Tolken som tolket rett!

Dette er en fantastisk, liten historie fra et liv i tro. 

Da vi ankom Moldova i 2004 fikk vi ansatt en meget dyktig tolk. Han heter Vladimir var 21 år og er veldig dyktig i engelsk. Han hadde bare vært en kristen i drøye tre måneder da han kom til oss, men han hadde benyttet tiden veldig godt, lest det nye testamentet flere ganger, og framsto allerede som en moden kristen. 

Etter noen måneder kom det en annen mann til vårt kontor. Han heter Sergei. Som så mange andre kom han for å søke humanitær hjelp. Han og kona har at multihandikappet barn som da var 18 måneder, og de ønsket ikke å plassere barnet i institusjon slik veldig mange andre i samme situasjon gjør i denne del av verden. Nå kunne mye vært skrevet om slike oppbevaringsintitusjoner, men det får være til en annen gang. Med et barn som trenger pleie og tilsyn 24 timer i døgnet, er det umulig for mor å arbeide, og for far var det vanskelig å finne jobb som kunne være så pass fleksibel at han kunne være en støtte hjemme – deltidsjobben ga kun ca. kr. 300 per måned – en sum som det er umulig å forsørge en familie for. Sergei kom i første rekke for å søke støtte for barnet, men på flytende engelsk fortalte han om sin situasjon. Under samtalen kom det fram at han snakket og skrev både russisk og rumensk, og at han hadde en bachelorgrad i teologi.

Ved en tilfeldighet overhørte Vladimir (tolken vår) denne samtalen. Da samtalen med Sergei var over, fulgte Vladimir etter ham ut. Etter noen minutter kom han inn og sa:

”Jostein, jeg bor fortsatt hjemme og har mat, så jeg har gitt jobben min til Sergei!”.

Jeg kjente tårene kom. Dette var en korrekt tolkning av Guds kall og påminnelse. Det var et skritt i tro. Det var å kaste seg ut på Guds løfter uten sikkerhetsnett. Man gir ikke bort en jobb sånn uten videre i Europas fattigste land. Det eneste jeg kunne få fram var:

”Vladimir, Gud vil ære deg for den beslutningen!”

Neste dag hadde vi ny tolk. En dyktig mann og god erstatning for Vladimir, men Vladimir dukket også opp. Han måtte bare komme innom for å si adjø og fortelle at han kvelden før – samme dag som han ga avkall på jobben sin for å hjelpe en annen, fikk telefon fra Bucharest med tilbud om jobb på en skole.

Gud blir aldri noen noe skyldig. Gud ærer den som handler i tro. Må Gud velsigne deg til å gjøre det samme. 

Publisert i Krigsropet #40 2005 s 16
Hele utgaven av #40 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv