Frelsesarmeens nyoppstartede arbeid i Bulgaria startet som en drøm, bokstavelig talt.
Tekst: Stine Frimann
ENGLISHI 2015 hadde oberst Jostein Nielsen en uvanlig drøm. I drømmen så han så levende at det var feiring og med hornmusikk og det hele, fordi Frelsesarmeen hadde etablert seg i Bulgaria. Kunne det være at det var meningen at Frelsesarmeen skulle gjøre nettopp det?
– Jeg har opplevd mange ganger at Gud har talt til og gjennom meg, men aldri i noen drøm, sier Jostein Nielsen.
Det vil si, aldri før denne aprilnatten i 2015. Samme dag hadde det blitt annonsert at han og kona, oberst Magna Våje Nielsen, hadde fått ny ordre. De skulle snart reise til Moldova som ledere for Øst-Europa-territoriet, som består av Moldova, Georgia, Ukraina, Romania og utbryterregionen Transnistria. Den natten hadde han den samme drømmen om Bulgaria flere ganger. Var dette faktisk noe annet enn en vanlig drøm? Han fortalte Magna om drømmen, og begge tolket det slik. Men kort tid etter befant de seg i Moldova, hvor de bodde de første månedene blant kasser i en liten leilighet, og en krevende jobb tok det meste av oppmerksomheten.
– Det gikk lang tid før vi begynte å tenke på Bulgaria igjen, forteller Magna.
Men så begynte den ene tingen etter den andre å skje, som brakte teamet Bulgaria tilbake på banen. For eksempel gjorde tilfeldighetene at de fikk kontakt med en mann som hadde tatt seg en svipptur til Moldova fordi det var så billige billetter dit, og som det viste seg at hadde eiendommer og kontakter i Bulgaria og gjerne ville hjelpe. Han endte med å introdusere Jostein og Magna for sin advokat i landet, som ble den som hjalp til med å få ordnet registreringen de trengte for at Frelsesarmeen skulle kunne etablere seg der.
De fikk også mange bekreftelser på at Frelsesarmeen var velkommen og ønsket i landet.
– Vi skulle til Aten for å delta på et møte for ledere i Europa, og bestemte oss for å kjøre dit. På veien stoppet vi i Sofia i Bulgaria, forteller Magna.
– Vi hadde på forhånd fått kontakt med noen ledere fra den evangeliske allianse i Bulgaria, og avtalte et møte med dem. Da vi traff dem, ble de veldig begeistret og sa “Nå har vi ventet i 20 år på at Frelsesarmeen skulle komme til Bulgaria!”. De var så glade for at vi nå endelig hadde begynt å tenke på det, smiler hun.
Bitene faller på plass
Møtet fant sted i den første evangeliske kirken som ble etablert i Bulgaria. Kirkelederne de møtte der spurte om det var noe de kunne hjelpe til med, og Jostein fortalte at de nok ville trenge en juridisk adresse for å bli registrert i Bulgaria, for det var ikke aktuelt å komme før registreringen var i orden.
– Da fikk vi lov å bruke adressen til denne kirken, sier Jostein.
Neste gang Jostein var i Bulgaria, tok han inn på et hotell han hadde fått anbefalt. Han hadde avtalt å møte noen der, og satt i lobbyen og ventet i full uniform.
– Det var en godt voksen mann som var pikkolo der. Han kom bort og kommenterte at “din uniform er jo finere enn min!” og lurte på hva slags uniform det var.
Jostein forklarte litt om Frelsesarmeen på engelsk, og spurte om mannen hadde hørt om Frelsesarmeen før. Det hadde han ikke.
– Jeg prøvde å forklare litt mer. Jeg spurte om han kanskje kunne russisk, det viste seg at han snakket det flytende. Jeg kan også russisk, så da fikk jeg forklart mer om Frelsesarmeen og hva vi holdt på med. Mannen sa at “når dere kommer til Bulgaria, så stiller jeg opp som deres første frivillige!”.
Jostein dro av gårde til møtet han skulle på, og da han kom tilbake, var pikkoloen der fortsatt.
– Han kom bort til meg, ga meg en lapp og sa “Jeg mente det jeg sa i stad. For å vise at jeg mener det har jeg skrevet ned adressen og telefonnummeret mitt her.” Dette er bare noen eksempler på opplevelser vi hadde som gjorde at vi visste at ting kom til å legge seg til rette. Man ser ikke alltid hvordan det vil ordne seg, og lurer på hvordan det skal skje. Men det skjer. Det er det som er så spennende oppi dette!
Lokalt eierskap
Arbeidet med å etablere Frelsesarmeen i Bulgaria er nå i gang. I første omgang etableres det kontor i hovedstaden Sofia. Når arbeidet er i gang der og folk engasjerer seg, kan det ekspandere videre til andre byer. Håpet er å ha tre livskraftige korps (nærmiljøkirker) og tre utposter innen fem år. Men hvor disse korpsene og utpostene skal være, hvilken profil de skal ha og hvordan arbeidet skal drives, vil Jostein og Magna ikke ha noen som helst mening om.
– Det er veldig lite fruktbart om man kommer utenfra og plasserer noe i et land, som kanskje ikke passer. Vi må se hva som er behovet og hva folk er interessert i å delta på, alt må være lokalt forankret, forklarer Magna.
De fleste Frelsesarme-korps driver ulike typer hjelpearbeid og sosialt arbeid, og Bulgaria blir neppe noe unntak. Men Jostein og Magna ønsker at korpsene skal etableres først, ikke hjelpearbeidet.
– Man blir gjerne til det prosjektet man først kommer med. Kommer vi inn med rent hjelpearbeid, så blir vi oppfattet som et slags Røde kors, folk vil forbinde Frelsesarmeen bare med det. Derfor tenker vi at vi etablerer korps først. Og så kommer sosialt arbeid mer som et resultat av hvem vi er, utfra behovene vi ser etter hvert, forklarer Jostein.
Samtaler over kaffekoppen
Oppskriften på å starte et arbeid i et nytt land hvor mange kanskje aldri har hørt om Frelsesarmeen før er ganske enkel: Man prater med folk.
– De som skal lede arbeidet i Bulgaria kommer til å starte med å snakke med folk de får kontakt med i ulike sammenhenger. Invitere på en kaffe og en prat om Bibelen rundt bordet, sier Magna.
Og heldigvis skal arbeidet ledes av et par som er gode til akkurat det: Eduard og Inna Lebedev.
–Særlig Eduard har en utrolig evne til å få kontakt med folk og fortelle dem om tro, smiler Jostein.
Han og Magna hadde kjent Inna i et par år, men møtte Eduard første gang i 2007. Da var det ingenting som tydet på at Eduard skulle bli offiser og lede en ny satsning i Frelsesarmeen.
– Vi var på besøk hos et korps i Dubăsari i Transnistria. Korpslederen der spurte om vi kunne be for sønnen hans, som hadde kommet ut av fengsel samme dag. Det var Eduard. Den gangen var han ikke kristen, selv om han er sønn av en som var korpsleder. Han hadde levd et tøft liv, det er en kultur i Øst-Europa der det å havne i fengsel sees på som noe tøft. Eduard havnet i ungdomsfengsel allerede som 14 åring, og sonet en dom på 4,5 år.
Det var denne dommen Eduard var ferdig med å sone akkurat den dagen Jostein og Magna var innom. De ba for ham, og for noen andre som var der, deriblant Inna, som senere ble gift med Eduard. De to ble soldater, og deretter offiser. Og nå er ringen sluttet, ved at akkurat de skal lede Josteins «drømmeprosjekt» i Bulgaria. Det er en jobb de skal gjøre sammen med et svensk offiserpar, Erik og Kathleen Johansson, som skal være med i pioner-teamet på fire. Også det la seg ganske utrolig til rette, kan Jostein fortelle. Han og Magna deltok på Frelsesarmeens kongress i 2019. Mens de var der, kom beskjeden om at registreringen i Bulgaria endelig hadde gått i orden, og de kunne for alvor begynne å planlegge oppstarten. Dagen etter deltok de på et møte der, og Jostein gikk bort for å hilse på et par han aldri hadde sett før. Han og Erik fant raskt ut at de begge delte et spesielt forhold til Øst-Europa.
– Erik hadde vært mye i flere land i Øst-Europa. Vi ba sammen under et møte og under bønnen sa jeg plutselig “Er det dere som skal være med og åpne arbeidet i Bulgaria? Det er selvsagt ikke jeg som bestemmer dette, men er det dere?”. Svaret kom kontant: “Ja, det er nok oss”, forteller han.
Det tok et år før de var godkjent for tjenestegjøring i landet, men i fjor høst var de på plass i Bulgaria for å starte arbeidet. Foreløpig alene, for Eduard og Inna kunne ikke reise dit til planlagt tid på grunn av koronarestriksjoner. ¨
Ønsker partnere
Nå som Josteins drøm har blitt virkelighet, håper han og Magna at mange har lyst til å være med og støtte den videre, som det de kaller “Pionerpartner for Bulgaria”.
– Vi tenker at dette er folk som ønsker å støtte arbeidet i Bulgaria spesielt, ved å forplikte seg til å be for arbeidet og gi et fast månedlig beløp. I første omgang tenker vi dette for fem år framover. Men det betyr ikke at man må forplikte seg til å støtte arbeidet økonomisk i fem år, kanskje kan man forplikte seg for ett år av gangen. De som blir med, bestemmer selv hvor mye de vil bidra med i måneden, sier Jostein.
– De som blir med på dette er nok folk som har litt interesse av hva som skjer i Bulgaria, følger litt med og følger med i bønn. Da blir det noe litt mer enn bare en tilfeldig pengegave, man får litt mer eierskap i det, legger Magna til.
Og nettopp det personlige eierskapet er hovedgrunnen til at de to ønsker å få enkeltpersoner med som støttespillere for arbeidet i Bulgaria.
– Det ville ikke være vanskelig å få et territorium i Frelsesarmeen til å påta seg ansvaret for å drifte Bulgaria i fem år. Men når de fem årene da er ute så er det ikke noe personlig forhold til noen. Men hvis det er noen trofaste sjeler som tenker at dette er viktig å støtte, så kommer de til å be resten av livet sitt for Bulgaria, mener Jostein.
Frelsesarmeen har allerede sørget for at det er midler til det grunnleggende man må ha på plass, som husleie og lønn til dem som skal lede arbeidet.
– Men jo mer vi får inn fra private givere, desto mer vil vi få gjort. Vi kommer veldig langt med hver eneste person som melder seg som pionerpartner, avslutter Jostein og Magna.
Har du lyst til å være med som pionerpartner?
__________________________
Publisert i Krigsropet # 3 2021
