Av Joe Neil*
Den monotone rytmen av veggklokka begynte å gå på nervene. Lik en hvilken som helst predikant stod den og forkynte sitt budskap, og budskapet var klart og tydelig: «Tiden går — tiden går ...»
I dag var denne påminnelsen en plage, for avgjørelsen kunne ikke utsettes stort lenger. Søknadsfristen utløp på fredagen, og når en beregnet to «postdager» måtte brevet av gårde denne dagen.
At jobben ville bli hans var han temmelig sikker på, ikke fordi han var av den selvsikre sorten, men når han var nøktern visste han at karakterene fra NTH var gode. Problemet var at han sammen med sin kone mente seg kalt til tjeneste i Frelsesarmeen, og etter endt krigsskole hadde de nå tjenestegjort i tre år som løytnanter.
På sett og vis hadde de vært lykkelige. Det første året fikk de være med om å bringe et bortkommet får tilbake til hjorden, og begge hadde de følt det som om Gud stadfestet kallet. Likevel hadde bitterhet sneket seg inn. «Tikk takk — tiden går».
Brevet med referansene var ferdig, og han satt og fingret med det. To korps hadde de hatt ansvaret for, og begge steder var det «små» mennesker som ikke kunne bli enige og være venner — åndelige brødre og søstre. I hver sin stolrad hadde de stått og bedt: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.»
Han følte seg kvalm når han tenkte på det. Tro hvordan Henry Kissinger hadde klart et korps?
Mange ganger hadde han sammenlignet seg selv med den forhenværende fredsmegleren og spurt:
— Er dette mitt egentlige kall?
Svaret ble som regel negativt, og det var grunnen til at han nå klistret et 125 øres frimerke på konvolutten.
Jens! Det var kona som ropte.
Hun kom ut i gangen, der mannen var i ferd med å trekke skinnluen godt nedover ørene.
— Vi trenger kaffe og fløte til festen i kveld, kan ikke du stikke innom S-laget?
Han smilte til henne, hun hadde alltid oversikt, og det beundret han henne for.
Ute var det kaldt — pusten stanset liksom i nesen. På veien gikk Jens forbi huset til gamle Gjertrud. Hun var hjemforbundssøster, men var lite på møter på grunn av gikta. Det var lenge siden sist han hadde vært innom, så han banket forsiktig på - bare for å si god dag. Korpslederen ville vite hvordan det stod til.
— Jau, du veit, eg har sjefen å tala med, svarte Gjertrud.
— Han har gjeve meg eit vers i dag som eg ynskjer å gi til deg.
Gjertrud fant fram bibelen og verset i Ordspråkene 11,25:
— Nei, Gjertrud hadde alltid et vers å gi, så det behøvde ikke være noe overnaturlig. Mens han fant det han skulle ha på S-laget, svevde likevel tankene rundt bibelverset. Ville han i sin nye jobb være i stand til å velsigne?
Han ble sint på seg selv — avgjørelsen var da tatt, han måtte se å få postet det brevet. Sin vane tro gikk Jens først i boksen for å hente post. Bare ett brev i dag. På frimerket så han at det var fra Island, og da gjettet han seg til at det var fra Per. Han hadde gått sammen med Per og Bente på krigsskolen, og nå hadde de ordre på Island.
Jens åpnet brevet, og et bibelkort falt på gulvet. «Den som velsigner . . .» Ikke en gang til på samme dag! I brevet stod det mye av det vanlige — en del nyheter fra korpset osv. På slutten stod det noe om at de spesielt bad for Jens og Turid — Gud hadde minnet dem om å sende bibelkortet.
Søknaden fikk vente, han måtte snakke det over enda en gang med Turid. På hjemveien begynte han å takke Gud, og for første gang på lenge kjente han fred i sitt hjerte.
Da han kom inn i stuen, satt Turid bøyd over bibelen. Hun så opp på ham, og mens øynene strålte, sa hun:
— Hør på dette verset jeg nettopp leste: «Den som velsigner . . .»
-----------------------------
* Jeg brukte dette synonymet når jeg 'diktet' fortellinger. Alt innholdet i denne historien er opplevelser jeg allerede hadde gått gjennom og vitnesbyrd jeg hadde lyttet til. Med andre ord kunne den vært en 'fortelling fra virkeligheten'.
Publisert i Krigsropet # 11 1979
Den som velsigner - PDF
Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave
I dag var denne påminnelsen en plage, for avgjørelsen kunne ikke utsettes stort lenger. Søknadsfristen utløp på fredagen, og når en beregnet to «postdager» måtte brevet av gårde denne dagen.
At jobben ville bli hans var han temmelig sikker på, ikke fordi han var av den selvsikre sorten, men når han var nøktern visste han at karakterene fra NTH var gode. Problemet var at han sammen med sin kone mente seg kalt til tjeneste i Frelsesarmeen, og etter endt krigsskole hadde de nå tjenestegjort i tre år som løytnanter.
På sett og vis hadde de vært lykkelige. Det første året fikk de være med om å bringe et bortkommet får tilbake til hjorden, og begge hadde de følt det som om Gud stadfestet kallet. Likevel hadde bitterhet sneket seg inn. «Tikk takk — tiden går».
Brevet med referansene var ferdig, og han satt og fingret med det. To korps hadde de hatt ansvaret for, og begge steder var det «små» mennesker som ikke kunne bli enige og være venner — åndelige brødre og søstre. I hver sin stolrad hadde de stått og bedt: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.»
Han følte seg kvalm når han tenkte på det. Tro hvordan Henry Kissinger hadde klart et korps?
Mange ganger hadde han sammenlignet seg selv med den forhenværende fredsmegleren og spurt:
— Er dette mitt egentlige kall?
Svaret ble som regel negativt, og det var grunnen til at han nå klistret et 125 øres frimerke på konvolutten.
Jens! Det var kona som ropte.
Hun kom ut i gangen, der mannen var i ferd med å trekke skinnluen godt nedover ørene.
— Vi trenger kaffe og fløte til festen i kveld, kan ikke du stikke innom S-laget?
Han smilte til henne, hun hadde alltid oversikt, og det beundret han henne for.
Ute var det kaldt — pusten stanset liksom i nesen. På veien gikk Jens forbi huset til gamle Gjertrud. Hun var hjemforbundssøster, men var lite på møter på grunn av gikta. Det var lenge siden sist han hadde vært innom, så han banket forsiktig på - bare for å si god dag. Korpslederen ville vite hvordan det stod til.
— Jau, du veit, eg har sjefen å tala med, svarte Gjertrud.
— Han har gjeve meg eit vers i dag som eg ynskjer å gi til deg.
Gjertrud fant fram bibelen og verset i Ordspråkene 11,25:
«Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.»Jens fikk det travelt med å komme seg videre — var dette fra Herren?
— Nei, Gjertrud hadde alltid et vers å gi, så det behøvde ikke være noe overnaturlig. Mens han fant det han skulle ha på S-laget, svevde likevel tankene rundt bibelverset. Ville han i sin nye jobb være i stand til å velsigne?
Han ble sint på seg selv — avgjørelsen var da tatt, han måtte se å få postet det brevet. Sin vane tro gikk Jens først i boksen for å hente post. Bare ett brev i dag. På frimerket så han at det var fra Island, og da gjettet han seg til at det var fra Per. Han hadde gått sammen med Per og Bente på krigsskolen, og nå hadde de ordre på Island.
Jens åpnet brevet, og et bibelkort falt på gulvet. «Den som velsigner . . .» Ikke en gang til på samme dag! I brevet stod det mye av det vanlige — en del nyheter fra korpset osv. På slutten stod det noe om at de spesielt bad for Jens og Turid — Gud hadde minnet dem om å sende bibelkortet.
Søknaden fikk vente, han måtte snakke det over enda en gang med Turid. På hjemveien begynte han å takke Gud, og for første gang på lenge kjente han fred i sitt hjerte.
Da han kom inn i stuen, satt Turid bøyd over bibelen. Hun så opp på ham, og mens øynene strålte, sa hun:
— Hør på dette verset jeg nettopp leste: «Den som velsigner . . .»
-----------------------------
* Jeg brukte dette synonymet når jeg 'diktet' fortellinger. Alt innholdet i denne historien er opplevelser jeg allerede hadde gått gjennom og vitnesbyrd jeg hadde lyttet til. Med andre ord kunne den vært en 'fortelling fra virkeligheten'.
Publisert i Krigsropet # 11 1979
Den som velsigner - PDF
Nasjonalbibliotekets elektroniske utgave
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar