Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

fredag 1. juli 1988

« . . . MEN DERFOR FLYTER DEN ENDA . . . »

Overskriften henspeiler på Frelsesarméskuta, og artikkelen er ment som en oppfølger etter mine synspunkter som var på trykk i forrige nummer av Frelsesoffiseren (her i blogg-innlegget over). Den nevnte artikkel fokuserte på konformitet-presset i organisasjonen vår og hvordan det kan ha betydning for lekkasje i inntak av offiserer og den store avgangen. Det er alltid et dilemma hvor vidt man skal fokusere på negative sider — et dilemma som ikke bare eksisterer innen FA, men også innenfor enhver organisasjon som sliter med bemanningsproblemer.

Her et eksempel fra et offentlig sosialkontor: «Arbeidet er krevende og belastende. Men når vi selv ensidig fokuserer på elendigheten, bidrar vi til å forsterke håpløshet og negative holdninger. Dette gjør det ytterligere vanskelig å rekruttere og beholde kvalifiserte personale. Ensidig kritisk holdning fra andre og oss selv fører oss i forsvarsposisjon. Kreativitet hemmes, vil bli handlingslammet og mange trekker seg ut. For å komme ut av det-te, trenger vi også egen og overordnedes anerkjennelse av arbeidets verdi og utførelse» (Leite 1987 s. 22)

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å komme med en anerkjennelse av arbeidet — både for å oppmuntre meg selv — og kanskje andre. Når det er sagt, vil jeg tilføye at fokusering på det negative kan ha en nyttig funksjon når det gjelder å framkalle kriser. Dette er viktig når vi vet at : 

«Byråkratiet (i dette tilfelle FA) er ute av stand til å korrigere sin atferd ved læring. Endringer kan finne sted, men som et resultat av en gjennomgripende krise i hele organisasjonen» (Crozier 1964).

Det vil være kjent for de fleste at det kinesiske skrifttegnet for krise er en sammensetning av tegnet som betyr fare og tegnet som betyr mulighet (Rø 1985 s. 110). Krisen som FA er inne i, kan derfor bli positiv, dersom vi kan benytte de elementene som betyr mulighet — og muligheten er der ...

Offisersgjerningens positive sider 
Som student ved sosialhøgskolen har jeg gang på gang fått følgende dosert: «Glem klientenes negative sider, begynn her og nå, finn de positive ressursene og bygg på dem!» Frelsesarmeen som helhet har utrolig mange gode ressurser, og det hadde vært interessant å ta for seg flere av dem, men det er sider ved selve offisersgjerningen jeg er opptatt av i denne artikkelen, og jeg velger derfor å konsentrere meg om dem. Det er ikke min hensikt å komme med en uttømmende oversikt over offisersgjerningens positive sider. Men jeg har vært eks-offiser, og da er det nærliggende å ta for seg noen av de sidene ved å være offiser som jeg har savnet.

Å få være det man er! 
For mange betyr paktdagen mye, og jeg tviler ikke på at den har sin verdi. Men jeg tror Gud i nåde og kjærlighet løser eks-offiserer fra pakten, og jeg har derfor hatt vanskelig for å forstå dem som sier at de har vært ulykkelige hele sitt liv fordi de «sviktet sitt kall»,
- Hva slags Gudsbilde ligger til grunn for en slik ulykke?

Jeg har derimot alltid satt min ordinasjon (commissioning) svært høyt. Jeg er ordinert offiser, og det er noe annet enn andre yrkes- eller akademiske titler. Jeg har savnet det å få være det jeg er — ikke så mye i kraft av en ordre eller en stilling i FA, men i kraft av min ordinasjon. «Offiseren» er blitt en integrert del av min personlighet, og det ville den vært om jeg hadde forlatt FA for alltid. Det blir da ikke et spørsmål om å svikte et kall i en guds-relasjon, men hvor vidt man vil leve et liv hvor offisersidentiteten ligger brakk. Som prest hadde ikke dette blitt noe problem. Er man ordinert prest i den norske kirke, så er man prest, men kan da se langt etter titlene som følger stillingen (kapellan, res. kap. sokneprest, prost, biskop osv.). Bare en dom kan frata en prest rettighetene. Kanskje man burde fått være offiser selv om man valgte å tre ut av beordningssystemet på ubestemt tid? Kanskje det da hadde vært lettere å ta ordre igjen?

Fellesskapet! 
Offisersfellesskapet er unikt. Det kan ikke være fordi vi får anledning til å pleie vennskapet ved ofte å få være sammen, for geografiske avstander og høyt aktivitetsnivå forhindrer det. Fellesskapet ligger på et annet plan. Frelsesarmeen er en minioritet, og offiser-korpset blir en minioritet i minioriteten. Sosialantropologene vil si at et menneskes identifikasjon med en minioritetsgruppe vil gi det en sterk tilhørighetsfølelse. Når man blir offiser, identifiserer man seg med offiserkorpset. Vi har lik lønn, likt mål og svært ofte de samme bekymringer og problemer. Derfor blir fellesskapet unikt. Som eks-offiser har jeg savnet den tilhørig-hetsfølelsen som offisersfellesskapet gir.

Mangfoldige arbeidsoppgaver! 
. . . ordene kan virke negative på den som føler seg utslitt/utbrent, men for mennesker i andre jobber i samfunnet som føler at de bare får brukt en liten del av seg selv i sin nåværende jobb, må ordene virke tillokkende. Frelsesarmeen gir sine offiserer store muligheter til å spille på sine egne kreative evner. Jeg nevner fortløpende en del oppgaver ettersom de faller meg inn: Forkynner, musiker, administrator, sosialarbeider, underviser, skribent, planlegger, finansarbeider, illustratør. . . listen kunne blitt mye lenger.
Ellers i samfunnet kunne nok en eller kanskje to av disse funksjonene la seg kombinere i en jobb, men i FA kan man kombinere alt, og det beste er kanskje (i hvert fall på korps) at FA overlater til offiserene hvor mye av hver av disse funksjonene de vil bruke eller utvikle. Når offiserskamerater har sluttet og jeg har hørt hva de skal arbeid med som «ekser», har jeg ofte lurt på om det kan være tilfredsstillende sammenlignet med mulighetene de hadde som offiserer. Men det hender jo også at FA misplasserer sine folk.

En kjent plattform! 
Jeg tenker nå ikke bokstavelig på våre lokalers plattform, men på det faktum at de fleste forbinder noe med FA. Når jeg presenterer meg som frelsesoffiser, har jeg i grunnen sagt veldig mye både om meg selv, hva jeg tror på og hva jeg står for. Faren er jo at man da ikke behøver å være bevisst så lenge organisasjonen er det, men i mange situasjoner kan det være greit at man slipper å legitimere seg med lange utredninger om tro og bakgrunn — det er nok med «Jeg er frelsesoffiser». Jeg kunne fortsatt nevne positive sider ved det å være offiser, men velger å slutte her.
Det er blitt sagt før: «Frelsesarmeen er det verste og det beste jeg vet!» 
-------------------------
Litteraturhenvisningene:
Leite A: «Landås-modellen — Organisasjonsutvikling på sosialkontor» En rapport fra Bergen kommune 1987. 
Crozier M: «The bureaucratic pehnomenon» Univ. of Chicago Press 1964. 
Rø O.T.: i «Eldreomsorg og nærmiljø» REd.: Skre/Thorsen U-forl. 1985. 

Publisert i Frelsesoffiseren nr 5. - 89. årg. Okt.-Nov.-Des. 1988 s. 90

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar