Eg ser at du e trøtt…

Innledende kommentar:
Dette innlegget ble skrevet da jeg fikk vite at temaet for denne utgaven av det russiske Krigsropet skulle være «vanskelige sosiale og moralske spørsmål, depresjon og sosial rettferdighet». Jeg kjente meg sliten bare ved tanken på temaet, og da dukket selvfølgelig Bjørn Eidsvågs tekst opp i hodet – og her er resultatet:

«Eg ser at du e trøtt…» 

er den første linjen i en sang jeg elsker å spille og høre på *. Jeg ser for meg en samtale mellom Jesus og en person som ikke har det bra, og den neste linjen er ikke direkte trøstende: «men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl». Hvis sangen hadde stoppet der, hadde det vært veldig trist, men den fortsetter: «men eg vil gå de med deg»!

De neste versene av sangen handler om smerte og om Jesus som gråter med dem som har det vondt. Når vi vil gi opp, sier Jesus at han ikke kan leve livet for oss, men leve med oss og til og med gjøre død til liv for oss.

Sangen bekrefter bildet av hvordan jeg ser Gud i Jesus - en Gud som er med oss ​​i våre lidelser. Selv Jesaja så dette, og mange år før Gud åpenbarte seg i Jesus, skrev han:

«I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jesaja 57:15

Jeg har sett Gud gjøre mirakler. Jeg har sett mennesker bli helbredet, og jeg har også sett mennesker som ikke har opplevd helbredelse selv om de selv, og menneskene rundt dem, har bedt om helbredelse i mange år. Da er det viktig å huske på at også blant dem som lever med smerte og lidelse, er det mange mennesker som kan vitne om at Gud er til stede og lider sammen med dem.

For 27 år siden kom en mann til et bedehus akkurat i det vi skulle til å starte møtet. Jeg la merke til at han beveget seg langsomt og med smerte. Han hadde med seg en myk camping-stol som han satt seg i. Etter møtet snakket jeg med ham. Han fortalte at han led av multippel sklerose og hadde sittet i rullestol, men at han var overbevist om at Gud ville helbrede ham. «Han har startet prosessen», sa han «og da jeg spurte ham hvor englene hans var i kveld, så jeg en bak dere!» - «Det vil skje, skal du se!». Favoritt-verset hans var:

For han skal gi englene sine befaling
om å bevare deg på alle dine veier.
Salme 91:11 

Jeg møtte denne mannen bare en gang.
I et intervju med ham flere år senere, leste jeg historien hans. Han levde da et normalt liv og drev familiegården. Han fortalte om livet sitt. Som ung ønsket han å gjøre karriere, og var ikke klar over at han også beveget seg bort fra Gud ved å gjøre det. Da sykdommen slo ham, førte den ham tilbake til grunnvollen i livet. Livet i Kristus. Jesus var med ham i lidelsen. Da han følte at han ikke kunne gå ut på jordene for å gjøre det som skulle gjøres, og ikke hadde styrke til å løfte den store steinen, sa Jesus at han ville gå med ham, og ‘stein for stein sammen med Jesus’ gjenvant han også helsen.

Veldig ofte er det i vanskelighetene, og ikke i undrene, at vi innser verdien av at Gud er med oss. Jeg har opplevd bemerkelsesverdige helbredelser i livet mitt, i familien og i mennesker jeg både kjenner og ikke kjenner. Jeg har også opplevd en lang depresjon, men jeg klarte ikke å innse det før jeg kom ut av den to år senere. Det var ikke fornektelse som hindret meg i å se depresjonen, men erfaringen av at Guds nærvær var like sterkt som på de gode dagene. Jeg er takknemlig for denne ‘tøffe’ opplevelsen på samme måte som jeg er takknemlig for å ha opplevd Guds nærvær da jeg ble skadet i en selvmordsbombing i Istanbul i 2016.

Jeg vet at Gud ser deg når du er trøtt, når du gråter, når du vil gi opp - jeg ber om at du kan ‘se’ ham også, fordi han er nær deg!

Publisert i Vestnik Spasenia #4 2019 s 8
Her kan du bla i en full versjon av bladet

-------------------------------------------
* Sissel Kyrkjebøs fantastiske tolkning

Blir «det ulovlige» synd først når det blir oppdaget?

Om artikkelen: 

Diakon og redaktør av «Helsing – til Sauherad og Nes» (1), Ivar Solbu, oppfordret meg til å skrive denne artikkelen til en serie med tittelen «Forlat oss vår skyld»

Ved første øyekast vil overskriften virke oppkonstruert — innerst inne vet vi at det som er «ulovlig» også er synd — eller gjør vi det?

Andre kulturer 

I noen kulturer er det inngrodd i folks bevissthet at det er først når du blir tatt på fersk gjerning at det du gjør blir galt. Dette har flere misjonsorganisasjoner som opererer innenfor kulturer hvor dette er en gjengs oppfatning fått erfare, og man har også måttet ta forholdsregler for å møte utfordringen. I min egen organisasjon (Frelsesarmeen) er det f. eks. blitt mer og mer vanlig at arbeidet i tidligere misjonsland i dag styres av lokale ledere, men det sendes fortsatt bistandspersonell for å ta hånd om økonomien.

Kan det være bibelsk belegg for å si at «det ulovlige» blir synd først nå det blir oppdaget?
 Ja — faktisk. Jesus har en utrolig fascinerende uttalelse i en dialog med fariseerne etter at en blindfødt hadde fatt synet igjen. Noen av fariseerne lurer på om Jesus anser dem for å være «blinde»:

Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld. Men nå sier dere at dere er seende, derfor er og blir dere skyldige.» Johannes 9:41 

Dette verset kan brukes som støtte for at noe først blir synd ved at det oppdages — men da er det den som utøver gjerningen som selv oppdager at det er synd. Vi har et annet ord av Jesus som underbygger dette. Det er når han på korset sier:

«Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Lukas 23:34

Med andre ord kan det virke som om det er nåde å få dersom du ikke vet eller ser at det du gjør er ulovlig. Paulus argumenterer for at det er så sterke vitnesbyrd om rett og galt i skaperverket (2) og samvittigheten (3), at vi likevel ikke har noen unnskyldning Det er likevel et spørsmål om når i livet en person oppfanger signalene fra skaperverk og samvittighet.

Synd — et relativt begrep
En annen utfordring er at synden er et relativt begrep. I utgangspunktet er det kun en synd. Døperen Johannes sier om Jesus:

«Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd»
Johannes 1:29

- Han bruker ikke flertall: synder. Hvis dette kobles opp mot profetien om den lidende tjener — står det om ham:

«Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»
Jesaja 53:6

Den egentlige synd er altså at jeg velger å følge min egen veg. Da behøver det ikke være galt av William Branham å si: «det er synd å ha stor bil» i 1936 — mens det ikke lenger er det i 1956 og han skaffer seg stor bil selv. Fordi i 1936 var det å ha stor bil luksus, og man kunne velge å gjøre det for å tiltrekke seg oppmerksomhet. I 1956 var det helt vanlig i USA. 

I 1956 var man heller ikke klar over de økologiske konsekvensene av å ha stor bil. Det kan godt være at det er synd å ha stor bil i 2004. 

At syndsbegrepet er relativt betyr også at en filleting som jeg prioriterer framfor å gjøre Guds vilje, blir synd for meg, mens det er og forblir en filleting for deg uten å berøre ditt Gudsforhold i det hele tatt. Hvis jeg «tar deg på fersken» i denne filletingen vil det ikke bli synd for deg selv om du aldri så mye ble avslørt ... 

... men tilbake det faktum at det faktisk brytes lover f. eks. i trafikken og i forhold til skatte- og avgiftsregler, overfor arbeidsgiver osv.

Hvorfor er det så lett å bryte slike regler?

«Alle gjør det»
Dersom vi kan skjule oss bak utsagnet: «Alle gjør det» blir det liksom ikke så galt. Alv Magnus (lederen for UiO Norge) har gitt oss følgende bilde: 

«Hvis en er på sjøen med en gjeng andre fartøyer og har mistet landkjenning og ikke har GPS, kan det virke beroligende at en ikke er alene. Men hvis heller ingen av de andre båtene har navigasjonsutstyr, blir tryggheten forførerisk» (4).

Dersom du ligger i en kø på E-18 og farten er 5-6km over grensen, er det vanskelig å være den som retter seg etter reglene og demper litt på gassen — man vil jo ikke bli upopulær, og det er lett å gå på kompromiss med sin egen overbevisning. Betyr det økt trafikksikkerhet dersom jeg og bare jeg holder grensen?

«Det spiller ingen rolle fra eller til»
Slik er det også i forhold til økologi. Vi vet at det er sunnere for miljøet å ta offentlig kommunikasjon (eller for den del å gå eller sykle — det gir også gevinst for individet), men mitt lille bidrag ved å «ofre» meg synes så lite i den store sammenhengen. Nå er det ikke ulovlig å ta privatbil framfor offentlig transport, men i forhold til det forvalteransvaret som er overlatt oss av Gud, er det ikke irrelevant å bruke «syndsbegrepet» i en slik sammenheng.

«Det går jo ikke utover noen direkte»
Bruken av konfliktråd har vist seg å være effektivt i mange kommuner - særlig overfor unge lovbrytere. Tanken er da at «lovbryteren» skal møte «offeret» så fort som mulig etter at den kriminelle handlingen er begått. På den måten får plutselig konsekvensene av handlingen et «ansikt». Veldig mange lovbrudd gjøres fordi overtredelsen i utgangspunktet ikke får konsekvenser for enkeltindivider.

Når du bevisst snyter på skatten og klarer å lure unna kr. 5000,- blir konsekvensene spredd på et helt samfunn. Det kan være du bruker argumenter som: «I dette samfunnet finnes det trygdemisbrukere og folk som mottar sosialstønad på urettmessig grunnlag — hvorfor i all verden skal mine skattepenger gå til slikt, for ikke å snakke om dersom det skal gå til rettshjelp for den kjeltringen Mullah Krekar!»

Du trenger ikke tenke lenge på slike tilfeller før du synes at du har fortjent å beholde de pengene du har slitt så hardt for, og hvorfor skal du betale skatt når noen av landets rikeste er nullskatteytere?

Likevel er rettferdighetsfølelsen din slik at du aldri for ditt bare liv ville finne på å snyte naboen for kr. 5000,- , for han har tross alt et ansikt — selv om du ikke tåler trynet på ham.

«Et reservenorm-system»
På enkelte arbeidsplasser oppstår det et eget normsystem blant arbeidstakerne. Det er noen uskrevne lover for hvordan man opptrer i «gråsoner» — hvor mange kopier det er lov til å ta uten å si fra, hvor lange og mange ekstrapauser som kan aksepteres. «Det er jo så få frynsegoder i denne jobben at noe må vi kunne unne oss». Det interessante med en del slike normsystem er at de også fungerer kontrollerende på en positiv måte, for «det er jo grenser for hvor store friheter det går an å bevilge seg».

Jeg jobbet en sommer i et fellesbakeri. Der var det lov å ta med seg hjem et brød daglig (Jeg vet faktisk ikke om dette var en rettighet som var forhandlet frem, eller om det bare var en stilltiende avtale mellom «oss på gølvet»). Restedeig kunne man også benytte til eget formål. En av bakerne tok hver dag litt av de forskjellige deigsortene før vi begynte å bake ut brødene. Han blandet disse sammen til et brød, og da jeg så det, sa han: «Det er til en fattig kone i nabolaget». Det kan godt være at det stemte, men helliger hensikten middelet?

«Manglende forbilder»
Grådighetskulturen i norsk ledelseselite når det gjelder avgangsavtaler og pensjonsordninger har vært lite forbilledlig og kan virke normoppløsende på et samfunn. Det samme er bevisste og synlig valg som sentrale personer gjør i forhold til konkrete etiske problemstillinger. Investorer blir den ene dagen geniforklart og den neste dagen arrestert på oppfordring fra økokrim. Med slike «forbilder» må vel jeg også kunne ta meg noen friheter, eller hva?

Frykten for å bli avslørt
Det har vært en del fokus på Aage Samuelsen i den senere tid. Teaterstykket «Predikanten» og TV-program har på ny satt denne fargerike personen i fokus mange år etter sin død. Broder Aage var på heisatur til København — og han ble «avslørt». Det er klart at dette var «synd» - i hvert fall for Aage. Noen år senere sa han: «Alle prester og predikanter hadde hatt godt av tur til København!» Et typisk Aage-utsagn, men jeg tror jeg forstår hva han mener.

Vi er alle syndere, og av og til kan det være godt å bli avslørt, både for å oppleve at hos Gud er det nåde, og fordi det kan være en hjelp til å få bryte med det som river ned og ødelegger i våre liv. Oppfordringen til oss må derfor bli at vi ikke skal forsøke å rettferdiggjøre det gale vi gjør, men åpent stå fram for Gud med våre svakheter — av og til kan det være godt også å få bekjenne for et annet menneske. Det er godt at skriftemålet er på vei tilbake til Guds forsamling. For det ligger en stor frihet i å få bli ferdig med sin synd — også den som ikke er oppdaget:

«Men dersom vi bekjenner våre synder; er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»
1 Johannesbrev 1:9

Artikkelen som PDF

-----------------------------------------
(1) Bladet er sannsynligvis er et av Norges mest omfattende menighetsblad. Bladet kommer månedlig. Denne utgaven er #3 og pagineringen går fortløpende gjennom et helt år – at denne artikkelen har står på sidene 190-192 bekrefter antakelsen om hvor unikt dette bladet er.
(2) Romerbrevet 1:19f
(3) Romerbrevet 2:14-16
(4) Alv Magnus: «Norge 2004 — rydd vei for Herren» s. 9