Bærekraft

I et TV innslag sa Per Fugelli at nordmenn er rammet av kollektiv ADHD. Han hevdet at oppmerksomhets-trening kan være en god løsning. Det går ut på å konsentrere seg om en ting om gangen. Jeg må innrømme at jeg svært ofte har alt for mange ting i hodet samtidig, så det var lett å kjenne seg igjen. Men så nevnte Fugelli at noen fant ro gjennom samtale med Gud i bønn - det er også sant:

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»
Matteus 11, 25-30

På norsk står det ta mitt åk på dere. Da tenker jeg «bøtteåket» altså et åk som bæres av en person. På engelsk står det share my yoke = del mitt åk. Da ser jeg et to-spann med okser som deler åket for at byrden skal bli lettere. Gjennom bønn går jeg i to-spann med Jesus. Han er ferdig med å bære sin, så derfor hjelper han meg med å bære min. 

Da tenker jeg på forholdet mellom Emil i Lönneberget som så ofte sa til drengen Alfred: 

«Du och Alfred» og Alfred svarte: «Du och jag, Emil! Du och jag!»

I to-spann med Jesus sier jeg: «Du og jeg Jesus!» og han svarer: «Du og jeg, Jostein! Du og jeg!»

Det er bærekraftig.

Joy Webb uttrykker denne bærekraften slik:

Når jeg er trøtt og allting går i stå for meg
Når ting jeg regnet med
Kun hurtig for forbi
Når i min tanke
Tvilens skyer truer meg

Da trenger Jesus bare si:

«Del mitt åk og kjenn at jeg er ett med deg
Den vei du går, jeg ser, og du vil finne meg!
Del mitt åk og kom den veien som jeg går!
For i vårt fellesskap min fred består
Og de som ser oss, ser at freden rår!»

Når jeg går vill, og ingen lenger kan forstå
Når mine trygge tanker
svant i havari
Når jeg har mistet
ting som alltid var der før
Da vil jeg høre Jesus si:

«Del mitt åk…»

I ensomhet
når ingenting når fram til meg
og isoleringen er kommet for å bli,
Når nære venner
synes være langt fra meg
Da må jeg høre Jesus si:

«Del mitt åk…»

Gjendiktning: Jostein Nielsen

Noter med besifring og tekst

- men noe falt i god jord

Så ditt såkorn om morgenen,
og la ikke hånden hvile mot kveld.
Du vet jo ikke hva som vil lykkes,
det ene eller det annet,
eller om begge deler er like gode.
Forkynneren 11:6

Om noen øyeblikk er jeg ute i hagen for å plukke et saftig eple, men først vil jeg nyte synet av duggdråper som perler seg på en skinnende rød overflate. Det er så vakkert at det kunne vært modellen for Odd Nerdrums Mozell-maleri. Tennene løper allerede i vann. Pavlovs testing av hunder bekrefter at dette er en naturlig reaksjon, så kanskje det søte eplet får plass på en Pavlova?

Dette er et av livets gode øyeblikk. Som i en drøm løfter jeg hånden og griper etter eplet, men eplet er ikke der.

Er det fordi våren var for kald, og blomstringen kom for sent? Er det fordi bestøvningen ikke gikk som den skulle – gjødslet jeg ikke godt nok, er det skadedyr, tok fuglene karten eller har ungene i nabolaget vært på epleslang?

Ny forskrekkelse: Treet er også borte. Var det snøen som knekte det? Har den løpske hesten fra nabogården trampet det ned?

Jeg husker hvordan jeg planla å grave hullet akkurat her hvor jeg står nå. I kompostbingen var det masse næringsrik matjord. Familierådet hadde pløyd gjennom brosjyrer fra Plantasjen og Norsk hagesenter og bestemt seg for et tre bestemor hadde i sin hage. Vi visste at det bar god frukt. Greinsaks og utstyr ble anskaffet.

Så kom lørdagen jeg skulle kjøpe og plante treet. Entusiasmen rant vekk som om den var i konkurranse med vanndråpene som rant på vinduet. Prosjektet ble utsatt en uke. Jeg hadde glemt at neste lørdag var onkel Einars 70-årsdag. Uka etter var det dugnad. Så skulle ungene på fotball-cup og videre til i fire ukers Danmarksferie – «sånn går no’ dagan’»

Forberedelsene var OK, kunnskapen god nok, forutsetningene for vekst var til stede og en titt over i naboens hage kunne bekrefte at våren, sommeren og høsten hadde hatt en kombinasjon av sol, regn og varme som ga svært gode vekstforhold for å kunne høste masse frukt. Det var bare det at jeg aldri hadde plantet eller sådd noe jeg kunne høste.

«Det et menneske sår, skal det også høste.
… La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode.
Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»
Galaterne 6:7-10

Bidrag til programheftet: NÅR TROEN LEVER 

(s. 56 - 57 i Frelsesarmeens kvinner 2024-25 se illustrasjon)

________________________________________________

Da jeg fikk tildelt verset fra Forkynneren 11:6 fra Britt Knedal, falt tanken på en søndagsrefleksjon jeg hadde på trykk i Krigsropet #44 2002 - jeg bruker mange av de samme tankene i dette innlegget.

Hva skal jeg gi til en som har alt?

Kjenner du problemstillingen?

Den aktualiserer seg gjerne i forbindelse med jul og fødselsdager. Hva skal jeg finne på?

I samtale om julens egentlige innhold når et barn får høre at vi egentlig feirer Jesu fødselsdag, blir ofte reaksjonen: «Jammen da er det jo han som skulle hatt gaver!»

.... og barnet i meg tenker det samme. I stedet gir vi hverandre gaver, og det kan jo forsvares med Jesu ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine min-ste brødre, gjorde dere gjort mot meg» (1). I en del tilfeller blir det litt anstrengt å kalle en rik slektning eller venn som har alt, for en av Jesu minste. Solidaritetstanken (eller mangel på en slik) er lett å gripe til. For undertegnede som i ungdommen arrangerte «alternativ jul» og som i en årrekke har stått vakt ved Frelsesarmeens julegryte, er det greit å få anledning til å skrive noen ord om emnet.

Riktignok kom jo av og til tanken: «Tro om ikke vi hjelper dem som får anledning til å gi like mye som dem som mottar?»

Men bevares - det er fint å glede andre med en gave - uansett. Det er riktig å gi noe til Jesu minste, og det skal vi fortsette med, og forhåpentlig bli flinkere til ettersom vi blir rikere og rikere her i Norge. Likevel føler man av og til behov for å gi noe til selve fødselsdagsbarnet.

Men har han ikke alt?

...og hvis ikke hvordan kan det skje?

En av de beretningene jeg hørte som gutt, og som gjorde et enormt inntrykk på meg, handlet om en annen gutt som under ofringen ba kollektøren om å holde kollekt-fatet lavere. Taleren malte bildet for øynene mine, og jeg så for meg hvordan gutten stadig beordret fatet lavere, til det til slutt stod på gulvet, og han selv steg opp på fatet. Følelsene bruste inne i meg:

«Tenk å få gi seg til Jesus på den måten!» Jeg har med tiden forstått at det finnes andre måter å gi seg selv på, og det er en gave fødselsdagsbarnet aldri får nok av. Mange av «Ungskogens» lesere, har allerede gitt seg selv. Selv etter å ha gitt ham en så verdifull gave er det kanskje fremdeles et ønske om å kunne gi noe tilbake til Ham som har gitt så mye til oss?

Tenk om jeg f. eks. kunne få bringe ham gull, røkelse og myrra?

Bibelen sier:

«...Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.»
1. Pet. 1:7

- Det må bety at jeg kan gi ham min prøvde tro i stedet for gull!

Videre leser Davids ord:

«La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.»
Salme 141:2

- Det må bety at jeg kan gi ham mine bønner i stedet for røkelse!

Et bibelleksikon forteller at myrra var en ingrediens i den salven prestene brukte i sin renselse og helligelse før de gikk inn til tjeneste i templet. 

- Det må bety at jeg, ren på grunn av det verk Jesus har gjort for meg, kan stille meg til tjeneste for ham, i stedet for å bringe ham myrra! 

Da har jeg altså noe å gi som han aldri får nok av!

Jostein Nielsen
--------------------------------------------
Publisert i «Ungskogen» #4 1997 s 7
Refleksjonen i PDF
(1) Matteus 25:40

Torsdag er det raspeball

Da jeg i fjor kom til Bergen, måtte jeg på ny venne meg til lokale skikker og matvaner. Vi hadde ikke vært her mange timene før vi lot den første skillingsbollen smelte i munnen, og jeg hadde lovet barna mine at de skulle få raspeball når de flyttet til Bergen. Men raspeball kan man ikke spise på en hvilken som helst dag, raspeball spises på torsdag. 

For eventuelle uinnvidde kan jeg fortelle at raspeball er en bergensk variant av den «stavangerske komlå» eller den «sørlandske kompa», men det er egentlig ikke intensjonen å komme med en gastronomisk avhandling. Hadde du reist østover i stedet for til Bergen, ville du oppdaget at i Sverige er det pannekaker og ertersuppe (eller vise versa) på torsdager. 

Selv er jeg oppdradd med at lørdag er det grøt, men denne vanen hadde sikkert sammenheng med at grøten er snillere med husholdningsbudsjettet enn saltkjøttet som hører sammen med raspeballene. Det kan sikkert tales både for og imot slike vaner, og jeg har ikke tenkt å forsvare verken en forutbestemt ukemeny eller anarkistiske spisevaner.

En vane dannes ved at en handling gjentas regelmessig, og på en del områder er regelmessighet en nødvendighet. For å holde seg i form, må man trene regelmessig, og etter en tid blir det en vane å ta en løpetur. Men i perioden før det blir en vane, må man virkelig disiplinere seg for å ta den regelmessige løpeturen (jeg snakker av erfaring). 

«Å disiplinere seg til regelmessighet» — det begynner å låte veldig fint. Ordet disiplinere har samme rot som disippel, og nå nærmer jeg meg poenget. Som Jesu Kristi disipler må vi strebe etter å få en del gode vaner. Men før det er blitt vaner for oss, er det alltid en periode med disiplinering. Søndag er det gudstjeneste. Torsdag er det bibelstudium. Klokken syv er det bønnestund. Klokken 22.00 er det bibellesning.

Er dette en lov-religion uten frihet i Kristus?
- Nei, den gir selve grunnlaget for friheten.

Jostein Nielsen

Publisert i Krigsropet #39 1994 s. 12 – PDF *
--------------------
* NB store deler av dette Krigsropet er viet Frelsesarmeen i Bergen.

STRØTANKER

Da William Booth en gang ble forhindret fra å komme til en samling, sendte han et budskap i stedet - det lød: «Others» = «Andre». Med det mente han nok at noe av det viktigste vi kristne kan investere i, er andre mennesker. Vi investerer i andre for at de skal bli frelst, for at de skal få et bedre liv.

Men hva har Andreas med  dette å gjøre?
Han var en relativt anonym disippel, men han hadde forstått noe svært viktig, og begynte en virksomhet vi godt kan kalle «Andre AS».

Den første han investerte i og fikk vitne for, var broren Simon Peter (Johannes 1,40-41). Han kjente ikke til moderne statistikker som viser at 70-90 prosent av alle som blir vunnet for Kristus, blir vunnet gjennom familie eller venner. Men det han hadde sett, var så verdifullt at han ville dele det med seg: «Vi har funnet Messias».
Familie og venner er viktige investeringsobjekter. 

Da Jesus så en stor folke-mengde som trengte mat, var det Andreas som kom til Jesus og sa: «Det er en liten gutt her...» (Johannes 6,9). At han kanskje ikke hadde den helt store troen på at Jesus kunne bruke guttens fem brød og to fisker, er nok tilfellet. Men han ante et håp, og førte et barn til Jesus.
Barn er viktige investeringsobjekter. 

Ved en annen anledning er det noen grekere som ønsker å møte Jesus. De kommer først til Filip, men før Filip gjør noe mer, vil han snakke med Andreas om det. Vi kan forestille oss Filips spørsmål: Er ikke Jesus Messias? Er ikke Messias kommet kun til jødene? Kan vi bry Jesus med noen grekere? Det er som vi aner denne spenningen, men målsettingen i firma «Andre AS» får seire: «La oss fortelle Jesus om dem.» (Johannes 12,22). 
Mennesker av andre kulturer er viktige investeringsobjekt.

Vil du være med i «Andre-AS»? 

Jostein Nielsen
------------------------------
Publisert i Krigsropet nr. 48 - 1993 - s 7

"Seier og atter seier"

Den norske langrennseliten har seilt i medvind, og patriotene har kunnet glede seg over seier og atter seier, slik avisene forteller. 

Men hver sesong er dessverre ikke slik. En kan ikke bare se tilbake på seier og laurbær. Det går med andre ord «opp og ned». 
Når du som leser dette ser på ditt eget liv, må du kanskje innrømme at det er med det som med norsk langrenn — det går opp og ned. Jesus ønsker derimot at vi i våre liv skal ha seier og atter seier. 
Dette går fram av hele hans forkynnelse og levemåte. 

Han sier:
«Jeg har gitt dere et forbilde . . .»
Johannes 13:15 

Paulus skriver:
«Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!»
Filipperbrevet 2:5 

Og apostelen Johannes sier:
«Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde»
1. Johannesbrev 2:6.

Ser en på Jesus med menneskelige øyne, kan det synes som om han vandret fra nederlag til nederlag. Hans egne tok for eksempel ikke imot ham. Han ble foraktet på hjemstedet sitt. Han ble hyllet for like etterpå å bli hånt og spyt-tet på. Han led også en død som opprørere og mordere ble straffet med. Og likevel - han seiret! 
Til disiplene kommer han med trøst: 

«Men vær frimodige, jeg har seiret over verden» 
Johannes 16:33

Og Paulus stadfester at
«Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset» 
Kolosserbrevet 2:15 

Jesu liv var og er et liv i seier over Satan. Vi er skyldige til å leve slik Jesus levde. La oss derfor be Gud om seier og atter seier. 

-------------------------------------------------------------
Seier og atter seier - PDF
Publisert i
Krigsropet #10 1979 - i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv