpen tros- og livssynspolitikk. Men hvem skal for eksempel ha makt til å definere hva som er krenkelse av andres rettigheter og friheter? Skal jeg som predikant ikke ha lov til å si noe om at grådighet er synd fordi jeg dermed krenker det som enkelte betrakter som sin soleklare rett og frihet? Selvfølgelig ble Herodes krenket av Døperens fordømmelse av hans levesett. Det kostet Døperen hodet. Men samfunnet han levde i hadde heller ikke erklært seg livssynsåpent. Skal det livssynsåpne samfunn ha rom for en helvetestale av en ny Hallesby, eller er det for mange som føler seg krenket?
Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener at fordømmelse av synd og forkynnelse av helvete er den beste formidlingen av et godt og frigjørende evangelium. Samtidig tror jeg på en Gud som står på de fattige og marginali-sertes side. Da er det utenkelig for meg å se ham tilbake i samfunnet med et mål om å være politisk korrekt, og tie i frykt for å krenke dem som kynisk utnytter og utbytter andre. Det rammer for eksempel dem som bevisstløst går for den billigste varen uten å sjekke hvor og under hvilke forhold den er produsert. Det rammer meg.
Leder i Krigsropet #22 2013 - PDF
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar