Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

fredag 1. juli 1988

«Hu' ligge' på straen og e' SPRUKKEN I BEGGE ENDAR!»

Noen tanker om Frelsesarméskutas ferd mot den himmelske strand. 

I min barndom — før jeg ble kjent med det fjernsynet kaller reprise, var det noe som var helt sikkert. Hvis det skulle være speiderdemonstrasjon på Frelsesarmeen eller juleavslutning på skolen, så kom sketsjen: «God dag, mann, økseskaft!» —alltid like vellykket. Overskriften er hentet derfra, og jeg har overført bildet på FA. Allegorien må ikke tøyes dit hen at jeg tror at Frelsesarmeen er lekk på syndens hav og vil synke fordi det er synd i våre rekker. Nei, den slags fabuleringer overlater jeg til moralistene blant oss (og de er mange, for moralister er også konformister — se under).
Frelsesarméskuta vil nok nå den himmelske strand, men den lekker i begge ender. Lekker i inntaket av nye offiserer, og de få som blir offiserer, lekker ut etter kort tid.

LEKKASJE 
Begrepet «lekkasje» i en organisasjon (trossamfunn) er ikke noe jeg har funnet på. Det er en formulering religionssosiologene bruker. I et kapittel kalt: «Frikirkene — lekkasje og vedlikehold» sier Pål Repstad: «Til tross for at et trossamfunn naturlig nok vil sørge over sine frafalne, ligger det en slags mekanisme for ideologisk og sosial stabilitet i disse lekkasjene. Det er alltid de konforme som blir igjen og fører arven videre». (1)

Hva er konformitet?
Jeg vil forklare ordet med en konfrontasjon min søster fikk som syv-åring etter en omflakkende offisersbarnstilværelse . Da hun nærmet seg sin nye «venneflokk» ble hun møtt med ordene: «Hvis du vil leiga med okke, må du snakka sånn så me gjere!» - Det er konformitet-press - bli som oss!
Et slikt konformitet-press i Metodist-kirken var grunnen til at vi i dag er en Frelsesarmé.

HVORFOR LEKKASJE
Når vi så i dag skal prøve å forklare manglende tilsig og økende avgang på offiserer, er det fristende å gjøre det til et åndelig problem. På den måten skyver vi ansvaret fra oss og over på Gud. Samtidig setter vi et spørsmålstegn ved deres åndelighet som nøler med å reise ut, eller som står i ferd med å slutte. Kommandør Madsen er klar over at dette er en lettvint konklusjon, men sier likevel «at når vi ser etter bedre metoder og nye veier, søker Gud mennesker og kan forvandle og fornye» (2). Hvorfor stiller man aldri spørsmål ved konformitet-presset? I utgangspunktet krever Frelsesarmeen større konformitet av sine medlemmer enn noen annen kirke. Jeg tenker da på bruken av uniform, det faktum at vi er en internasjonal bevegelse osv., og det er ikke disse tingene jeg er interessert i å sette et spørsmålstegn ved.

Men en del av de korpsene som er i ferd med å «dø», har soldater som representerer følgende holdning: «De som kommer hit (også ungdommer fra gata) må oppføre seg slik som oss og bli som oss, hvis ikke kan de gå et annet sted!» Jeg kunne nevne flere korps — og for dem som begynner å lure på hvor jeg har vært stasjonert, kan jeg si at flere ligger utenfor mitt «karrière-område».
Er det ikke en selvfølge at korpset dør når soldatene har denne holdningen? Gjelder ikke den samme selvfølge også for offiserskorpset? Når det gjelder barneoppdragelse (les offisersoppdragelse) og grensesetting, sier psykologen at det er viktig at barna får klare grenser der hvor det betyr noe at det er klare grenser. Man må ikke slite seg selv og ungene ut med « Nei, nei!» og «Huff, huff!» på områder som egentlig er uvesentlige. Gjør man det, skjønner ikke barna vitsen med de egentlige grensene. (3 og 4) (Balansegangen mellom hva som er viktig og hva som er uvesentlig kan være vanskelig og litt av en utfordring for en far.)

UNØDVENDIGE PRESSOMRÅDER 
Men nå til det konformitet-press som hviler på offiserene, og som jeg mener er et unødvendig press - et press på uvesentlige områder. Jeg nevner kort:

- «Slit deg ut - det gjorde vi, og det var en herlig krig - det er ingenting som feltet!»
Det er ikke legitimt ikke å ha mye å gjøre. Ens åndelighet blir regnet som proporsjonal med ens aktivitetsnivå.

- «Gift dere slik som vi gjorde. Det var så fint med de 200 milene og de fire årene vi ventet.»
I dag er de fleste forsvarere av familien som institusjon overlykkelige over at det fortsatt finnes unge som ikke vil leve papirløst. Men Frelsesarmeen gjør det fortsatt vanskelig for offiserer/kadetter som velger å gifte seg framfor å leve sammen seksuelt til Frelsesarmeen finner for godt å innvilge søknaden om ekteskap.

- «Offisersfrue, vær din mann underdanig - støtt din mann i hans arbeid, slik vi offisersfruer har gjort før deg!». Det største hykleriet Frelsesarmeen i dag er eksponent for, er påstanden om at hos oss er det likestilling. Kanskje det er slik mellom de ugifte kvinnene og mennene - det er ting som kan tyde på det, en kvinnelig general som ikke er en Booth osv.
Når jeg likevel tenker på alle de talentene Frelsesarmeen har gravd ned i alle de årene de gifte kvinnenes ressurser er blitt oversett, så må en lure på hvordan det vil gå den utro tjener. Det er greit at ekteparet kan dele oppgaver seg imellom på korps, men når korpstiden er forbi, er det kun mannens karrière det ble tenkt på. Den gifte kvinnen har gjennom årene meldt seg til tjeneste og har fått vaske noen gulv mot en bussbillett.
Heldigvis er det bedring å spore, men likestilling får vi ikke i Frelsesarmeen før vi får en gift kvinne (ikke enke) som general.

- «Ta imot den håpløse ordren — det gjorde vi da vi fikk ordre til . . . - det ble til stor velsignelse!» Det sier de som ikke slutter i den «håpløse ordren». Jeg skal ikke sette spørsmålstegn ved beordringssystemet som helhet, men det er i ferd med å bli uthult. Det skjer forskjellsbehandling —også de som har fått de «gode ordrene» er enige i det. Er ikke det viktigste for FA å få besatt en del poster? Er det mulig å spørre offiserene om egne interesser og planer og hvordan disse eventuelt kan la seg forene med oppgaver for Frelsesarmeen? Høyst sannsynlig ville den enkeltes private planer og interesser komme Frelsesarmeen til nytte og gagn på sikt. Glem ikke den gifte kvinnens planer og interesser!

Det er flere ting jeg kunne ha nevnt, men det kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Noen vil kanskje oppfatte dette som et angrep. Men jeg har ikke ønske om å torpedere Frelsesarnaskuta, men vil forsøke å være med å tette der den er lekk. Dersom du, kjære leser, fortsatt henger med i mine skriverier, kan du jo ta det som et godt tegn at dette er kommet på trykk.
--------------------------------
Noter:
(1) Repstad P.: «Minoriteter i Norge» i «Det norske samfunn» red.: Alldén, Ramsøy og Vaa Gyldendal forlag 1986  s. 66 
(2) Madsen E.: «mer enn et bønneemne!» i «Frelsesoffiseren» nr. 1/2 1988 s. 3 
(3) Olson W.: «Barn og unge mennesker i vekst og utvikling» Ansgar forlag 1984. 
(4) Campbell R.: «Er du glad i meg? — En bok om barns behov og foreldres ansvar». Prokla-Media 1982. 

Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 4 - 89. årg. Juli-Aug.-Sept. 1988 s. 72

NB - en oppfølger til denne artikkelen ligger som neste blogg:

« . . . MEN DERFOR FLYTER DEN ENDA . . . »

Overskriften henspeiler på Frelsesarméskuta, og artikkelen er ment som en oppfølger etter mine synspunkter som var på trykk i forrige nummer av Frelsesoffiseren (her i blogg-innlegget over). Den nevnte artikkel fokuserte på konformitet-presset i organisasjonen vår og hvordan det kan ha betydning for lekkasje i inntak av offiserer og den store avgangen. Det er alltid et dilemma hvor vidt man skal fokusere på negative sider — et dilemma som ikke bare eksisterer innen FA, men også innenfor enhver organisasjon som sliter med bemanningsproblemer.

Her et eksempel fra et offentlig sosialkontor: «Arbeidet er krevende og belastende. Men når vi selv ensidig fokuserer på elendigheten, bidrar vi til å forsterke håpløshet og negative holdninger. Dette gjør det ytterligere vanskelig å rekruttere og beholde kvalifiserte personale. Ensidig kritisk holdning fra andre og oss selv fører oss i forsvarsposisjon. Kreativitet hemmes, vil bli handlingslammet og mange trekker seg ut. For å komme ut av det-te, trenger vi også egen og overordnedes anerkjennelse av arbeidets verdi og utførelse» (Leite 1987 s. 22)

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å komme med en anerkjennelse av arbeidet — både for å oppmuntre meg selv — og kanskje andre. Når det er sagt, vil jeg tilføye at fokusering på det negative kan ha en nyttig funksjon når det gjelder å framkalle kriser. Dette er viktig når vi vet at : 

«Byråkratiet (i dette tilfelle FA) er ute av stand til å korrigere sin atferd ved læring. Endringer kan finne sted, men som et resultat av en gjennomgripende krise i hele organisasjonen» (Crozier 1964).

Det vil være kjent for de fleste at det kinesiske skrifttegnet for krise er en sammensetning av tegnet som betyr fare og tegnet som betyr mulighet (Rø 1985 s. 110). Krisen som FA er inne i, kan derfor bli positiv, dersom vi kan benytte de elementene som betyr mulighet — og muligheten er der ...

Offisersgjerningens positive sider 
Som student ved sosialhøgskolen har jeg gang på gang fått følgende dosert: «Glem klientenes negative sider, begynn her og nå, finn de positive ressursene og bygg på dem!» Frelsesarmeen som helhet har utrolig mange gode ressurser, og det hadde vært interessant å ta for seg flere av dem, men det er sider ved selve offisersgjerningen jeg er opptatt av i denne artikkelen, og jeg velger derfor å konsentrere meg om dem. Det er ikke min hensikt å komme med en uttømmende oversikt over offisersgjerningens positive sider. Men jeg har vært eks-offiser, og da er det nærliggende å ta for seg noen av de sidene ved å være offiser som jeg har savnet.

Å få være det man er! 
For mange betyr paktdagen mye, og jeg tviler ikke på at den har sin verdi. Men jeg tror Gud i nåde og kjærlighet løser eks-offiserer fra pakten, og jeg har derfor hatt vanskelig for å forstå dem som sier at de har vært ulykkelige hele sitt liv fordi de «sviktet sitt kall»,
- Hva slags Gudsbilde ligger til grunn for en slik ulykke?

Jeg har derimot alltid satt min ordinasjon (commissioning) svært høyt. Jeg er ordinert offiser, og det er noe annet enn andre yrkes- eller akademiske titler. Jeg har savnet det å få være det jeg er — ikke så mye i kraft av en ordre eller en stilling i FA, men i kraft av min ordinasjon. «Offiseren» er blitt en integrert del av min personlighet, og det ville den vært om jeg hadde forlatt FA for alltid. Det blir da ikke et spørsmål om å svikte et kall i en guds-relasjon, men hvor vidt man vil leve et liv hvor offisersidentiteten ligger brakk. Som prest hadde ikke dette blitt noe problem. Er man ordinert prest i den norske kirke, så er man prest, men kan da se langt etter titlene som følger stillingen (kapellan, res. kap. sokneprest, prost, biskop osv.). Bare en dom kan frata en prest rettighetene. Kanskje man burde fått være offiser selv om man valgte å tre ut av beordningssystemet på ubestemt tid? Kanskje det da hadde vært lettere å ta ordre igjen?

Fellesskapet! 
Offisersfellesskapet er unikt. Det kan ikke være fordi vi får anledning til å pleie vennskapet ved ofte å få være sammen, for geografiske avstander og høyt aktivitetsnivå forhindrer det. Fellesskapet ligger på et annet plan. Frelsesarmeen er en minioritet, og offiser-korpset blir en minioritet i minioriteten. Sosialantropologene vil si at et menneskes identifikasjon med en minioritetsgruppe vil gi det en sterk tilhørighetsfølelse. Når man blir offiser, identifiserer man seg med offiserkorpset. Vi har lik lønn, likt mål og svært ofte de samme bekymringer og problemer. Derfor blir fellesskapet unikt. Som eks-offiser har jeg savnet den tilhørig-hetsfølelsen som offisersfellesskapet gir.

Mangfoldige arbeidsoppgaver! 
. . . ordene kan virke negative på den som føler seg utslitt/utbrent, men for mennesker i andre jobber i samfunnet som føler at de bare får brukt en liten del av seg selv i sin nåværende jobb, må ordene virke tillokkende. Frelsesarmeen gir sine offiserer store muligheter til å spille på sine egne kreative evner. Jeg nevner fortløpende en del oppgaver ettersom de faller meg inn: Forkynner, musiker, administrator, sosialarbeider, underviser, skribent, planlegger, finansarbeider, illustratør. . . listen kunne blitt mye lenger.
Ellers i samfunnet kunne nok en eller kanskje to av disse funksjonene la seg kombinere i en jobb, men i FA kan man kombinere alt, og det beste er kanskje (i hvert fall på korps) at FA overlater til offiserene hvor mye av hver av disse funksjonene de vil bruke eller utvikle. Når offiserskamerater har sluttet og jeg har hørt hva de skal arbeid med som «ekser», har jeg ofte lurt på om det kan være tilfredsstillende sammenlignet med mulighetene de hadde som offiserer. Men det hender jo også at FA misplasserer sine folk.

En kjent plattform! 
Jeg tenker nå ikke bokstavelig på våre lokalers plattform, men på det faktum at de fleste forbinder noe med FA. Når jeg presenterer meg som frelsesoffiser, har jeg i grunnen sagt veldig mye både om meg selv, hva jeg tror på og hva jeg står for. Faren er jo at man da ikke behøver å være bevisst så lenge organisasjonen er det, men i mange situasjoner kan det være greit at man slipper å legitimere seg med lange utredninger om tro og bakgrunn — det er nok med «Jeg er frelsesoffiser». Jeg kunne fortsatt nevne positive sider ved det å være offiser, men velger å slutte her.
Det er blitt sagt før: «Frelsesarmeen er det verste og det beste jeg vet!» 
-------------------------
Litteraturhenvisningene:
Leite A: «Landås-modellen — Organisasjonsutvikling på sosialkontor» En rapport fra Bergen kommune 1987. 
Crozier M: «The bureaucratic pehnomenon» Univ. of Chicago Press 1964. 
Rø O.T.: i «Eldreomsorg og nærmiljø» REd.: Skre/Thorsen U-forl. 1985. 

Publisert i Frelsesoffiseren nr 5. - 89. årg. Okt.-Nov.-Des. 1988 s. 90