Her publiserer jeg egne artikler på norsk som har vært på trykk tidligere + noen av intervjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.

mandag 4. mars 2013

Idealisme i grådighetens samfunn

I løpet av de siste par årene er 25-30 ideelle organisasjoner blitt nedlagt i Norge. Denne opplysningen fikk jeg i et møte med ledende politikere for et par uker siden. Jeg skulle ønske at det kom som en overraskelse - og i likhet med politikerne jeg lyttet til, er jeg bekymret for en slik utvikling. Norge trenger idealisme. Uten den frivillige innsatsen går nasjonen opp i limingen.

I jubileumsåret kan det være interessant å tenke tilbake på at da trekløveret George Scott Railton, Bramwell og William Booth i 1878 så konturene av en Armé, var det første navneforslaget «Frivillighetsarmeen». William mente at vi ikke er frivillige, men kalt til et oppdrag. Derfor strøk han «Frivillighet» og skrev «Frelse» i stedet. Frelsesarmeen var født!

Med rette har det derfor vært en skepsis blant soldater når det gjelder å se sin innsats som «frivillig». En slik innstilling kan være en utfordring når frivillig innsats skal måles i medgåtte timer. Men for det offentlige er all ikke-betalt innsats utført for et individ eller grupper av mennesker for å bedre deres livskvalitet, per definisjon frivillighet. Derfor er det en stor innsats som gjøres av frivillige soldater i den ideelle organisasjonen Frelsesarmeen.

I tillegg til denne frivillige innsatsen, gjøres det et enormt arbeid av en gruppe mennesker som melder seg som frivillige ved våre korps og institusjoner. Mye av arbeidet vårt hadde fått store problemer dersom innsatsen deres plutselig forsvant. I denne gruppen vil det også være frivillige som gjør en større innsats enn en gjennomsnittssoldat. Utfordringen med frivillighet er likevel, slik Henrik Syse poengterte i sitt innlegg, at en av frivillighetens største utfordringer er forpliktelse. «Forpliktelse er gulvet vi går på», sa Syse. Det er noe vi tar for gitt og som vi ikke trenger å sjekke på forhånd om er på plass.

Noen må sørge for at gulvet er på plass. Det kan ikke utelukkende overlates til de frivillige. Administreringen av en ressursbank av frivillige må ligge på en som er formelt forpliktet gjennom en arbeidskontrakt. Alle politiske partier er opptatte av frivillighet og ser at det er viktig for samfunnet. Da må det offentlige i større grad enn det som nå er tilfelle, sørge for gode økonomiske rammebetingelser for organiseringen av frivillighet. Det vil være en investering som på sikt vil gi god samfunnsøkonomisk uttelling. Hvis det skjer, og bare da, kan det offentlige dra full nytte av det potensialet som ligger i frivillighet.

Men hvorfor en slik overskrift?

Fordi det er forskjell på frivillighet. Veldig mye frivillig arbeid er gøy og gir mye tilbake. Kortvarig frivillig innsats og «engangsdugnad» fungerer godt i et samfunn som fremdeles lener seg på det postmodernistiske ideal: «What’s in it for me?». Det kan være litt av et kick å være med suppebussen ei natt, eller å være med å stelle til jul for rusmisbrukere og trengende. Og ikke minst - det gir status i vennegjengen. Det er egentlig ikke noe galt i det, og Frelsesarmeen trenger innsatsen.

Men vi trenger enda mer den frivilligheten som går foran egne behov. Engasjementet som er der på de dagene hvor lysten til å følge opp er borte. Det er da frivilligheten blir til idealisme. Den har trange kår i grådighetens samfunn. Grådigheten forteller meg at «det er min tid» at «du har gjort nok, Jostein - ser du ikke at du blir utnyttet?» Da er det på tide å spørre «Hvorfor gjør jeg dette egentlig?»

Det må soldaten, den frivillige eller for den del ektefellen spørre seg om. For kanskje er det ikke frivillighet som er limet i nasjonen, men respekten vi viser hverandre og Vårherre ved å stå ved de forpliktelsene vi har tatt på oss? Det var derfor det ikke ble «Frivillighetsarmeen», men «Frelsesarmeen». William hadde forstått hva det gjaldt. Forstår du det?