Eg ser at du e trøtt…

Innledende kommentar:
Dette innlegget ble skrevet da jeg fikk vite at temaet for denne utgaven av det russiske Krigsropet skulle være «vanskelige sosiale og moralske spørsmål, depresjon og sosial rettferdighet». Jeg kjente meg sliten bare ved tanken på temaet, og da dukket selvfølgelig Bjørn Eidsvågs tekst opp i hodet – og her er resultatet:

«Eg ser at du e trøtt…» 

er den første linjen i en sang jeg elsker å spille og høre på *. Jeg ser for meg en samtale mellom Jesus og en person som ikke har det bra, og den neste linjen er ikke direkte trøstende: «men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl». Hvis sangen hadde stoppet der, hadde det vært veldig trist, men den fortsetter: «men eg vil gå de med deg»!

De neste versene av sangen handler om smerte og om Jesus som gråter med dem som har det vondt. Når vi vil gi opp, sier Jesus at han ikke kan leve livet for oss, men leve med oss og til og med gjøre død til liv for oss.

Sangen bekrefter bildet av hvordan jeg ser Gud i Jesus - en Gud som er med oss ​​i våre lidelser. Selv Jesaja så dette, og mange år før Gud åpenbarte seg i Jesus, skrev han:

«I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jesaja 57:15

Jeg har sett Gud gjøre mirakler. Jeg har sett mennesker bli helbredet, og jeg har også sett mennesker som ikke har opplevd helbredelse selv om de selv, og menneskene rundt dem, har bedt om helbredelse i mange år. Da er det viktig å huske på at også blant dem som lever med smerte og lidelse, er det mange mennesker som kan vitne om at Gud er til stede og lider sammen med dem.

For 27 år siden kom en mann til et bedehus akkurat i det vi skulle til å starte møtet. Jeg la merke til at han beveget seg langsomt og med smerte. Han hadde med seg en myk camping-stol som han satt seg i. Etter møtet snakket jeg med ham. Han fortalte at han led av multippel sklerose og hadde sittet i rullestol, men at han var overbevist om at Gud ville helbrede ham. «Han har startet prosessen», sa han «og da jeg spurte ham hvor englene hans var i kveld, så jeg en bak dere!» - «Det vil skje, skal du se!». Favoritt-verset hans var:

For han skal gi englene sine befaling
om å bevare deg på alle dine veier.
Salme 91:11 

Jeg møtte denne mannen bare en gang.
I et intervju med ham flere år senere, leste jeg historien hans. Han levde da et normalt liv og drev familiegården. Han fortalte om livet sitt. Som ung ønsket han å gjøre karriere, og var ikke klar over at han også beveget seg bort fra Gud ved å gjøre det. Da sykdommen slo ham, førte den ham tilbake til grunnvollen i livet. Livet i Kristus. Jesus var med ham i lidelsen. Da han følte at han ikke kunne gå ut på jordene for å gjøre det som skulle gjøres, og ikke hadde styrke til å løfte den store steinen, sa Jesus at han ville gå med ham, og ‘stein for stein sammen med Jesus’ gjenvant han også helsen.

Veldig ofte er det i vanskelighetene, og ikke i undrene, at vi innser verdien av at Gud er med oss. Jeg har opplevd bemerkelsesverdige helbredelser i livet mitt, i familien og i mennesker jeg både kjenner og ikke kjenner. Jeg har også opplevd en lang depresjon, men jeg klarte ikke å innse det før jeg kom ut av den to år senere. Det var ikke fornektelse som hindret meg i å se depresjonen, men erfaringen av at Guds nærvær var like sterkt som på de gode dagene. Jeg er takknemlig for denne ‘tøffe’ opplevelsen på samme måte som jeg er takknemlig for å ha opplevd Guds nærvær da jeg ble skadet i en selvmordsbombing i Istanbul i 2016.

Jeg vet at Gud ser deg når du er trøtt, når du gråter, når du vil gi opp - jeg ber om at du kan ‘se’ ham også, fordi han er nær deg!

Publisert i Vestnik Spasenia #4 2019 s 8
Her kan du bla i en full versjon av bladet

-------------------------------------------
* Sissel Kyrkjebøs fantastiske tolkning

Hva skal jeg gi til en som har alt?

Kjenner du problemstillingen?

Den aktualiserer seg gjerne i forbindelse med jul og fødselsdager. Hva skal jeg finne på?

I samtale om julens egentlige innhold når et barn får høre at vi egentlig feirer Jesu fødselsdag, blir ofte reaksjonen: «Jammen da er det jo han som skulle hatt gaver!»

.... og barnet i meg tenker det samme. I stedet gir vi hverandre gaver, og det kan jo forsvares med Jesu ord: «Det dere gjorde mot en av disse mine min-ste brødre, gjorde dere gjort mot meg» (1). I en del tilfeller blir det litt anstrengt å kalle en rik slektning eller venn som har alt, for en av Jesu minste. Solidaritetstanken (eller mangel på en slik) er lett å gripe til. For undertegnede som i ungdommen arrangerte «alternativ jul» og som i en årrekke har stått vakt ved Frelsesarmeens julegryte, er det greit å få anledning til å skrive noen ord om emnet.

Riktignok kom jo av og til tanken: «Tro om ikke vi hjelper dem som får anledning til å gi like mye som dem som mottar?»

Men bevares - det er fint å glede andre med en gave - uansett. Det er riktig å gi noe til Jesu minste, og det skal vi fortsette med, og forhåpentlig bli flinkere til ettersom vi blir rikere og rikere her i Norge. Likevel føler man av og til behov for å gi noe til selve fødselsdagsbarnet.

Men har han ikke alt?

...og hvis ikke hvordan kan det skje?

En av de beretningene jeg hørte som gutt, og som gjorde et enormt inntrykk på meg, handlet om en annen gutt som under ofringen ba kollektøren om å holde kollekt-fatet lavere. Taleren malte bildet for øynene mine, og jeg så for meg hvordan gutten stadig beordret fatet lavere, til det til slutt stod på gulvet, og han selv steg opp på fatet. Følelsene bruste inne i meg:

«Tenk å få gi seg til Jesus på den måten!» Jeg har med tiden forstått at det finnes andre måter å gi seg selv på, og det er en gave fødselsdagsbarnet aldri får nok av. Mange av «Ungskogens» lesere, har allerede gitt seg selv. Selv etter å ha gitt ham en så verdifull gave er det kanskje fremdeles et ønske om å kunne gi noe tilbake til Ham som har gitt så mye til oss?

Tenk om jeg f. eks. kunne få bringe ham gull, røkelse og myrra?

Bibelen sier:

«...Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.»
1. Pet. 1:7

- Det må bety at jeg kan gi ham min prøvde tro i stedet for gull!

Videre leser Davids ord:

«La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.»
Salme 141:2

- Det må bety at jeg kan gi ham mine bønner i stedet for røkelse!

Et bibelleksikon forteller at myrra var en ingrediens i den salven prestene brukte i sin renselse og helligelse før de gikk inn til tjeneste i templet. 

- Det må bety at jeg, ren på grunn av det verk Jesus har gjort for meg, kan stille meg til tjeneste for ham, i stedet for å bringe ham myrra! 

Da har jeg altså noe å gi som han aldri får nok av!

Jostein Nielsen
--------------------------------------------
Publisert i «Ungskogen» #4 1997 s 7
Refleksjonen i PDF
(1) Matteus 25:40

Englevakt

Bildet av Janne var på forsiden av
Den Unge Soldat #29 1988* 

Tor Gunnar var seks år og bodde i en dal der det var høye fjell på begge sider. De stupbratte liene som førte ned fra gården, endte ved den store elva Måna. Naturen var storslått og litt vill, og det kom mange turister hit om sommeren for å se på dalen, fabrikkanleggene og det vakre fjellet på nesten 2000 meter. 

Når vinteren kom og snøen bredte seg over fjellsidene, var det fritt fram med kjelker og ski. Men nedover fjellsidene fikk Tor Gunnar ikke lov til å ake naturligvis. Det var livsfarlig! 

Han og vennene måtte gå et langt stykke før de fant en passende akebakke. Men det hendte en gang at Tor Gunnar prøvde seg i den stupbratte lia likevel. Han visste det var farlig, men han ville prøve hvor farlig det var. Først akte han på skrå flere ganger og fikk en eventyrlig fart. Men da han akte rett nedover, kunne det gått riktig stygt. Han reddet seg i siste øyeblikk på en fjellknatt før akebrettet for utfor stupet. 

Det ble naturligvis stort oppstyr i den vesle grenda da det ble kjent hva Tor Gunnar hadde funnet på, 

men alle var naturligvis glade over at det tross alt hadde gått så bra:

 - Han hadde sikkert englevakt, sa bestemor med stor overbevisning. 

Jo, Tor Gunnar skjønte hva hun mente, for han hadde følt det slik. Akkurat som noen sterke hender som hadde holdt ham tilbake fra stupet. Men Tor Gunnar var ikke blitt så skremt at han ikke vågde å ake der igjen. Fristelsen ble for stor til å sette utfor. For det var så skrekkelig spennende, og dessuten hadde han jo englevakt. Ikke sant? 

Men denne gang gikk det verre. Han for ned hele fjellsida, kast i kast, helt ned til elva. Han brakk den ene armen og det ene benet, slo hodet sitt og ble reddet fra drukning i siste øyeblikk. 

Jo visst, kan Gud bevare oss! Men ingen burde vel utsette seg for dumheter og farlige ting av den grunn? 

For Gud har også sagt at vi skal være lydige mot våre foreldre. 

Så lev slik Gud vil du skal leve: 

Sant og ærlig og lydig. Og Gud skal bevare deg på alle dine veier (1).

Hilsen Jostein

------------------------

* Fortellingen ble publisert i 'Den Unge Soldat' # 29  18. september 1988. Den ble skrevet på oppfordring. Kanskje fordi jeg sendte bildet av Janne til redaksjonen? - Selv om jeg har skrevet en del skuespill og barnesanger, tror jeg dette er den eneste barnefortellingen jeg har bidratt med, og det er det sikkert mange som er glade for. 

(1) "For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier". Salme 91:11 

'Den Unge Soldat' #29  som PDF