Da jeg ble en Jesu disippel fikk jeg et veldig klart mandat. Det er så tydelig at vi på norsk kaller det for «Misjonsbefalingen», hvor Jesus sier:
«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt 28,18-20)Dette var gyldig for disiplene den gang, og gjennom 2000 år med kirkehistorie har det vært mandatet til alle kristne. Vi har en gudgitt lisens til å vitne om Guds kjærlighet slik den blir vist i Jesus. Gjennom historien har det vært gjort mange forsøk på å inndra denne lisensen. De aller første kristne opplevde det umiddelbart. Det høye råd i Jerusalem påla disiplene å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. Peters respons vil være en kristens svar også i 2014:
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg 4,18-19).I møte med regimer som har lisens til å drepe, har kristne til alle tider fått lide for sin tro, ofte med martyrdøden som følge. I dag synes det å være en ny bølge av henrettelser av kristne i mange deler av verden. Det hadde vært så enkelt om vi kunne skjule korset, tie om det vi har sett og hørt, og se bort Bibelens ord om at vi er Herrens vitner. Men det er helt uforenelig med den kristne tro. Den gode nyheten om at kjærligheten og det gode seirer over det onde må formidles.
Da blir det helt uforståelig at myndighetenes enkle løsning for asylsøkere som har konvertert til kristen tro er: «Du kan leve ut din tro i hemmelighet når vi nå sender deg tilbake.» Det er en stadfestelse av at besluttende myndighet mangler innsikt i egen kultur og hva kristentro egentlig handler om: Nestekjærlighet i ord og handling. At dette i disse dager også er situasjonen for mennesker som er med i Frelsesarmeen og som bærer uniformen i all offentlighet, gjør det til et enda større paradoks. Hvem kan forestille seg en usynlig og stum Frelsesarme?
Og hvordan kan et offentlig forvaltningsorgan tenke at det er greit å trekke tilbake — ikke bare en «lisens» — men en gudgitt befaling om å vitne? Selv om asylsøkeren skulle adlyde «organet» mer enn Gud, hvordan kan det samme «organ» vite at konverteringen ikke allerede er vel kjent i asylsøkerens hjemland? Men et «organ» mister sikkert ikke nattesøvnen når en asylsøker sendes tilbake til et land hvor det eksisterer en religiøs lisens til å drepe en konvertitt.
Om du tror at jeg er så naiv at jeg ikke vet at noen misbruker «konverteringsmuligheten», så tar du feil. Men veldig mange er ekte, livsforvandlende omvendelser til en tro med lisens til å formidle liv i stedet for død. En tro Norge gjennom snart 200 år har sendt mennesker ut i verden for å formidle. Nå kommer verden til oss, og vi er fortsatt noen som misjonerer her på «berget» — vi er nødt til det, for Jesu kjærlighet tvinger oss. Mennesker kommer til tro. Vi ser med uro at asylsøkere med en aktiv kristen tro utvises fra Norge. Det er veldig trist om norsk forvaltning skulle føre til at martyrstatistikken øker mer enn den allerede gjør.
Publisert i Krigsropet #44 2014 - PDF
Krigsropet #44 2014 i Nasjonalbiblioteket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar