«Det går ikke an å diskutere synser», sa minstejenta vår det siste året hun gikk i barnehagen. Utbruddet kom etter en diskusjon hun hadde hatt med pappa som syntes noe annet enn det hun gjorde. Jeg måtte gi henne helt rett. Siden den gang har det gått gradvis opp for meg at «synsing» er en av de største truslene for den norske folkesjelen. Det er legitimt å synse om alt, og det flotte med synsing er at den ikke er en mening. Derfor kan jeg synse i vilden sky uten frykt for å bli arrestert for å mene noe som går imot opinionens oppfattelse av hva som er politisk korrekt. En person som bare syns, syns ikke. Han blir usynlig i folkemassen. Det gjelder til og med de såkalte rikssynserne som på grunn av sin kjendisstatus skal få lov til å synse på vegne av oss alle, også i spørsmål som de ikke har forutsetninger for å kunne synse noe som helst om. Men akkurat det er jo så deilig, for synsingen gjør synseren til en av oss, og da forsvinner han inn i alminnelighetens store intet — det meningsløse.
Det kan synses i alle typer spørsmål. Da jeg for en mannsalder siden tok sosialhøgskolen, hadde jeg stor glede av å lese en spørreundersøkelse som gikk på alkoholbruk. Det var veldig interessant å lese kombinasjonen av de to variablene: 1. Hvor mange enheter alkohol drikker du per uke? 2. Hvor mange enheter per uke er alkoholmisbruk? Uavhengig av forbruk svarte alle med ett unntak at misbruket lå på en ellet to enheter mer enn det de selv drakk per uke. Jeg tror at dette er ganske typisk. Selv om forskning kan komme med ugjendrivelig bevis, syns vi som det passer oss best, og da er det de andre synserne som tar feil.
Vi lever i et demokrati som i disse dager feirer et grunnlovs-jubileum. Jeg er stolt av Grunnloven vår, selv om den hadde noen lyter som heldigvis kunne opereres bort. Så får vi heller se i nåde til at «pasienten» måtte stå lenge i helsekø med skavankene sine — som med jøde- og jesuitter-paragrafen. Selv om jeg teologisk sett aldri har vært lutheraner, er jeg glad for at Grunnloven står for noe. Dersom en grunnlov skulle «synse», ville den bli usynlig og meningsløs.
Eidsvollsmennene så at nasjonen skulle hvile på to grunnsteiner: Grunnloven og Guds ord. Nå skal det gjøres endringer, og alle «synser». Dersom «synsing» skal snike seg inn i Grunnloven, vil jeg rope et varsko. Vi har allerede religions- og ytringsfrihet. Derfor trenger ikke Grunnloven å tone ned de kristne verdiene som nasjonen er bygget på. Når vi skalter og valter med verdigrunnlaget for at ingen skal føle seg utenfor, ødelegges en tydelig grunnvoll.
Slik som jeg i alle år er blitt ivaretatt som fullverdig borger med rett til å tro litt annerledes enn Den norske kirke, vil det være mulig for medborgerskap for mennesker fra alle religioner selv om nasjonen står på en kristen bekjennelsesgrunn. Det vil ikke overraske meg om de fleste medlemmene av andre religioner faktisk ville oppleve det som det tryggeste alternativet. Videre må menneskerettighetene få plass i en revidert grunnlov. Det holder ikke at gamle, eller for den del nye, utgaver av «Skomakergata» sendes i reprise slik at nye generasjoner får et besøk av Jon Blund som kan dysse oss i søvn med en menneskerettighet. Dersom rettighetene ikke er forankret i Grunnloven, blir de gode intensjonene fort bare usynlig synsing.
Ved en milepæl er det viktig å mene noe om veien videre og å stå for det. «Gå bort og syns ikke mer. Det er viktigere at du syns med det du mener!» God grunnlovsfeiring!
Publisert i Krigsropet 20/21 2014 - PDF
Les hele utgaven online i NB
Det kan synses i alle typer spørsmål. Da jeg for en mannsalder siden tok sosialhøgskolen, hadde jeg stor glede av å lese en spørreundersøkelse som gikk på alkoholbruk. Det var veldig interessant å lese kombinasjonen av de to variablene: 1. Hvor mange enheter alkohol drikker du per uke? 2. Hvor mange enheter per uke er alkoholmisbruk? Uavhengig av forbruk svarte alle med ett unntak at misbruket lå på en ellet to enheter mer enn det de selv drakk per uke. Jeg tror at dette er ganske typisk. Selv om forskning kan komme med ugjendrivelig bevis, syns vi som det passer oss best, og da er det de andre synserne som tar feil.
Vi lever i et demokrati som i disse dager feirer et grunnlovs-jubileum. Jeg er stolt av Grunnloven vår, selv om den hadde noen lyter som heldigvis kunne opereres bort. Så får vi heller se i nåde til at «pasienten» måtte stå lenge i helsekø med skavankene sine — som med jøde- og jesuitter-paragrafen. Selv om jeg teologisk sett aldri har vært lutheraner, er jeg glad for at Grunnloven står for noe. Dersom en grunnlov skulle «synse», ville den bli usynlig og meningsløs.
Eidsvollsmennene så at nasjonen skulle hvile på to grunnsteiner: Grunnloven og Guds ord. Nå skal det gjøres endringer, og alle «synser». Dersom «synsing» skal snike seg inn i Grunnloven, vil jeg rope et varsko. Vi har allerede religions- og ytringsfrihet. Derfor trenger ikke Grunnloven å tone ned de kristne verdiene som nasjonen er bygget på. Når vi skalter og valter med verdigrunnlaget for at ingen skal føle seg utenfor, ødelegges en tydelig grunnvoll.
Slik som jeg i alle år er blitt ivaretatt som fullverdig borger med rett til å tro litt annerledes enn Den norske kirke, vil det være mulig for medborgerskap for mennesker fra alle religioner selv om nasjonen står på en kristen bekjennelsesgrunn. Det vil ikke overraske meg om de fleste medlemmene av andre religioner faktisk ville oppleve det som det tryggeste alternativet. Videre må menneskerettighetene få plass i en revidert grunnlov. Det holder ikke at gamle, eller for den del nye, utgaver av «Skomakergata» sendes i reprise slik at nye generasjoner får et besøk av Jon Blund som kan dysse oss i søvn med en menneskerettighet. Dersom rettighetene ikke er forankret i Grunnloven, blir de gode intensjonene fort bare usynlig synsing.
Ved en milepæl er det viktig å mene noe om veien videre og å stå for det. «Gå bort og syns ikke mer. Det er viktigere at du syns med det du mener!» God grunnlovsfeiring!
Publisert i Krigsropet 20/21 2014 - PDF
Les hele utgaven online i NB
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar