og la ikke hånden hvile mot kveld.
Du vet jo ikke hva som vil lykkes,
det ene eller det annet,
eller om begge deler er like gode.
Forkynneren 11:6
Om noen øyeblikk er jeg ute i hagen for å plukke et saftig eple, men først vil jeg nyte synet av duggdråper som perler seg på en skinnende rød overflate. Det er så vakkert at det kunne vært modellen for Odd Nerdrums Mozell-maleri. Tennene løper allerede i vann. Pavlovs testing av hunder bekrefter at dette er en naturlig reaksjon, så kanskje det søte eplet får plass på en Pavlova?
Dette er et av livets gode øyeblikk. Som i en drøm løfter jeg hånden og griper etter eplet, men eplet er ikke der.
Er det fordi våren var for kald, og blomstringen kom for sent? Er det fordi bestøvningen ikke gikk som den skulle – gjødslet jeg ikke godt nok, er det skadedyr, tok fuglene karten eller har ungene i nabolaget vært på epleslang?
Ny forskrekkelse: Treet er også borte. Var det snøen som knekte det? Har den løpske hesten fra nabogården trampet det ned?
Jeg husker hvordan jeg planla å grave hullet akkurat her hvor jeg står nå. I kompostbingen var det masse næringsrik matjord. Familierådet hadde pløyd gjennom brosjyrer fra Plantasjen og Norsk hagesenter og bestemt seg for et tre bestemor hadde i sin hage. Vi visste at det bar god frukt. Greinsaks og utstyr ble anskaffet.
Så kom lørdagen jeg skulle kjøpe og plante treet. Entusiasmen rant vekk som om den var i konkurranse med vanndråpene som rant på vinduet. Prosjektet ble utsatt en uke. Jeg hadde glemt at neste lørdag var onkel Einars 70-årsdag. Uka etter var det dugnad. Så skulle ungene på fotball-cup og videre til i fire ukers Danmarksferie – «sånn går no’ dagan’»
Forberedelsene var OK, kunnskapen god nok, forutsetningene for vekst var til stede og en titt over i naboens hage kunne bekrefte at våren, sommeren og høsten hadde hatt en kombinasjon av sol, regn og varme som ga svært gode vekstforhold for å kunne høste masse frukt. Det var bare det at jeg aldri hadde plantet eller sådd noe jeg kunne høste.
«Det et menneske sår, skal det også høste.
… La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode.
Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»
Galaterne 6:7-10
Bidrag til programheftet: NÅR TROEN LEVER
Forberedelsene var OK, kunnskapen god nok, forutsetningene for vekst var til stede og en titt over i naboens hage kunne bekrefte at våren, sommeren og høsten hadde hatt en kombinasjon av sol, regn og varme som ga svært gode vekstforhold for å kunne høste masse frukt. Det var bare det at jeg aldri hadde plantet eller sådd noe jeg kunne høste.
«Det et menneske sår, skal det også høste.
… La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode.
Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»
Galaterne 6:7-10
Bidrag til programheftet: NÅR TROEN LEVER
(s. 56 - 57 i Frelsesarmeens kvinner 2024-25 se illustrasjon)
________________________________________________
Da jeg fikk tildelt verset fra Forkynneren 11:6 fra Britt Knedal, falt tanken på en søndagsrefleksjon jeg hadde på trykk i Krigsropet #44 2002 - jeg bruker mange av de samme tankene i dette innlegget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar