- Jeg er glad i å be, nettopp fordi det fungerer. Hvis du erfarer at bønn er noe vitalt, går du aldri bort fra å be, sier Jostein Nielsen.
Lederen for Templet i Oslo og årets aksjon «Bønn for Oslo» er radikal. Ikke redd for å snakke om åndelige krefter. Om åndskamp. Om engler og nådegaver. «Frelsesarmeens åndelige alibi», fleipet en flåkjeft da han skulle introdusere ham. Selv snakker major Jostein Nielsen avslappet om forbindelsen oppover — og innover.
Venter på Gud
- Ber du mye?
- Hva er det å be mye? Jeg er ikke Frelsesarmeens superbeder. Det blir for klissete å si, men jeg kan ikke si annet enn at bønn er en kjempeviktig del av mitt liv. Bønn kan være kamp - det er ikke bare fryd og gammen. Hvis det kjennes tungt å be, må man ha klart for seg hva bønn er.
- Ja, hva er bønn?
- For å beskrive det kan du skrive en bok, sier han og trekker fram Ole Hallesbys «Fra bønnens verden». — Der står det at bønnens to drivkrefter er hjelpeløshet og tro. Man trenger hjelpeløsheten og man må tro at det hjelper å be. Når Paulus skriver sine brev, ber han for dem han skriver til, at de må forstå Guds vilje. I det øyeblikket du forstår den, vil du få en drivkraft i bønnen. Da begynner du å be med retning. Da vet du hvor du skal. Jeg venter ofte og spør: «Gud, hva vil du nå?» Å være vár, gi Den Hellige Ånd tid og se hva som skjer, er veldig spennende. — Bønn har også andre fasetter. For eksempel det å hvile i Herrens nærhet. Eller aktiv tilbedelse, hylle Jesus og vedkjenne seg ham som Herre. Først de senere årene har jeg opplevd bønn som en veldig sterk ressurs. Selv om jeg erfarte mye med Gud før, hadde jeg ikke den store utholdenheten og trodde aldri jeg skulle klare å be i tre timer. Nå gjør jeg det.
- Gud har kontrollen
- Hva har skjedd?
- For meg handlet det om å tillate at jeg mistet kontrollen. To ganger ga jeg Gud fri adgang, og tredje gangen kom Den Hellige Ånd inn i mitt liv som et stormvær. Da skjedde det en forandring. Jeg fikk se det radikaliserende i at det er Gud som har kontrollen. Det er bare ham jeg skal være opptatt av. Det er så befriende! Samtidig er jeg redd for å fokusere på enkeltopplevelser. Hva da med tiden før dette hendte? Gud brukte meg da også, men det som skjedde, har gjort at jeg har blitt så avslappet i min gudsrelasjon. Det har gjort meg trygg i Gud, på hvem han er. Men jeg opplever også angrep, særlig hvis jeg blir sliten. Da er det egentlig bagateller som kan forstyrre min ro. Irrasjonelle ting kan gi meg angst. Dette ser jeg som en del av kampen, noe man må be om beskyttelse mot.
Inn i nærværet
Og ber gjør majoren. I løpet av en uke blir det mange timer.
— Men hva betyr det?
Det handler mye om å være i Guds nærhet. Når jeg ber for meg selv, søker jeg inn til Guds faderhjerte. Jesus gir meg muligheten til det, og Den Hellige Ånd stadfester Guds nærvær. Noen ganger kan jeg oppleve det helt fysisk — som en vind, nesten som statisk elektrisitet, eller at rommet er fylt av Guds herlighet. Men du kan ikke oppleve nærværet uten å oppleve egen tilkortkommenhet, poengterer han.
— Innimellom er det som om tiden plutselig forsvinner, for Gud er ikke tid. Han er evig. En time kan virke som fem minutter. Noen forklaring på det har jeg ikke, men jeg opplever å forsvinne inn i Gud. Majoren stopper opp. Vet at noen kan ha motforestillinger.
- Vi må være forsiktige så vi ikke går over grensen mot svermeri, men det er så lite utbredt, så jeg er ikke redd folk skal be for mye. Jeg skal gi klar beskjed når vi gjør det, ler han.
— Guds nærvær er ikke noe jeg valser inn og ut av — det er der hele tiden. Dermed blir selve livet en bønn, sier han. — Dette kan virke høytflyvende. Helt konkret ser jeg små ting i min hverdag som bønnesvar. For eksempel kan jeg gå en tur, og plutselig får jeg øye på en i menigheten som er blind og ikke ser drosjen som er kommet. Da kan jeg vise henne den. Folk kan si at dette er tilfeldigheter, men jeg ser på det som små hilsener fra Gud. Jeg har også handlet på en overbevisning som jeg ikke har noen rasjonell forklaring på. For eksempel vet jeg ikke hvorfor jeg velger å gå av bussen i en annen by enn dit jeg egentlig skulle og oppsøker mennesker som viser seg å være i krise og trenger noen å snakke med.
Helbredet
Selv har han opplevd at en «pintørr bønn» gjorde ham frisk fra årelang sykdom. Jostein fikk en form for struma som resulterte i høyt stoffskifte. I ett år ble han behandlet med store doser medikamenter av forskjellig slag — uten resultat. Så prøvde legene radioaktivt jod, men da det ikke hjalp, måtte han tilbake på medisinene.
— Da jeg kom i min datters bryllup, tok broren min meg til side og sa: «Nå ser du så dårlig ut at jeg ikke drar herfra før vi har bedt for deg». Litt senere gikk han, faren min og jeg inn i et rom hvor de ba for meg, helt enkelt. Der og da opplevde jeg ikke noe spesielt. Men dagen etter kjente jeg at jeg ble dårlig av medisinene. Jeg kontaktet primærlegen og sa jeg ville slutte. Han ba meg snakke med en spesialist, men denne fikk jeg ikke tak i. «Da slutter du på eget ansvar», sa legen.
Etter den dagen har verdiene vært normale, forteller Jostein — og understreker at han i en forbønnsituasjon ikke anbefaler noen å slutte med medisiner.
Ber for huset
Majoren har tro på at bønn kan forandre atmosfæren i et hus og påvirke menneskene som kommer inn. Ofte velsigner han rommene, ber for tak og vegger.
— Det er rart hvordan Guds nærvær kan prege bygninger. Vi pusset opp et gammelt hus ved Kragerø og trengte elektriker til sluttarbeidet. Han kom og arbeidet noen timer. Det gjorde også en frelsessoldat som tok seg av rørleggingen. Utpå dagen kom rørleggeren bort til meg og utbrøt:
«Hva er det du har gjort med elektrikeren? Slik jeg kjenner denne karen, kan han ikke si en setning uten å banne, og nå har det gått flere timer uten at han har bannet en eneste gang!»
Det jeg hadde gjort, var å be om at ikke noe ondt skulle komme inn i huset. — Foran møter hender det jeg går og velsigner stolene. Jeg kjenner ikke noen stor salvelse, det er så tørt og nøkternt som det kan få blitt. Men etter et møte fortalte to av guttene som hadde kommet, at det var som om stolene brant under dem. Egentlig var de frafalne, men denne kvelden kjente de at de måtte ta et valg. Senere har de faktisk blitt soldater!
Bønn er kamp
— Svarer Gud alltid?
— Ja, jeg tror det, men av og til er det noe vi selv må svare på først. Det handler om å være overlatt. Er du overlatt med din sykdom eller din helbredelse, er du overlatt til Gud. Det er det det handler om å ha denne relasjonen i bunnen. Du kan ikke stresse med å komme inn i nærværet av Gud. Slapp heller av og la Gud få gjøre det om han vil.
— Hver gang et menneske ber, hører Gud. Men ofte er vi ikke klar over at bønn er kamp. Vi må be til bønnesvaret bryter gjennom og være utholdende. Et godt eksempel er disiplene som sovnet i Getsemane, men de klarte også be i ti dager, fra himmelfart til pinse. Hva hadde skjedd? De så Jesus, og han åndet på dem. Jeg tror det var en utgytelse av Den Hellige Ånd, slik at de kunne «be gjennom» og være våkne når Ånden kom. Englenes plass i åndskampen er noe jeg vil studere nærmere. I Åpenbaringen 19,10 står det at de er våre medtjenere. Hvis det er sant, bruker jeg i for liten grad englene i bønnearbeidet. Er det fordi englene har en naturlig plass i deres tradisjon at det skjer masse helbredelser i Sør-Amerika, mens vi ser lite? spør Jostein Nielsen.
— Hva sier du til en som ønsker komme videre i sitt bønneliv?
— Stå på! Det er det viktigste. Bønnelivet er en utrolig viktig del av kristenlivet. Du kan ikke ha ekte bønneengasjement uten å bli engasjert av mennesker. Da ønsker du å fortelle dem om Jesus.
— Bønn må jo være spennende.
— Ja, klart det. Jeg kan ikke skjønne at folk ikke tror det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar