Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

tirsdag 25. april 2017

‒ Det skjedde med meg!

I 2013 står oberstløytnant Jostein Nielsen på plattformen i Tana og leder Frelsesarmeens Øst-Finnmarkskonferanse. Som kommunikasjonssjef ønsker han å si noen «bevingede ord» om Armeens ukemagasin:

«Krigsropet er et flott evangeliseringsmiddel, for Bønn om frelse står i hvert nummer. Jeg har faktisk hørt om flere som har lest bladet og blitt frelst ved å be frelsesbønnen», sier han.

En eldre kvinne i salen rekker opp hånden og avbryter ham:
 «Ja, det skjedde med meg».
 «Så du kom til tro, ba bønnen og derfor er du frelst og sammen med oss for å feire pinse?» spør Jostein Nielsen.
 «Ja, jeg leste frelsesbønnen og opplevde at det er sant. Derfor er jeg her», svarer kvinnen.
 «Da driver du mye bedre PR enn jeg», ler frelsesoffiseren og oppfordrer tilhørerne til å gi bort Krigsropet eller legge bladet igjen på venterom og rutebilstasjoner. 


 «Vi vet aldri når denne bønnen er avgjørende for menneskers liv», sier han.

Fire år senere prøver Krigsropets redaksjon å lete opp kvinnen. Etter litt research havner vi i Kirkenes.

 ‒ Hun het Solveig Johnsen, forteller tidligere korpsleder Solfrid Kristiansen.
I ti år drev offiseren oppsøkende arbeid i byen og var ofte på besøk hjemme hos Solveig. Da hadde hun alltid med seg Krigsropet.
 ‒ Solveig leste bladet fra perm til perm. Hun hadde vært frelsessoldat i ungdommen i Vadsø, men kommet bort fra troen.
Det ble mange besøk til Solveig, og etter hvert begynte pensjonisten å ta turen til Frelsesarmeen. En dag fortalte hun at hun hadde bedt Bønn om frelse.
 ‒ Etterpå klippet hun den ut, og hun bar den alltid med seg i håndveska. Solveig ble aktiv i korpset, og i 2009 ble hun tilhørig og senere soldat. Troen på Jesus gjorde at hun fikk en fin alderdom, mener Solfrid Kristiansen.

Solveig er nå hjemme hos Gud, hun døde for snart tre år siden.

 ‒ Møtet med henne er et flott minne, sier Jostein Nielsen som i dag bor i Moldova og er nestleder for Frelsesarmeen i Øst-Europa.
Han bruker ikke bare Krigsropet, men også sosiale medier når han deler det viktigste i livet. Bloggen hans følges av over 800 lesere. Nylig fortalte han om hva som skjedde i Tana, og han han la ved Bønn om frelse i blogginnlegget.

 ‒ Noen begynner sin trosreise på bloggen, og jeg har kontakt med dem på Facebook. Å følge deres utvikling er veldig spennende. Ellers ber jeg ofte frelsesbønnen med mennesker, men da med egne ord. Jeg har tro på den skrevne bønnen i Krigsropet. Den er noe av det siste jeg ville tatt vekk fra bladet. Det er jo gjerne i krise at mennesker blar gjennom Krigsropet og leter. Da kan det være godt å få hjelp til å forme en bønn, men det viktigste er at den kommer fra hjertet.

Når han ber frelsesbønnen med et annet menneske, bekrefter han for den andre hva som har skjedd:
 ‒ «Når du nå har bedt, er du Guds barn. Du er en Jesu disippel», sier jeg. Den viktigste bekreftelsen er den indre vissheten som Den hellige ånd gir. Den kan komme momentant eller som en soloppgang.

‒ Hva er det å være frelst?

 ‒ Det Jesus gjorde for meg på korset, er sant i dag. Det er grunnvollen i livet. Det viktigste for meg er at jeg vet at jeg ble frelst på Golgata og at jeg lever livet mitt for ham i dag. Jeg er også overbevist om jeg har gått fra døden til livet, og da snakker jeg om det evige livet. Det evige livet har allerede begynt. Derfor frykter jeg ikke døden. Likevel er tanken på den avsluttende fasen av jordlivet ikke særlig forlokkende, men jeg venter med å bekymre meg til jeg befinner meg der. Erfaringen jeg har av at grunnvollen står fast uansett, kommer nok til å bli bekreftet når det skjer.

‒ Er det noe punkt i bønnen som kan være utfordrende?


 ‒ Ja, hvis ikke var det ingen vits. Bønnen er en overgivelse til noe som er og blir et mysterium. Søren Kierkegaard skrev om å våge miste fotfeste for en stund for ikke å miste seg selv. Det forunderlige er at følelsen av å bli tatt imot når man trør ut på 70.000 favners dyp, kan oppleves like konkret som mysteriet oppleves abstrakt. Vi er åndsmennesker og lengter etter det som er åndelig sant. 

Nylig ble en 13 år gammel jente innviet til juniorsoldat her vi jobber. Selv om hun tydelig var glad for det som skjedde, silte årene så jevnt at Frelsesarmé-T-skjorta ble våt. Det forteller noe om det utrolig vakre som skjer når jeg overlater meg til noe som jeg tror er viktig for meg, og jeg tror jenta opplevde å bli ‘tatt imot’.

Tekst: Marit Dehli 

Dette er en del av en større artikkel "En radikal bønn" om frelsesbønnen i Krigsropet  #18 - 2017

(Se også innlegget "Bønn om frelse")

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar