Tekst / foto: Andreas Magnus
Jostein Nielsen er soldat i Guds arme,
dernest offiser i Frelsesarmeen. Den profilerte majoren ønsker seg mer blod og
ild, og ikke bare suppe og såpe, for den framgangsrike armeen. — Vi glemmer
ofte å regne med englene, i vår del av verden, sier majoren.
— Suksess kan være like farlig som
forfølgelse, advarer Nielsen. Det kan ta bort fokuset fra det som er Guds kall.
Majoren er glad for den fremgangen Armeen har opplevd de siste årene, men
advarer mot å la seg fange inn i rollen som hele Norges politisk korrekte
kjæledegge.
— Det betyr ikke at vi skal provosere med vilje, men at vi må være
bevisste på hva det er vi er kalt til, presiserer han.
Tungetale
Selv har Nielsen aldri vært
særlig politisk korrekt, selv ikke innad i Armeen.
— Jeg har fått endel pepper
opp gjennom årene, sist da jeg arrangerte catwalk her på templet i forbindelse
med at en del designere hadde laget mote av gammelt Fretextøy. Men slikt må jeg
tåle, ler han.
Også for sin karismatiske profil har
Nielsen møtt enkelte reaksjoner. Det begynte allerede da han som 17-åring
mottok tungetale, og toppet seg da han under tiden med den såkalte «Toronto
velsignelsen» opplevde en del av det han selv kaller åndens manifestasjoner.
Men han roser Frelsesarmeen for dens åpenhet:
— At de kalte en «urokråke» som
meg hit, som leder for Norges største korps, vitner jo om stor takhøyde, smiler
Nielsen.
Juling
Den muntre «siddisen» trives på sin post i
Templet i Oslo, selv om han godt kunne vært en del av administrasjonen foruten.
Det er forkynnelsen av ordet og utrustning av de kristne han brenner mest for.
Kallet til fulltidstjeneste fikk han allerede i ungdommen, men det var en kamp
å overgi seg helt. — Jeg tvilte aldri på at Gud fantes, men all mobbingen og
julingen jeg fikk som gutt, på grunn av at jeg var kristen, gjorde at jeg var usikker
på om jeg orket å betale prisen.
Feilslått
Erfaringene som barn av omflakkende
frelsesarmeforeldre var tøffe, og gjør at Nielsen i dag betegner frelsesarmeens
tidligere strategi, med hyppig omplassering av soldatene, som til dels
feilslått.
— Heldigvis er dette i ferd med å endres. Nå prøver vi å legge opp
til mer langsiktig utplasseringer. Det tror jeg vil komme både korpsene og
soldatene til gode, forklarer sosionomen og teologen Nielsen. Han har vært så
opptatt av problemstillingen rundt det han kaller «kallsbarna» at han flere
ganger har vurdert å skrive doktoravhandling om temaet. Nå har han imidlertid
lagt planene på hylla.
Et verktøy
En vaskehjelp, som passerer
utenfor døren, får Nielsens oppmerksomhet og en varm hilsen. Selv om kontoret
vitner om en travel hverdag, ønsker majoren å prioritere tid til å se
menneskene rundt seg.
— En av mine viktigste oppgaver er å bygge
relasjoner mellom mennesker, — og mellom Gud og mennesker. Da må man ha tid til
folk, forklarer han.
Nettopp evnen til å ha Gud og mennesker i
sentrum, og ikke strukturer og organisasjoner, er en av de tingene som
begeistrer Nielsen med Frelsesarmeen.
— Så lenge Armeen forblir en organisasjon
hvor mennesker kan tjene Gud slik Han har kalt dem, er den et nyttig verktøy
for å bygge Guds rike. Fokuset må imidlertid alltid være på det man skal bygge,
og ikke på verktøyene.
Noe mennesker samler på verktøy uavhengig
av nytteverdien. Slik tenker ikke jeg. Derfor vil jeg heller ikke nøle med å
slutte i Armeen dersom den ikke lenger fyller sin funksjon i byggeprosessen,
sier 47- åringen.
Homofobi
Foreløpig synes Nielsen at Armeen
har klart å balansere mellom tydelighet på Guds ord og rausehet i møte med
mennesker, selv om media har gjort sitt til at det diakonale har fått det meste
av fokuset. Nå kan det imidlertid virke som om trenden er i ferd med og snu,
ifølge Nielsen.
Under de homofiles Skeive dager i Oslo fikk nemlig Armeen
homofobi-prisen, og en radiostasjon fulgte opp med et innringer spørmål som
gikk på om det var rett å støtte en organisasjon som Frelsesarmeen, når den
ikke vil ta opp praktiserende homofile som soldater.
— Dette kan tyde på at det
vil bli tøffere å stå for noe i framtiden, og jeg er spent på å se hva som vil
skje videre, når det snille bildet av Armeen kanskje vil rakne for noen. For
oss blir utfordringen å ikke prøve å beskytte vårt gode navn å rykte, men tørre
å stå fast på Guds Ord, samtidig som vi kommuniserer kjærlighet til de
enkeltmenneskene vi møter.
Bønnesvar
Engasjement for lokalsamfunnet
og enkeltmennesker er noe ingen kan ta fra Nielsen. Derfor er han også tungt
inne i aksjonen Bønn for Oslo. Der fokuseres bønnene mot konkrete behov i byen,
slik bekjempelse av kriminalitet og rus. Også enhet blant de kristne står høyt
på prioriteringslisten til bønnekjempen, som kan vitne om mange konkrete
bønnesvar.
—Vi opplever stadig at Gud svarer våre bønner helt konkret. Et
eksempel er den brå nedgangen av barneranere i Oslo. Etter at problemet ble
definert som en av Oslos største utfordringer av visepolitimesteren, begynte vi
og be, og allerede en måned senere skrev Aftenposten at «fra 1. april stilnet
barneransbølgen helt». Det tar vi som et tegn på at Gud hører bønn, avslutter
Nielsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar