TEKST OG FOTO: Eldrid Ottestad
Korpsbesøk i Moldova er ikke som andre korpsbesøk, spesielt ikke når menigheten ligger i en enklave i utbryterrepublikken Transnistria.
— Da fikk jeg i hvert fall en mulighet til å vitne, smiler major Jostein Nielsen, som i tre år har vært divisjonsleder i Moldova. I stekende varme kjører vi gjennom en grenseovergang på vei inn til Transnistria, en utbryterrepublikk i Moldova. Og vi får ikke lov til å fotografere.
Utbryterrepublikken har eget parlament og egen president, sin transnistriske rubel, og lengter tilbake til Sovjet-tiden. Skiltene vitner om at de sverger til russisk, mens i Moldova er det offisielle språket rumensk. Til tider har det gått hardt for seg her, og OSCE (Organisasjon for Sikkerhet og Kommunikasjon i Europa) har forsøkt å løse konflikten. Men ennå er det fredsbevarende styrker fra Russland og Ukraina til stede ved grenseovergangene.
— Det er egentlig ingen som helt forstår denne konflikten, annet enn at det dreier seg om språk, sier Jostein. Ved den neste grenseovergangen må majoren vise frem dokumenter for å passere.
— Jeg har en gammel kjøreliste, men håper det går bra likevel. De vet at jeg alltid kjører gjennom her, men likevel finner de på noe, som at jeg ikke har fått alle stempler eller bare vil se på førerkort og vognkort, forteller han. Og det gikk etter hvert greit, men så blir vi stoppet en gang til. Denne gangen må vi vente på en av sjefene for å få tillatelse til å kjøre videre. Og det er da majoren benytter sjansen og vitner.
— De spurte meg hva slags hær jeg kom fra, og jeg fortalte dem om Frelsesarmeen. Og de hørte på, forteller han etterpå.
Moldovsk enklave
Vi, majorene Magna og Jostein Nielsen, kaptein Henrik Bååth, kaptein Hans Egil Hansen og undertegnede fra Krigsropet, kjører videre. Det ser fattigere og fattigere ut langs veien til den moldovske enklaven der Frelsesarmekorpset (menigheten) i Cocieri holder til.
Vi er nesten en halv time forsinket, men korpset tar oss vel imot og starter møtet. Frelsesarmeens arbeid her startet med nødhjelpsutdeling og et nødhjelpslager, men ble etter hvert et korps. Det er det minste korpset i Moldova. Jostein leser på russisk fra Matteus-evangeliet og holder preken. De er omtrent 20 mennesker samlet i et lite hus, og de setter pris på at Magna og Jostein er på besøk.
Majorene ber for to soldater. En kassettspiller tar seg av musikken, og forsamlingen synger under ledelse av Irina Dora, som leder det hele fra rullestolen sin. Hun ble født med et handicap som ble forsøkt rettet på da hun var 12 år, men endte med kroppen i gips i et par år. Siden har hun vært lam.
— For omtrent ti år siden ble jeg kjent med budskapet og tok i mot Jesus. I dag er jeg hans soldat. Noe åndelig ble åpnet inni meg, forteller hun. For seks år siden ble hun lovsangs-leder i korpset.
— Hvorfor ble du lovsangsleder?
— Det ble slik, og det utviklet seg på den måten. Lovsang betyr mye for meg åndelig. Jeg kommer inn i Guds atmosfære.
— Tenker du på å bli offiser?
— Dette er noe jeg ikke vet. Det ligger i Guds hender, men jeg er lydig til å gjøre det hvis det er det Han vil.
Etter møtet dekkes det til et stort måltid med pai, grønnsaker og annet godt.
— Vi får alltid mye mat når vi er på korpsbesøk, forteller Magna og Jostein. På veggen over bordet der vi sitter står det «Viatsa bisericei noastre» —livet i vår kirke.
Inntrykksfullt
Majorene har ledet Frelsesarmeen i Moldova i tre år, og det er ikke lenge igjen før de skal forlate tjenesten i landet og dra tilbake til Norge. Det har vært noen inntrykksfulle år, synes majorene.
— Da vi begynte her forestilte vi oss at vi kom til å oppleve fattigdom og at det ble en del utfordringer. Det har det for så vidt blitt..., begynner Magna.
— ... og elendighet, legger Jostein til. Du kan egentlig ikke forberede deg på, eller forestille deg, hvordan det kom til å bli å lede Frelsesarmeen i Moldova.
Etter et halvt års tid var jeg ennå ikke vant til det og fortsatt sliten av inntrykk og utfordringer. Men det har vært meningsfylt å være her, og jeg synes vi har fått til mye av det vi hadde som målsetting.
— Hvilke målsettinger hadde dere?
— Da vi kom til Moldova oppdaget vi at å «bygge» ble et viktig fokus.
Dette gjaldt på alle områder — åndelig, organisatorisk og rent fysisk. Frelsesarmeen hadde bare noen ganske få eiendommer og ingen lokaler da vi kom. Prosessen med å kjøpe og å bygge i Øst-Europa er ganske komplisert, men vi fikk satt i gang, og til dels gjennomført, et drøyt titalls prosjekter på eiendomsfronten.
Det var også mye forvirring når det gjaldt struktur, men i løpet av de tre årene har vi fått jobbet en del med dette slik at struktur-en er forståelig og håndterlig både for ledelse og «fotsoldater». På litt lengre sikt bør Moldova bli eget territorium i Frelsesarmeen, men det lå utenfor vårt domene å jobbe med. Det var også viktig å fortsette den åndelige veksten som har funnet sted over år. Vi jobbet med kursing, og jeg skrev en bok om åndelig vekst som ble gitt ut i fjor høst. Det er gledelig at det stadig vinnes nye og at det innvies soldater også etter at FA har mistet «nyhetens interesse», sier Jostein.
Magna forteller at de også hadde noen mål som var mer personlige.- Blant annet i forhold til språk. Av flere grunner satset vi på russisk og oppnådde å bli uavhengig av tolk. Det siste året talte vi også på russisk, og det var faktisk litt mer enn forventet, sier hun. Begge ser for seg at det blir et vakuum å komme til Norge, men gleder seg samtidig.
- Ja, det er klart at jeg ser fram til å komme tilbake til Norge. Spesielt til å være nærmere familien vår der - og til mer komfort, synes Magna.
- Ser du fram til mer komfort? Det er ikke jeg så opptatt av, sier Jostein. Det var helsa som førte til at majorene sa nei til en ny periode som divisjonsledere i Moldova.
- Da vi måtte gi beskjed, var vi nødt til å tenke på helsa. Nå går det heldigvis noe bedre, men da var valget allerede tatt, forteller Jostein.
- Uansett hva som skjer har vi tro på at det ligger i Guds hender, under-streker Magna.
- Gud er god, og vi har fått ro for at det er riktig at vi reiser hjem til Norge nå, legger Jostein til.
Bønnen står sterkt
Begge forteller at de har møtt mye åndelighet og kristen tro i landet.
Magna: - På tross av all fattigdom og nød, ser vi at Frelsesarmeen og Gud gjør mye fint. Moldovere er et religiøst folk med dype røtter fra den ortodokse kirken.
Jostein: - Vi har møtt Frelsesarme-korps der bønnen står sterkt. For eksempel er det en mannsklubb som møtes hver eneste uke til bønnemøte. I fastetida ber de 40 dager i strekk, et døgn hver. Det er flott å oppleve. De forteller om sterke opplevelser og sterke mennesker som tror eller finner troen - til og med på dødsleiet.
De har reist mye over hele landet for å besøke hvert korps (menighet), og overalt møter de gjestfrihet og får god kontakt med salvasjonistene.
- Dette gikk selvfølgelig lettere etter at vi lærte oss noe russisk og slapp å
bruke tolk, forteller Magna.
Begge snakker og forstår russisk, men Jostein synes det er litt ergerlig at han ikke rakk å lære seg god rumensk.
- Det hadde vært fint å kunne, sier han.
- En ting som slår meg igjen og igjen, er hvor stor Frelsesarmeen er. Selv om vi er fra forskjellige land, tilhører vi den samme Armeen, sier Magna.
- Men det må vel bli litt rart å komme tilbake til velstandsnorge?
- Nå har vi jo vært i Norge i løpet av disse årene, vi har løpende kontakt med folk hjemme og følger med i norske medier, begynner Magna.
- Men det er litt spesielt når fag-foreninger kjemper for høyere lønninger og mener at 300 000 kroner i årslønn ikke er nok. Det oppleves nesten som en hån, påpeker Jostein.
Forbønn
Etter korpsmøtet i Cocieri drar vi til korpset i Dubossari i Transnistria.
- Her kan det komme opp til 80 mennesker på et møte, forteller Jostein og viser fram et langt og smalt rom.
- I dette korpset drives det barne-arbeid, blant annet et gatebarnprosjekt som vi har kalt «See me». Det kommer mellom 25 og 30 unger hit hver dag, forteller Magna.
Korpslederen, kaptein Andrei Slasheov, er fornøyd med at divisjonslederne har tatt turen innom korpset, og han ber dem om å vente litt fordi den ene sønnen hans trenger forbønn. Majorene ber for sønnen før besøket er over, og vi drar tilbake til Moldova.
- Slike forespørsler om forbønn får vi ofte, forteller Jostein. Nå er Magna og Jostein tilbake i Norge.
- Hvordan var det å forlate Moldova?
- Det var veldig rart og mange tårer da vi tok farvel med medarbeiderne våre der. Heldigvis kom de som skal ta over for oss i en periode før vi dro, så overgangen for de nye går litt bedre, sier majoren.
Første november starter Magna i jobben ved Seksjon for misjon og bistand på Frelsesarmeens hovedkvarter, og Jostein begynner som korpsleder i Drammen. Han skal også jobbe med et nordisk undervisningsprosjekt for Frelsesarmeen.
Korpsbesøk i Moldova er ikke som andre korpsbesøk, spesielt ikke når menigheten ligger i en enklave i utbryterrepublikken Transnistria.
— Da fikk jeg i hvert fall en mulighet til å vitne, smiler major Jostein Nielsen, som i tre år har vært divisjonsleder i Moldova. I stekende varme kjører vi gjennom en grenseovergang på vei inn til Transnistria, en utbryterrepublikk i Moldova. Og vi får ikke lov til å fotografere.
Utbryterrepublikken har eget parlament og egen president, sin transnistriske rubel, og lengter tilbake til Sovjet-tiden. Skiltene vitner om at de sverger til russisk, mens i Moldova er det offisielle språket rumensk. Til tider har det gått hardt for seg her, og OSCE (Organisasjon for Sikkerhet og Kommunikasjon i Europa) har forsøkt å løse konflikten. Men ennå er det fredsbevarende styrker fra Russland og Ukraina til stede ved grenseovergangene.
— Det er egentlig ingen som helt forstår denne konflikten, annet enn at det dreier seg om språk, sier Jostein. Ved den neste grenseovergangen må majoren vise frem dokumenter for å passere.
— De spurte meg hva slags hær jeg kom fra, og jeg fortalte dem om Frelsesarmeen. Og de hørte på, forteller han etterpå.
Vi, majorene Magna og Jostein Nielsen, kaptein Henrik Bååth, kaptein Hans Egil Hansen og undertegnede fra Krigsropet, kjører videre. Det ser fattigere og fattigere ut langs veien til den moldovske enklaven der Frelsesarmekorpset (menigheten) i Cocieri holder til.
Vi er nesten en halv time forsinket, men korpset tar oss vel imot og starter møtet. Frelsesarmeens arbeid her startet med nødhjelpsutdeling og et nødhjelpslager, men ble etter hvert et korps. Det er det minste korpset i Moldova. Jostein leser på russisk fra Matteus-evangeliet og holder preken. De er omtrent 20 mennesker samlet i et lite hus, og de setter pris på at Magna og Jostein er på besøk.
Majorene ber for to soldater. En kassettspiller tar seg av musikken, og forsamlingen synger under ledelse av Irina Dora, som leder det hele fra rullestolen sin. Hun ble født med et handicap som ble forsøkt rettet på da hun var 12 år, men endte med kroppen i gips i et par år. Siden har hun vært lam.
— Hvorfor ble du lovsangsleder?
— Det ble slik, og det utviklet seg på den måten. Lovsang betyr mye for meg åndelig. Jeg kommer inn i Guds atmosfære.
— Dette er noe jeg ikke vet. Det ligger i Guds hender, men jeg er lydig til å gjøre det hvis det er det Han vil.
Etter møtet dekkes det til et stort måltid med pai, grønnsaker og annet godt.
— Vi får alltid mye mat når vi er på korpsbesøk, forteller Magna og Jostein. På veggen over bordet der vi sitter står det «Viatsa bisericei noastre» —livet i vår kirke.
Majorene har ledet Frelsesarmeen i Moldova i tre år, og det er ikke lenge igjen før de skal forlate tjenesten i landet og dra tilbake til Norge. Det har vært noen inntrykksfulle år, synes majorene.
— Da vi begynte her forestilte vi oss at vi kom til å oppleve fattigdom og at det ble en del utfordringer. Det har det for så vidt blitt..., begynner Magna.
— ... og elendighet, legger Jostein til. Du kan egentlig ikke forberede deg på, eller forestille deg, hvordan det kom til å bli å lede Frelsesarmeen i Moldova.
Etter et halvt års tid var jeg ennå ikke vant til det og fortsatt sliten av inntrykk og utfordringer. Men det har vært meningsfylt å være her, og jeg synes vi har fått til mye av det vi hadde som målsetting.
— Hvilke målsettinger hadde dere?
— Da vi kom til Moldova oppdaget vi at å «bygge» ble et viktig fokus.
Dette gjaldt på alle områder — åndelig, organisatorisk og rent fysisk. Frelsesarmeen hadde bare noen ganske få eiendommer og ingen lokaler da vi kom. Prosessen med å kjøpe og å bygge i Øst-Europa er ganske komplisert, men vi fikk satt i gang, og til dels gjennomført, et drøyt titalls prosjekter på eiendomsfronten.
Det var også mye forvirring når det gjaldt struktur, men i løpet av de tre årene har vi fått jobbet en del med dette slik at struktur-en er forståelig og håndterlig både for ledelse og «fotsoldater». På litt lengre sikt bør Moldova bli eget territorium i Frelsesarmeen, men det lå utenfor vårt domene å jobbe med. Det var også viktig å fortsette den åndelige veksten som har funnet sted over år. Vi jobbet med kursing, og jeg skrev en bok om åndelig vekst som ble gitt ut i fjor høst. Det er gledelig at det stadig vinnes nye og at det innvies soldater også etter at FA har mistet «nyhetens interesse», sier Jostein.
Magna forteller at de også hadde noen mål som var mer personlige.- Blant annet i forhold til språk. Av flere grunner satset vi på russisk og oppnådde å bli uavhengig av tolk. Det siste året talte vi også på russisk, og det var faktisk litt mer enn forventet, sier hun. Begge ser for seg at det blir et vakuum å komme til Norge, men gleder seg samtidig.
- Ja, det er klart at jeg ser fram til å komme tilbake til Norge. Spesielt til å være nærmere familien vår der - og til mer komfort, synes Magna.
- Ser du fram til mer komfort? Det er ikke jeg så opptatt av, sier Jostein. Det var helsa som førte til at majorene sa nei til en ny periode som divisjonsledere i Moldova.
- Da vi måtte gi beskjed, var vi nødt til å tenke på helsa. Nå går det heldigvis noe bedre, men da var valget allerede tatt, forteller Jostein.
- Uansett hva som skjer har vi tro på at det ligger i Guds hender, under-streker Magna.
- Gud er god, og vi har fått ro for at det er riktig at vi reiser hjem til Norge nå, legger Jostein til.
Bønnen står sterkt
Begge forteller at de har møtt mye åndelighet og kristen tro i landet.
Magna: - På tross av all fattigdom og nød, ser vi at Frelsesarmeen og Gud gjør mye fint. Moldovere er et religiøst folk med dype røtter fra den ortodokse kirken.
Jostein: - Vi har møtt Frelsesarme-korps der bønnen står sterkt. For eksempel er det en mannsklubb som møtes hver eneste uke til bønnemøte. I fastetida ber de 40 dager i strekk, et døgn hver. Det er flott å oppleve. De forteller om sterke opplevelser og sterke mennesker som tror eller finner troen - til og med på dødsleiet.
De har reist mye over hele landet for å besøke hvert korps (menighet), og overalt møter de gjestfrihet og får god kontakt med salvasjonistene.
- Dette gikk selvfølgelig lettere etter at vi lærte oss noe russisk og slapp å
bruke tolk, forteller Magna.
Begge snakker og forstår russisk, men Jostein synes det er litt ergerlig at han ikke rakk å lære seg god rumensk.
- Det hadde vært fint å kunne, sier han.
- En ting som slår meg igjen og igjen, er hvor stor Frelsesarmeen er. Selv om vi er fra forskjellige land, tilhører vi den samme Armeen, sier Magna.
- Men det må vel bli litt rart å komme tilbake til velstandsnorge?
- Nå har vi jo vært i Norge i løpet av disse årene, vi har løpende kontakt med folk hjemme og følger med i norske medier, begynner Magna.
- Men det er litt spesielt når fag-foreninger kjemper for høyere lønninger og mener at 300 000 kroner i årslønn ikke er nok. Det oppleves nesten som en hån, påpeker Jostein.
Forbønn
- Her kan det komme opp til 80 mennesker på et møte, forteller Jostein og viser fram et langt og smalt rom.
- I dette korpset drives det barne-arbeid, blant annet et gatebarnprosjekt som vi har kalt «See me». Det kommer mellom 25 og 30 unger hit hver dag, forteller Magna.
Korpslederen, kaptein Andrei Slasheov, er fornøyd med at divisjonslederne har tatt turen innom korpset, og han ber dem om å vente litt fordi den ene sønnen hans trenger forbønn. Majorene ber for sønnen før besøket er over, og vi drar tilbake til Moldova.
- Slike forespørsler om forbønn får vi ofte, forteller Jostein. Nå er Magna og Jostein tilbake i Norge.
- Hvordan var det å forlate Moldova?
- Det var veldig rart og mange tårer da vi tok farvel med medarbeiderne våre der. Heldigvis kom de som skal ta over for oss i en periode før vi dro, så overgangen for de nye går litt bedre, sier majoren.
Første november starter Magna i jobben ved Seksjon for misjon og bistand på Frelsesarmeens hovedkvarter, og Jostein begynner som korpsleder i Drammen. Han skal også jobbe med et nordisk undervisningsprosjekt for Frelsesarmeen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar