Herre, kan du tilgi oss når vi vet hva vi gjør?

Det var rørende å lese Paal Andre Grinderuds takk til TV-verten Ragnhild Sælthun Fjørtoft i fredagens Vårt Land.

Forhåpentlig har Paal-Andrés beretning fra virkeligheten en sterkere virkning i dagens debatt om liberalisering av alkohollovgivningen, enn stadige referanser til forskning som viser at det er tydelig sammenheng mellom tilgjengelighet på alkohol og skadevirkningene for enkeltindivider og samfunnet som helhet. Slik verifisert informasjon ser ut til å dunste bort som alkoholen i en kokende rødvinssaus for dem som nekter å la kunnskapen om alkoholens skadevirkninger påvirke eget forbruk.

Forundrer. 

Det forundrer meg at et ledende regjeringsparti med et så sterkt fokus på skole, utdanning og forskning blir selektiv i sine valg i forhold til hvilken forskning de vil lytte til. Hva trenger vi da forskning til? Det kan være beleilig for det offentlige å kunne saldere forskningsposten i nasjonalbudsjettet, for vi kommer garantert (av forskningen riktignok) til å trenge mer midler i rusomsorgen i framtiden. Frelsesarmeen er klar for utfordringen, men kunne ønsket seg mer støtte på forebyggingssiden.

Er liberaliseringen et resultat av at vi voksne føler at drikkekulturen vår er truet? Trenden i mange ungdomsmiljø går i motsatt retning. Det er «ut» å drikke alkohol. Ungdomsopprør er alltid ubehagelige fordi de utgjør en form for samfunnskritikk. Og «samfunnet» har alltid sine mottiltak, enten det er tanks på Den himmelske freds plass, eller liberalisering av alkohol-lovgivningen for å få de unge tilbake til den rådende drikkekulturen.

Drikkepress. Det er mulig at jeg ikke kan framlegge empiriske data for hva som er rådende drikkekultur, men med relativt lang erfaring som avholdsmann, er det ufattelig hvor mange ganger jeg har opplevd press til å drikke. Jeg kan underskrive på beretningene i Vårt Land 16. juni.

Et slikt press vil neppe bli mindre når jeg bare blir «nødt til å smake det nydelige gårdsbrygget».  Det skulle jeg gjerne ha gjort. Jeg liker øl, men velger den alkoholfrie varianten. Det gjør jeg i solidaritet med dem som sliter med alkohol-problem og ikke minst med dem som ufrivillige får sine liv ødelagt av et familiemedlem som nå, ved politikernes hjelp, får enda lettere både informasjon og tilgang til det som har lagt livet i ruiner. Jeg kan bare be Herren om tilgivelse på tross av at vi vet hva vi gjør.

Publisert i Vårt Land 17. juni 2014