Følg meg .... til Island

En fortelling om kallets lange reise. 

«Talen min i kveld er egentlig bare to ord: 'Følg meg!'»
Gunnar (62) står på talerstolen i Reykjavik. Det er hans første tale etter at han og Ida Karin (56) er blitt innsatt som ledere for Frelsesarmeens arbeid på Island og Færøyene. Talen handler om etterfølgelse, og den er veldig troverdig — særlig for dem som kjenner til den lange reisen som har ført majorene Ida Karin og Gunnar Eide dit de er i dag. Den «lange reisen» må ikke kun forstås geografisk; kallet har ført ekteparet ut på lengre fysiske og kulturelt kryssende reiser tidligere, men det handler mer om en åndelig reise i tro og lydighet.

Og det handler om «det ordløse språket». Hjertespråket, varmen, blikkene og smilene, som Ida Karin i sin hilsen forteller at hun er så glad for å ha blitt møtt med ved ankomsten til sitt nye hjemland. Men det samme ordløse språket preger og kjennetegner også Ida og Gunnar. I møte med et fremmed språk som i begynnelsen kan se ut som et uoverstigelig fjell, er det godt at det ordløse språket går fra hjerte til hjerte. Det er merkbart hvor godt de kommuniserer på tvers av språkbarrierene — akkurat som Paulus. Han hadde grepet det viktigste: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1). Det ordløse språket fungerer godt!

KALT UT AV KOMFORTSONEN
Men det kan umulig ha vært lettvint i godt voksen alder å bryte opp fra Norge, fire barn, svigerbarn og barnebarn?

Ida Karin forsøker ikke å legge skjul på at det var protest da Frelsesarmeens ledelse for nesten to år siden snakket med dem om mulighet for tjeneste på Island og Færøyene. Det var en tanke de aldri hadde tenkt. Jo visst hadde de alltid ønsket å gå dit Gud ville. Tjenesten for Gud i Frelsesarmeen hadde tidligere ført dem til Sri Lanka. Også det hadde vært en «lang reise», i hvert fall for Ida. Den hjemmekjære bondejenta fra Sandnes tenkte at et «ja» til tjeneste som en offiser, med en omflakkende tilværelse i Norge, var et mer enn stort nok skritt ut av komfortsonen.

For Gunnar fortonte den reisen seg litt annerledes. Helt siden guttedagene hadde han båret på en drøm om å bli misjonær og virke i et fattig land. Han hadde selvfølgelig delt dette med Ida, men da den tanken var fjern for henne, fant Gunnar glede og mening i tjenesten i hjemlandet.

Sommeren 1990, under Frelsesarmeens årskongress, opplevde imidlertid Ida et sterkt kall til misjonstjeneste. Til hennes overraskelse var Gunnars drøm like levende, og de meldte seg til tjeneste. Dermed skulle man tro at alt gikk på skinner, men slik ble det ikke. Da siktes det ikke til den relativt langdryge prosessen Frelsesarmeen har for å godkjenne offiserer for internasjonal tjeneste, men på overraskelsen som ventet på Sri Lanka. Der var det meningsfylte oppgaver som ventet Gunnar, mens Ida opplevde at forventningene til henne som kvinne begrenset seg til å være «en støtte for sin mann». I Norge hadde hun hatt en selvstendig rolle og tjeneste og vært glad i den. Et lydig «ja» til et kall som førte henne enda lenger bort fra det kjente og kjære, for å bli fullstendig umyndiggjort, ja, identitetstøs, førte henne inn i en krise. I speilet så hun en kvinne med oppsatt hår og ikledd sari som hun ikke kjente — hvor var Ida Karin?

Selv beskriver hun det slik:
— Det var på Sri Lanka Gud lærte meg ting som smertet, men som ble livsviktige. Ida forteller om oppdagelsen av at det å være en Guds tjener ikke først og fremst handler om erfaring eller kunn-skap. All tidligere erfaring hadde ikke samme nytte i det ukjente. I det nye landet var alt annerledes. Det viktigste ble hver dag å legge livet sitt i Guds store hånd. Ida Karin opplevde ai Gud talte til henne gjennom verset: «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer...» (5 Mos 33,27) — Disse armene kunne jeg klatre opp i og hvile i hver dag, og herfra møte alt det ukjente, fortsetter Ida. — Dette var det viktigste, og er det viktigste om jeg skal være offiser.

KVINNE PÅ SRI LANKA
Gjennom sin egen opplevelse ble Ida i stand til å forstå kvinnenes situasjon i Sri Lanka. Et land hvor kvinnene gikk tre meter bak sine menn, og livet deres var helt avhengig av de premissene som mennene la. Men det var også et land hvor Ida etter hvert skulle få viktige oppgaver og en meningsfylt tjeneste. Hun ble leder for Dias Place Community Centre, med barnehage for småbarn og skoletilbud til større barn. For de voksne var det sykurs og skrivemaskinskurs, men det som fanget Idas oppmerksomhet og hovedinteresse var tilbudet rettet mot gatebarna i Pettah-området i Colombo.

— Målet vårt var å ta imot disse barna, gi dem rene klær, mulighet til en dusj, og deretter lære dem å lese og skrive. Alt for at de skulle komme inn i det offentlige skolesystemet, der de egentlig hørte hjemme. Med glede kan Ida og Gunnar i ettertid konstatere at de lyktes med mange av barna. Minner som sitter fast er gutten som leser i Bibelen for far under gudstjenesten. Han kan lese, far kan ikke. — Eller 10-åringen som etter noen år hos oss kommer inn i den offentlige skolen, og senere får utdannings-stipend. Idas opplevelser i Sri Lanka utgjør «mange mil» på den lange reisen. Familien på seks var fire år på Sri Lanka. Etter noen år tilbake i hjemlandet for at barna skulle få gå på norsk skole, var Gunnar og Ida sommeren 2000 igjen klare for internasjonal tjeneste. Denne gang fikk de ordre til Afrika og Ghana. Rett før de skulle dra, ble Gunnar alvorlig hjertesyk.
«Hvorfor?» «Har vi misforstått Guds vilje?» Spørsmålene var mange, vanskelige og umulige å holde på avstand. Men tross alt, Gunnar overlevde, og de kunne fortsette i en tjeneste for Gud som også hadde gitt dem det oppdraget som de tror på. Det ga ikke nødvendigvis svar på de vanskelige spørsmålene, men en hvile i at Gud også vendte dette til noe godt.

FORMET TIL LEDERE
Under tiden som korpsledere i Kristiansand, fikk både Gunnar og Ida Karin anledning til å være med i viktige etterutdanningsprogram som Frelsesarmeen har for sine ledere. Gunnar var en del av den første sesjonen som gjennomførte Nordisk lederutviklingsinstitutt, mens Ida var delegat i den 204. sesjonen ved ICO — det internasjonale college for offiserer i London. Selv om begge etterutdanningstilbudene har et sterkt fokus på faglig utbytte og identitetsbygging, opplevde ekteparet hver på sin kant en sterk åndelig fornyelse. En gjenoppdagelse av det å få lov til «å være», det «å få hente mat til seg selv hver dag» i åndelig forstand, var med på å øke ballasten for å kunne tåle flere stormer på reisen. En slik ballast var det godt å ha da Gunnar i 2010 gjennomgikk en alvorlig hjerteoperasjon. Han forteller om samtalene med menn i samme situasjon, om tankene rundt liv og død.

Følelsen av Guds nærvær beskriver han slik:
— Midt oppi engstelsen kjente jeg også dette. Gud hadde jobbet med meg fram til denne dagen. Jeg opplevde en sterkere relasjon til ham. Hvis Gud kaller oss til å være sammen med seg i bønn, vil relasjonen utvikles. Jeg hadde lagt livet mitt i hans hender. Det ga meg trøst, et håp. De samme hendene som Ida hadde krøpet opp i, ble også Gunnars faste holdepunkt. Operasjonen var vellykket og beskjeden var klar: Med tanke på hjertet kan du leve som normalt.

EN NY SJANSE
Etter syv år som korpsledere i Kristiansand, tenkte de at Gunnar ville ha en «beordringsperiode» igjen før pensjonering. Signalene tydet på at det kunne bli ledelse av en divisjon i Norge. Men Island og Færøyene — fremmede språk, totalansvar for hele virksomheten, og langt fra familie? Nei!

I tillegg til ansvaret i menigheten i Kristiansand, hadde Ida de siste par årene ansvar som «aspirantkontakt» på Sør- og Vestlandet. Å leve med et «Nei!» i møte med mennesker som hun skulle veilede i forhold til kall og etterfølgelse, opplevdes som konfliktfylt. Men Ida forsonte seg med at de ikke kunne dra, og bestemte seg for at hun helhjertet skulle be for dem som skulle overta lederansvaret på Island og Færøyene. I ettertid vet hun at det har blitt bedt mye for de nye lederne.

Ida og Gunnar var enige om å svare «nei», men for Gunnar ble det mer og mer vanskelig å leve med den mang-lende harmonien mellom forkynnelsens «Følg meg!» og realiteten i sitt eget liv med et «nei!» til et helt tydelig kall. Hodet var fullt av gode argumenter for ikke å dra. Kunne han ikke hatt en mer effektiv og fruktbar tjeneste dersom ikke det hadde vært en språkbarrière? De hadde mange diskusjoner om dette, men det var en uro de holdt for seg selv. Toget var gått.

Det var derfor en stor overraskelse at de skulle få spørsmålet en gang til. For et år siden kom kommandør Clive Adams med utfordringen igjen — og denne gangen ble det «Ja!».
Overraskelsen var like stor over at de begge umiddelbart opplevde en sterk velsignelse og indre glede over beslutningen de hadde tatt. Nå kunne de med forventning se fram mot oppgavene som ventet. Gunnar opplevde gang på gang en sterk bekreftelse på at det var et riktig valg. Setningen «Følg meg!» dukket opp igjen og igjen både i bibelstudium, i sanger, på bibelkort og i hilsener. Det var Gud som hadde kalt. Det er han som vil at de skal tjene ham på Island og Færøyene.

Da de nye ordrene ble offentliggjort, kom det straks e-poster, hilsener og telefoner både fra glade islendinger, venner og offiserer som har tjenestegjort på Island. Alle som har hatt noe med Hjålprædisherinn å gjøre de siste 50 årene, vet hvem major Anna Ona er. Tre ganger mottok hun ordre til den vakre øya, og etter mer enn 17 års tjeneste der, har Island og folket en stor plass i hjertet til den 92 år gamle majoren. Og Anna måtte ringe og snakke med de nye lederne — en samtale som gjorde dypt inntrykk. På en slik måte brukte Gud også mennesker til å bekrefte kallet, valget og reisen.

DET HANDLER OM JESUS
Vi er tilbake på møtet i Reykavik. Det er rett før Ida og Gunnar skal settes inn i sitt nye ansvar.
— Alt handler om Jesus, sier kommandør Dick Krommenhoek. — Frelsesarmeen, oppdraget vårt og alt vi gjør, handler om Jesus.
Ida Karin og Gunnar vet det allerede: Det handler om Jesus, om etterfølgelse og det ordløse språket på kallets lange reise. Nå er det Island og Færøyene det gjelder.

EPILOG — EN EKSTRA STADFESTELSE
Noen uker senere. Det kommer en epost fra Gunnar. Han skriver:
Tre uker etter innsettelsen av Ida Karin og meg som divisjonsledere, ble jeg syk. Det ble noen dager på sykehus, og en dag skulle Anna, en islandsk sykepleier, legge inn ny venflon. Hun spurte hva vi arbeidet med på Island, og jeg fortalte det på engelsk. «Men hvorfor kommer dere derfra og hit», spurte hun, og tenkte på strømmen av islendinger som søker arbeid i Norge. Hun så på Ida Karin og sa: «Dere svømmer virkelig mot strømmen.»
Jeg sa: «Vi kom ikke hit på grunn av penger.» Hun svarte stille: «You came of love.» Så enkelt. Så få ord. Så fullstendig uten forklaringer. Jeg kunne ikke ha sagt det så enkelt og tydelig selv, så jeg ble taus. Men en inderlig takk steg opp fra hjertet mitt, selv om stikket i armen var vondt nok. En takk for at vi får svare ja når Jesus sier: «Følg meg».
«Vi kom på grunn av kjærlighet.»

Publisert i Krigsropet #43 2013
Les artikkelen i Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

« . . . MEN DERFOR FLYTER DEN ENDA . . . »

Overskriften henspeiler på Frelsesarméskuta, og artikkelen er ment som en oppfølger etter mine synspunkter som var på trykk i forrige nummer av Frelsesoffiseren (her i blogg-innlegget over). Den nevnte artikkel fokuserte på konformitet-presset i organisasjonen vår og hvordan det kan ha betydning for lekkasje i inntak av offiserer og den store avgangen. Det er alltid et dilemma hvor vidt man skal fokusere på negative sider — et dilemma som ikke bare eksisterer innen FA, men også innenfor enhver organisasjon som sliter med bemanningsproblemer.

Her et eksempel fra et offentlig sosialkontor: «Arbeidet er krevende og belastende. Men når vi selv ensidig fokuserer på elendigheten, bidrar vi til å forsterke håpløshet og negative holdninger. Dette gjør det ytterligere vanskelig å rekruttere og beholde kvalifiserte personale. Ensidig kritisk holdning fra andre og oss selv fører oss i forsvarsposisjon. Kreativitet hemmes, vil bli handlingslammet og mange trekker seg ut. For å komme ut av det-te, trenger vi også egen og overordnedes anerkjennelse av arbeidets verdi og utførelse» (Leite 1987 s. 22)

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å komme med en anerkjennelse av arbeidet — både for å oppmuntre meg selv — og kanskje andre. Når det er sagt, vil jeg tilføye at fokusering på det negative kan ha en nyttig funksjon når det gjelder å framkalle kriser. Dette er viktig når vi vet at : 

«Byråkratiet (i dette tilfelle FA) er ute av stand til å korrigere sin atferd ved læring. Endringer kan finne sted, men som et resultat av en gjennomgripende krise i hele organisasjonen» (Crozier 1964).

Det vil være kjent for de fleste at det kinesiske skrifttegnet for krise er en sammensetning av tegnet som betyr fare og tegnet som betyr mulighet (Rø 1985 s. 110). Krisen som FA er inne i, kan derfor bli positiv, dersom vi kan benytte de elementene som betyr mulighet — og muligheten er der ...

Offisersgjerningens positive sider 
Som student ved sosialhøgskolen har jeg gang på gang fått følgende dosert: «Glem klientenes negative sider, begynn her og nå, finn de positive ressursene og bygg på dem!» Frelsesarmeen som helhet har utrolig mange gode ressurser, og det hadde vært interessant å ta for seg flere av dem, men det er sider ved selve offisersgjerningen jeg er opptatt av i denne artikkelen, og jeg velger derfor å konsentrere meg om dem. Det er ikke min hensikt å komme med en uttømmende oversikt over offisersgjerningens positive sider. Men jeg har vært eks-offiser, og da er det nærliggende å ta for seg noen av de sidene ved å være offiser som jeg har savnet.

Å få være det man er! 
For mange betyr paktdagen mye, og jeg tviler ikke på at den har sin verdi. Men jeg tror Gud i nåde og kjærlighet løser eks-offiserer fra pakten, og jeg har derfor hatt vanskelig for å forstå dem som sier at de har vært ulykkelige hele sitt liv fordi de «sviktet sitt kall»,
- Hva slags Gudsbilde ligger til grunn for en slik ulykke?

Jeg har derimot alltid satt min ordinasjon (commissioning) svært høyt. Jeg er ordinert offiser, og det er noe annet enn andre yrkes- eller akademiske titler. Jeg har savnet det å få være det jeg er — ikke så mye i kraft av en ordre eller en stilling i FA, men i kraft av min ordinasjon. «Offiseren» er blitt en integrert del av min personlighet, og det ville den vært om jeg hadde forlatt FA for alltid. Det blir da ikke et spørsmål om å svikte et kall i en guds-relasjon, men hvor vidt man vil leve et liv hvor offisersidentiteten ligger brakk. Som prest hadde ikke dette blitt noe problem. Er man ordinert prest i den norske kirke, så er man prest, men kan da se langt etter titlene som følger stillingen (kapellan, res. kap. sokneprest, prost, biskop osv.). Bare en dom kan frata en prest rettighetene. Kanskje man burde fått være offiser selv om man valgte å tre ut av beordningssystemet på ubestemt tid? Kanskje det da hadde vært lettere å ta ordre igjen?

Fellesskapet! 
Offisersfellesskapet er unikt. Det kan ikke være fordi vi får anledning til å pleie vennskapet ved ofte å få være sammen, for geografiske avstander og høyt aktivitetsnivå forhindrer det. Fellesskapet ligger på et annet plan. Frelsesarmeen er en minioritet, og offiser-korpset blir en minioritet i minioriteten. Sosialantropologene vil si at et menneskes identifikasjon med en minioritetsgruppe vil gi det en sterk tilhørighetsfølelse. Når man blir offiser, identifiserer man seg med offiserkorpset. Vi har lik lønn, likt mål og svært ofte de samme bekymringer og problemer. Derfor blir fellesskapet unikt. Som eks-offiser har jeg savnet den tilhørig-hetsfølelsen som offisersfellesskapet gir.

Mangfoldige arbeidsoppgaver! 
. . . ordene kan virke negative på den som føler seg utslitt/utbrent, men for mennesker i andre jobber i samfunnet som føler at de bare får brukt en liten del av seg selv i sin nåværende jobb, må ordene virke tillokkende. Frelsesarmeen gir sine offiserer store muligheter til å spille på sine egne kreative evner. Jeg nevner fortløpende en del oppgaver ettersom de faller meg inn: Forkynner, musiker, administrator, sosialarbeider, underviser, skribent, planlegger, finansarbeider, illustratør. . . listen kunne blitt mye lenger.
Ellers i samfunnet kunne nok en eller kanskje to av disse funksjonene la seg kombinere i en jobb, men i FA kan man kombinere alt, og det beste er kanskje (i hvert fall på korps) at FA overlater til offiserene hvor mye av hver av disse funksjonene de vil bruke eller utvikle. Når offiserskamerater har sluttet og jeg har hørt hva de skal arbeid med som «ekser», har jeg ofte lurt på om det kan være tilfredsstillende sammenlignet med mulighetene de hadde som offiserer. Men det hender jo også at FA misplasserer sine folk.

En kjent plattform! 
Jeg tenker nå ikke bokstavelig på våre lokalers plattform, men på det faktum at de fleste forbinder noe med FA. Når jeg presenterer meg som frelsesoffiser, har jeg i grunnen sagt veldig mye både om meg selv, hva jeg tror på og hva jeg står for. Faren er jo at man da ikke behøver å være bevisst så lenge organisasjonen er det, men i mange situasjoner kan det være greit at man slipper å legitimere seg med lange utredninger om tro og bakgrunn — det er nok med «Jeg er frelsesoffiser». Jeg kunne fortsatt nevne positive sider ved det å være offiser, men velger å slutte her.
Det er blitt sagt før: «Frelsesarmeen er det verste og det beste jeg vet!» 
-------------------------
Litteraturhenvisningene:
Leite A: «Landås-modellen — Organisasjonsutvikling på sosialkontor» En rapport fra Bergen kommune 1987. 
Crozier M: «The bureaucratic phenomenon» Univ. of Chicago Press 1964. 
Rø O.T.: i «Eldreomsorg og nærmiljø» Red.: Skre/Thorsen U-forl. 1985. 

Publisert i Frelsesoffiseren nr 5. - 89. årg. Okt.-Nov.-Des. 1988 s. 90

«Den som velsigner»

Av Joe Neil* 

Den monotone rytmen av veggklokka begynte å gå på nervene. Lik en hvilken som helst predikant stod den og forkynte sitt budskap, og budskapet var klart og tydelig: «Tiden går — tiden går ...» 

I dag var denne påminnelsen en plage, for avgjørelsen kunne ikke utsettes stort lenger. Søknadsfristen utløp på fredagen, og når en beregnet to «postdager» måtte brevet av gårde denne dagen. 

 At jobben ville bli hans var han temmelig sikker på, ikke fordi han var av den selvsikre sorten, men når han var nøktern visste han at karakterene fra NTH var gode. Problemet var at han sammen med sin kone mente seg kalt til tjeneste i Frelsesarmeen, og etter endt krigsskole hadde de nå tjenestegjort i tre år som løytnanter. 

 På sett og vis hadde de vært lykkelige. Det første året fikk de være med om å bringe et bortkommet får tilbake til hjorden, og begge hadde de følt det som om Gud stadfestet kallet. Likevel hadde bitterhet sneket seg inn. «Tikk takk — tiden går». 

 Brevet med referansene var ferdig, og han satt og fingret med det. To korps hadde de hatt ansvaret for, og begge steder var det «små» mennesker som ikke kunne bli enige og være venner — åndelige brødre og søstre. I hver sin stolrad hadde de stått og bedt: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» 

 Han følte seg kvalm når han tenkte på det. Tro hvordan Henry Kissinger hadde klart et korps? 
Mange ganger hadde han sammenlignet seg selv med den forhenværende fredsmegleren og spurt:
 — Er dette mitt egentlige kall? 
Svaret ble som regel negativt, og det var grunnen til at han nå klistret et 125 øres frimerke på konvolutten. 

 Jens! Det var kona som ropte. 
Hun kom ut i gangen, der mannen var i ferd med å trekke skinnluen godt nedover ørene.
 — Vi trenger kaffe og fløte til festen i kveld, kan ikke du stikke innom S-laget? 
Han smilte til henne, hun hadde alltid oversikt, og det beundret han henne for. 

 Ute var det kaldt — pusten stanset liksom i nesen. På veien gikk Jens forbi huset til gamle Gjertrud. Hun var hjemforbundssøster, men var lite på møter på grunn av gikta. Det var lenge siden sist han hadde vært innom, så han banket forsiktig på - bare for å si god dag. Korpslederen ville vite hvordan det stod til.

  — Jau, du veit, eg har sjefen å tala med, svarte Gjertrud.
 — Han har gjeve meg eit vers i dag som eg ynskjer å gi til deg. 
Gjertrud fant fram bibelen og verset i Ordspråkene 11,25: 

«Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» 

 Jens fikk det travelt med å komme seg videre — var dette fra Herren?
 — Nei, Gjertrud hadde alltid et vers å gi, så det behøvde ikke være noe overnaturlig. Mens han fant det han skulle ha på S-laget, svevde likevel tankene rundt bibelverset. Ville han i sin nye jobb være i stand til å velsigne? 

 Han ble sint på seg selv — avgjørelsen var da tatt, han måtte se å få postet det brevet. Sin vane tro gikk Jens først i boksen for å hente post. Bare ett brev i dag. På frimerket så han at det var fra Island, og da gjettet han seg til at det var fra Per. Han hadde gått sammen med Per og Bente på krigsskolen, og nå hadde de ordre på Island. 

 Jens åpnet brevet, og et bibelkort falt på gulvet. «Den som velsigner . . .» Ikke en gang til på samme dag! I brevet stod det mye av det vanlige — en del nyheter fra korpset osv. På slutten stod det noe om at de spesielt bad for Jens og Turid — Gud hadde minnet dem om å sende bibelkortet. 
Søknaden fikk vente, han måtte snakke det over enda en gang med Turid. På hjemveien begynte han å takke Gud, og for første gang på lenge kjente han fred i sitt hjerte. 

Da han kom inn i stuen, satt Turid bøyd over bibelen. Hun så opp på ham, og mens øynene strålte, sa hun:
 — Hør på dette verset jeg nettopp leste: «Den som velsigner . . .» 
-----------------------------
* Jeg brukte dette synonymet når jeg 'diktet' fortellinger. Alt innholdet i denne historien er opplevelser jeg allerede hadde gått gjennom og vitnesbyrd jeg hadde lyttet til. Med andre ord kunne den vært en 'fortelling fra virkeligheten'.

Publisert i Krigsropet # 11 1979

Den som velsigner - PDF
Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave

«Frelsesarmeen friere i Norge enn i England»

Av THOR BJARNE BORE

LONDON: Det var i Oxford street vi møtte ham første gang, i Londons forretningsgate hvor stormagasinene ligger i rekke og rad, med Selfridges, Mark and Spencer, C & A osv., hvor folk i alminnelighet og turister i særdeleshet går for å handle forbruksvarer til en rimelig pris. Midt i det hele, et Frelsesarmeens hornorkester som maktet å overdøve konserten fra kassa-apparatene, i beste engelske stil med svung og takt over musikken. En ung gutt leverte sitt vitnesbyrd, kollekten ble tatt opp.

Neste dag møtte vi gutten igjen. I den norske sjømannskirken. Jostein NIELSEN VAR NAVNET. I to år har han gått på Salvation Army Internasjonal Training College, for tiden er han eneste nordmann der. Dette er den første søndag han har fri på 1 1/2 år, og da oppsøker han norsk miljø.

- Det er fascinerende å oppleve Frelsesarmeen i dens hjemland, sier Jostein, som har dype arme-røtter. Begge hans foreldre er offiserer, og besteforeldrene var frelsessoldater. Han dro til England først og fremst med tanke på misjonstjenste, og da passet det godt å lære mer engelsk. Av de 100 elevene på hans kull er 8-10 utlendinger. Det har vært en hard og lærerik tid.

- Dagen etter at jeg hadde kommet til London, ble jeg bedt om å ta andakt og, bønn for kullet, naturligvis på engelsk. Og etter en uke ble jeg sendt på friluftsmøte for å holde andakt. Vi måtte stupe uti det, men vi lærte mye. Skolen er en internatskole. Om formiddagen er det vanlige forelesninger i ulike fag, om ettermiddagen er det selvstendige studier mens kveldene er avsatt til indre og ytre aktiviteter. En kveld pr. uke er det hellighetsmøte med 500-600 til stede, ofte drar man ut i felten med friluftsmøter og besøk på gamlehjem, herberger o.l. Mesteparten av virksomheten skjer i London-området, men Jostein har også vært med på kampanjer i Lancastershire og Newcastle, intensive evangeliseringsfelttog.

- Hele tiden har vi erfarne offiserer som veileder og hjelper oss, som samtaler med oss etter at vi
har hatt andakt på et møte f.eks., viser oss hva vi gjorde galt i vår oppførsel på plattformen, antyder hvordan vi kunne ha bygget opp talen annerledes osv. Det er mye å pirke på, men det er det vi lærer av. Og takk og lov, det har vært fremgang.

Også sosialarbeidet får stor vekt. - Under et «Manchester-crusade» fikk vi oppleve velferdssamfunnets mørke sider, det var et sjokk å møte så sterk nød. Ellers har vi også våre faste plikter på såkalte community centers, der vi har lekegrupper for barn, arbeidsgrupper for eldre og handicappede, lunchmøter osv. Frelsesarmeen er flinke til å aktivisere og drive terapi på denne måten, men først og sist er det evangeliet som er det viktigste.

- Frelsesarmeen i Norge og i England, merker du stor forskjell?
- Totalt er det ikke bedre enn hjemme. På mange måter synes jeg vi er friere i Norge, her i England synes jeg på en måte Frelsesarmeen mer er kommet inn i former som minner om en etablert kirke. Men utdannelsesmulighetene er naturligvis langt bedre her, man får med seg endel vi ikke kan få hjemme. Fellesskapet her på skolen har betydd mye for meg, og jeg har fått kontakter som kan bety mye når jeg skal ut i misjonsoppdrag.

Ellers må jeg jo si at man her i England ligger et stykke foran Norge når det gjelder musikken. Kvaliteten er mye høyere, det er mer disiplin og flere øvelser. Musikken betyr mye, på noen formiddagsminutter i julerushet i Oxford street har jeg vært med på å spille inn over 200 pund.

- Du har aldri vært i tvil om at Frelsesarmeen var stedet for deg?
- Jeg har i mange år følt armeen og misjonstjenesten som et kall. Jeg lurte en stund på om det bare var eventyrlyst, og jeg var spent på å se hva Gud virkelig ville med meg og livet mitt, hvor Han ville lede meg. Jeg fikk oppleve at Esaias 42.6 talte til meg på en helt spesiell måte, og det ble klart for meg at misjonsoppdraget var mitt. På en måte kan man være spent overfor det ukjente, det å gå ut på den måten, men jeg vet at jeg formår alt i Ham som gjør meg sterk, og gleder meg til tjenesten.

21. mai takker Jostein Nielsen for seg ved skolen i London, da er det høytidelig «commission», og foreldrene kommer over fra Norge. - Noe spesielt du ser tilbake på med glede fra disse snart to årene i England?
- De fantastiske øyeblikkene da jeg har fått se mennesker møte Gud.


Publisert i Vårt Land 10. mai 1976