Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

torsdag 10. oktober 2013

Et år i Vik i Sogn

I forbindelse med at Frelsesarmeen feiret 100-års tilstedeværelse i Vik, ble tidligere korpsledere invitert til feiringen høsten 2013. Selv om jeg bare var leder året 1977-78, var det et begivenhetsrikt år på veldig mange måter. Jeg har mange gode minner, og det var et år med en bratt læringskurve for en ung leder på 21 år som anla skjegg for å se litt eldre ut.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- skjønnheten i norsk natur, og stedet som det alltid er godt å komme tilbake til og få bekreftet hvor vakkert det er.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at jeg ikke er en ensom ulv. Da jeg ankom i august sa jeg til mine foreldre: ”Her er det flott, men jeg kan ikke bo her alene, jeg gifter meg til jul!””Med hvem da?” spurte de. ”Aner ikke” svarte jeg, ”men det ordner Herren!”. I september fikk jeg besøk av en kamerat fra Bergen. Sammen med ham kom ei jente som jeg så vidt hadde rukket å bli litt kjent med fordi vi gikk i samme menighet i Bergen i tre måneder tidligere på året. Da vi ble alene fordi kameraten min gikk på toalettet – fridde jeg og fikk ”ja”. Av diverse grunner ble det ikke giftermål før i februar. Det var en lykkelig dag da jeg fikk min Magna. Og forloveren min var et selvfølgelig valg – det måtte bli han som sto nærmest meg i arbeidet i Frelsesarmeen det året – og som fortsatt står på, Osvald Risløw!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- nye lukter. En dag på høsten luktet det over hele bygda. Den minnet meg om ullsokken jeg hadde lagt til tørk ved peisen og som nesten tok fyr. Jeg så røyken og fulgte den til kilden og fikk et lite sjokk. ”Smalahåve” kalte de det, og ”loytenanten lyte smaka!” – jeg orket ikke tanken, men angrer i dag. Smalehåve er nydelig!

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at den viktigste Kommandøren i Vik ikke var en offiser på Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo, men rutebåten som går på Sognefjorden i sommerhalvåret. Men jeg skulle likevel møte opp når Kommandøren kom. Og der stod jeg, noen ganger med trekkspill, andre ganger med gitar og sang. Ofte alene, men noen ganger kom det med en soldat eller to. Evangeliet ble sunget. Noen fikk en hilsen, og ikke sjelden var det noen som ga en skjerv til Frelsesarmeens arbeid.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at å være tilknyttet en manuell telefonsentral (med nummer 62) kan være nyttig. Jeg hadde vært en tur på Frelsesarmeen i Sogndal og tatt trappen opp til andre etasje i ”firsteg” og stor fart. Kryssbjelken så jeg ikke, men jeg husker ”akustikken” da hodet traff bjelken. Jeg så stjerner og sank sammen, men besvimte ikke. Jeg gikk ikke til lege, men etter nesten fjorten dager ringte en hyggelig kvinne fra sentralen: ”Eg veit du he vore heima, men du svara ikkje telefonen – e´du veik?” – Nei, jeg følte meg egentlig OK, men når jeg begynte å tenke etter, var det veldig lite fra de siste dagene som jeg husket – hadde jeg vært ”borte”? Jeg gikk til lege, og ble sendt med taxi til røntgen i Lærdal. Taxien venta til turnuskandidaten hadde kikket på bildene: ”Nei, alt ser fint ut!” – og litt flau, men glad kjørte jeg tilbake sammen med den hyggelige kvinnen som kjørte taxien.

Neste formiddag ringte legen meg: ”De har hatt røntgenmøte på sykehuset. De sier at du har hatt hjerneblødning. Det kommer en ambulanse og henter deg om et kvarter. Du skal til Haukeland sykehus i Bergen!”

Ambulansen kom og jeg fikk avgjøre selv om jeg ville ligge bak eller sitte foran med sjåføren. Jeg valgte å sitte foran. Blålysene ble slått på og det gikk fort over Vikjafjell. Da vi nærmet oss Voss, spurte sjåføren om jeg var sulten. Nei, det var jeg ikke, men ”Er du?” spurte jeg. ”Jeg har ikke spist i hele dag” var svaret. ”Stopp og spis i Voss!” sa jeg. Og slik ble det. Vi ankom med blålys inn hovedgata. Stoppet utenfor en kafé, av med blålysene, og inn toget sjåfør og ”pasient”. Da sjåføren hadde spist sin middag gikk ferden videre – fortsatt med blålys, og vi kom trygt fram til Haukeland. Der ble det grundige undersøkelser som bekreftet at jeg hadde hatt hjerneblødning, men at blodansamlingen ikke var så stor at de mente det var nødvendig å operere, og at jeg neppe ville få varige mén. Noen har fra tid annen tvilt på den konklusjonen, men jeg er takknemlig for at jeg var i et lite og tett samfunn som hadde omsorg for en ung mann som bodde alene da ulykken var ute.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det å være offiser i Frelsesarmeen betyr at du må gjøre ting du aldri hørte om på offisersskolen. Dyrlege Tor Wang var soldat i Frelsesarmeen, og da jeg møtte ham på ferja mellom Hella og Vangsnes på vei hjem til Vik, tilbød han meg skyss. ”Jeg må innom en gård på veien, men du kan være med!” fikk jeg beskjed om. Jeg hadde vært med før, men da hadde jeg ikke vært i uniform. Vel framme på gården hjalp jeg til med å ta utstyr fra bilen og inn i fjøset. Jeg skjønte hva jeg gikk til for det var jeg som bar ”kalvekroken” – det var en kalv som ikke ble forløst. Det tok litt tid og det måtte dras, men kalven ble født og levde. Og lykkelig kunne vi sette oss i bilen og kjøre mot Vik. Jeg var ikke like lykkelig da jeg kom hjem og kjente lukta i uniformen. Smalahåvene lukta faktisk bedre.

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det er mulig å forstå alle mennesker dersom jeg bare konsentrerer meg. Det var ikke helt lett å forstå Vikjamaolet i begynnelsen. Det gikk forholdsvis greit når folk snakket direkte til meg, men om to eller flere fra Vik snakket sammen, var det nesten umulig. Jeg oppdaget at juniorsoldatene ikke visste noen ting om disiplene, men kunne veldig mye om læresveinane. Jeg måtte først lære, før jeg kunne lære dem. Da jeg få år etter at jeg hadde forlatt Vik sammen med Magna fikk ordre til Island, var kjennskapen til Vikjamaolet en uvurderlig hjelp når vi skulle lære islandsk. På Island fikk jeg også bekreftet den neste oppdagelsen, for

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at navnetradisjoner er viktige. Det var mange som bar samme navn. På Frelsesarmeen hadde vi for eksempel mange eldre som het Brita. Da jeg var på besøk hos en av dem – jeg tror det var Brita ”i Skulen”, men jeg kan ta feil, for det var som sagt mange med samme navn, kunne Brita fortelle at hun hadde en søster som også het Brita. I tillegg hadde hun to brødre med samme navn – tro om ikke det var Anders (?). Jeg trengte en forklaring. Den var selvfølgelig både enkel og logisk. Tradisjonen med å kalle opp etter besteforeldrene ble fulgt til punkt og prikke. Britas farmor og mormor het selvfølgelig ”Brita” og farfar og morfar het ”Anders”. I søskenflokken ble de skilt fra hverandre med forstavelsene ”Vetle- ” og ”Store-”. Genialt!

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at minnesamvær er viktige. Sogningen og frelsesoffiseren, brigader Olav Loftesnes, ledet velkomstmøtet mitt til Vik i Sogn den 10. august 1977. Det var første gang jeg møtte denne herlige personligheten som jeg hadde hørt så mye om. Han gjorde et uutslettelig inntrykk, og jeg kunne ha skrevet en artikkel bare om mitt første møte med ham. Før han dro tilbake til Sogndal sa han: «Eit godt raod loytenant: ’Gao pao minnestondene’»

Og det gjorde jeg. Der ble jeg kjent med ”vikjinden”. Det ble gjerne slik at presten, Leif Paus, forrettet i gravferden, mens jeg ofte ledet minnesamværet og sto for musikken. Brigader Loftesnes visste hvordan man skulle nå fram til sogningene. Møtet med Leif Paus lærte meg også noe mer:

Det var året da jeg virkelig oppdaget

- at enhet er viktigere enn enighet. Selv om Leif Paus og jeg var klar over at vi teologisk hadde forskjellig syn, lot vi uenigheter ligge og kunne samarbeide. I fastetiden hadde vi møter sammen. Det var gjerne slik at jeg ledet og sto for musikk, mens Paus prekte. Vi hadde flere slike møter rundt om i distriktet, og på vei hjem en kveld tok jeg opp dette med at vi hadde forskjellig ståsted. ”For få år siden, før din og min tid her, var det litt vanskeligheter mellom kirken og Frelsesarmeen da offiserene lot være å døpe barnet sitt” sa jeg, ”både du og jeg er glad for samarbeid, men hvorfor er det viktig for deg?” Svaret han ga, kommer jeg aldri til å glemme: «Det står i Hebreerne 12:14 ’Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren’ – det tror jeg på. Jeg ønsker å jage etter fred med alle og etter helliggjørelse, for jeg vil se Herren!» sa Leif Paus. Vi delte også andre interesser:

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- at det var viktig å være med i bygdas vanlige aktiviteter, så jeg ble med i Vik idrettslag. Jeg var ingen typisk atlet, men hadde litt fart i kroppen og kunne holde ganske god fart på distanser opp til 400 meter. Det var flott nivå på idrettslaget på 70-tallet. ”Vårens vakreste eventyr” (Holmenkollstafetten) samlet veldig mange lag allerede den gang – og Vik hadde plass i eliteklassen. Egentlig en kjempeprestasjon. Jeg kom meg aldri dit. Det var problematisk å være borte på søndager, men jeg fikk være med å løpe Breimstafetten. Jeg tror det var slik at ”Frelsesoffiseren” tok imot pinnen fra ”presten” og ga den videre til ”lensmannen”. Ganske morsomt.

Lederen for laget kommenterte ved en anledning: ”Det er så greit når du og presten er på treningen for da slipper vi den ufine praten i garderoben…”

Det var året da jeg virkelig oppdaget
- hva konflikthåndtering er. Vi hadde en plakattavle utenfor Frelsesarmeen. Den hadde glassdør. Den var et ”yndet mål” for stein- og snøballkasting. Jeg skiftet glass en gang selv. Neste gang det skjedde hadde ”synderen” blitt oppdaget. Lensmannen kom og leverte gutten på døra. Under den ene armen hadde gutten ny glassrute og i den andre hånda en boks med kitt. Lensmannen tok rammen med inn og sammen sto vi og så på at gutten kitta på plass glassruta. Genialt. Åtte år senere begynte jeg på sosialhøgskolen og lærte om at kommuner måtte opprette konfliktråd og sørge for at forseelser ble oppklart og ”sonet” umiddelbart for det var det beste for alle parter. Jeg visste det – jeg hadde jo bodd i Vik. Etter episoden med ”soning på stedet”, var det ingen som rørte plakattavla.

Det var da året jeg virkelig oppdaget
- at det ikke er alt jeg har lyst til å lære som jeg behøver å lære. Jeg hadde nemlig fått meg ei hånddukke. Den var nyttig for vi hadde masse barnearbeid både på korpset, i Ovrisdalen og Bødalen. Hånddukka var alltid et populært innslag, og jeg tenkte jeg kunne få enda mer ut av den dersom jeg lærte meg buktaling. Jeg fikk tak i ei lærebok om emnet og satte i gang. Vokaler går veldig greit. Konsonanter er en litt større utfordring – særlig leppelydene. ”B” er marerittet. Da skal man legge tungen mot ganen og si: ”D” men forme munnhulen slik at den høres ut som ”B”. Jeg øvde og tenkte at nå har jeg det. Første forsøk var i Bødalen. Jeg lot håndduka si: ”Det er så kjekt å være her i Bødalen” – men det ble selvfølgelig til Dødalen. Siden den opplevelsen har jeg lagt Duktalingen på hylla, og jeg tror ikke at livet mitt har blitt fattigere av den grunn.

Men det hadde det vært om jeg ikke hadde hatt et år i Vik. Dette er bare et lite knippe av minner. Det er mange, mange flere og mange av dem handler om enkeltmennesker, dype samtaler, gode møter, rause øyeblikk, morsomme påfunn, godt kameratskap og masse velsignelser. Må Gud velsigne Vik og folket som bor der.


-------------------------------------------

Publisert i Pridlo #2 2013 - 30. årg s. 8 - 20

Bildet som illustrerte mitt innlegg

Fv:  Marta Vik, Magna, jeg og Osvald Risløw

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar