Gud blir aldri noen noe skyldig - en kort presentasjon

Jeg har alltid ment at en fast og bevisst givertjeneste er viktig. Med jevne mellomrom har jeg undervist om det og nevnt det i forkynnelsen, men det er først nå jeg har valgt å skrive om det. Jeg tror du vil få utbytte av å lese dette for deg selv. Samtidig er dette noe som det er viktig at vi snakker åpent om sammen med dem vi deler menighet med.

Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i heftet. Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten, for det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.

Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa.

Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på Vestre divisjon som vi var ledere for, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – det er Gud som har skapt humoren også.

Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan få den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – og så lo vi litt, og jeg tror han smilte med han også.

Under oppholdet i London i forbindelse med Boundless var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?

Publisert i Frelsesarmeens internavis #1 høsten 2015
Kan lastes ned som pdf

Ett senter, tre skoler

Den 15. oktober 2011 ble Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy formelt åpnet. Veien fram mot denne begivenheten har vært en lang prosess som har vart i drøye ti år.

Det var to grunner til at Frelsesarmeen ved tusenårsskiftet ønsket å se på mulighetene for samorganisering av Frelsesarmeens undervisning. For det første ønsket man å finne ut om det svarte seg økonomisk, og for det andre håpet man på en positiv faglig og miljømessig synergieffekt av en samlokalisering av kurssenteret, Jeløy folkehøyskole og Frelsesarmeens offisersskole.

It's a long, long road
Det ble nedsatt to grupper, en ekstern og en intern, som parallelt skulle undersøke mulighetene. Den eksterne rapporten, ført i pennen av konsulent ved Kristne Friskolers Forbund, Helge Vatne, ble levert 1. januar 2001 og skisserte fordeler og ulemper ved en eventuell samlokalisering. Det interne utvalget under ledelse av undertegnede, kom med sin rapport et år etter. Begge utvalgene mente at drifting av kurssenteret etter all sannsynlighet aldri ville bli lønnsomt, og de anbefalte nedleggelse. Utover denne anbefalingen leverte det interne utvalget en delt innstilling. Både fordi anbefalingene var delte og fordi den generelle økonomiske situasjonen i Frelsesarmeen hadde endret seg til det bedre, valgte man å sette prosessen på vent og fortsette driften av kurssenteret som før.

I perioden som fulgte, ble det tydelig at den aldrende bygningsmassen på Jeløy sårt trengte oppgradering. Samtidig hadde søkningen til folkehøyskolen gått tilbake. Frelsesarmeen måtte derfor bestemme seg for om vi fortsatt skulle ha folkehøyskoledrift, og vurdere hvilke konsekvenser en beslutning om drift ville få for bygningsmassen.
I 2006 fattet Frelsesarmeens lederråd beslutningen: De ønsket fortsatt drift av Jeløy folkehøyskole, men med en samordning og samlokalisering av Frelsesarmeens undervisningstilbud. En bredt sammensatt arbeidsgruppe ble nedsatt, og denne gruppen la i januar 2007 fram en enstemmig innstilling om hva Frelsesarmeens undervisnings- og opplæringstilbud skal være og hva det skal omfatte. Rapporten beskriver visjon og verdigrunnlag, innhold og organisering.

De tre søylene 
I april  2007 overtok en ny gruppe, under ledelse av Marta Maria Espeseth, stafettpinnen. Gruppens mandat var tredelt og omfattet faglig innhold, administrativ utforming samt bygningstekniske behov. I desember samme år la gruppen fram sin første innstilling. Frelsesarmeens lederråd tok den endelige beslutningen om å realisere prosjektet den 21. februar 2008. Espeseth og hennes team fikk mandat til å ferdigstille prosjektbeskrivelsen.

I prosjektperioden formulerte de en visjon om et byggverk med tre søyler og en rekke tverrliggende funksjoner. De tre søylene var folkehøyskolen, offisersskolen og «den tredje søyle». All undervisning innen Frelsesarmeen, både eksisterende og innmeldte nye behov som ikke ble dekket av de to etablerte skolene, ble samlet i den siste søylen. Etter hvert ble det klart at dette ville utgjøre et selvstendig konsept, en egen skole. Denne fikk navnet Frelsesarmeens medarbeiderskole og skulle ha som mål å tilrettelegge for personal- og medlemsutvikling. Skolen ble formelt startet ved ansettelse av meg selv som rektor 1. august 2009, og de første undervisningskonsulentene begynte 1. januar 2010. Fra samme dato var også Frelsesarmeens ressurssenter Jeløy samordnet i den forstand at et formelt samarbeid mellom rektorene for folkehøyskolen (major Wenche Walderhaug Midjord), offisersskolen (fra 1.1.-1.8.2010 major Gro Merete Berg, fra 1.8.2010 major Frank Gjeruldsen) og medarbeiderskolen begynte å ta form, med sistnevnte skoles rektor i rollen som daglig leder.

Fundamentet for undervisningen 
Det ligger en ideologi bak Frelsesarmeens satsing på et ressurssenter. Mandatet er hentet fra Jesu misjonsbefaling med vekt på den del av disippelgjøringen som skjer ved at vi lærer dem (se Matt 28,18-20). Hvordan dette oppdraget tidligere har blitt tolket og implementert har i varierende grad blitt overlatt til de ansvarlige for de enkelte undervisningstiltakene. En del av visjonen med Ressurssenteret er at Frelsesarmeen skal ha en helhetlig tenkning rundt undervisning slik at vi kan ha en felles forståelse av identitet og oppdrag. Et mål for læringsutbyttet er derfor at mennesker blir utrustet for oppdraget som ligger i misjonsbefalingen.

Offisersskolen er et tydelig eksempel på ideologiske svingninger.Var det et bevisst ideologisk valg da krigsskolen flyttet fra Oslos østkant med nærhet til den delen av befolkningen som oppdraget vårt tradisjonelt har hatt fokus på? Neppe!
Men bidro lokaliseringen av offisersskolen i beste-borgelige Asker til å bevisstgjøre kadettene om oppdraget og den oppgaven de skulle fylle? Kanskje svaret på det også er «neppe»?

Fra begynnelsen av 1980-tallet ble det mer vanlig at kadetter hadde studiekompetanse. Skolens fagkrets endret seg kanskje ikke i vesentlig grad, men innholdet ble i økende grad akademisk. Mens det praktiske fremdeles var en viktig komponent, ble det også stimulert og tilrettelagt for at kadetter som ønsket det, kunne ta eksamener ved eksterne utdanningsinstitusjoner. På sett og vis var også denne utviklingen en ideologisk vridning som noen favnet med glede, mens andre var mer skeptiske.

Da Frelsesarmeen valgte å registrere offisersskolen som en fagskole i 2008, var også det et ideologisk valg. En fagskole er en del av den høyere utdanningen i Norge, som forutsetter videregående skole eller tilsvarende realkompetanse. Selv om de akademiske utdanningsinstitusjonene skal møte kompetansebehov som finnes i arbeidsmarkedet, skal fagskolene i tillegg til det faglige også sørge for at studentene har de nødvendige praktiske ferdigheter som forventes. Slik sett passer fagskolekonseptet med Frelsesarmeens forventning til hva en offisersskole skal være. De senere årene har det derfor skjedd en vridning mot en mer praktisk rettet offisers-utdanning. Samtidig har man ikke tatt bort muligheten for å ta studiepoeng. Kadettene kan dermed velge å få med seg akademisk formalkompetanse i tillegg til den kompetanse man får gjennom et offentlig godkjent vitnemål fra fagskolen.

Siden 2006 har Frelsesarmeen hatt et bibelskoletilbud knyttet opp mot offisers-skolen. I første omgang ble dette kjørt delvis parallelt med det første året ved offisersskolen, og det har også vært forsøkt som et år med mye praksis i kombinasjon med undervisning (Dynamo-teamene i 2011-13).

Lederutvikling
Et annet felt som har fått mye fokus, er lederutvikling.Vårt territorium var en pådriver for å starte Nordisk lederutviklings-institutt i 2007. Det er et toårig deltidsprogram for offiserer som enten er på seniorledernivå, eller som skal inn i slike oppgaver. Instituttet har fått god mottakelse blant deltakerne og er internasjonalt anerkjent i Frelsesarmeen som et viktig bidrag til lederutvikling.

Et annet definert behov er at ledere —sivilt ansatte så vel som offiserer — på alle nivå i organisasjonen skal ha en klar forståelse av hva det vil si å lede i samsvar med «Frelsesarmeens DNA». Dette lederutviklingskonseptet er nylig tatt inn som et viktig satsingsområde for hele organisasjonen. Når det gjelder medlemsutvikling, jobber vi stadig med forbedring og utvikling av program som ivaretar alle alderstrinn, fra baby- og småbarnssang etterfulgt av trosopplæring fram til voksenalder. Et nytt opplegg for bevisstgjøring rundt soldatskap vil introduseres i jubileumsåret. Frelsesarmeens Ressurssenter Jeløy vil gi mennesker rett kurs! 
------------------------------------------
Publisert i "Suppe, såpe, frelse siden 1888 - Frelsesarmeen i Norge 125 år"
Red. Anna Rebecca Solevåg - Verbum forlag 2013 - ISBN 978-82-543-1250-6

Skilsmisse og gjengifte og menighetens tjenester

Det er ikke tvil om hva Bibelen sier om skilsmisse/gjengifte. Det kan virke som at skilsmisse til nød kan godtas, men at gjengifte ikke er akseptabelt (jfr. 1. Kor. 7; Matt. 19:1-12; Mark. 10:1-12 osv.). At en menighetsleder, nærmere bestemt en tilsynsmann (gr.: επισκoπoς/episkopos) må være "én
kvinnes mann" og "kunne lede sitt eget hus" skulle tilsi at man da utelukkes fra de ledende stillingene, men det samme gjelder også diakonene (gr. διακovoς/diakonos) (1. Tim. 3:1-16). Nå kunne man argumentere med at også diakonene innehadde ledende stillinger, og at de også fungerte som menighetsledere, men det kan virke som om det ble stilt krav til en hver funksjon i menigheten. Det kan m.a.o. være vanskelig å argumentere med at det er bare toppstillingene den gjengifte må holde seg unna - enten kan han/hun brukes som leder i Guds rike, eller så kan han/hun ikke det.

Jeg vil være den første til å innrømme at det hadde vært lettest å slippe å ta stilling til et slik problem, men tiden vi lever i krever av meg som "hyrde" at jeg toner flagg. Det har alltid vært viktig for meg å være "bibeltro", når jeg da ender opp med at gjengifte bør kunne få ledende stillinger i Guds rike, blir det nødvendig for meg å forsvare min bibeltroskap.

Det har vært "teologer" før meg som har måttet forsvare seg på samme måte, men p.g.a. andre spørsmål. De som for 200 år siden var for opphevelsen av slaveriet ble sett på som "ubibelske". I dag blir kvinneprest-tilhengerne beskyldt for å være de som "utvanner" Guds ord slik at det i Norge ikke er en enhetlig fundamentalistisk demning mot f. eks. partnerskapsloven. Noe som har forårsaket leserinnlegg i aviser fra flere prester som forsvarer hvorfor man kan være for kvinneprester og mot homofilt samliv.

I de fleste mer evangeliske kretser har kvinnene fått oppgaver i menigheten på lik linje med mannen. Dette utfra skapelsesberetningen som stadfester at mann og kvinne er skapt som likeverdige i Guds bilde (se også Gal. 3:28). I tillegg har vi de mange tekstene om nådegavene hvor det ikke gjøres forskjell på mann eller kvinne. Det at man i evangeliske kretser har sett at Gud på en spesiell måte
også utruster kvinner, har derfor vært med på å farge kvinnesynet. John Wesley sa: "Vi skal prøve Guds ord på våre opplevelser" - det er sterkt, for vi er vant til å tenke motsatt. Likevel må vi innrømme at Guds utrustning av kvinnen har vært med å farge vårt syn på henne som et redskap i Guds rike, ikke minst i Frelsesarmeen. Men hva har dette med gjengifte å gjøre?

Mange kristne har i dag et ødelagt ekteskap bak seg, og de har funnet at de ville gifte seg igjen. Dette gjelder både offiserer og soldater. Hvis Gud da utruster disse menneskene til tjeneste, hvis han gir dem sine nådegaver, er ikke dette da et tegn på en positiv sanksjon i fra Guds side?

Eller gjelder ikke "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse" lenger (Rom. 11:29). Jeg har sett Gud utruste gjengifte på denne måten, derfor tror jeg at det er en plass for dem i det kristne lederskap - men hva da med versene som taler imot?

Da Gud ga sin lov, gjorde han det uten innrømmelser. Loven hadde ikke "liten skrift" til slutt som sa: "Dette håper jeg dere klarer å holde, men om dere nå likevel ikke skulle klare det, skal vi nok klare å finne en løsning". Menneskene klarte ikke å holde loven. Loven ble til for å vise oss vår synd, sier
Paulus. "Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville vi ikke visst av synden." (Rom. 7:7). Lovens hensikt var å sette en standard.

Å leve opp til denne standarden ville være det beste for menneskene. Men menneskene vet ikke hva som er sitt eget beste, derfor bryter det loven. Hadde det ikke vært slik, hadde det vært unødvendig for Gud å bli menneske. Vi hadde ikke trengt Guds nåde gjennom frelsesverket i Jesus Kristus. Vi hadde hatt vår egen rettferdighet.

Når da Gud skal si noe om ekteskap, skilsmisse og gjengifte, kan han ikke la være å si noe annet enn det som er det beste for menneskene. Det er klart at det beste for menneskene å leve lykkelige i sitt første ekteskap. Det er også klart at det vil være lettere for en menighetsleder om han/hun ikke har et ødelagt ekteskap bak seg. Hvordan kan Gud annet enn å sette den beste standard?

Men når du ikke lever opp til standarden, er det noe som heter "NÅDE" - det er noe som heter å dø med Kristus og å oppstå med ham. Da er uskyldstilstanden gjenopprettet, og du kan i Kristus utføre det han ber deg om å gjøre. Det er ikke lenger du som lever, du som ble skilt og giftet deg igjen, men Kristus som lever i deg.

Publisert i Magne Bergs "Gjengifte i lys av nåden", og Frelsesoffiseren nov. 1993