Major Jostein Nielsen vet ikke om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «snilleste gutten i klassen» og «samfunns-ikon». -Hvis ikke Frelsesarmeen kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein.
Jeg var innom Jostein Nielsen en forblåst vinterdag for å snakke om Frelsesarmeen - fortiden, nåtiden og framtiden. Og Jostein Nielsen er en mann som gjerne snakker om denslags. Jostein føler seg godt hjemme i Frelsesarmeen, organisasjonen han har blitt født inn i, ifølge ham selv. Samtidig er majoren i Templet korps i Oslo beredt til å forlate armeen om det skulle være Guds vilje.
- En kollega sa en gang til meg at «Frelsesarmeen er det beste jeg vet, og det verste jeg vet er Frelsesarmeen». Jeg forstår hva han mente. En organisasjon blir aldri noe annet enn de menneskene som forvalter dens ide og misjon, og da kan man oppleve mye rart, smiler Nielsen.
Snill gutt?
Frelsesarmeens historie taler klart om en reaksjonær og tidvis upopulær hær med Guds soldater, likevel tror ikke Jostein at Frelsesarmeen anno 2003 verken har blitt for snille og eller kun er en humanetisk sosialhjelp.
- Jeg tror vi fortsatt er tydelige på hva vi står for og mener, men folk ønsker at vi skal framstå som «snille». Vi har fått et positivt rykte som folk ikke ønsker at skal forstyrres. Egentlig tror jeg mannen i gata ønsker å ha noe som de oppfatter som godt, noe eller noen som står for gode verdier og forsøker å leve disse ut i praksis, mener Jostein Nielsen.
Den karismatiske majoren tror at i folks bevissthet er ikke alt Frelsesarmeen sier og gjør bra, men summen står for noe positivt og godt som de er redd for å miste. Samtidig er Jostein usikker på om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «samfunns-ikon». Han trekker fram at det ligger en stor fare i å gjøre en god gjerning fordi det vil gi positiv publisitet. - Dersom det er motivasjonen, er det kanskje bedre at gjerningen forble ugjort. Det pussige er jo at rekrutteringen til arbeidet vårt var mye bedre da vi av mange ble hatet og forfulgt, tenker Jostein høyt.
Overgrep?
- Hva mener du om utsagnet: «Soup, soap and salvation - i den rekkefølgen, ellers blir det et overgrep å misjonere?»
Det er viktig at mennesket er en helhet med ånd, sjel og legeme. Et vitnesbyrds troverdighet blir større dersom man tar hensyn til at et menneske i øyeblikket kan oppleve mer preserende behov enn det åndelige. På den annen side kan man si at det er overgrep å misjonere for et menneske etter at det har mottatt mat og klær, fordi da kan vi risikere at personen føler at han eller hun pliktskydigst må lytte til budskapet vårt også, påpeker majoren.
- Den fysiske hjelpen gir vi betingelsesløst, men dersom mottakeren også vil lytte til det vi har å si, er det formidlingen av evangeliet tross alt det aller viktigste for oss, understreker han.
Åndskamp
Jostein blir begeistret når han kan snakke om noen nøkkelord i den kristne tro. Jeg ga ham noen stikkord, som nåde, overgivelse og åndelig krigføring. - Guds nåde er uendelig, og den eneste betingelsen er å akseptere at jeg trenger den. For mange blir denne innrømmelsen et stort skritt. Det går på stoltheten løs og det utfordrer kravet om å ville forstå. Det er da det blir spørsmål om overgivelse, eller å «dø» som Bibelen uttrykker det. Det handler nettopp om å gi slipp på en forestilling og akseptere den åndelige dimmensjonen. Det er da jeg tror mennesker begynner å snakke om å oppleve nåden eller Guds nærværet, sier Jostein Nielsen. Jostein tror at Guds motstander bruker alle midler for å forhindre at mennesket kommer i kontakt med Gud, og han refererer til Paulus' ord om at kristne ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
- Akkurat der har vi i Frelsesarmeen en utfordring. Vi har på en måte erklært «åndelig krig», men faren er at vi har bygget opp en hær som egner seg bedre til parade enn til krigføring.
Et greit sted
- Vi i Frelsesarmeen ønsker å fortsette med å dele ut suppe og såpe dersom det offentlige ikke klarer å finne en måte å eliminere dette behovet; Noe det for øvrig burde ha gjort for lengst. Men hvis ikke Frelsesarmeen også kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, da finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein. Majoren er ikke villig til å gå på kompromiss med at et hvert menneske trenger å vende om og ta imot Guds tilbud om frelse.
- Heldigvis er vi fortsatt der med evangeliet, og da er Frelsesarmeen et greit sted å tjene Gud, sier Nielsen. Jostein sterkeste ønske for enhver kristen er at Guds rike blir det viktigste. - Guds rike er viktigere enn en organisasjon eller et kirke-samfunn. I det øyeblikket «Gudsinspirasjonen» forsvinner er det ingn vits å bygge en større organisasjon. Store religiøse organisasjoner har vi mer enn nok av. Bare tenk på hva de krever av ressurser - både økonomiske og menneskelige. Det er en tendens i slike organisasjoner at organisasjonsapparatets behov fortrenger behovet som i sin tid ga organisasjonen legitimitet. Jeg lurer på hva Gud vil si om denne forvaltningen når det en gang skal gjøres opp regnskap, avslutter Jostein Nielsen.
Publisert i DAGEN 4. april 2003
--------------------------
Intervjuet ble også kommentert under overskriften:
For lite rampete? i Aftenposten 7. april 2003 - PDF
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar