Jeg har alltid ment at en fast og bevisst
givertjeneste er viktig. Med jevne
mellomrom har jeg undervist
om det og nevnt det i forkynnelsen,
men det er først nå jeg har valgt å
skrive om det. Jeg tror du vil få utbytte
av å lese dette for deg selv. Samtidig
er dette noe som det er viktig
at vi snakker åpent om sammen med
dem vi deler menighet med.
Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i heftet. Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten, for det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.
Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa.
Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på Vestre divisjon som vi var ledere for, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – det er Gud som har skapt humoren også.
Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan få den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – og så lo vi litt, og jeg tror han smilte med han også.
Under oppholdet i London i forbindelse med Boundless var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?
Publisert i Frelsesarmeens internavis #1 høsten 2015
Kan lastes ned som pdf
Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i heftet. Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten, for det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.
Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa.
Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på Vestre divisjon som vi var ledere for, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – det er Gud som har skapt humoren også.
Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan få den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – og så lo vi litt, og jeg tror han smilte med han også.
Under oppholdet i London i forbindelse med Boundless var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?
Publisert i Frelsesarmeens internavis #1 høsten 2015
Kan lastes ned som pdf
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar