I FOKUS - Troens evige "NÅ"

Illustrasjonen til høyre hører til diktet nederst på siden

I urolige tider kan det være godt å minne seg selv om hva den kristne troen bygger på. Den står støtt. Jeg lever livet mitt i Ham som er ‘den evige NÅ’. Da jødene utfordret Jesus med spørsmålet:

«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?», svarte Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, ER jeg.» (Johannes 8:58f) – en som er fra evighet og til evighet kan ikke omtales i fortid.

Dersom det er sant at jeg som tror ‘ER’ i Kristus, er jeg allerede i evigheten. «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til», skrev Paulus (Romerne 14:8).

Betyr dette at jeg aldri kjenner på ‘uro’? Selvfølgelig kan jeg bli urolig når jeg ser på all den ondskapen som utfolder seg i verden i dag. Viktige verdier som for få år siden ble betraktet som et forutsigbart fundament for internasjonal samhandling, blir tilsidesatt av tyranner så ofte at det eneste forutsigbare ved dem er deres egen uforutsigbarhet. Det verste er at de vet hva de gjør, for det handler om makt og penger – dermed fanges de neppe opp av Jesu bønn for bødlene sine på korset.

Hva kan jeg gjøre i en slik situasjon? Jeg tar fram «hustavlen» til Paulus:

«Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, det som er god livsførsel og som fortjener ros, legg vinn på det!» 

Filipperne 4:8

John Gowans (1934-2012) var General i Frelsesarmeen ved millenniumskiftet. Han var en kunstner med ord og etterlot en skatt av tekster – både dikt og sanger. Jeg gjendiktet alle de ca 200 diktene hans for noen få år siden. Det første diktet handler om å gripe mulighetene som hver eneste dag gir oss:

DAGEN

Den ble borte
Det er sant
Og jeg ber om nåde.
Dagen i går
Kom og forsvant
Uten at jeg så det.
Den var ikke gitt
For å kastes bort
Jeg brukte den galt
Og gjort er gjort.
Så minn meg om
At dager er noe
Jeg låner.
Og hjelp meg slik
At dager ikke
Blir mån’er.
Men i dag er den ny,
Frisk, ren og fin.

Herre, hjelp meg

Å bruke den klokt:

Den er din!

Her finner du diktet og den engelske teksten

Postet på FACEBOOK

Med englevakt i liv og død - Dagen

                      Forsidebilde på Dagen 26. jan. 2016

S. 4 (trykk HER for pdf)

Jostein Nielsen ble hardt skadet under bombeangrepet i Istanbul der ti mennesker omkom. Han tror på englevakt, men vet ikke om det var derfor han unnslapp med livet i behold - såvidt det var.
Stein Gudvangen - stein.gudvangen@dagen.no 

Det er fjorten dager siden Magna Våje Nielsen og mannen Jostein fikk et uplanlagt opphold med uventet utfall i Istanbul, på vei hjem fra ferie. De var glade for sjansen til å se Hagia Sofia og andre severdigheter i byen ved Bosporosstredet. 
- Vi tenkte at vi var heldige som fikk se Istanbul gratis på en så flott dag. Det sa mye om Guds raushet, sier Jostein til Dagen. 
De tar selfies ved den berømte moskeen som før var en kristen katedral, og vandrer mot obelisken like ved. Der skal dagen by på dramatikk de aldri hadde sett for seg. 
Klokka 10:13 går en bombe av der Magna og Jostein står. Ti turister blir drept på stedet. At ikke norske Jostein Nielsens navn står på lista over omkomne, er som et Guds under - selv om frelsesoffiseren Jostein Nielsen ikke tenker sånn. 

TILFELDIGHETER 
En serie tilfeldigheter ligger bak vårt møte med Jostein og Magna i Oslo. Det var ikke her de skulle vært. Nå er de korttidsparkert i et sykehotell akkurat der det gamle Rikshospitalet lå før. 
Jostein er glad han i det hele tatt lever, men bærer lite preg av å ha unnsluppet døden med en hårsbredd. Frelsesoffiseren har beinet på bordet, ikke i henslengt latskap, men på grunn av skinnen det nyopererte kneet er låst med. 

Søndag 10. januar skal ekteparet hjem etter juleferie i Norge. Hjemme er Chisinau, hovedstaden i Europas fattigste land, Moldova, et naturlig arbeidssted for folk som har viet livet sitt i tjeneste for Frelsesarmeen. Offiserparet har hjulpet mennesker i nød i flere tiår. Akkurat nå er det de selv som trenger hjelp. 
I Istanbul har de havnet fordi de valgte et nytt flyselskap. Tilfeldigvis. Valget av Turkish Airlines medfører mellomlanding i Istanbul. I Chisinau blir været dårlig. Tilfeldigvis. 
Tåka har lagt seg tjukk over byen, og avreise videre utsettes til tirsdag kveld. Tilfeldigvis. 
Magna og Jostein melder seg på en guidet omvisning. Firmaet som tilbyr dette, deler kundene inn i to grupper. Bombemannen går inn i den andre gruppa. Tilfeldigvis. 
Jostein står så nær den tyske gruppa at han blir truffet av et prosjektil i venstre kne, og akkurat slik plassert at hovedpulsåra ikke rammes - med en millimeters klaring. Det er forskjellen på liv og død. Tilfeldigvis.

ADRENALIN OG SMERTER 
- Hvordan har du det nå? må nødvendigvis bli vårt første spørsmål til nordmannen som har fått oppleve på kroppen hva terror er. 
- Jeg har det veldig godt med Vår Herre, meg selv og mine omgivelser, svarer Nielsen. Enda han har kroppen full av smertestillende og et kne som ikke blir bra på lang tid. Splinten eller kula - han vet ikke helt hva det var - gikk inn i foten rett under kneskåla, knuste den og gikk ut på baksiden. 

På bildet Magna har tatt, ser det ikke så dramatisk ut. Jostein sitter på brolegningen, og det er ikke en dråpe blod å se. Jostein virker å være i fin form. Magna, derimot, er knapt skadd, men tilsølt med andres blod etter det som har skjedd. Fysisk er hun uskadd, men hun merker det mentalt etter å hatt lemlestelse og død helt innpå seg. 

- Jeg kjente ingen smerte, forteller Jostein og forklarer det med at kroppen var full av adrenalin. Først senere kommer smertene for fullt. 59-åringen skulle gjerne vært et annet sted nå, men mest av alt er han glad for at det gikk så bra med Magna og ham selv.

FLAMMEHAV 
Jostein mener han sto 10-12 meter unna selvmordsbomberen som enten gikk inn i den tyske gruppa eller allerede var en del av den. 
- Jeg hører et lite, skarpt smell, snudde meg og så det gule flammehavet. Jeg skjønte med en gang hva det var. Det er utrolig hvor fort hjernen jobber, sier Jostein, som kjenner kneet svikte under seg før han blir liggende. 
Magna har impulsivt flyktet fra bomben, delvis ført bort av lufttrykket. Hun går tilbake og finner Jostein. Han ber henne trekke seg tilbake, i frykt for flere bomber, men hun vil ikke gå. Etter 6-7 minutter kommer ambulansene. Fordi Jostein ikke kan bevege seg, blir de værende hvor hanfalt.  -Hjelpemannskapene undersøker meg fort og konsentrerer seg så om de andre for å se om noen av dem som var i live, trengte hjelp.

ALLTID ENGLEVAKT 
Jostein Nielsen har en noe mer berømt bror, forsvarsadvokaten Brynjar Nielsen Meling. I fjernsynsprogrammet Torp på NRK1 fortalte Josteins lillebror for en uke siden om sitt forhold til kristen tro og at Jostein slapp unna døden som ved et Guds under. 
- Brynjar forteller at han er skeptisk til at du hadde englevakt, mens de ti som døde ikke hadde det. Hva tenker du om det? 
- Der er vi helt like. Jeg tenker at englevakt har jeg alltid, og det har jeg også den dagen jeg dør. Så enkelt er livet for meg.

S. 5 (trykk HER for pdf)


OPERASJON 
Etter eksplosjonen ligger Jostein i ett døgn på sykehus i Istanbul før han flys til Norge og operasjon på Diakonhjemmets sykehus. 
- Det var en komplisert operasjon, sier Jostein og beskriver hvordan kneskåla er lappet sammen i et krevende puslespill. Nå må han bevege seg med krykker en stund, og ved veggen står en rullestol han kan trenge den nærmeste tiden. 
I ambulansen i Istanbul tenkte han: «Hva kan du bruke dette til, Gud?» 
- Jeg har hele tiden hatt en ro midt i dette og kjent en takknemlighet over livet. Gud kan alltid vende alt til det beste, sier han og understreker at han ikke har tro på at bomber er motmiddelet mot bomber. - Det skaper bare mer terror. Det er Guds kjærlighet som kan forandre på dette, sier Jostein. 

GRÅT OVER KARIKATURENE 
Her kommer han med en bekjennelse til Dagens journalist: Han var i tvil om han si ja til å la seg intervjue av avisa som styres av Magazinets tidligere redaktør, Vebjørn Selbekk. 
- Jeg gråt over karikaturtegningene i Magazinet i 2006. Man skal stå opp for ytringsfriheten, men det må man gjøre med hjertets språk, ikke ved å krenke andres tro, sier Nielsen, som mener at Dagens redaktør i sin forrige stilling såret mange muslimer. 
- Jeg vet det var i det godes tjeneste, men det må ikke skje på bekostning av respekten for andres tro. Enhver muslim er elsket av Gud, og de kan ikke forstå at vi er glad i dem hvis vi bomber dem sønder og sammen. 

VITNET FRA SENGA 
Jostein er evangelist av legning, og selv under dramatiske dager på sykehuset, både i Istanbul og i Oslo, har han ikke holdt tett med hva han tror på. 
- Jeg er nødt til å snakke, sier predikanten med et smil. 
- Jeg har hatt samtaler med masse folk og sagt både hva jeg tror på og hva jeg har opplevd. 
Jostein Nielsen ser seg selv om karismatiker og forteller villig om sin åndsdåp og sin tungetale. 
- Men hvis åndelige opplevelser ikke resulterer i flere gode gjerninger, er det en avsporing, sier Jostein, som har fastlåste skinner fra foten til lysken og framstår som stivbeint i øyeblikket. 
Men han sitter sjelden stille for lenge og håper å komme i gang med sitt vante arbeid igjen om korttid. 

Magna og Jostein er etter mange års tjeneste oberstløytnanter og jobber administrativt for armeen i Moldova og tre naboland. Selv bor de bra i hovedstaden Chisinau, men bare noen hundre meter unna er nøden skrikende med høy arbeidsledighet og masse sosial elendighet. De jobber også med Romania, Ukraina og Georgia. 

 - John Wesley sa at det ikke finnes noen hellighet som ikke viser seg i det livet vi lever, og jeg er veldig opptatt av at vi er Jesus i vår tid. Vi kan ikke forkynne et dogme. Vi må gjøre noe, og jeg har lyst til å gjøre noe for Jesus. Legene sier at det er gode utsikter til det, men det vil ta omkring ti uker før Jostein kan ta i bruk beinet noe særlig. Og etter den tid vil det ta en stund før han har full førlighet. 

- Rykker det i kneskåla etter å løpe med evangeliet?                                                       Foto: Stein Gudvangen
- Ja, og jeg er spent på hvordan det blir. Men legene mener at jeg både skal kunne gå og løpe igjen.
 
INGEN BITTERHET 
Antagelig var det en syrisk IS-terrorist som sprengte seg selv midt i folkemengden i turiststrøket i Istanbul. 
- Er du ikke sint eller irritert over en slik handling, som nesten tok livet ditt? 
- Nei, jeg kan ikke være det. Og det er ikke en prestasjon, men rotfestet i det aller dypeste i meg, nemlig en takknemlighet til Gud og hans nåde. Jeg vil ikke ødelegge det med bitterhet og hat eller manglende tilgivelse. Jeg vet hva jeg har og at jeg er frelst av nåde og bare nåde.

Publisert i Dagen 26. jan 2016

Nomaden i Frelsesarmeen

Jostein Nielsen innehar trolig rekord i antall forflytninger som offiser i Frelsesarmeen. Inkludert med oppveksten som barn av offiserer, har han 36 ganger blitt beordret til å gjøre tjeneste både i inn- og utland. Til sommeren er han igjen på flyttefot. 

Tekst: TOR-HELGE GUNDERSEN

- Jeg er nok ikke et eksempel på den gjennomsnittlige offiser i Frelsesarmeen, for de fleste flytter nok langt mindre enn det jeg har gjort, sier Jostein Nielsen til Dagen. Nielsen er kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen, men fra høsten flytter han fra Oslo til Stavanger for å lede Vestre divisjon. Det blir en av utallige ganger han er på flyttefot som en følge av beordringssystemet Frelsesarmeen praktiserer. En gang i året legger nemlig ledelsen i «armeen» frem listen over beordringer som forteller hvor de aktuelle offiserene skal flytte, og for Nielsen sin del innebærer det nok en gang at han må ta med seg flyttelasset for å dra et annet sted. Han understreker at det er snakk om beordringer i ordets forstand, for det skal forholdsvis tungtveiende grunner til for at en forflytning ikke skal finne sted.

Tar hensyn 
- Jeg vil si at det er snakk om reelle beordringer, men ledelsen tar selvsagt praktiske hensyn når det gjelder faktorer som barnehage og skolegang der hvor slike ting er aktuelt. Forholdene blir alltid kartlagt på forhånd i en samtale med de aktuelle offiserene før selve beordringen blir offentliggjort. Soldater og offiserer har den samme forpliktelsen overfor Frelsesarmeen, men forskjellen er at en offiser er tilgjengelig for organisasjonen til en hver tid.
Det skal relativt veldig gode grunner for ikke å dra dit man blir beordret, og da kan det eksempelvis være helsemessige årsaker til at det ikke lar seg gjøre å flytte, forteller Nielsen til Dagen.

- Men lever du selv greit med at du stadig må flytte fra det ene stedet til det andre hele tiden?
- Det er klart at man blir lei av all flyttingen. I en alder av 58 år ønsker man jo litt mer stabilitet i tilværelsen. Jeg aksepterer at vi har et slikt beordringssystem, men jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis er en varig løsning for Frelsesarmeen. Unge offiserer opplever nok dette med forflytninger som en av de største utfordringene når de går inn i tjenesten. Jeg tenker at man må se på alternative løsninger hvor man i en periode kanskje er mer disponibel, men at man eksempelvis etter 20-års tjeneste kan ha større påvirkning i beordringsprosessen,  svarer han.

- Fornuftig system 
Nils-Petter Enstad har skrevet flere bøker om Frelsesarmeen og selv vært offiser tidligere. Han har derfor godt kjennskap til beordringssystemet i organisasjonen, men han tror ordningen vil bestå i overskuelig framtid.
- I en eller annen form vil den bestå, men hva slags form den vil ha er ikke så godt å si. Jeg tror ikke det er aktuelt å erstatte ordningen med en søknadsprosess. Etter min mening er dagens system en praktisk struktur som har fungert godt. Jeg er positiv til denne ordningen. Det er fornuftig, men må samtidig brukes med forstand, understreker Enstad.
Selv om han har gode erfaringer med beordringssystemet i den perioden han var offiser fra 1972 til 1985, er han fullt klar over at andre har hatt negative opplevelser med ordningen. Særlig i tidligere tider når familiens totale situasjon ikke alltid ble tatt like mye hensyn til, men dette er noe han tror har endret seg mye i de siste tiårene. 

- Noen vil nok mene at det satt veldig langt inne før ledelsen tok dette på alvor.
- Hva tenker du er styrken med et slikt beordringssystem?
- Styrken er at ledelsen vurderer hvem som kan gjøre den beste jobben på de ulike stedene. Selv synes jeg det var en positiv opplevelse å komme til et nytt sted når man visste at en var sendt dit av Frelsesarmeen. Det ga meg frimodighet til å gå inn i tjenesten med løftet hode.
- Hva med all flyttingen?
- Det er nok helt klart en utfordring for mange, men jeg tror nok at det blir oppfattet som en del av rammen rundt kallet. I utgangspunktet er dette en ordning offiserene er innforstått med, og at det er slik systemet fungerer i Frelsesarmeen.

Et rikt liv
Selv om Jostein Nielsen vedgår at han er lei all flyttingen, setter han beordringssystemet inn i et annet perspektiv. For han ser at forflytningene har gitt ham et rikt liv på alle måter. 

- Jeg hadde jo ikke fått alle disse fantastiske utfordringene i livet mitt, hvis det ikke var for beordringene. Veldig mye av dette har bidratt til å gjøre tilværelsen min så utrolig rik, fremholder den erfarne offiseren.

Publisert i Dagen 18. mars 2014

Vil ikke være «samfunns-ikon»

Tekst: Frode Sunde Didriksen
Major Jostein Nielsen vet ikke om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «snilleste gutten i klassen» og «samfunns-ikon». -Hvis ikke Frelsesarmeen kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein.

Jeg var innom Jostein Nielsen en forblåst vinterdag for å snakke om Frelsesarmeen - fortiden, nåtiden og framtiden. Og Jostein Nielsen er en mann som gjerne snakker om denslags. Jostein føler seg godt hjemme i Frelsesarmeen, organisasjonen han har blitt født inn i, ifølge ham selv. Samtidig er majoren i Templet korps i Oslo beredt til å forlate armeen om det skulle være Guds vilje.
- En kollega sa en gang til meg at «Frelsesarmeen er det beste jeg vet, og det verste jeg vet er Frelsesarmeen». Jeg forstår hva han mente. En organisasjon blir aldri noe annet enn de menneskene som forvalter dens ide og misjon, og da kan man oppleve mye rart, smiler Nielsen.

Snill gutt? 
Frelsesarmeens historie taler klart om en reaksjonær og tidvis upopulær hær med Guds soldater, likevel tror ikke Jostein at Frelsesarmeen anno 2003 verken har blitt for snille og eller kun er en humanetisk sosialhjelp.
- Jeg tror vi fortsatt er tydelige på hva vi står for og mener, men folk ønsker at vi skal framstå som «snille». Vi har fått et positivt rykte som folk ikke ønsker at skal forstyrres. Egentlig tror jeg mannen i gata ønsker å ha noe som de oppfatter som godt, noe eller noen som står for gode verdier og forsøker å leve disse ut i praksis, mener Jostein Nielsen.
Den karismatiske majoren tror at i folks bevissthet er ikke alt Frelsesarmeen sier og gjør bra, men summen står for noe positivt og godt som de er redd for å miste. Samtidig er Jostein usikker på om han liker at Frelsesarmeen har fått rollen som «samfunns-ikon». Han trekker fram at det ligger en stor fare i å gjøre en god gjerning fordi det vil gi positiv publisitet. - Dersom det er motivasjonen, er det kanskje bedre at gjerningen forble ugjort. Det pussige er jo at rekrutteringen til arbeidet vårt var mye bedre da vi av mange ble hatet og forfulgt, tenker Jostein høyt.

Overgrep?
- Hva mener du om utsagnet: «Soup, soap and salvation - i den rekkefølgen, ellers blir det et overgrep å misjonere?»
Det er viktig at mennesket er en helhet med ånd, sjel og legeme. Et vitnesbyrds troverdighet blir større dersom man tar hensyn til at et menneske i øyeblikket kan oppleve mer preserende behov enn det åndelige. På den annen side kan man si at det er overgrep å misjonere for et menneske etter at det har mottatt mat og klær, fordi da kan vi risikere at personen føler at han eller hun pliktskydigst må lytte til budskapet vårt også, påpeker majoren.
- Den fysiske hjelpen gir vi betingelsesløst, men dersom mottakeren også vil lytte til det vi har å si, er det formidlingen av evangeliet tross alt det aller viktigste for oss, understreker han.

Åndskamp 
Jostein blir begeistret når han kan snakke om noen nøkkelord i den kristne tro. Jeg ga ham noen stikkord, som nåde, overgivelse og åndelig krigføring. - Guds nåde er uendelig, og den eneste betingelsen er å akseptere at jeg trenger den. For mange blir denne innrømmelsen et stort skritt. Det går på stoltheten løs og det utfordrer kravet om å ville forstå. Det er da det blir spørsmål om overgivelse, eller å «dø» som Bibelen uttrykker det. Det handler nettopp om å gi slipp på en forestilling og akseptere den åndelige dimmensjonen. Det er da jeg tror mennesker begynner å snakke om å oppleve nåden eller Guds nærværet, sier Jostein Nielsen. Jostein tror at Guds motstander bruker alle midler for å forhindre at mennesket kommer i kontakt med Gud, og han refererer til Paulus' ord om at kristne ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
- Akkurat der har vi i Frelsesarmeen en utfordring. Vi har på en måte erklært «åndelig krig», men faren er at vi har bygget opp en hær som egner seg bedre til parade enn til krigføring.

Et greit sted
- Vi i Frelsesarmeen ønsker å fortsette med å dele ut suppe og såpe dersom det offentlige ikke klarer å finne en måte å eliminere dette behovet; Noe det for øvrig burde ha gjort for lengst. Men hvis ikke Frelsesarmeen også kan minne mennesker om frelse og være tydelige på dette området, da finner jeg meg en annen arena for å fullføre min tjeneste, sier Jostein. Majoren er ikke villig til å gå på kompromiss med at et hvert menneske trenger å vende om og ta imot Guds tilbud om frelse.

- Heldigvis er vi fortsatt der med evangeliet, og da er Frelsesarmeen et greit sted å tjene Gud, sier Nielsen. Jostein sterkeste ønske for enhver kristen er at Guds rike blir det viktigste. - Guds rike er viktigere enn en organisasjon eller et kirke-samfunn. I det øyeblikket «Gudsinspirasjonen» forsvinner er det ingn vits å bygge en større organisasjon. Store religiøse organisasjoner har vi mer enn nok av. Bare tenk på hva de krever av ressurser - både økonomiske og menneskelige. Det er en tendens i slike organisasjoner at organisasjonsapparatets behov fortrenger behovet som i sin tid ga organisasjonen legitimitet. Jeg lurer på hva Gud vil si om denne forvaltningen når det en gang skal gjøres opp regnskap, avslutter Jostein Nielsen.

Publisert i DAGEN 4. april 2003
--------------------------
Intervjuet ble også kommentert under overskriften:
For lite rampete? i Aftenposten 7. april 2003 - PDF

Er det noe du går glipp av…?

Illustrasjonen er ment å få folk til å trekke på smilebåndet, men den er kanskje ikke så morsom likevel? Kan vi tenke oss muligheten av at ikke alle hyrdene fikk med seg det som skjedde?

I påskesalmen «Deg være ære», er det en setning som står på egne ben: «Troens øye ser det!»
Forestill deg at det virkelig var en av hyrdene som ikke fikk med seg det som skjedde - var det fordi troens øye var lukket?

Å tro er en gave, og alle har fått et mål av tro, men mange nekter til og med å ta i bruk det mål av tro de har fått. De blir blinde for at det «skjer noe spennende i denne jobben» og dermed går de glipp av underet.

«En frelsesandakt», tenker du som har vandret med Herren noen år, og kanskje du vurderer å slutte å lese videre fordi du vet at du er trygg på din vandring.
OK - Fortsett din vandring i trygg tillit til at Han kom til jorden, ble menneske, døde og stod opp igjen for at du skulle bli frelst. Likevel er det slik at også mange kristne går glipp av underet i hverdagen nettopp fordi de blir sløve når det gjelder å bruke troens øye. «Det skjer aldri noe spennende i min menighet» - «Alt vi holder på med er trivialiteter uten resultater». Du har nok hørt det, og kanskje du til og med har hørt «hyrder» samtale om det?

Det har jeg. Jeg er også «hyrde», og jeg vet at jeg har en Far i himmelen som ønsker å få meg i tale, vise meg sin godhet og åpenbare for meg sannheter for livet mitt her på jorden. Derfor har jeg en stadig bønn: «Gud, la meg være våken for ditt under!»

La oss vende tilbake til hyrden på marken. Gikk han glipp av underet fordi han hadde klare formeninger om hva det var som skulle «gjøre jobben spennende»?

Det kan fort bli et problem når vi blir premiss-leverandører for hvordan Gud skal åpenbare seg i våre liv. Hvis noe skal få meg til å endre min livsstil, må det skje på «den» måten!

I det gamle testamentet kan vi lese beretningen om Na'aman. Han gikk nesten glipp av et under, og det på tross av at han hadde reist langt for å oppleve det. Han klarte ikke å se at det kunne skje et under ved å gå til Jordan og dukke seg syv ganger. 

Nei, hva leser vi?
Da ble Na'aman sint og drog bort. Han sa: «Jeg trodde da at han (profeten Elisja) ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Gud og føre hånden fram og tilbake over det syke sted, så jeg ble befridd for sykdommen »(1). Mennesker som er forutinntatte vil ofte gå glipp av Guds under. Heldigvis for Na'aman var det noen som reiste med ham som brukte «sitt tros-øye» og overtalte ham til å forsøke slik at han likevel fikk oppleve underet. 

Ved en annen anledning var det noen «hyrder» som var samlet. Plutselig ble Guds under åpenbart midt i blant dem i form av den oppstandne Jesus. De så det og trodde, men «Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.» (2) Tomas syntes det var vanskelig å tro, og i hans tilfelle viste Gud sin raushet ved å komme ham i møte på tross av at det var Tomas som la premissene, men det skjedde ikke da Tomas var alene. Jeg tror det skjedde fordi han på tross av sin manglende tro ble dratt med i fellesskapet med de andre disiplene.

Det vil alltid være noen som i perioder vil ha problemer med å bruke «troens øye» - la oss som disiplene, som Na'amans tjenere og forhåpentlig som hyrdene på marken som så og hørte engelen og den himmelske hærskare, ta med oss «tvilerne» for å tilbe Guds under. Vi vet aldri når troens øye plutselig åpnes på et menneske. På en måte kan vi si at den sterke åpenbaringen som hyrdene fikk på marken, kun var en forberedelse på det som skulle skje, men det krevde en aktiv handling fra deres side.

Det samme kan vi si om Na'a-man og Tomas, og med et utall av andre eksempler fra Guds ord. Mennesker som fikk oppleve underet handlet i tro på den åpenbaring de hadde fått. Det troens øye hadde sett måtte bli virkelig gjennom handling. For hyrdene betydde det å gå til stallen, for Na'aman mente det å dukke seg i Jordan og for Tomas handlet det om være sammen med dem som påstod at de hadde sett - for kanskje skjedde det igjen?

Vi vet ikke hvor langt det var fra marken til stallen, men av og til kan til og med kort distanse rent geografisk være som en uoverstigelig hindring når man er usikker på hva som blir utfallet på initiativet. Hyrdene var nok redde for å gå glipp av fortsettelsen på historien, derfor gikk de.
Hva gjør vi for ikke å gå glipp av noe?

• Kanskje du skulle søke sammen med andre troende i tilbedelse?
• Kanskje du skulle velsigne noen i nabolaget med å lyse Guds fred over dem?
• Kanskje det handler om å gjøre opp en sak slik at det igjen kan bli fred i en familie?
• Eller det handler om å rekke ut en hånd eller åpne et hjem for noen som virkelig trenger det?
• For du vil vel ha med deg resten av historien?

Publisert i Dagens 'JULEDAGEN'  21. des. 2002

Refleksjonen som PDF

------------------------------------
(1) 2 Kongebok 5:11
(2) Johannes 20:24

Tusener i marsj for Jesus i Bergen

- Det var det jeg ba vår Herre om, opphold, men jeg angrer på at jeg ikke også
ba om et par ekstra varmegrader, spøker Frelsesarme-kaptein Jostein Nielsen.
FOTO: GEIR NÆVDAL 

TEKST: JONAS ODLAND

Det begynte forsiktig, med «bare» noen hundre tilhørere på Torgallmenningen. Men når toget kom i gang ballet det raskt på seg, og snart var godt og vel 3000 mennesker i marsj for Jesus langs Bergens gater lørdag. Selv om skyene hang nokså tungt over byen på morgenkvisten, ble det nokså fint vær for arrangørene denne dagen. Riktignok var det surt og kaldt, men opphold var det, og så mye mer kunne man vel ikke vente. 

 —Det var det jeg ba vår Herre om, opphold, men jeg angrer på at jeg ikke også ba om et par ekstra varmegrader spøker Frelsesarme kaptein Jostein Nielsen som ledet komiteen for årets Jesus-marsj.

 —Det så litt skummelt ut til å begynne med, med bare et par-tre hundre tilhørere på åpningsmøtet, men jeg tror rett og slett folk holdt seg inne i butikkene på grunn av det sure været. Når toget begynte kom de ut, og heldigvis ble det et skikkelig stort tog tilslutt, sier han. Forrige gang det var Jesus-marsj i Bergen var det 2000 med i toget, det var for tre år siden, i 1993.

Samlingspunkt

En av målsettingene med Jesus-marsjen, er at det skal være noe de ulike menighetene og forsamlingene kan samle seg om. Både menigheter i Den norske kirke, diverse lutherske forsamlinger og frimenigheter stod for årets marsj. Arrangementet skal være fritt for teologisk kontroversielle innslag og møtene skal ha en profil som er fordøyelig for de fleste. Slik var det i Bergen, og det virket også som de fleste kristne miljøer i Bergen var representert, mer eller mindre.

 —Men først og fremst er Jesus-marsjen for å hylle Jesus. Og vi ønsker med markeringen å være et vitnesbyrd for menneskene i byen vår. Før vi legger ut ber vi for byen og for menneskene her, sier Nielsen som er glad for den store deltakelsen. Han gir honnør til alle som har trukket i trådene og vært med å legge tingene tilrette for marsjen og, ikke minst: til alle som deltok.

Det er ikke bare i Bergen og Norge det holdes Jesus-marsj. 25. mai er internasjonal Jesus-marsj-dag, og man regner med at det skjer en markering i nesten 200 land hvor 16 til 20 millioner mennesker er involvert.

Toget i Bergen var et meget spennende tog, med mye liv. Folk sang, vaiet med plakater og ropte hyllingsrop til Jesus. Enkelte turister hang seg også med på følget. Om de trodde det var nasjonalfeiring? 
 —Mulig det. Men mer sannsynlig er det at de er vanlige kristne turister som ønsker å slå et slag for Jesus, slik som oss, sier Jostein Nielsen som merker at det pleier å komme endel utlendinger på Frelsesarmeens møter når turistsesongen begynner. 

På spørsmål om hva han tror folk i Bergen synes om en slik marsj, svarer han:
 —De tilbakemeldingene vi har fått har vært positive. Jeg tror folk flest synes det var et fargerikt og flott tog. 
Om det blir Jesus-marsj i Bergen neste år, er det ennå ikke tatt stilling til.
 —Men det er godt mulig, lover en glad og fornøgd, men sliten komitésjef Jostein Nielsen. 

Publisert i Dagen 28. mai 1996 Hovedoppslaget s 7 - PDF

Førsteside ingress - PDF

Frelsesarmeen prøver kirkevekstprinsipper

Ikke noe nytt fenomen 

Tekst og foto: Arnold R. Lærum

- Egentlig er ikke kirkevekst noe nytt. Men det har ikke vært satt i system og omgjort til prinsipper tidligere. Nå har man istedet sett på menigheter som vokser i dag og har funnet ut at ved disse menighetene er det noen felles trekk - noen sunnhetstegn - som da blir de positive prinsippene. Man har også sett på menigheter som opplever tilbakegang og funnet noen sykdomstegn. 

Dette sier Jostein Nielsen, kaptein i Frelsesarmeen og korpsleder i Bergen 1. korps. Han er opptatt av kirkevekst og er i ferd med å skrive en avhandling til hovedfagsoppgaven i kristendom ved Norsk Lærerakademi i Bergen. 

- Kirkevekst er viktig i vekkelsesfattige tider, og har sin betydning i den perioden de kristne ikke opplever vekkelse, mener Nielsen. 
- Det er fordi at mens vi venter på vekkelse, skal vi ikke ligge på latsiden, men legge forholdene tilrette så at mennesker kan bli vunnet og tilført menigheten, understreker Jostein Nielsen. 

- Problemet med vekkelser er at den som opplever en vekkelse vil få en rammeforståelse av hva en vekkelse er. Men man kan ikke vente at Gud skal komme på samme måte på nytt og på nytt. 
- I et korps jeg var stasjonert opplevde de en radikal vekkelse i 1948, hvor mange mennesker ble frelst. De som kom med i den vekkelsen og ble bevart i troen, forventet at Gud ville komme igjen på samme måte som før. Jeg tror at det ikke skjer. Gud åpenbarer seg og gjør stadig nye ting i sin menighet.

- Mens vi venter på vekkelse skjer det også noe. Da kan man legge forholdene tilrette ved at man prøver forskjellige kirkevekst-prinsipper.

Også i armen 
Når det gjelder hva som gjorde Nielsen interessert i «kirkevekst», forteller han at han alltid har alltid vært opptatt av at mennesker skal vinnes for Guds rike. 

- I Frelsesarmeen har vi et mål - sjelers frelse. Det er det mest uttalte mål i Armeen. Da man i 1988 begynte en med en organisasjonsundersøkelse av samfunnet fikk man en verdslig organisasjonsutviklingsfirma til å studere oss. De sa de aldri tidligere hadde vært innom en organisasjon hvor det var så stor enighet om hva målet var. 

- Når vi på landsbasis i Frelsesarmeen ikke ber med fler enn 100-200 mennesker hvert så er det klart at man stiller seg spørrende. Personlig visste jeg ikke hva kirkevekst var, men ante at det var noen menigheter. som kurset sine predikanter og pastorer i dette. Selv hadde jeg ansvaret for etterutdanningen av frelsesoffiserer da jeg var på Jeløy. Og i 1989 sier jeg til våre leder som den gang var Einar Madsen fra Bergen, og Edward Hannevik, nestleder, som nå er kommandør, at vi måtte kurse våre offiserer i kirkevekst. Jeg ante ikke da hvilke konsekvenser det ville få, for allerede etter kort tid bad de meg å delta på en konferanse i England, hvor jeg møtte folk som jobbet med kirkevekst i forskjellige deler av verden, sier han og legger til at den gang hadde kirkevekst sterkest posisjon i Canada, Australia og i Korea. 

Kirkevekstgeneral 
- I Korea var vår nyvalgte general leder, og innførte kirkevekst prinsippene i den nasjonale Frelsesarmeen. I løpet av 10 år fordoblet Armeen seg i landet. Da Paul A. Rader kom til USA tok han kirkevekstprinsippene i bruk der også. 

- En av prinsippenes fremste talsmenn er Peter Wagner. Han sier at ingen menighet er bedre tilrettelagt for vekst enn Frelsesarmeen. Da undres jeg på hvorfor vi ikke er verdens største kirkesamfunn. Jeg har tenkt rent teologisk og strukturelt på det Wagner sa. Jeg har også lyst å se på dagens situasjon og se hvilke tanker man gjør seg på det nasjonale og internasjonale plan, og i min egen menighet. 

- Det er noen korps som har prøvd seg i det små. Jeg tror at vi er i en fase hvor vi er på et relativt tidlig stadium i dette. Enkelte korps opplever vekst og opplever at en del av disse tingene fungerer. Jeg tror ikke det er noe korps i Norge hvor vi ser alle prinsippene fungere. 

Klare målsetninger 
- Hva går disse prinsippene ut på, er det en god del aktivitet som settes i gang? 

- Nei det går ikke så mye på aktivitetsplanet som på at mennesker blir veldig bevisst på hva de holder på med, og at alle aktivitetene vi har skal ha en klar målsetning. Vil man ikke leve opp til disse målsetningene, må vi kanskje erstatte dem med andre som kan bringe resultater. 
- I bunnen på alt dette ligger bønnen som en utløsende og nødvendig faktor for vekst, understreker Nielsen. 
- I tillegg må man tro at man vil kunne vokse og å være villig til å betale prisen for vekst. Dette går på lederskapet spesielt. For mitt vedkommende går det på meg selv og de lokale lederne som vi har i Frelsestemplet. Hele menigheten, eller ihvertfall en stor del av den må være innstilt på dette. Vi forventer vel aldri en 100 prosent oppslutning. 

- Jeg har et eksempel fra Sydney i Australia hvor Earl Woodburry kom til et tradisjonsrikt korps med 500 soldater. Ingenting nytt skjedde i det korpset. Han sa at de måtte gjøre noe. Og det de begynte å gjøre, var å åpne opp fellesskapet for fremmede. Det var et korps hvor medlemmene bodde i periferien, og kom inn til søndags formiddagsmøte. Etter dette hadde de et måltid sammen, deretter gikk de inn i et sang og lovprisningsmøte. Da de begynte å åpne dette middagsmåltidet for hvem som helst, var det 10 prosent av de 500 som var mot det, og 50 medlemmer som forlot korpset. De forlot korpset før det begynte å skje noe. I løpet av fem år fra 1984 til 1989, bad de i korpset med to tusen mennesker til frelse. 

- Det kan hende at noen trekker seg tilbake, men er det hele født av Gud, vil det bære frukt, mener Jostein Nielsen. 

Få kontakt med dem innen rekkevidde 
Når det gjelder hva Nielsen selv konkret vil gjøre, svarer han slik: 

- Jeg er veldig opptatt av at vi skal oppleve en fornyelse innad i korpset, slik at vi må bli ført nærmere hverandre. Vi har egentlig en enorm misjonsmark innad. Vi regner med at vi har en kontaktflate på cirka 1000 mennesker som har en aller annen form for kontakt med Frelsesarmeen. Vår målsetning er å få kontakt med de som allerede er innen vår rekkevidde. Vi holder på å bygge opp et kontakt og omsorgsnettverk, med tanke på dette. Og vi satser på bønn i lederskapet og tror at dette skal fungere. Vi opplever også at Guds And er sterkt nærværende. 

- Det som vi i første rekke tar sikte på å oppleve, er vekst i møtebesøk, og at vi får innvie flere soldater enn vi har gjort tidligere. Dessuten ønsker vi at flere får tilhørighet til Frelsesarmeen. 

Sunnhetstegn 
På spørsmål om kirkeveksttanken er noe nytt som baner seg vei, sier Nielsen fast og utvetydig: 

- Nei. Det er ikke noe nytt.

- Man har tatt kirkevekst i Bibelen og sett på det, også i kirkehistorien. Dernest har man sett på menigheter som vokser i dag. En har funnet ut at ved disse menighetene er det noen felles trekk, noen sunnhetstegn - som da blir de positive prinsippene. Man har også sett på menigheter som opplever tilbakegang, og man har funnet noen negative kjennetegn hos dem - altså sykdomstegn. Egentlig er ikke dette noe nytt, men det var ikke satt i system og omgjort til kirkevekstprinsipper tidligere. 

- Iblant prater man om at man har lyst til å legge ned hele virksomheten og så be til Gud om hva man skal fortsette med. Da kan det godt være at man står tilbake med akkurat det man hadde fra før. Da vet vi hvorfor vi holder på med det. 

- Man kan ikke si at nå skal vi starte kirkevekst. Det må fødes fram i bønn. Under bønnen vil Gud gi innskytelse hvor en menighet skal satse, sier Jostein Nielsen.   

Julehjelp

Av ARNOLD R. LÆRUM
—Nøden blant folk er større ved årets førjulstid enn i fjor. Selv om de fleste har så de klarer seg fra dag til dag, så har mange enslige og eldre ikke noe ekstra til å kjøpe julegaver eller julemat for. Det er slike vi i Frelsesarmeen ønsker å hjelpe gjennom våre bøsseinnsamlinger før jul, og givergleden hos folk er enorm. 

Det sier frelseskaptein Jostein Nielsen (37) til Dagen. Vi møter ham med «bøssen» på Torgallmenningen i Bergen. Nielsen har nylig overtatt som korpsleder ved Bergen første korps i Strømgaten, hvor han ble offiser i 1976. Nielsen har siden vært ved en rekke korps, både i Norge og på Island. Ved Jeløy folkehøgskole hadde han ansvaret for etterutdannelsen av offiserer i Frelsesarmeen.
 - Nå er du her ved bøssene og det ser ut som folk gir godt? 

Stor giverglede
  - Jeg synes det er helt enormt å se folks giverglede, sier en strålende fornøyd frelseskaptein. Nå har ikke jeg noe eksakt beløp for øyeblikket. Men det er nok oppgang fra i fjor. Det er gledelig, for nøden er faktisk større. Selv om folk klarer seg fra dag til dag med det aller nødvendigste, så fins ikke muligheten til å skape litt ekstra til jul. Det er ikke økonomiske slingringsmonn til det. Derfor er det greit at vi kan trå til på denne måten.

 - Er det større nød i år enn i fjor ved disse tider?
 - Jeg har et eksempel hvor en enslig mor ringte til meg og fortalte at hun hadde så og så mye per måned. Det går akkurat, sa hun, men la til at det verken var rom til å kjøpe en gave eller å handle inn litt ekstra julemat til jul. Man kan overleve, men man overlever på absolutt minimal margin.

 - Min assistent gikk på et hjemmebesøk her om dagen da de ringte og sa at det var så kaldt. Han fortalte meg at han trodde ikke slikt fantes i Norge. Da var det en dårlig isolert leilighet og dårlige fyringsmuligheter. Han bestilte ved, der og. da. En del eldre har dårlige leiligheter, de har ikke råd til å fyre den opp så de kan få god varme. De er kanskje redde for å satse på nye leiligheter.

 - For en stor del er det eldre og enslige mødre som har det tyngst i denne perioden. Det aller meste av de midlene som nå blir samlet inn, går til hjelp akkurat i denne tiden. Det overskytende går til å hjelpe folk ellers i året.

Kaptein Nielsen forteller at folk får hjelp ved at de skriver en søknad. De som er istand til å hente selv, kommer og henter sine pakker og ved, og ellers det de skulle trenge. De som får hjelp, får relative store matpakker. En god del har allerede fått sine jule-pakker. Man handler i tro på at midlene skal komme inn i juleinnsamlingen.

En barnehage med et varmt hjerte
Kapteinen forteller om en barnehage som kom med en del presanger, leker til barn. Det legges ellers mye under det store juletreet på Torgallmenningen. Fretex kommer og henter det. Alt av tøy er det Fretex som tar seg av. Mennesker som trenger klær får en rekvisisjon, så går de og henter klær gratis på Fretex. Det finnes fremdeles tøy-utdeling i Frelsesarmeen, føyer kaptein Jostein Nielsen til. Han ønsker å takke folk for en enorm giverglede, og ønsker dem Guds velsignelse.

---------------------------------

Publisert i Dagen 21. desember 1993

Torgsamlinger er viktige

— Store torgmøter fører ikke i seg selv til at mange blir frelst. Betydningen av disse ligger derimot i at en når mange mennesker, og noen av disse tar kontakt med oss etterpå. Dette sier Jostein Nielsen. Han står i spissen for en av de største av Frelsesarmeens menigheter i Bergen.

MANGE MENNESKER: For Frelsesarmeen er det viktig å få kontakt med mange mennesker gjennom torgstevner.
Dette fordi et flere av de som møter Frelsesarmeen gjennom slike stevner i ettertid tar kontakt. FOTO: ALLAN HVITSTEN

BOK: Jostein Nielsen har skrevet
bok om menighetsvekst.

Nylig gjennomførte Frelsesarmeen et stort friluftsarrangement på Torgallmenningen i Bergen. Det ble servert både kaffe og vafler, og programmet varierte fra musikkinnslag til oppvisning av klær som Frelsesarmeens bruktbutikk selger.

Menighetsvekst
En av hovedaktørene under arrangementet var Jostein Nielsen. I tillegg til at han står i spissen for en av de største menighetene til Frelsesarmeen i Bergen, har han også skrevet boken «Bevare meg vel». Dette er en bok som forteller hvordan man kan oppnå menighetsvekst.

—Hva skal til for å oppnå menighetsvekst?

—Det sosiale nettverket er veldig viktig. Det er av stor betydning at de som er med i menigheten bruker sitt sosiale nettverk for å nå mennesker som kan bli med. Jeg tenker her på venner, kjente, arbeidskamerater og folk i nabolaget.
—Videre er det av stor betydning at helheten i forbindelse med møtene er slik at de som er med kan ta med seg ikke-kristne venner. Alle må føle seg hjemme.

Kontakt med ikke-kristne

OPPTRINN: Med forskjellige opptrinn, moteframvisning og annet
presenterte Frelsesarmeen seg i Bergen sentrum

—Er kristne for lite bevisste på mulighetene de har gjennom sin kontakt med ikke-kristne?
—Ja, det tror jeg. Det er veldig viktig at kristne har kontakt også med ikke-kristne mennesker. Dette betyr ikke at de skal verdsliggjøres, men at de skjønner hvorfor de er kristne.

—Hvilken betydning har et slikt arrangement som dette?

—Slike store arrangementet midt inne i en by i den travleste tiden en lørdag, fører ikke til at en mengde mennesker blir frelst her og nå. Derimot vil vi på denne måten bli lagt merke til av svært mange mennesker, og dette får som ringvirkning at en del av de som ser oss tar kontakt etterpå.
Derfor betyr slike møter mye, sier Jostein Nielsen.
_____________________________________________________

 —Jesus befridde

KRAFT: Etter jeg tok imot Jesus fikk
 jeg hjelp av den sterke kraften som
han gir, sier Roald Lønøy

— For tre år siden tok jeg imot Jesus. Dette snudde opp ned på livet mitt. Jeg kjenner at jeg har fått styrke av Jesus, sier Roald Lenøy i Frelsesarmeen. 

Vi møter en eldre mann i Frelsesarmeuniform på Torgallmenningen i Bergen. Han deltar i en stor markering som Frelsesarmeen gjennomfører i folkemyldret en lørdag formiddag. For tre år siden ble livet hans totalt forandret. Fra alkohol og elendighet ble hele livet hans snudd til et liv med mening og innhold.

Alkohol og annet
—Hvordan var livet ditt før du fikk et personlig forhold til Jesus?

—Det var helt forferdelig. Jeg lå under for alkohol og greier. Bostedet mitt var hybelhjemmet i Bjørnsons gate.

—Hvordan ble du en kristen?
—Dette er en lang historie. For å gjøre den kort kan jeg nevne at en ung kvinnelig soldat i Frelsesarmeen tok kontakt med meg. Etter en tid begynte jeg vel på en eller annen måte å tenke på den muligheten som Jesus gir. Jeg gråt og bad til Gud over lang tid. Dette var en veldig hard kamp.
—Så, en kveld gikk jeg ned. Jeg husker det godt. Klokken var elleve på kvelden. Jeg tok telefonrøret og ringte til denne kvinnelige soldaten og spurte om hun kunne be for meg. Hun sa ja. Dermed tok Jesus plass inne i mitt hjerte. Trangen til alkohol og alt annet galt forsvant. Trangen til tobakk tok han også bort.

Åndsmakt fjernet
—Følte du at det var en åndsmakt inne i deg som ble kastet ut og erstattet av Jesus?
—Ja, så absolutt. Jesus tok plass, og dette forandret totalt hele meg. Jesus hjalp meg.

—Kan han også hjelpe andre som i dag er i den situasjonen som du var i før du møtte Jesus?
—Ja. Når vi ser hvor totalt han forandret livet mitt, er dette noe som viser at han også kan forandre andres liv.

—Hvilken virkning har ditt møte med Jesus på din hverdag?
—Jeg kjenner at jeg har fått en slik styrke og kraft fra Jesus. Nå leser jeg i Bibelen hver kveld. Jeg har andakt hver kveld. På søndagskveldene og onsdagskveldene er jeg på møter i Frelsesarmeen. Dessuten har jeg fått meg mange nye venner. Før trodde jeg at jeg hadde venner, men jeg hadde ikke det. «Vennene sviktet og pengene manglet» står det i sangen som jeg har liggende hjemme.

Av Svein Villy Sandnes
-------------------------------------------
Publisert i Dagen 2. oktober 1993
Reportasjen som PDF