— Et samfunnsansvar å be

TEKST: Marit Dehli
 
Oslofolk vil be. For tredje gang trosset horder snøslapset og gikk på bønnesamlinger. 

Sjudagersøkten startet 12. januar med en gedigen økumenisk gudstjeneste i Oslo Rådhus. 1100 stoler ble for lite, og mange måtte sitte på golvet. Så ble Oslo innhyllet i bønn. 24 timer i døgnet ba folk fra mer enn 20 ulike menigheter. De ba for byen, for politikere, for maktapparatet, for familier, for relasjoner, for syke. Denne gangen var Templet hovedarena for samlingene med major Jostein Nielsen som leder for bønneaksjonen. 

- At jeg ble valgt, har en så enkel forklaring som at tidligere leder Leif Larsen har permisjon, men det handler også om at Frelsesarmeen virker samlende. Når Guds folk kommer sammen, er det i Guds hjerte. Mens djevelen er direktør i firmaet «splitt og hersk», er det Guds strategi å samle sine barn, slik det står: «som en høne samler kyllingene under sine vinger». Enhet var det siste Jesus ba om. «Et forvandlet Oslo med mennesker som vinnes for Gud og følger Jesus!» Slik lød hovedbønnetemaet. 

Er så Oslo en annen by etter intensiv kommunikasjon med Vårherre? 

- Jeg er ikke i tvil om at det bønnearbeidet som har vært drevet de siste årene har ført til resultater. Vi har bedt om at antall overdosedødsfall og voldskriminaliteten måtte gå ned - noe som har skjedd. Jeg tror også forvandling kan skje over natten, men Gud må få slippe til på sin måte, for han har en evne til å overraske. Bønnearbeid er å så inn i Guds inngripen. Det vi må være klar over, er at djevelen mobiliserer sterkere når vi begynner å be. Derfor er det viktig at dette ikke er et skippertak, men at arbeidet er i kontinuerlig og stadig ekspansjon. 

- Vi har et ansvar for å be mer enn i bare menigheten. Som kristne har vi en rolle å spille i samfunnet. Gud er interessert i hvordan vi styrer politikken og forvalter våre institusjoner. I 1. Timoteus 2 står det at vi skal be for konger og alle som har en høy stilling, ja alle mennesker, for det har Gud behag i. Det var ord som ble en vekker for meg, sier Jostein Nielsen.  

Publisert i Krigsropet #6 2003