En annerledes major

Tekst / foto: Andreas Magnus

Jostein Nielsen er soldat i Guds arme, dernest offiser i Frelsesarmeen. Den profilerte majoren ønsker seg mer blod og ild, og ikke bare suppe og såpe, for den framgangsrike armeen. — Vi glemmer ofte å regne med englene, i vår del av verden, sier majoren.

— Suksess kan være like farlig som forfølgelse, advarer Nielsen. Det kan ta bort fokuset fra det som er Guds kall. Majoren er glad for den fremgangen Armeen har opplevd de siste årene, men advarer mot å la seg fange inn i rollen som hele Norges politisk korrekte kjæledegge. 

— Det betyr ikke at vi skal provosere med vilje, men at vi må være bevisste på hva det er vi er kalt til, presiserer han.

Tungetale 

Selv har Nielsen aldri vært særlig politisk korrekt, selv ikke innad i Armeen. 

— Jeg har fått endel pepper opp gjennom årene, sist da jeg arrangerte catwalk her på templet i forbindelse med at en del designere hadde laget mote av gammelt Fretextøy. Men slikt må jeg tåle, ler han.

Også for sin karismatiske profil har Nielsen møtt enkelte reaksjoner. Det begynte allerede da han som 17-åring mottok tungetale, og toppet seg da han under tiden med den såkalte «Toronto velsignelsen» opplevde en del av det han selv kaller åndens manifestasjoner. Men han roser Frelsesarmeen for dens åpenhet: 

— At de kalte en «urokråke» som meg hit, som leder for Norges største korps, vitner jo om stor takhøyde, smiler Nielsen.

Juling

Den muntre «siddisen» trives på sin post i Templet i Oslo, selv om han godt kunne vært en del av administrasjonen foruten. Det er forkynnelsen av ordet og utrustning av de kristne han brenner mest for. Kallet til fulltidstjeneste fikk han allerede i ungdommen, men det var en kamp å overgi seg helt. — Jeg tvilte aldri på at Gud fantes, men all mobbingen og julingen jeg fikk som gutt, på grunn av at jeg var kristen, gjorde at jeg var usikker på om jeg orket å betale prisen.

Feilslått

Erfaringene som barn av omflakkende frelsesarmeforeldre var tøffe, og gjør at Nielsen i dag betegner frelsesarmeens tidligere strategi, med hyppig omplassering av soldatene, som til dels feilslått. 

— Heldigvis er dette i ferd med å endres. Nå prøver vi å legge opp til mer langsiktig utplasseringer. Det tror jeg vil komme både korpsene og soldatene til gode, forklarer sosionomen og teologen Nielsen. Han har vært så opptatt av problemstillingen rundt det han kaller «kallsbarna» at han flere ganger har vurdert å skrive doktoravhandling om temaet. Nå har han imidlertid lagt planene på hylla.

Et verktøy 

En vaskehjelp, som passerer utenfor døren, får Nielsens oppmerksomhet og en varm hilsen. Selv om kontoret vitner om en travel hverdag, ønsker majoren å prioritere tid til å se menneskene rundt seg.

— En av mine viktigste oppgaver er å bygge relasjoner mellom mennesker, — og mellom Gud og mennesker. Da må man ha tid til folk, forklarer han.

Nettopp evnen til å ha Gud og mennesker i sentrum, og ikke strukturer og organisasjoner, er en av de tingene som begeistrer Nielsen med Frelsesarmeen. 

— Så lenge Armeen forblir en organisasjon hvor mennesker kan tjene Gud slik Han har kalt dem, er den et nyttig verktøy for å bygge Guds rike. Fokuset må imidlertid alltid være på det man skal bygge, og ikke på verktøyene.

Noe mennesker samler på verktøy uavhengig av nytteverdien. Slik tenker ikke jeg. Derfor vil jeg heller ikke nøle med å slutte i Armeen dersom den ikke lenger fyller sin funksjon i byggeprosessen, sier 47- åringen.

Homofobi 

Foreløpig synes Nielsen at Armeen har klart å balansere mellom tydelighet på Guds ord og rausehet i møte med mennesker, selv om media har gjort sitt til at det diakonale har fått det meste av fokuset. Nå kan det imidlertid virke som om trenden er i ferd med og snu, ifølge Nielsen. 

Under de homofiles Skeive dager i Oslo fikk nemlig Armeen homofobi-prisen, og en radiostasjon fulgte opp med et innringer spørmål som gikk på om det var rett å støtte en organisasjon som Frelsesarmeen, når den ikke vil ta opp praktiserende homofile som soldater. 

— Dette kan tyde på at det vil bli tøffere å stå for noe i framtiden, og jeg er spent på å se hva som vil skje videre, når det snille bildet av Armeen kanskje vil rakne for noen. For oss blir utfordringen å ikke prøve å beskytte vårt gode navn å rykte, men tørre å stå fast på Guds Ord, samtidig som vi kommuniserer kjærlighet til de enkeltmenneskene vi møter.

Bønnesvar 

Engasjement for lokalsamfunnet og enkeltmennesker er noe ingen kan ta fra Nielsen. Derfor er han også tungt inne i aksjonen Bønn for Oslo. Der fokuseres bønnene mot konkrete behov i byen, slik bekjempelse av kriminalitet og rus. Også enhet blant de kristne står høyt på prioriteringslisten til bønnekjempen, som kan vitne om mange konkrete bønnesvar. 

—Vi opplever stadig at Gud svarer våre bønner helt konkret. Et eksempel er den brå nedgangen av barneranere i Oslo. Etter at problemet ble definert som en av Oslos største utfordringer av visepolitimesteren, begynte vi og be, og allerede en måned senere skrev Aftenposten at «fra 1. april stilnet barneransbølgen helt». Det tar vi som et tegn på at Gud hører bønn, avslutter Nielsen.

Publisert i "Norge IDAG" #28-29 2003

Smaken på bønn

Bønn er relasjon

 - Håkon er tilstede med hele seg. Han har et ekte engasjement, han er ydmyk og samtidig enormt nidkjær og er veldig utholdende når han ber, sier major Jostein Nielsen som stod side om side med Fagervik da folk i hundrevis strømmet til Templet for å be for Oslo.

Sitatet er hentet fra en artikkel om Håkon Fagerviks nidkjærhet for bønn generelt og 'Bønn for Oslo' spesielt som ble publisert i Krigsropet #18 - 2003.

Les hele artikkelen: 

"Smaken på bønn" som PDF

Ber om et forandret Oslo

Publisert i Agenda 3:16 #2 2003

Reportasjen "Ber om et forandret Oslo" som PDF

— Et samfunnsansvar å be

TEKST: Marit Dehli
 
Oslofolk vil be. For tredje gang trosset horder snøslapset og gikk på bønnesamlinger. 

Sjudagersøkten startet 12. januar med en gedigen økumenisk gudstjeneste i Oslo Rådhus. 1100 stoler ble for lite, og mange måtte sitte på golvet. Så ble Oslo innhyllet i bønn. 24 timer i døgnet ba folk fra mer enn 20 ulike menigheter. De ba for byen, for politikere, for maktapparatet, for familier, for relasjoner, for syke. Denne gangen var Templet hovedarena for samlingene med major Jostein Nielsen som leder for bønneaksjonen. 

- At jeg ble valgt, har en så enkel forklaring som at tidligere leder Leif Larsen har permisjon, men det handler også om at Frelsesarmeen virker samlende. Når Guds folk kommer sammen, er det i Guds hjerte. Mens djevelen er direktør i firmaet «splitt og hersk», er det Guds strategi å samle sine barn, slik det står: «som en høne samler kyllingene under sine vinger». Enhet var det siste Jesus ba om. «Et forvandlet Oslo med mennesker som vinnes for Gud og følger Jesus!» Slik lød hovedbønnetemaet. 

Er så Oslo en annen by etter intensiv kommunikasjon med Vårherre? 

- Jeg er ikke i tvil om at det bønnearbeidet som har vært drevet de siste årene har ført til resultater. Vi har bedt om at antall overdosedødsfall og voldskriminaliteten måtte gå ned - noe som har skjedd. Jeg tror også forvandling kan skje over natten, men Gud må få slippe til på sin måte, for han har en evne til å overraske. Bønnearbeid er å så inn i Guds inngripen. Det vi må være klar over, er at djevelen mobiliserer sterkere når vi begynner å be. Derfor er det viktig at dette ikke er et skippertak, men at arbeidet er i kontinuerlig og stadig ekspansjon. 

- Vi har et ansvar for å be mer enn i bare menigheten. Som kristne har vi en rolle å spille i samfunnet. Gud er interessert i hvordan vi styrer politikken og forvalter våre institusjoner. I 1. Timoteus 2 står det at vi skal be for konger og alle som har en høy stilling, ja alle mennesker, for det har Gud behag i. Det var ord som ble en vekker for meg, sier Jostein Nielsen.  

Publisert i Krigsropet #6 2003

Bønn forvandler!

Tekst og foto: Marit Dehli

- Jeg er glad i å be, nettopp fordi det fungerer. Hvis du erfarer at bønn er noe vitalt, går du aldri bort fra å be, sier Jostein Nielsen.

Lederen for Templet i Oslo og årets aksjon «Bønn for Oslo» er radikal. Ikke redd for å snakke om åndelige krefter. Om åndskamp. Om engler og nådegaver. «Frelsesarmeens åndelige alibi», fleipet en flåkjeft da han skulle introdusere ham. Selv snakker major Jostein Nielsen avslappet om forbindelsen oppover — og innover. 

Venter på Gud 

- Ber du mye?
- Hva er det å be mye? Jeg er ikke Frelsesarmeens superbeder. Det blir for klissete å si, men jeg kan ikke si annet enn at bønn er en kjempeviktig del av mitt liv. Bønn kan være kamp - det er ikke bare fryd og gammen. Hvis det kjennes tungt å be, må man ha klart for seg hva bønn er. 

- Ja, hva er bønn? 
- For å beskrive det kan du skrive en bok, sier han og trekker fram Ole Hallesbys «Fra bønnens verden». — Der står det at bønnens to drivkrefter er hjelpeløshet og tro. Man trenger hjelpeløsheten og man må tro at det hjelper å be. Når Paulus skriver sine brev, ber han for dem han skriver til, at de må forstå Guds vilje. I det øyeblikket du forstår den, vil du få en drivkraft i bønnen. Da begynner du å be med retning. Da vet du hvor du skal. Jeg venter ofte og spør: «Gud, hva vil du nå?» Å være vár, gi Den Hellige Ånd tid og se hva som skjer, er veldig spennende. — Bønn har også andre fasetter. For eksempel det å hvile i Herrens nærhet. Eller aktiv tilbedelse, hylle Jesus og vedkjenne seg ham som Herre. Først de senere årene har jeg opplevd bønn som en veldig sterk ressurs. Selv om jeg erfarte mye med Gud før, hadde jeg ikke den store utholdenheten og trodde aldri jeg skulle klare å be i tre timer. Nå gjør jeg det. 

- Gud har kontrollen
- Hva har skjedd?
- For meg handlet det om å tillate at jeg mistet kontrollen. To ganger ga jeg Gud fri adgang, og tredje gangen kom Den Hellige Ånd inn i mitt liv som et stormvær. Da skjedde det en forandring. Jeg fikk se det radikaliserende i at det er Gud som har kontrollen. Det er bare ham jeg skal være opptatt av. Det er så befriende! Samtidig er jeg redd for å fokusere på enkeltopplevelser. Hva da med tiden før dette hendte? Gud brukte meg da også, men det som skjedde, har gjort at jeg har blitt så avslappet i min gudsrelasjon. Det har gjort meg trygg i Gud, på hvem han er. Men jeg opplever også angrep, særlig hvis jeg blir sliten. Da er det egentlig bagateller som kan forstyrre min ro. Irrasjonelle ting kan gi meg angst. Dette ser jeg som en del av kampen, noe man må be om beskyttelse mot. 

Inn i nærværet
Og ber gjør majoren. I løpet av en uke blir det mange timer. 

— Men hva betyr det? 
Det handler mye om å være i Guds nærhet. Når jeg ber for meg selv, søker jeg inn til Guds faderhjerte. Jesus gir meg muligheten til det, og Den Hellige Ånd stadfester Guds nærvær. Noen ganger kan jeg oppleve det helt fysisk — som en vind, nesten som statisk elektrisitet, eller at rommet er fylt av Guds herlighet. Men du kan ikke oppleve nærværet uten å oppleve egen tilkortkommenhet, poengterer han. 
— Innimellom er det som om tiden plutselig forsvinner, for Gud er ikke tid. Han er evig. En time kan virke som fem minutter. Noen forklaring på det har jeg ikke, men jeg opplever å forsvinne inn i Gud. Majoren stopper opp. Vet at noen kan ha motforestillinger. 

- Vi må være forsiktige så vi ikke går over grensen mot svermeri, men det er så lite utbredt, så jeg er ikke redd folk skal be for mye. Jeg skal gi klar beskjed når vi gjør det, ler han. 
— Guds nærvær er ikke noe jeg valser inn og ut av — det er der hele tiden. Dermed blir selve livet en bønn, sier han. — Dette kan virke høytflyvende. Helt konkret ser jeg små ting i min hverdag som bønnesvar. For eksempel kan jeg gå en tur, og plutselig får jeg øye på en i menigheten som er blind og ikke ser drosjen som er kommet. Da kan jeg vise henne den. Folk kan si at dette er tilfeldigheter, men jeg ser på det som små hilsener fra Gud. Jeg har også handlet på en overbevisning som jeg ikke har noen rasjonell forklaring på. For eksempel vet jeg ikke hvorfor jeg velger å gå av bussen i en annen by enn dit jeg egentlig skulle og oppsøker mennesker som viser seg å være i krise og trenger noen å snakke med. 

Helbredet
Selv har han opplevd at en «pintørr bønn» gjorde ham frisk fra årelang sykdom. Jostein fikk en form for struma som resulterte i høyt stoffskifte. I ett år ble han behandlet med store doser medikamenter av forskjellig slag — uten resultat. Så prøvde legene radioaktivt jod, men da det ikke hjalp, måtte han tilbake på medisinene. 

— Da jeg kom i min datters bryllup, tok broren min meg til side og sa: «Nå ser du så dårlig ut at jeg ikke drar herfra før vi har bedt for deg». Litt senere gikk han, faren min og jeg inn i et rom hvor de ba for meg, helt enkelt. Der og da opplevde jeg ikke noe spesielt. Men dagen etter kjente jeg at jeg ble dårlig av medisinene. Jeg kontaktet primærlegen og sa jeg ville slutte. Han ba meg snakke med en spesialist, men denne fikk jeg ikke tak i. «Da slutter du på eget ansvar», sa legen. 
Etter den dagen har verdiene vært normale, forteller Jostein — og understreker at han i en forbønnsituasjon ikke anbefaler noen å slutte med medisiner. 

Ber for huset 

Majoren har tro på at bønn kan forandre atmosfæren i et hus og påvirke menneskene som kommer inn. Ofte velsigner han rommene, ber for tak og vegger. 

— Det er rart hvordan Guds nærvær kan prege bygninger. Vi pusset opp et gammelt hus ved Kragerø og trengte elektriker til sluttarbeidet. Han kom og arbeidet noen timer. Det gjorde også en frelsessoldat som tok seg av rørleggingen. Utpå dagen kom rørleggeren bort til meg og utbrøt: 
«Hva er det du har gjort med elektrikeren? Slik jeg kjenner denne karen, kan han ikke si en setning uten å banne, og nå har det gått flere timer uten at han har bannet en eneste gang!» 

Det jeg hadde gjort, var å be om at ikke noe ondt skulle komme inn i huset. — Foran møter hender det jeg går og velsigner stolene. Jeg kjenner ikke noen stor salvelse, det er så tørt og nøkternt som det kan få blitt. Men etter et møte fortalte to av guttene som hadde kommet, at det var som om stolene brant under dem. Egentlig var de frafalne, men denne kvelden kjente de at de måtte ta et valg. Senere har de faktisk blitt soldater! 

Bønn er kamp 

— Svarer Gud alltid? 
— Ja, jeg tror det, men av og til er det noe vi selv må svare på først. Det handler om å være overlatt. Er du overlatt med din sykdom eller din helbredelse, er du overlatt til Gud. Det er det det handler om å ha denne relasjonen i bunnen. Du kan ikke stresse med å komme inn i nærværet av Gud. Slapp heller av og la Gud få gjøre det om han vil. 

— Hver gang et menneske ber, hører Gud. Men ofte er vi ikke klar over at bønn er kamp. Vi må be til bønnesvaret bryter gjennom og være utholdende. Et godt eksempel er disiplene som sovnet i Getsemane, men de klarte også be i ti dager, fra himmelfart til pinse. Hva hadde skjedd? De så Jesus, og han åndet på dem. Jeg tror det var en utgytelse av Den Hellige Ånd, slik at de kunne «be gjennom» og være våkne når Ånden kom. Englenes plass i åndskampen er noe jeg vil studere nærmere. I Åpenbaringen 19,10 står det at de er våre medtjenere. Hvis det er sant, bruker jeg i for liten grad englene i bønnearbeidet. Er det fordi englene har en naturlig plass i deres tradisjon at det skjer masse helbredelser i Sør-Amerika, mens vi ser lite? spør Jostein Nielsen. 

— Hva sier du til en som ønsker komme videre i sitt bønneliv? 
— Stå på! Det er det viktigste. Bønnelivet er en utrolig viktig del av kristenlivet. Du kan ikke ha ekte bønneengasjement uten å bli engasjert av mennesker. Da ønsker du å fortelle dem om Jesus. 

— Bønn må jo være spennende. 
— Ja, klart det. Jeg kan ikke skjønne at folk ikke tror det! 

Publisert i Krigsropet #6 2003 - PDF

• Se også: - Et samfunnsansvar å be
• Artikkelen på Islandsk

Major på offensiven

Frelsesarmeen er på fremmarsj i Oslo. I frontlinjen står pastor og major Jostein Nielsen som er kjent for å være på offensiven, ikke bare i åndelig forstand. Da han som ung offiser var gifteklar, ble det ring på fingeren etter tre stevnemøter med uniform!

Han har allerede vært våken i fem og en halv time når Magazinet møter han klokken 10. Hittil har han rukket både bønn for Oslo samt flere andre avtaler, og dagen har så vidt begynt. Om en time må han være klar for stabsmøte. Det er sjelden denne majoren setter seg rolig ned med kaffekoppen, men så er det jo også sånn det skal være i armeen. Oppdraget kommer alltid først.

- Hensikten med alt vi gjør er at mennesker skal bli frelst og da må vi stå på, sier major Jostein Nielsen, som blant annet er pastor i Templet, Frelsesarmeens menighet i Oslo.

Født til uniform
Han ble født inn i Frelsesarmeen av uniformkledde foreldre, og så snart han var gammel nok var det en selvfølge at den unge soldaten skulle på offiserskole. Atten år gammel dro Nielsen alene til London for å stige i gradene.

- Det var kjempespennende. Jeg ble tatt imot som et familiemedlem, kommenterer han.

To år senere var han tilbake i hjemlandet med en hel del mer erfaring i ryggsekken, og nye striper på jakken.

Drag på damene
Da Frelsesarmeen kom til Norge på 1800-tallet, var det ikke alltid at striper og uniform trakk positiv oppmerksomhet. Offiserene måtte venne seg til kommentarer som «Se på de rare hattene» og «De er sikkert tyske musikanter». Men da Jostein Nielsen kom til Norge etter Englandsoppholdet var det stas å gå i uniform.

- Jeg har aldri hatt noe spesielt attraktivt utseende, og jeg vet ikke hvor viktig det er for jenter, men da jeg ble offiser må jeg innrømme at jentene stod litt i kø, humrer han.

Fort gift
For offiseren var det en selvfølge at den utvalgte jenta skulle være i armeen. Jeg klarte aldri å forelske meg skikkelig i en jente som ikke hadde uniform. Derfor valgte han selvfølgelig en flott uniformert kone. - Ja, det gikk fort med henne, sier majoren og ler godt.

- Jeg kom opp i Vik i Sogn og skulle tjenestegjøre der. Det var et deilig sted men litt isolert. Jeg gjorde foreldrene mine oppmerksom på at dersom jeg skulle være der måtte jeg ha en kone, så jeg bestemte meg for å gifte meg til jul.

- Men hvordan skal du få til det? lurte foreldrene. Naturlig nok siden det allerede var august og ingen kvinne i livet hans ennå.

 - Det får Herren ordne, svarte den unge offiseren. Kort tid etterpå gikk bruden opp kirkegulvet.

Degradert
- Vi var sammen et par-tre helger før vi ringforlovet oss, forteller major Nielsen, mens latteren triller. Som offiser måtte han den gang ofre tittelen for sin framtidige kone, siden hun «bare» var soldat. En offiser måtte gifte seg med en offiser, sa regelen, og løsningen ble en degradering for unge Nielsen. - Det var ikke noe problem det, smiler han, og legger til at denne regelen nylig ble opphevet, kanskje til glede for mange offiserer...

Menighetsplanting

Sammen med sin kone har major Jostein Nielsen vært trofast i Frelsesarmeen i alle år. I dag er han pastor for menigheten Templet i Oslo, i tillegg til en rekke andre verv og oppgaver. Han brenner for å se hovedstaden forandret og fester blikket lenger enn til sin egen menighet.

- Vi må utvikle en cellestruktur og bli mindre for å kunne bli større. Målet er at disse cellene skal utvikle seg til menighetsfellesskap. Det er ikke noe galt i at man konsentrerer seg om sin egen menighet, bare man ikke glemmer byen, understreker han. 

Templet kan gå foran som et godt eksempel i en utvidet cellestruktur. Menigheten satser på unge mennesker, og har grupper og lag i både breakdance, innebandy, fotball og baby-sang.

- Så blir det vårt ansvar å sørge for at dette blir noe annet enn en sosial happening.

Litt pyntelig
Hensikten med alt denne mannen gjør er å forkynne evangeliet om Jesus.

- Vi må ikke bli samfunnets kjæledegge, sier han.

- Har dere blitt mindre radikale med årene?

- Vi er fortsatt radikale, men jeg har nok forandret meg siden jeg var seksten og kunne rope ut evangeliet i en restaurant med forskremte gjester. Målet med å være radikal må være viktigere enn at radikalisme blir et mål i seg selv. Vi forkynner at Jesus befrir og kan forandre liv. Han tenker seg om.
- Men vi har nok blitt litt pene og pyntelige ja.

Visjoner

- Jeg drømmer om at Frelsesarmeen skal være det Gud har oppreist den til å være; en bevegelse som er drevet av Guds Ånd og ikke bare menneskers velvilje. En bevegelse som er kjent for å forkynne sannheten klart og tydelig. Det å gjøre godt kan ha en egenverdi, men mennesker trenger mest av alt å bli hjulpet til å leve et liv i Kristus. Det som er viktig for meg er at Guds rike, går frem.(1)  Derfor er majoren blant annet sterkt engasjert i «Bønn for Oslo».

- Det er viktig at vi står sammen. «Bønn for Oslo» er ingen institusjon, men en, visjon. Her står de kristne side ved side for å rope til Gud om en vekkelse i byen vår, sier han.

Snekker på si
Når majoren lar hatten ligge på hylla og uniformen henge i skapet drar han gjerne på seg snekkerbuksa. Forøvrig er det ikke lenger noen regel at soldater, offiserer og majorer skal bære 'uniform.

- Ja, for dette begynner vel å bli litt vel gammeldags?

- Jeg synes uniform er flott. Datteren min på atten år har nettopp funnet fram en av de eldste uniformene i skapet og er stolt av å gå med denne. Sånn jeg har skjønt det så er det litt mote med uniform-detaljer igjen, sier Nielsen. 

Men snekkerbuksa blir båret med like stor stolthet som uniformen.

 - Jeg elsker å snekre!
Jostein Nielsen kan blant annet vise til at han nylig totalrestaurerte et sveitser hus helt alene.

 - Ja, jeg må jobbe alene. Jeg er faktisk et helt annet vesen når jeg snekrer. Da konsentrerer jeg meg bare om det og lar ingen andre slippe til. Men bilen overlater han gjerne til eksperter.

 - Jeg er nok ganske praktisk av meg, men jeg hater bil. Hver gang jeg prøver å skifte noe på en bil så er det noe annet som er galt.

 Når bilen går føyken, synker majoren heller ned i en god bok. Han har lest alt av Gunnar Stålesen, Sherlock Holmes, Agatha Christie med flere.

Herrens nærvær
 - Du er vel kanskje ikke en gjennomsnitts-major!?

 - Jeg er nok redd for å virke for from kanskje.
Han ler godt igjen.
 - Men hvis jeg virkelig skal si hva som er viktig for meg så er det å få tid til å søke Herrens nærhet. Tid med Herren må prioriteres. Det er jo dette som påvirker mine relasjoner til andre mennesker.

 - Jeg tror det gjelder alle mennesker; når de kommer innfor Herren så faller ting på plass. Hvis du tar et ungt menneske og sier at de skal leve sånn og sånn så skjønner de det kanskje ikke. Men tar du det samme mennesket med inn i Herrens nærvær, så forstår de det selv. Det er umulig å være i Herrens nærvær uten å kjenne hva som er rett og galt. Jeg er av den overbevisning at hvis mennesker får oppleve Guds kjærlighet til dem, så vil de ønske å leve sammen med ham.

Tekst og foto: Eva-Charlotte Stenset
Publisert i Magazinet 31. januar 2003
-----------------------------
(1) 'Drømmen' ble sitert på 'Kirketorget' i Vårt Land 21. februar 2003

Tror på bønnen

BER PÅ SKIFT
De siste åra har det, tro det eller ei, ligget et 24 timers bønneskjold over hovedstaden. Jostein Nielsen leder det kristne bønnesamarbeidet «Bønn for Oslo». Menighetsmedlemmer deltar i en vaktordning der de ber kontinuerlig for Oslos innbyggere.

- Vi tror at bønn har en effekt. Vi har bedt helt konkret om en del ting, og vi har sett synlige resultater, sier Nielsen.

- Vi har bedt aktivt om at nazimiljøet på Bøler skulle gå i oppløsning, og det har skjedd. Vi mobiliserte bønn for at sommerens demonstrasjon mot Verdensbanken skulle bli fredelig, og det ble den jo. Vi har bedt for at antallet overdoseofre skulle gå ned i Oslo, og det har skjedd. Tilfeldigheter? Jeg tror ikke det. Jeg tror på bønnens kraft. Hvis et menneske blir velsignet, så vil det heller velsigne enn å forbanne andre, sier Nielsen.

Han mener det har skjedd et klimaskifte hos det norske folk i forhold til tro og bønn:

- Tidligere ble folk provosert dersom jeg sa at jeg ba for dem. Hvis jeg spør noen i dag «vil du at jeg skal be for deg?», blir det sett på som veldig positivt, sier Nielsen.

- Hvor fort kan vi se resultater av bønnen?

- Ting kan skje fort i Guds rike, eller det kan ta litt lengre tid. Noen ganger ser vi resultatene med en gang, andre ganger har vi måttet vente lenger, sier Jostein Nielsen.
---------------------------------------
Del av en større reportasje  om bønn i Dagsavisen 25. januar 2003
Nina Jonsrud og Linn Marie Bratvold
Tror på bønnen - hele reportasjen - PDF

Bønn for Oslo

Under aksjonen Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «sparebluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende, skriver Jostein Nielsen.

I Vårt Land tirsdag kommer generalsekretæren i Norges kristne råd, Ørnulf Steen, med noen betraktninger (1) som jeg vil forsøke å kommentere. Jeg gjør det i egenskap av å være leder for arrangementskomiteen for «Bønn for Oslo 2003», og jeg gjør det med en viss ambivalens. 

Ambivalensen skyldes det faktum at lesere kan få inntrykk av at det her er snakk om «fronter», mens det ikke på noe tidspunkt har vært verken konflikter eller ønsker om å lage konkurrerende arrangement. Vi er allerede i dialog, og kommer fortsatt til å være det. 

Bønn for Oslo har sin basis i et bønnefellesskap mellom prester og pastorer i Oslo og de ukentlige bønnemøte-ne i Gamle Akers Menighetshus i Geitmyrsveien. Den formen Bønn for Oslo har fått er snarere et utfyllende arrangement og et svar på de bønner som bes i Bønneuken for kristen enhet enn en konkurrent. Som Steen helt riktig påpeker, er hovedanliggendet med Bønn for Oslo å be om Guds velsignelse og beskyttelse over hovedstaden. Vi har sett hvordan tilsvarende bønneinitiativ har vært med på å forvandle byer over hele verden, og har også sett resultater av konkret bønn i Oslo i de tre årene dette felles bønne-arbeidet har pågått. 

Initiativtakerne bak Bønn for Oslo har ikke hatt som ønske eller mål å danne en felles teologisk basis å jobbe ut i fra, men har utelukkende henvendt seg til kristne i byen som vil være med å be om at Oslo skal forvandles til en by som i større grad preges av kristne verdier og normer, forsoning og fred. 

Det ble derfor medio november sendt et brev per e-post til de menigheter som er registrert i databasen som også brukes av Oslo kristne råd til informasjonsspredning. Brevet inneholdt en åpen invitasjon til å stille seg bak arrangementet. Etter dette var det noen menigheter som meldte seg slik at det i år var 22 menigheter som stod bak arrangementet, mot 17 året før. 

Det kan være at denne invitasjonen har vært mangelfull, og det kan jeg i så fall beklage, men det har ikke vært bevisst ønske om å holde noen konfesjoner utenfor. 

Når det gjelder Bønneuken for kristen enhet, er utgangspunktet et annet. Her dreier det seg i større grad om institusjonell enhet, og det er korrekt at disse arrangementene har jobbet tungt de senere år. Vi (undertegnede har de to foregående årene vært med på arrangørsiden) har på en måte klart å gi uken en legitimitet ved å gjøre allerede eksisterende arrangement i et kirkesamfunn til et felleskristelig arrangement ved at det for eksempel hentes talere og sangkrefter fra en annen menighet i tillegg til at man bruker de ferdige bønnene som er oversatt og bearbeidet av Norges kristne råd. 

De arrangementene som ikke har hatt basis i en allerede eksisterende tradisjon, har samlet marginal oppslutning, men vi prøver igjen i 2004. 

Under Bønn for Oslo ble det bedt mange bønner av mange, og svært mange handlet om kristen enhet i Oslo. Hvis det er noe som heter «spare-bluss-bønn», vil jeg karakterisere disse bønnene som inderlig brennende. 

Jeg er usikker på hvem som er adressaten for det vitnesbyrd vi ønsker å gi om kristen enhet, men om det er Vårherre eller mannen i gata, er jeg i mitt enfold tilbøyelig til å tro at antallet kristne som kommer sammen og ber om det samme, er et sterkere vitnesbyrd enn et arrangement med bred institusjonell tilslutning som samler en håndfull. 

Bønn for Oslo er ikke avsluttet. Vi ber fortsatt og samles til felles bønne-møte hver uke. Vi ber fordi vi er glad i byen vår og vi tror at Gud er det samme. Ingen som ber blir avkrevd å flagge konfesjonell tilhørighet. Bønnefellesskapet er åpent for alle. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, alle de jeg ber sammen med, men vi er ett i Kristus. Gud har bare en menighet i Oslo, men vi går i forskjellige forsamlinger. Kanskje vi sees i menighetssalen i Geitmyrsveien 7 på tirsdag kl. 06.00? 

Jostein Nielsen 

Innlegget som PDF

-----------------------------------------

(1) Her er Ørnulf Steens innlegg fra 21 jan. 2003 som PDF

«Bønnen har en enorm effekt»

 - Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall, hevder de som ber. 

22 Oslo-menigheter ber sammen døgnet rundt denne uken for å beskytte byens borgere mot det onde.

Camilla Høyem

Stig B. Hansen (foto)

Familien, skolen, mediene, næringslivet, menigheten, helsevesenet, politikken og kongefamilien er av de utvalgte det blir bedt for.

Det er tredje gang arrangementet foregår i Oslo. Ideen kommer fra London, og 22 Oslo-menigheter står for arrangementet. I lokalet Frelsesarmeen Templet er det nå bønnemøter døgnet rundt frem til avslutningen natt til søndag. 

Bønnesvar fra Gud

- Bønnen har en enorm effekt. Mange byer som begynte med dette for lenge siden, har opplevd dramatisk synkende kriminalitetstall. En liten bygd i Sør-Amerika har lagt ned fire tidligere fulle fengsler etter at de begynte å be. Oslo har opplevd en nedgang i antall overdosedødsfall. Vi velger å tro at dette er bønnesvar fra Gud, sier leder i arrangør-komiteen av Bønn for Oslo, Jostein Nielsen.

- Vi vil at alle Oslo-borgerne skal få oppleve Jesus som sin frelser. Vi ber for det samtidig som vi ber for at byen skal bli velsignet, sier Nielsen.

Før man kommer inn i bønnetempelet, må man gå gjennom et hvitt sakristi, et slags telt. Her renses man fra all synd og gjør seg klar til å komme inn i tempelet. Der sitter 45 mennesker og ber. 

Seg selv først

Morten (30) har akkurat avsluttet en bønneøkt, og er rask til å ønske velkommen.

- Bønn for Oslo er et fint prosjekt. Det er viktig å be for fellesskapet i byen, så vi kan leve sammen i harmoni og lære å elske hverandre, sier han.

Han poengterer at det er viktig å begynne med seg selv før man kan hjelpe andre.

I tillegg til arrangementene hos Frelsesarmeen, holdes det lovsangsfest i Trefoldighetskirken fra i morgen og ut uken.

- Det er fritt frem for alle som vil delta i bønn. Her kan man komme når man føler for det, sier Nielsen.

Link til PDF.

Fornøyd major i Guds hær

Målet er å forvandle hovedstaden gjennom bønn. Derfor arrangeres et 168 timer langt bønnemøte for Oslo. I spissen står Jostein Nielsen.

Frelsesarmemajoren Jostein Nielsen er stolt og godt fornøyd med Bønn for Oslo. Pastoren i Templet korps har jobbet lenge med forberedelsene til den intense bønneuka. Akkurat nå er han med og nyter fruktene av all planleggingen han selv og en rekke andre kristenledere har gjort. Men Jostein tar ikke æren selv. Den gir han til Gud.

- Jeg har fastet i tre dager nå, og jeg er ikke så veldig sliten. Jeg har faktisk fått mer energi fra fasten, fastslår majoren med et stort smil. Skjønt øynene til Jostein har en litt matt glans. Men han parerer det spørrende blikket fra journalisten.

- Men det blir litt lite søvn da, vet du, påpeker han ironisk.

God stemning
Lederen for kjempearrangementet Bønn for Oslo, er tydelig glad over både oppmøtet og reaksjonene blant de mange som deltar under kveldsmøtene i Templet.

- Det går virkelig godt dette her. Det er god stemning inne i salen, sier den ydmyke soldaten i Guds hær. Men Bønn for Oslo er mer enn kveldsmøter inne i Templet. Jostein forteller også litt om det som kalles «spiritual mapping» på engelsk. Kort fortalt går det ut på å kartlegge ulike deler av byen som trenger forbønn, bot -og tilgivelse. Mandag til fredag igjennom bønneuka har derfor mange forbedere deltatt på bønnevandringer til strategiske steder over hele byen.

Forvandling
Det er nesten litt merkelig at Jostein Nielsen leder denne bønneuka. Den karismatiske mannen var ikke særlig begeistret for Oslo i utgangspunktet. Han ønsket ikke å bli sendt til hovedstaden, men er en Guds disippel som lydig følger «ordre» fra Vårherre.

- Jeg liker å tro at det ikke er tilfeldigheter i livet mitt, forteller Jostein, og antyder i klare trekk at det var meningen han skulle være her akkurat nå, for Gud i Oslo. Han tegner opp visjonen bak Bønn for Oslo; Et stort, tverrkirkelig bønnenettverk som har en felles nød og visjon for byen: Et forvandlet Oslo!

«Navnet Jesus blekner aldri...» bruser det tverrkirkelig fra salen. Jostein går glad inn med løftede hender. Forvandlingen er i gang.

Tekst: Frode Sunde Didriksen
Foto: Agnieszka M. Knera
-----------------------------------------
Publisert i VISJON #1 2003 som en del av en større reportasje om bønn for Oslo
PDF

Er det noe du går glipp av…?

Illustrasjonen er ment å få folk til å trekke på smilebåndet, men den er kanskje ikke så morsom likevel? Kan vi tenke oss muligheten av at ikke alle hyrdene fikk med seg det som skjedde?

I påskesalmen «Deg være ære», er det en setning som står på egne ben: «Troens øye ser det!»
Forestill deg at det virkelig var en av hyrdene som ikke fikk med seg det som skjedde - var det fordi troens øye var lukket?

Å tro er en gave, og alle har fått et mål av tro, men mange nekter til og med å ta i bruk det mål av tro de har fått. De blir blinde for at det «skjer noe spennende i denne jobben» og dermed går de glipp av underet.

«En frelsesandakt», tenker du som har vandret med Herren noen år, og kanskje du vurderer å slutte å lese videre fordi du vet at du er trygg på din vandring.
OK - Fortsett din vandring i trygg tillit til at Han kom til jorden, ble menneske, døde og stod opp igjen for at du skulle bli frelst. Likevel er det slik at også mange kristne går glipp av underet i hverdagen nettopp fordi de blir sløve når det gjelder å bruke troens øye. «Det skjer aldri noe spennende i min menighet» - «Alt vi holder på med er trivialiteter uten resultater». Du har nok hørt det, og kanskje du til og med har hørt «hyrder» samtale om det?

Det har jeg. Jeg er også «hyrde», og jeg vet at jeg har en Far i himmelen som ønsker å få meg i tale, vise meg sin godhet og åpenbare for meg sannheter for livet mitt her på jorden. Derfor har jeg en stadig bønn: «Gud, la meg være våken for ditt under!»

La oss vende tilbake til hyrden på marken. Gikk han glipp av underet fordi han hadde klare formeninger om hva det var som skulle «gjøre jobben spennende»?

Det kan fort bli et problem når vi blir premiss-leverandører for hvordan Gud skal åpenbare seg i våre liv. Hvis noe skal få meg til å endre min livsstil, må det skje på «den» måten!

I det gamle testamentet kan vi lese beretningen om Na'aman. Han gikk nesten glipp av et under, og det på tross av at han hadde reist langt for å oppleve det. Han klarte ikke å se at det kunne skje et under ved å gå til Jordan og dukke seg syv ganger. 

Nei, hva leser vi?
Da ble Na'aman sint og drog bort. Han sa: «Jeg trodde da at han (profeten Elisja) ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Gud og føre hånden fram og tilbake over det syke sted, så jeg ble befridd for sykdommen »(1). Mennesker som er forutinntatte vil ofte gå glipp av Guds under. Heldigvis for Na'aman var det noen som reiste med ham som brukte «sitt tros-øye» og overtalte ham til å forsøke slik at han likevel fikk oppleve underet. 

Ved en annen anledning var det noen «hyrder» som var samlet. Plutselig ble Guds under åpenbart midt i blant dem i form av den oppstandne Jesus. De så det og trodde, men «Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.» (2) Tomas syntes det var vanskelig å tro, og i hans tilfelle viste Gud sin raushet ved å komme ham i møte på tross av at det var Tomas som la premissene, men det skjedde ikke da Tomas var alene. Jeg tror det skjedde fordi han på tross av sin manglende tro ble dratt med i fellesskapet med de andre disiplene.

Det vil alltid være noen som i perioder vil ha problemer med å bruke «troens øye» - la oss som disiplene, som Na'amans tjenere og forhåpentlig som hyrdene på marken som så og hørte engelen og den himmelske hærskare, ta med oss «tvilerne» for å tilbe Guds under. Vi vet aldri når troens øye plutselig åpnes på et menneske. På en måte kan vi si at den sterke åpenbaringen som hyrdene fikk på marken, kun var en forberedelse på det som skulle skje, men det krevde en aktiv handling fra deres side.

Det samme kan vi si om Na'a-man og Tomas, og med et utall av andre eksempler fra Guds ord. Mennesker som fikk oppleve underet handlet i tro på den åpenbaring de hadde fått. Det troens øye hadde sett måtte bli virkelig gjennom handling. For hyrdene betydde det å gå til stallen, for Na'aman mente det å dukke seg i Jordan og for Tomas handlet det om være sammen med dem som påstod at de hadde sett - for kanskje skjedde det igjen?

Vi vet ikke hvor langt det var fra marken til stallen, men av og til kan til og med kort distanse rent geografisk være som en uoverstigelig hindring når man er usikker på hva som blir utfallet på initiativet. Hyrdene var nok redde for å gå glipp av fortsettelsen på historien, derfor gikk de.
Hva gjør vi for ikke å gå glipp av noe?

• Kanskje du skulle søke sammen med andre troende i tilbedelse?
• Kanskje du skulle velsigne noen i nabolaget med å lyse Guds fred over dem?
• Kanskje det handler om å gjøre opp en sak slik at det igjen kan bli fred i en familie?
• Eller det handler om å rekke ut en hånd eller åpne et hjem for noen som virkelig trenger det?
• For du vil vel ha med deg resten av historien?

Publisert i Dagens 'JULEDAGEN'  21. des. 2002

Refleksjonen som PDF

------------------------------------
(1) 2 Kongebok 5:11
(2) Johannes 20:24