Vrient, vanskelig, velsignet

Sterke inntrykk, utfordringer i kø og mange møter med mennesker som har fått livet sitt forandret gjennom Frelsesarmeen. Jostein og Magna Nielsen opplevde mye i løpet av sine fem år som ledere for Frelsesarmeen i Øst-Europa. 

Tekst: Stine Frimann

- Jeg trives når det koker skikkelig! Og jeg vet ikke helt hva som skulle kunne toppe opplevelsene vi hadde i Øst-Europa når det gjelder spenning og utfordringer, sier oberst Jostein Nielsen.

Han og kona, oberst Magna Våje Nielsen er tilbake i Norge etter fem år som ledere for Frelsesarmeen i Ukraina, Georgia, Romania, Moldova og utbryterregionen Transnistria. Det har ikke manglet på utfordringer. Som det å forholde seg til et titalls ulike valutaer og flere språk gjennom en vanlig arbeidsdag, og kompliserte regelverk som er ulike fra land til land. Det er også krevende å drive arbeid i områder med stor fattigdom og omfattende utflytting, og dessuten flere områder med okkupasjon og krig, i tillegg til utbredt korrupsjon. Ting skjer ofte fort i disse landene og de to offiserene og andre ansatte i Frelsesarmeen måtte stadig ta nye og uventede utfordringer på strak arm.

- Man må ha gode nerver for å stå i dette noen ganger, smiler Jostein.

Men ingen av dem er i tvil om at det var verdt det. De opplevde det som et kall å gjøre en innsats for Frelsesarmeen nettopp i dette området, og de trivdes godt med jobben og menneskene der. Og ikke minst, de har så mange sterke historier i bagasjen at det er vanskelig å velge ut noen å trekke fram.

- En av dem som gjorde inntrykk på oss, var en mann som var med i et korps i Georgia. Han hadde ikke fast bopel og tok det han kunne få av småjobber for å klare seg, forteller Magna.

Frelsesarmeen har en årlig, internasjonal innsamling i fastetiden, og selv om han hadde lite, bestemte mannen seg for å sette av litt penger og bidra.

- Det utrolige var at hver gang han hadde satt av en liten sum han ville gi, skjedde det noe som gjorde at han fikk den samme summen tilbake. Han kunne for eksempel få tilbud om en jobb dagen etter, som gjorde at han tjente inn igjen de pengene. Han var så stolt! Han sa “Jeg trodde jeg ville være en som bare måtte ta imot hjelp, tenk at jeg kan få være med og hjelpe fattige i andre land!” 

Fengselsarbeid

Frelsesarmeen i Øst-Europa driver et omfattende arbeid i fengsler, hvor det gjerne er svært tøffe forhold. Det er ofte heller ikke så enkelt for dem som kommer ut etter å ha sonet en dom. Men noen får hele livet endret mens de sitter inne.

- I et kvinnefengsel i Moldova har Frelsesarmeen noe som minner om en egen menighet. En av de innsatte som ble med der, har nå kommet ut. Hun har blitt soldat i et korps og bidrar aktivt i arbeidet, smiler Magna. Nå er hun en av lederne i barnearbeidet og i ‘See me!’, som er et prosjekt der barn kommer etter skoletid og får et måltid mat og hjelp med skolearbeidet, smiler Magna.

Et annet fengsel der Frelsesarmeen har et arbeid, er et livstidsfengsel for menn i Moldova. De innsatte der vet at de trolig aldri mer får komme ut. Men selv om de lever i veldig tøffe forhold og med lite håp om noensinne å få et annet liv, valgte Vlad, en av de innsatte, å bli tilhørig i Frelsesarmeen.

- Egentlig avla han soldatløftet, men det er ikke så enkelt å få bruke uniform i fengsel, så vi kalte det offisielt tilhørig. Han var veldig stolt, forteller Jostein.

Da Jostein kom for å være med på gudstjenesten der Vlad skulle tas opp som tilhørig, kom Vlad ham i møte. Han fortalte at han likte en artikkel Jostein hadde skrevet i det russiske Krigsropet veldig godt. Josteins første tanke var at han prøvde å imponere litt ved å få fortalt at han hadde lest artikkelen og at han fulgte med i det russiske Krigsropet.

- Artikkelen han nevnte handlet om en norsk julesang: Jeg gikk meg over sjø og land. Det er vel kanskje den platteste julesangen av dem alle. Men den stiller likevel et viktig spørsmål: “Hvor hører du vel hjemme?” Poenget mitt i artikkelen var at det spiller ingen rolle hvor du er, hvis du er hjemme i Gud. Det er Magnas og mitt vitnesbyrd også, vi er alltid hjemme, uansett hvor i verden vi bor. Vlad sa at han likte så godt det jeg skrev, og fortsatte “Jeg håper de endrer lovene så jeg kan komme ut herfra en dag. Men uansett vet jeg hvor jeg bor, jeg er hjemme i Gud og jeg er Guds representant her i fengselet.” Det var så rørende, og jeg kjente meg virkelig liten, jeg som hadde trodd han bare snakket om artikkelen for å imponere meg!

Denne mannen var langt fra alene om å bli kristen i møte med Frelsesarmeen. Det er mange sterke vitnesbyrd rundt i Øst-Europa, kan de to fortelle. Ikke minst blant dem som velger å bli soldat eller offiser, som regel som den første i sin familie.

- Her i Norge kommer mange offiserer og soldater fra kristne familier, mange er også fra familier som har vært med i Frelsesarmeen i flere generasjoner. Sånn er det ikke i Øst-Europa, her er Frelsesarmeen en ung bevegelse. Den ortodokse kirke står sterkt, og mange har kjennskap til kristendommen, men de har ikke nødvendigvis noen personlig tro av den grunn. Noen har kanskje en bestemor som var ortodoks kristen, men selv har de ikke hatt noen kristen oppvekst. Da er det veldig sterkt for mange å oppleve bønnesvar og få et personlig forhold til Jesus, forteller Jostein. 

Trøbbel i Transnistria

Noen ganger sto de i situasjoner som så ganske håpløse ut, det var vanskelig å se hvordan det skulle kunne løses. Men de opplevde gang på gang at ting løste seg eller la seg til rette på ganske utrolig vis, noe de begge opplevde som tydelige bønnesvar. Som da Frelsesarmeen holdt på å bli kastet ut fra Transnistria, en utbryterregion av Moldova, som nå har egen regjering og valuta. Her har Frelsesarmeen vært til stede i 25 år, men plutselig viste det seg at regelverket var endret og at Frelsesarmeen ikke var registrert på riktig måte. På kort tid måtte de oppfylle mange krav for å ikke bli kastet ut av området.

- Frelsesarmeen hadde blant annet fram til da vært registrert på en privat adresse i Transnistria. Det var ikke lenger tillatt, så det hastet veldig med å få kjøpt et godkjent bygg for å oppfylle vilkårene.

Jostein og Magna kastet seg rundt, startet en kronerulling hjemme i Norge, og på bare noen uker fikk de inn 700.000 kroner til å kjøpe et hus i Transnistria. Men så var det å få kjøpt et bygg. De så på flere, men hver gang de fant noe interessant, trakk selgeren seg. Etter hvert ville heller ikke megleren de brukte ha noe med Frelsesarmeen å gjøre. Det viste seg at de alle hadde mottatt trusler og ikke turte å selge til Frelsesarmeen.

- Det var veldig hektisk aktivitet og mye bønn i den perioden. Og plutselig dukket det opp en mann som eide en bygning han kunne selge til oss. Han skulle flytte fra Transnistria uansett, så han var ikke redd for trusler. Og ikke nok med det, det viste seg at han hadde en slektning som er advokat, og som hadde hjulpet baptistene med å få sine statutter i orden i landet, og som kunne hjelpe oss med det samme.

Men denne gangen var det Frelsesarmeens internasjonale regelverk som kom i veien. De kunne ikke kjøpe huset de ble tilbudt med registreringen de fikk i Transnistria, fordi dette er en utbryterrepublikk som ikke er godkjent av FN.

- Til slutt undersøkte vi om Transnistria kunne godkjenne at vi kunne kjøpe huset med registreringen til Frelsesarmeens hovedkontor for Øst-Europa, istedenfor å kjøpe det med registreringen vi fikk i Transnistria. Det var ingenting som tydet på at de ville godta det, hovedkontoret ligger i Moldova, som Transnistria fortsatt bare har våpenhvile med. Men det ble godkjent! Det opplevde vi virkelig som et bønnesvar. En av offiserene våre sa at hvis han noen gang skulle komme til å tvile på Gud kunne han bare tenke på det som skjedde i Transnistria, det var ganske utrolig. Nå er alt i orden der, og vi har et hus på hjørnet av Leningata og Karl Marx-gata, ler Jostein. 

Landene tømmes for folk

En av de største utfordringene Frelsesarmeen sliter med i alle landene i Øst-Europa, er den store fraflyttingen. De fleste som har muligheten, prøver å komme seg til andre land for å søke en bedre framtid. Mange etterlater også barna sine hjemme mens de selv reiser for å jobbe i andre land. Det skaper store utfordringer. Barna har gjerne en slektning eller nabo som ser etter dem, men mange får ikke fullgod omsorg og kan gå litt for lut og kaldt vann. Frelsesarmeen jobber derfor mye med å hjelpe barn og unge med mat, skolegang og aktiviteter. Dette arbeidet har gitt gode resultater, og mange av barna får en utdanning. Når disse barna blir voksne, kunne de vært viktige ressurser for Frelsesarmeen og landet sitt. Men også de benytter første anledning til å emigrere og søke en bedre framtid andre steder i Europa, USA eller Canada. Det skaper store utfordringer for landene de reiser fra, noe også Frelsesarmeen merker.

- Det kommer mange nye folk inn i korpsene, men fordi fraflyttingen er så omfattende er det hele tiden like mange som slutter fordi de reiser fra landene. Vi klarer så vidt å holde tritt med fraflyttingen. Moldova hadde for eksempel et folketall på rundt 5 millioner i 2004, nå er det offisielle tallet 3,8 millioner. De som drar, har ikke nødvendigvis forlatt landet permanent. Mange av dem investerer i eiendom i hjemlandet og planlegger å komme tilbake, men først når de blir pensjonister. Det kommer til å bli en veldig forgubbing av befolkningen. Det ser vi allerede, det er de unge, sterke og friske som reiser. Barn og gamle blir igjen.

Det å finansiere arbeidet er også krevende, i det som er noen av de fattigste landene i Europa. Mange soldater i disse landene gir tidende til korpset sitt. Men svært mange av dem er minstepensjonister, arbeidsledige eller lavtlønnede, og dermed utgjør det lite i kroner og øre, og arbeidet forblir avhengig av finansiering utenfra. Romania er det best stilte landet økonomisk, det er det 10. fattigste landet i Europa. De har større tilgang på naturressurser enn de andre landene og en større middelklasse. Men også her er fattigdommen stor.

- Det er egentlig to verdener, de som lever i den offisielle økonomien og de som lever utenfor. I Moldova for eksempel, er arbeidsledigheten offisielt på 70 prosent. Men det tallet er langt fra riktig, fordi bønder ikke registrerer seg. De betaler ikke skatt, det er mye korrupsjon i landet så det er få som ønsker å betale skatt. Dermed har de heller ikke tilgang til sosialtjenester eller helsevesenet. De dyrker jorda si og klarer seg. Men siden de ikke betaler skatt, har kommuner med mange bønder få inntekter. Da er det ikke akkurat drømmejobben å være lærer der, kommunene betaler lønn men har lite å rutte med, forklarer Magna. 

Takknemlige

Selv om Moldova er Europas fattigste land, var det tydelige tegn på utvikling i landet. En del mennesker fikk bedre råd, og det ble stadig startet opp nye butikker og bedrifter. Men så kom korona.

- I starten av epidemien ble alt stengt ned, som skoler og alle butikker utenom matbutikker og apotek. Etter en måned uten inntekter klarte mange butikkeiere ikke å betale husleia, og veldig mange gikk konkurs. Det hadde dramatiske effekter på økonomien, for det finnes ikke offentlige krisepakker for å hjelpe bedriftseiere og andre som blir rammet av korona i Moldova, sier Magna.

Etter en stund måtte regjeringen åpne opp igjen, ellers ville folk trolig gjort oppgjør og regjeringen ville blitt avsatt, konsekvensene var for store for folk flest.

Frelsesarmeen har fortsatt sitt arbeid i alle landene i territoriet under epidemien, selv om ting måtte gjøres annerledes på grunn av smittevern.

- Mange korps har blant annet holdt gudstjenester på Facebook, siden folk ikke kunne samles fysisk. Det har fungert bra, forteller Jostein.

Dette var offiserparets andre periode i Øst-Europa, sist måtte de reise hjem på grunn av helseutfordringer. Da de i 2015 ble spurt om å reise tilbake, føltes det helt riktig. Og de viste ganske nøyaktig hvor lenge det var meningen at de skulle bli.

- Da vi skulle reise ut var vi ett av seks ektepar som søkte oppholdstillatelse for å jobbe for Frelsesarmeen i Øst-Europa. De andre parene fikk alle oppholdstillatelse for ett år. Vi fikk for fem. Så da visste vi hvor lenge vi ville komme til å være der, og akkurat som det føltes riktig for oss å dra, vet vi at det er riktig at vi nå er tilbake i Norge. Vi er veldig takknemlige til Gud og Frelsesarmeen for muligheten vi fikk til fem nye år i Øst-Europa, sier Magna.

_________________________________

NB - det er rikelig med bilder i papirutgaven av artikkelen

Publisert i Krigsropet # 1-2 2021

TIL TJENESTE I ØST-EUROPA

Tekst: Emil Skartveit
Foto: Thormod Langeland

Fire dager før påske kom beskjeden om ordre til Øst-Europa. Nå gleder majorene Magna og Jostein Nielsen seg til å flytte tilbake til Moldova.

Ordren til Øst-Europa kom fredag før palmesøndag. Det var kommandør Roberts, stabssjef og nestleder for Frelses-armeens verdensvide arbeid, som ringte ekteparet Magna og Jostein Nielsen med beskjeden.
— Det kom som en overraskelse, sier Jostein og legger til:
— Ordren skulle ikke offentliggjøres før fire dager senere, slik at vi ikke kunne fortelle det til noen. Det var vanskelig.

Magna erkjenner: — Jeg ble litt satt ut.
Magna og Jostein fikk ordre til Frelsesarmeens arbeid i Romania, Moldova, Ukraina og Georgia, som utgjør det østeuropeiske territoriet.
Jostein skal være nestleder, sjefsekretær, og Magna skal som programsjef ha ansvar for det sosiale og evangeliske arbeidet, i tillegg til arbeidet blant kvinner.

Hovedsetet for arbeidet er i Moldovas hovedstad, Chisinau.
Jostein og Magna Nielsen er ikke ukjent med arbeidet i denne delen av Europa, og gleder seg derfor til å vende til-bake. Ekteparet bodde i Moldova i perioden 2004 til 2007, og ble kjent med en ung, flott arme med rause mennesker.

Det fineste de tok med seg hjem var de gode opplevelsene av å se mennesker vise hverandre godhet midt i elendigheten.
Magna måtte omdefinere hva som er rikdom og hva som er fattigdom.
— Den er fattig som ikke har noe å gi. Vi opplevde at mange var ekstremt rause og gavmilde. De delte vennskap, mat og det lille de hadde.

— Hva ønsker dere å bidra med?

— Jeg er spent på rollen som programsjef, og håper å kunne legge noen føringer på utviklingen av arbeidet, sier Magna.
Jostein er opptatt av rollen som åndelig veileder.
— Jeg ønsker å være en åndelig far for dem som er tilsluttet Frelsesarmeen i disse landene. De hungrer etter å bli åndelig fostret.
Jostein er også opptatt av forventninger.
— Det er ikke Frelsesarmeen vi skal ha størst forventninger til. Vi skal forvente mer av Gud. Våre bønner skal være konkrete, og vår tillit til Gud skal være stor.

Magna legger til:
— Gud blir aldri noen noe skyldig. Herren sørger for sine. Når man står i tjeneste for Gud, er man uansett avhengig av Gud. Vår oppgave i Øst-Europa bringer oss dypere inn i vår gudsavhengighet. Det blir vår styrke.

Publisert i Krigsropet #21-22 2015

Til tjeneste i Transnistria

TEKST OG FOTO: Eldrid Ottestad

Korpsbesøk i Moldova er ikke som andre korpsbesøk, spesielt ikke når menigheten ligger i en enklave i utbryterrepublikken Transnistria. 

 — Da fikk jeg i hvert fall en mulighet til å vitne, smiler major Jostein Nielsen, som i tre år har vært divisjonsleder i Moldova. I stekende varme kjører vi gjennom en grenseovergang på vei inn til Transnistria, en utbryterrepublikk i Moldova. Og vi får ikke lov til å fotografere. 

Utbryterrepublikken har eget parlament og egen president, sin transnistriske rubel, og lengter tilbake til Sovjet-tiden. Skiltene vitner om at de sverger til russisk, mens i Moldova er det offisielle språket rumensk. Til tider har det gått hardt for seg her, og OSCE (Organisasjon for Sikkerhet og Kommunikasjon i Europa) har forsøkt å løse konflikten. Men ennå er det fredsbevarende styrker fra Russland og Ukraina til stede ved grenseovergangene. 

 — Det er egentlig ingen som helt forstår denne konflikten, annet enn at det dreier seg om språk, sier Jostein. Ved den neste grenseovergangen må majoren vise frem dokumenter for å passere. 

— Jeg har en gammel kjøreliste, men håper det går bra likevel. De vet at jeg alltid kjører gjennom her, men likevel finner de på noe, som at jeg ikke har fått alle stempler eller bare vil se på førerkort og vognkort, forteller han. Og det gikk etter hvert greit, men så blir vi stoppet en gang til. Denne gangen må vi vente på en av sjefene for å få tillatelse til å kjøre videre. Og det er da majoren benytter sjansen og vitner. 

— De spurte meg hva slags hær jeg kom fra, og jeg fortalte dem om Frelsesarmeen. Og de hørte på, forteller han etterpå.

 Moldovsk enklave 

 Vi, majorene Magna og Jostein Nielsen, kaptein Henrik Bååth, kaptein Hans Egil Hansen og undertegnede fra Krigsropet, kjører videre. Det ser fattigere og fattigere ut langs veien til den moldovske enklaven der Frelsesarmekorpset (menigheten) i Cocieri holder til. 

 Vi er nesten en halv time forsinket, men korpset tar oss vel imot og starter møtet. Frelsesarmeens arbeid her startet med nødhjelpsutdeling og et nødhjelpslager, men ble etter hvert et korps. Det er det minste korpset i Moldova. Jostein leser på russisk fra Matteus-evangeliet og holder preken. De er omtrent 20 mennesker samlet i et lite hus, og de setter pris på at Magna og Jostein er på besøk. 

Majorene ber for to soldater. En kassettspiller tar seg av musikken, og forsamlingen synger under ledelse av Irina Dora, som leder det hele fra rullestolen sin. Hun ble født med et handicap som ble forsøkt rettet på da hun var 12 år, men endte med kroppen i gips i et par år. Siden har hun vært lam. 

 — For omtrent ti år siden ble jeg kjent med budskapet og tok i mot Jesus. I dag er jeg hans soldat. Noe åndelig ble åpnet inni meg, forteller hun. For seks år siden ble hun lovsangs-leder i korpset. 

 — Hvorfor ble du lovsangsleder? 

— Det ble slik, og det utviklet seg på den måten. Lovsang betyr mye for meg åndelig. Jeg kommer inn i Guds atmosfære. 

— Tenker du på å bli offiser? 
 — Dette er noe jeg ikke vet. Det ligger i Guds hender, men jeg er lydig til å gjøre det hvis det er det Han vil. 

Etter møtet dekkes det til et stort måltid med pai, grønnsaker og annet godt. 

— Vi får alltid mye mat når vi er på korpsbesøk, forteller Magna og Jostein. På veggen over bordet der vi sitter står det «Viatsa bisericei noastre» —livet i vår kirke. 

Inntrykksfullt 

Majorene har ledet Frelsesarmeen i Moldova i tre år, og det er ikke lenge igjen før de skal forlate tjenesten i landet og dra tilbake til Norge. Det har vært noen inntrykksfulle år, synes majorene. 

— Da vi begynte her forestilte vi oss at vi kom til å oppleve fattigdom og at det ble en del utfordringer. Det har det for så vidt blitt..., begynner Magna. 
 — ... og elendighet, legger Jostein til. Du kan egentlig ikke forberede deg på, eller forestille deg, hvordan det kom til å bli å lede Frelsesarmeen i Moldova. 
Etter et halvt års tid var jeg ennå ikke vant til det og fortsatt sliten av inntrykk og utfordringer. Men det har vært meningsfylt å være her, og jeg synes vi har fått til mye av det vi hadde som målsetting. 

 — Hvilke målsettinger hadde dere? 

 — Da vi kom til Moldova oppdaget vi at å «bygge» ble et viktig fokus. 
Dette gjaldt på alle områder — åndelig, organisatorisk og rent fysisk. Frelsesarmeen hadde bare noen ganske få eiendommer og ingen lokaler da vi kom. Prosessen med å kjøpe og å bygge i Øst-Europa er ganske komplisert, men vi fikk satt i gang, og til dels gjennomført, et drøyt titalls prosjekter på eiendomsfronten. 

 Det var også mye forvirring når det gjaldt struktur, men i løpet av de tre årene har vi fått jobbet en del med dette slik at struktur-en er forståelig og håndterlig både for ledelse og «fotsoldater». På litt lengre sikt bør Moldova bli eget territorium i Frelsesarmeen, men det lå utenfor vårt domene å jobbe med. Det var også viktig å fortsette den åndelige veksten som har funnet sted over år. Vi jobbet med kursing, og jeg skrev en bok om åndelig vekst som ble gitt ut i fjor høst. Det er gledelig at det stadig vinnes nye og at det innvies soldater også etter at FA har mistet «nyhetens interesse», sier Jostein. 

Magna forteller at de også hadde noen mål som var mer personlige.- Blant annet i forhold til språk. Av flere grunner satset vi på russisk og oppnådde å bli uavhengig av tolk. Det siste året talte vi også på russisk, og det var faktisk litt mer enn forventet, sier hun. Begge ser for seg at det blir et vakuum å komme til Norge, men gleder seg samtidig. 

 - Ja, det er klart at jeg ser fram til å komme tilbake til Norge. Spesielt til å være nærmere familien vår der - og til mer komfort, synes Magna.
 - Ser du fram til mer komfort? Det er ikke jeg så opptatt av, sier Jostein. Det var helsa som førte til at majorene sa nei til en ny periode som divisjonsledere i Moldova.
 - Da vi måtte gi beskjed, var vi nødt til å tenke på helsa. Nå går det heldigvis noe bedre, men da var valget allerede tatt, forteller Jostein. 
- Uansett hva som skjer har vi tro på at det ligger i Guds hender, under-streker Magna.
 - Gud er god, og vi har fått ro for at det er riktig at vi reiser hjem til Norge nå, legger Jostein til. 

Bønnen står sterkt 

Begge forteller at de har møtt mye åndelighet og kristen tro i landet. 

Magna: - På tross av all fattigdom og nød, ser vi at Frelsesarmeen og Gud gjør mye fint. Moldovere er et religiøst folk med dype røtter fra den ortodokse kirken. 

Jostein: - Vi har møtt Frelsesarme-korps der bønnen står sterkt. For eksempel er det en mannsklubb som møtes hver eneste uke til bønnemøte. I fastetida ber de 40 dager i strekk, et døgn hver. Det er flott å oppleve. De forteller om sterke opplevelser og sterke mennesker som tror eller finner troen - til og med på dødsleiet. 

De har reist mye over hele landet for å besøke hvert korps (menighet), og overalt møter de gjestfrihet og får god kontakt med salvasjonistene.
 - Dette gikk selvfølgelig lettere etter at vi lærte oss noe russisk og slapp å 
bruke tolk, forteller Magna. 

Begge snakker og forstår russisk, men Jostein synes det er litt ergerlig at han ikke rakk å lære seg god rumensk.
  - Det hadde vært fint å kunne, sier han.
  - En ting som slår meg igjen og igjen, er hvor stor Frelsesarmeen er. Selv om vi er fra forskjellige land, tilhører vi den samme Armeen, sier Magna.

 - Men det må vel bli litt rart å komme tilbake til velstandsnorge? 
 - Nå har vi jo vært i Norge i løpet av disse årene, vi har løpende kontakt med folk hjemme og følger med i norske medier, begynner Magna.
 - Men det er litt spesielt når fag-foreninger kjemper for høyere lønninger og mener at 300 000 kroner i årslønn ikke er nok. Det oppleves nesten som en hån, påpeker Jostein. 

Forbønn 

Etter korpsmøtet i Cocieri drar vi til korpset i Dubossari i Transnistria.

 - Her kan det komme opp til 80 mennesker på et møte, forteller Jostein og viser fram et langt og smalt rom. 


- I dette korpset drives det barne-arbeid, blant annet et  gatebarnprosjekt som vi har kalt «See me». Det kommer mellom 25 og 30 unger hit hver dag, forteller Magna. 

Korpslederen, kaptein Andrei Slasheov, er fornøyd med at divisjonslederne har tatt turen innom korpset, og han ber dem om å vente litt fordi den ene sønnen hans trenger forbønn. Majorene ber for sønnen før besøket er over, og vi drar tilbake til Moldova.

 - Slike forespørsler om forbønn får vi ofte, forteller Jostein. Nå er Magna og Jostein tilbake i Norge.

 - Hvordan var det å forlate Moldova? 

 - Det var veldig rart og mange tårer da vi tok farvel med medarbeiderne våre der. Heldigvis kom de som skal ta over for oss i en periode før vi dro, så overgangen for de nye går litt bedre, sier majoren. 

Første november starter Magna i jobben ved Seksjon for misjon og bistand på Frelsesarmeens hovedkvarter, og Jostein begynner som korpsleder i Drammen. Han skal også jobbe med et nordisk undervisningsprosjekt for Frelsesarmeen. 

Publisert i Krigsropet #41 2007 s 17-20 - PDF

Tolken som tolket rett!

Dette er en fantastisk, liten historie fra et liv i tro. 

Da vi ankom Moldova i 2004 fikk vi ansatt en meget dyktig tolk. Han heter Vladimir var 21 år og er veldig dyktig i engelsk. Han hadde bare vært en kristen i drøye tre måneder da han kom til oss, men han hadde benyttet tiden veldig godt, lest det nye testamentet flere ganger, og framsto allerede som en moden kristen. 

Etter noen måneder kom det en annen mann til vårt kontor. Han heter Sergei. Som så mange andre kom han for å søke humanitær hjelp. Han og kona har at multihandikappet barn som da var 18 måneder, og de ønsket ikke å plassere barnet i institusjon slik veldig mange andre i samme situasjon gjør i denne del av verden. Nå kunne mye vært skrevet om slike oppbevaringsintitusjoner, men det får være til en annen gang. Med et barn som trenger pleie og tilsyn 24 timer i døgnet, er det umulig for mor å arbeide, og for far var det vanskelig å finne jobb som kunne være så pass fleksibel at han kunne være en støtte hjemme – deltidsjobben ga kun ca. kr. 300 per måned – en sum som det er umulig å forsørge en familie for. Sergei kom i første rekke for å søke støtte for barnet, men på flytende engelsk fortalte han om sin situasjon. Under samtalen kom det fram at han snakket og skrev både russisk og rumensk, og at han hadde en bachelorgrad i teologi.

Ved en tilfeldighet overhørte Vladimir (tolken vår) denne samtalen. Da samtalen med Sergei var over, fulgte Vladimir etter ham ut. Etter noen minutter kom han inn og sa:

”Jostein, jeg bor fortsatt hjemme og har mat, så jeg har gitt jobben min til Sergei!”.

Jeg kjente tårene kom. Dette var en korrekt tolkning av Guds kall og påminnelse. Det var et skritt i tro. Det var å kaste seg ut på Guds løfter uten sikkerhetsnett. Man gir ikke bort en jobb sånn uten videre i Europas fattigste land. Det eneste jeg kunne få fram var:

”Vladimir, Gud vil ære deg for den beslutningen!”

Neste dag hadde vi ny tolk. En dyktig mann og god erstatning for Vladimir, men Vladimir dukket også opp. Han måtte bare komme innom for å si adjø og fortelle at han kvelden før – samme dag som han ga avkall på jobben sin for å hjelpe en annen, fikk telefon fra Bucharest med tilbud om jobb på en skole.

Gud blir aldri noen noe skyldig. Gud ærer den som handler i tro. Må Gud velsigne deg til å gjøre det samme. 

Publisert i Krigsropet #40 2005 s 16
Hele utgaven av #40 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv

Utfordringen i Moldova

Tilrettelagt av: Randi Bjelland 
Foto: Nina Skramstad Nesheim 

Uniformen er kanskje hjemmetaget og korpstokalet i dårlig stand. Likefullt har Frelsesarmeens arbeid framgang Moldova, Ukraina og Romania.  

Arbeidet blir ledet av de norske majorene Magna og Jostein Nielsen. 

 - Tre land er egentlig altfor mye a forholde seg til i en division, men slik er inndelingen av Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa territoriet for øyeblikket, sier Magna. Divisjonen har 33 korps, som også driver utstrakt sosial virksomhet. 18 av korpsene er i Moldova, 13 i Ukraina og to i Romania. I Moldova driver Frelsesarmeen også en medisinsk klinikk. Den har en mobil enhet som drar ut til landsbyer over hele Moldova hver uke. Med ansvar for en slik stor division blir det mye reising for ekteparet Nielsen. 

Vårt arbeid går ut på å holde kontakt med alle enhetene i divisjonen. Hver uke besøker vi korps i divisjonen, taler på møtene, samtaler med offiserene, soldatene og underbefalene ved korpsene. Vi ser hvordan de har det i sine lokaliteter, og er med på noen av de aktivitetene som foregår ved korpsene. Offiserene inviteres også til samlinger, enten i Ukraina eller i Moldova, for å være sammen både åndelig og medmenneskelig. Vi er av og til med mobilklinikken ut til landsbyer. Da er det alltid sang og andakt før man tar imot pasienter. 

Tar det man har 

Korpsenes sosiale arbeid er stort. 
 - Slagordet «Heart to God and hand to man» passer veldig godt her, sier Magna, og forteller at mange av korpsene driver suppekjøkken. Noen driver arbeid blant gatebarn, de fleste har utdeling av klær og mat, og noen driver fengselsarbeid. 
«League of Mercy» er også en aktiv gruppe i divisjonen. Den fungerer som besøk- og frivillighetstjeneste som drives fra korpsene. Arbeidet har en sterk åndelig profil. Korpsene holder til i leide lokaler, ofte skoler eller barnehager, eller vanlige leiligheter. Noen har relativt bra rom, men andre har svært liten plass. Det blir kaldt og fuktig og lokalitetene har stort behov for reparasjon. 

Men liten plass er ikke alltid til hinder for et aktivt korpsarbeid. 

 - Møtelokalet i Dubosari i Transdnistria er mindre enn resepsjonen i Templet i Oslo, men her samles det 70-80 mennesker til møte hver søndag. Her er det også lovsangsgrupper og hjemforbundskor og tamburingrupper. Dramagrupper øver til søndagsmøtene, og søndagsskolebarna synger før de går til sine samlinger, sier Magna. 

Hun forteller om soldater som er stolte over uniformen sin, selv om mangel på ressurser gjør at den kan være svært så «hjemmesnekra». «Man tager hva man haver» heter det jo, og en blå dress kan kanskje bli en fin uniform selv om jakke-slaget går til midjen og buksene har silkestriper i sidene. Foldeskjørt eller blondebluse er greit når man ikke har noe annet. 

Gleder og sorger 

Arbeidet byr på både medgang og motgang, men det er også mye å glede seg over. 

 - Det varmer å høre om ungdommer som kommer sammen søndag morgen klokken sju for å be før møtene fordi de rigger utstyr når resten av korpset har bønn. Eller når korpset har 40 dager bønn og faste før påske. Det varmer å få innsette 13 underoffiserer i et møte, å innvie 5 soldater, eller å oppleve at territoriet kan anta 24 kadetter for Offiserskolen 2005, sier Magna. Hun og 

Jostein gleder seg også over korpset Mayak i Kiev Ukraina. Korpset, som nylig feiret tiårsjubileum, startet som et arbeid blant hjemløse. Nye korps starter hjemforbund for kvinnene, men 85 prosent av kvinnene i dette korpset hadde ikke noe hjem. Derfor startet de et kvinneforbund, og et av de faste bønneemnene var at Gud måtte gi dem et hjem. 

Divisjonslederne er glade for at mange har funnet sitt åndelige hjem i Majak-korpset, og at mange også etter hvert har fått sine egne hjem. 

 - Hva er de største utfordringene? 

- For oss er det selvfølgelig språkmessige utfordringer. For første gang har vi engelsk som arbeidsspråk. I tillegg forsøker vi å lære russisk og forholde oss til at flere av korpsene i divisjonen bruker rumensk, og i Ukraina er det jo ukrainsk. 
 - Vi ser det også som en stor utfordring å jobbe med offisiell registrering av Frelsesarmeen i Romania slik at vi kan fortsette å utvide arbeidet. 
Det er i det hele tatt en utfordring å kunne drive arbeidet med de økonomiske midlene vi har til rådighet, og å utvikle mulighetene i de landene vi arbeider i slik at vi kan bli mer og mer uavhengig av økonomisk støtte fra andre land. 

Fattigdommen er det grunnleggende problemet for mange andre svært synlige problem som hiv/aids, trafficking, gatebarn og tuberkulose. Vi ønsker å bygge opp menneskers selvrespekt og prøver å finne måter å hjelpe på slik at de kan hjelpe seg selv. 

Når det gjelder Frelsesarmeens evne og muligheter til å gjøre noe med de behov vi møter i de landene vi tjenestegjør nå, er det stadig store og spennende utfordringer både på dct sosiale og åndelige området. Vi er totalt avhengige av Guds hjelp. Vår bønn er at Han må gi oss visdom til å gjøre de rette valgene slik at vi kan lede offiserene på en god måte i Frelsesarmeens tjeneste, avslutter Magna Nielsen. 

Publisert i Krigsropet #40 2005 s 16-18 - PDF
Hele utgaven av #40 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv

Vi takker Gud for det vi får være med på

TEKST OG FOTO: Nina Skråmestø Nesheim 

Majorene Magna og Jostein Nielsen er takknemlige for arbeidet de får være med på i Mollova. 

— Møtet med nøden her gjør sterkt inntrykk på oss. Selv om vi var godt forberedt, var det umulig å sette seg inn i den uendelige nøden uten å ha vært her. Det er vanskelig å sortere inntrykk og finne ord for all elendigheten. Det er da tårene kommer. Vi får lyst til å bruke alt vi har på å hjelpe, forteller Magna Nielsen, som sammen med mannen Jostein Nielsen arbeider som divisjonssjefer for Frelsesarmeen i Moldova, Ukraina og Romania. 

De kom til Moldova i september i fjor. Leiligheten deres ligger i hovedstaden Chisinau med 700.000 innbyggere. Den viktigste jobben de første årene vil være å legge til rette for at arbeidet i de aktuelle landene skal fungere økonomisk og praktisk. De forteller at de til sammen har ansvar for 35 korps. 

— Frelsesarmeen i disse landene er svært ung, og arbeidet er veldig sår-bart. På kort sikt må det bygges både åndelig identitet og tilhørighet samt fysiske lokaliteter. Mange steder mister vi mennesker fordi vi må flytte til nye lokaler. Noen korps har flyttet 10-15 ganger, og hver gang mister vi noen. 

Det som er veldig positivt her, er at det sosiale arbeidet utføres av korpsene. Offiserene her har behov for ledere som har erfaring fra Frelsesarmeen, forteller Jostein som i første omgang har svart ja til å være i Moldova i tre år. Men ekteparet ser ikke bort fra at det kan bli lenger. 

Velsignelse å være offiser 
Enda er ikke alle formaliteter i orden med hensyn til visa til alle landene de skal forholde seg til. Men de har vært i Ukraina og regner med at alt er i orden til feiringen av femårsjubileum i Romania. 

— Dette er bare en pro forma sak, vi har vært i full aktivitet fra første dag. Vi er veldig imponert over alt arbeidet som drives av organisasjonen vår her nede. Det gjøres et utrolig godt feltarbeid, og kravet til dokumentasjon er høyt. Det er en velsignelse å være offiser i Frelses-armeen, sier Jostein. Han forteller at Frelsesarmeen i Moldova har høy status blant folk flest, og at det er køer for å bli offiser. Kontoret de jobber på er så dårlig at de er redd taket skal falle i hodet på dem. Derfor ser de seg om etter nye lokaler. 

 — Kanskje vi kan ruste opp de lokalene vi jobber i nå til medisinsk senter med tiden, sier Jostein. De forteller at de er blitt møtt med en utrolig varme og kjærlighet. 
 — Menneskene her er fantastiske. Øst-Europa har andre måter å jobbe på enn vi er vant til, og vi gleder oss til å få oversikt og komme inn i arbeidet, sier Magna. Hun forteller at de er blitt vant til å ta en dag av gangen, siden det ikke er så lett å legge planer.

Smertefull omsorgsbyrde 
 — For oss personlig er den største utfordringen utvilsomt å få oversikt over arbeidet og finne ut av hvordan vår arbeidskraft best kan utnyttes. Språkene er en annen kjempeutfordring for oss. I utgangspunktet går det greit med engelsk, men vi føler at det er lite tilfredsstillende å være avhengig av tolk til stadighet.
Vi står hele tiden overfor nye utfordringer, og behovene er enorme, men det er er vakkert land og et flott folk. 

Magna og jeg har inntrykk av at selv om den materielle nøden er stor, er det mange foreldre og foresatte som viser stor omsorg. En omsorgsbyrde som selvfølgelig også blir smertefull fordi de ønsker å gi barna så mye mer enn de har, forteller Jostein. Han sier at et stort problem er at landet mangler infrastruktur, og at det optimale egentlig er å hjelpe innbyggerne med å bygge fabrikker. 

 — For meg tror jeg faktisk at det er oppdagelsen av at jeg ikke ser noen lysning for Moldova rent praktisk som har gjort mest inntrykk. Selvfølgelig er det mye som kan skje ved en åndelig vekkelse, men uten en slik kan det virke håpløst. I Moldova er det landbruk og billig arbeidskraft, men når all kraft må importeres, er det vanskelig å foredle matvarer selv. Jeg ser på en måte ikke ende på nøden. Det høres kanskje rart ut, men slike ting gjør faktisk sterkere inntrykk enn fattige babuskaer, handikappede og barn som tigger på gata. At ikke infrastrukturen fungerer er faktisk et tegn på at tiggerne ikke vil få det bedre, sier Jostein. 

Han sier at på lang sikt er det viktig at arbeidet blir selvfinansierende slik at de ikke er avhengig av støtte utenfra. Han innser at det er langt fram dit, selv om mange praktiserer tiende-prisippet. Med de lave lønningene de har i Moldova blir dette nesten ingenting. Det er så godt som ingenting å hente i befolkningen på kort sikt. 

Jostein er spent på det nye dagsenteret og korpset som skal bygges i landsbyen Ungheni, men han er samtidig bekymret for driften. 

— Det er ikke lønningene som er problemet, de er så lave. Men pengeknapphet til drift er et problem her, sier han. 

Lav levestandard 
Magna forteller at selv om de var godt forberedt på dårlige forhold og lav levestandard var det en stor omveltning å komme ned hit. 

— En ting er å se det for seg i fantasien, en annen ting er å vite at her skal vi bo. Utenfor leiligheten fløt det av søppel da vi kom. Men jeg skal ikke klage. Vi har til og med varmt og kaldt vann på badet og kaldt vann på kjøkkenet, sier Magna og smiler. Når jeg spør hva de gjør i fritiden, ler de og forteller at det ikke har vært et problem foreløpig, for fritid har de stort sett ikke. Det er alt for mye ar-beid som venter og alt for mange som trenger hjelp. 

— Her er så utrolig mye å ta tak i. Nøden er uendelig, forteller Jostein. 
— Hva savner dere mest? 
— Vi savner familien. Og et glass med kald norsk melk hadde smakt godt, ler Jostein. 
— Men Guds rike handler ikke om geografi, folkegrupper eller kirkesamfunn. Guds familie finner du alle steder. Når du kjenner enheten i Ånden er du hjemme selv om veggene ikke har norsk bondemønster og brødskiva mangler brunost. • 

Publisert i Krigsropet #4 2005 s 20-21 - PDF
Hele #4 2005 i Nasjonalbibliotekets arkiv