Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk
Viser innlegg med etiketten Vestnik Spasenia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vestnik Spasenia. Vis alle innlegg

onsdag 10. juni 2020

Hvorfor akkurat Øst-Europa, Herre?

- Var det fordi jeg leste romanen: «En dag i Ivan Denisovitjs liv»(1) da jeg var 14?

- Var det fordi jeg to år senere alltid havnet i diskusjoner med radikale mennesker da jeg evangeliserte i Tromsøs gater, og derfor måtte lære mer om Marx (2) og Lenin for å kunne møte deres argumenter? Var det fordi jeg var så fascinert da jeg leste boka om «Guds smugler» (3) som på 70-tallet smuglet så mange bibler ‘under’ jernteppet?
- Var det fordi ‘smugleren’ - kjent som ‘broder Andreas’, var hovedtaler i det siste møtet jeg deltok på før jeg forlot Tromsø for å dra på Frelsesarmeens offiserskole i en alder av 18?

- Var det fordi en av hans medarbeidere, ‘broder John’, en frelsessoldat fra Storbritannia, kom for å snakke om viktigheten av å spre Bibelen i Øst-Europa? 
Eller var det vitnesbyrdet hans som gjorde så sterkt inntrykk? «Jeg er forberedt på å måtte gå i fengsel, og hvis det skjer, vil de ta bibelen min», fortalte John. «Men for å være forberedt på det, pugger jeg hele tiden viktige avsnitt fra Bibelen» - Så fortsatte han med å lese de to første kapitlene i Efeserbrevet utenat.

- Var det på grunn av Gorbatsjov og glasnost som virkelig gjorde meg håpefull for at det skulle komme en ny åpning for evangeliet og Frelsesarmeen?

Fra det øyeblikket, Herre, vet du at jeg begynte å involvere meg, fordi jeg vet at du var med oss ​​da jeg i 1989 tok en gruppe ungdommer til Leningrad. Vi hadde 300 barnebibler på russisk med oss, og vi delte dem ut utenfor en av katedralene. Etter en tid ga vi resten av biblene til diakonen i kirken som var en av de få som var åpne den gangen (4).

To år senere kjørte jeg en minibuss fra Norge med en annen gruppe studenter. Vi tok med minimalt med bagasje for å kunne transportere så mye mat som mulig til den nyåpnede Frelsesarmeen i Russland. Vi kjørte inn i Leningrad og et par dager senere ut av St. Petersburg. Det var en inspirerende helg. Du vet, Herre, at jeg hadde elsket å være en del av pioner-teamet, men du vet også hvorfor vi ikke kunne det den gangen (5).

Da den første telefonsamtalen kom fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter i mars 2004, var vi imidlertid klare (6). Du hadde forberedt oss, og vi hadde tre hektiske og begivenhetsrike år med mange utfordringer - først i MUR-divisjonen, og da Ukraina ble egen divisjon, i MR-divisjon, og da Romania ble egen region, ble hele oppmerksomheten det siste året viet til Moldova divisjon. Vi takker deg, Herre, for utfordringene og gir deg ære for mange mennesker som ble frelst og døpt i Den hellige ånd.

Du vet også, Herre, at jeg alltid hadde ønsket å ta Magna til stedet der vi distribuerte biblene i 1989, men jeg kunne ikke huske hvor det var, og heller ikke navnet på katedralen. Da Øst-Europa territoriet i 2006 feiret 15 års-kongress i St. Petersburg, hadde Frelsesarmeen skrevet kontrakt med et konferansesenter for arrangementet. Etter hvert som tiden for kongressens nærmet seg, ønsket ledelsen for konferansesenteret mer informasjon. Da de forsto at det var et religiøst arrangement, kansellerte de kontrakten. Frelsesarmeen prøvde å få leie ytterligere to sentre uten å lykkes. Bare en drøy uke før arrangementet, lyktes de endelig med å få leie et fint senter til formålet. Da Magna og jeg ankom kongressalen, sto jeg i ærefrykt og kjente at øynene ble fylt med tårer. Lokalene lå rett over gaten for katedralen der vi hadde delt ut bibler. Jeg ble påminnet om verset:
Kast ditt brød på vannet,
for med tiden vil du finne det igjen.

Forkynneren 11:1
Siden vi kom tilbake til Øst-Europa sommeren 2015, har vi sett dette verset oppfylt igjen og igjen. Derfor, Herre, vet vi at du alltid er tro mot ordet ditt. Utfordringene har selvfølgelig vært mange: Ustabile politiske situasjoner, til og med en uløst krig i Ukraina og krigslignende situasjoner i Georgia; reiser som innebærer risiko, slik som selvmords-bombingen vi opplevde i Istanbul i 2016; prosjekter som ikke fungerte i samsvar med de ønskede planene, og i år korona-situasjonen som har påvirket hele verden. Men det er så mange gode ting som skjer også, så vi vet, Herre, at du er med folket ditt!

Mennesker blir fremdeles frelst, fornyet og fylt av Ånden og følger kallet til å fullføre det oppdraget du, Herre, har gitt til Frelsesarmeen. Vi ser nye initiativ, åpning av utposter og korps, og nå etter fem år med bønn og planlegging åpner du, Herre, veien for Frelsesarmeen i Bulgaria. Ingenting kan stoppe ditt liv i oss, Herre, fordi det er et liv som aldri dør!
Jeg vet at så lenge ditt folk i Øst-Europa og Russland vil fortsette å søke deg, Herre, og ikke baserer troen sin på den menneskelige strukturen vi konstruerer for å støtte oppdraget, vil du fortsette å jobbe i og gjennom ditt folk. 
Så vil vi se at det usynlige går i oppfyllelse og at ditt rike kommer med helbredelse for nasjonene og landene våre. Du kommer til å høre flere bønner for Øst-Europa og Russland fra Magna og meg, Herre, fordi menneskene du har ført oss sammen med, vil alltid være nær hjertet vårt.

Publisert i Vestnik Spasenya (det russiske Krigsropet) #3 2020

Link til hele utgaven av Vestnik Spasenya #3 2020
---------------------------------------------------
(1) 
Den dagen jeg skrev denne artikkelen ble jeg oppfordret til å poste 7 forsider uten forklaring på min Facebook-side. Min første tanke var hvilke bøker som kunne ha bidratt til den dragningen jeg har hatt mot Øst-Europa.
Denne boka gjorde et enormt inntrykk på meg. Først da jeg begynte på gymnaset (videregående) et par år senere skjønte jeg at det var uvanlig at 14 åringer leste sånne bøker. 
Men den ga meg innsikt om mennesker og undertrykkelse, jeg måtte bidra med det jeg mente var løsningen.




(2)
Nysgjerrigheten på marxismen har i grunnen aldri avtatt, og jeg tror at det også har vært med på å forberede meg for de oppgavene og utfordringene jeg har hatt. 

Boka til Tron Øgrim kom jeg over første gang på midten av 80-tallet. Spørsmålet om Marxismen er vitenskap eller åpenbaringsreligion, hadde jeg stilt meg selv mange ganger. 

At boka var skrevet av barnebarnet til en kjent kommandør i Frelsesarmeen, gjorde den jo enda mer interessant for meg å lese.






(3)
I lys av det jeg har skrevet i artikkelen er ord overflødige. 

Boka er solgt i over ti millioner eksemplarer og er fortsatt tilgjengelig. 








(4)
Den eneste grunnen til at jeg valgte denne av alle bøkene som John le Carre har skrevet (jeg har tilnærmet komplett samling) - er den direkte henvisningen til Russland. 

Det ble en stor overraskelse å komme til Øst-Europa og oppleve at det politiske spillet og den etterretningsaktiviteten som le Carre beskriver i sine bøker, ikke er fiksjon, men veldig virkelig. Dermed var min fascinasjon for hans bøker absolutt noe som har bidratt til lettere å forstå de mekanismene som har påvirket mennesker også i denne delen av verden.  

(5) 
For meg har etterfølgelsen av Jesus og gå dit han leder vei, vært det viktigste av alt. Nåden er gratis, men den innbyr til etterfølgelse. 

For meg kostet det mye å overgi meg, for jeg visste at det kunne lede hvor som helst. Men etterfølgelsen har vært verd prisen. Det har gitt mer enn det tar. 

Dersom du ikke ha lest Dietrich Bonhoeffer, anbefales han herved. Han levde som han lærte.



(6)
Essensen av denne boka ble veldig viktig i den fasen som ledet opp til vår første periode i Øst-Europa, se: 







(7)
Denne boka har jeg ikke linket til i artikkelen, men den leste jeg da jeg var gutt. Jeg hadde en enorm appetitt på å lese bøker og elsket biografier. 

Biografien om Albert Schweitzer styrket ønske om å bli misjonær, og menneskers likeverd festet seg som en verdi. At jeg forberedte meg for misjonstjeneste kommer klart fram i dette intervjuet i 




tirsdag 29. oktober 2019

Eg ser at du e trøtt…

Innledende kommentar:
Dette innlegget ble skrevet da jeg fikk vite at temaet for denne utgaven av det russiske Krigsropet skulle være «vanskelige sosiale og moralske spørsmål, depresjon og sosial rettferdighet». Jeg kjente meg sliten bare ved tanken på temaet, og da dukket selvfølgelig Bjørn Eidsvågs tekst opp i hodet – og her er resultatet:

«Eg ser at du e trøtt…» 
er den første linjen i en sang jeg elsker å spille og høre på *. Jeg ser for meg en samtale mellom Jesus og en person som ikke har det bra, og den neste linjen er ikke direkte trøstende: «men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl». Hvis sangen hadde stoppet der, hadde det vært veldig trist, men den fortsetter: «men eg vil gå de med deg»!

De neste versene av sangen handler om smerte og om Jesus som gråter med dem som har det vondt. Når vi vil gi opp, sier Jesus at han ikke kan leve livet for oss, men leve med oss og til og med gjøre død til liv for oss.

Sangen bekrefter bildet av hvordan jeg ser Gud i Jesus - en Gud som er med oss ​​i våre lidelser. Selv Jesaja så dette, og mange år før Gud åpenbarte seg i Jesus, skrev han:

«I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.» Jesaja 57:15
Jeg har sett Gud gjøre mirakler. Jeg har sett mennesker bli helbredet, og jeg har også sett mennesker som ikke har opplevd helbredelse selv om de selv, og menneskene rundt dem, har bedt om helbredelse i mange år. Da er det viktig å huske på at også blant dem som lever med smerte og lidelse, er det mange mennesker som kan vitne om at Gud er til stede og lider sammen med dem.

For 27 år siden kom en mann til et bedehus akkurat i det vi skulle til å starte møtet. Jeg la merke til at han beveget seg langsomt og med smerte. Han hadde med seg en myk camping-stol som han satt seg i. Etter møtet snakket jeg med ham. Han fortalte at han led av multippel sklerose og hadde sittet i rullestol, men at han var overbevist om at Gud ville helbrede ham. «Han har startet prosessen», sa han «og da jeg spurte ham hvor englene hans var i kveld, så jeg en bak dere!» - «Det vil skje, skal du se!». Favoritt-verset hans var:

For han skal gi englene sine befaling
om å bevare deg på alle dine veier.

Salme 91:11 
Jeg møtte denne mannen bare en gang.
I et intervju med ham flere år senere, leste jeg historien hans. Han levde da et normalt liv og drev familiegården. Han fortalte om livet sitt. Som ung ønsket han å gjøre karriere, og var ikke klar over at han også beveget seg bort fra Gud ved å gjøre det. Da sykdommen slo ham, førte den ham tilbake til grunnvollen i livet. Livet i Kristus. Jesus var med ham i lidelsen. Da han følte at han ikke kunne gå ut på jordene for å gjøre det som skulle gjøres, og ikke hadde styrke til å løfte den store steinen, sa Jesus at han ville gå med ham, og ‘stein for stein sammen med Jesus’ gjenvant han også helsen.

Veldig ofte er det i vanskelighetene, og ikke i undrene, at vi innser verdien av at Gud er med oss. Jeg har opplevd bemerkelsesverdige helbredelser i livet mitt, i familien og i mennesker jeg både kjenner og ikke kjenner. Jeg har også opplevd en lang depresjon, men jeg klarte ikke å innse det før jeg kom ut av den to år senere. Det var ikke fornektelse som hindret meg i å se depresjonen, men erfaringen av at Guds nærvær var like sterkt som på de gode dagene. Jeg er takknemlig for denne ‘tøffe’ opplevelsen på samme måte som jeg er takknemlig for å ha opplevd Guds nærvær da jeg ble skadet i en selvmordsbombing i Istanbul i 2016.

Jeg vet at Gud ser deg når du er trøtt, når du gråter, når du vil gi opp - jeg ber om at du kan ‘se’ ham også, fordi han er nær deg!


Publisert i Vestnik Spasenia #4 2019 s 8
Her kan du bla i en full versjon av bladet
-------------------------------------------
Sissel Kyrkjebøs fantastiske tolkning

lørdag 15. juni 2019

«Sammen»

- det viktigste ordet i alle aspekter av økologi 



Tittelen på John Donnes meditasjon «Intet menneske er en øy» (1) forteller hva dette handler om. Vi er i dette sammen. Handlingene til hver enkelt person vil på en eller annen måte påvirke alle. Mine valg og preferanser vil få konsekvenser for andre, konsekvenser som enten kan være positive eller negative.

Typen transport jeg velger på reisene mine, vil påvirke klimaet. Den samme effekten har valg av energi til oppvarming av leiligheten min. Og hvis jeg ikke har mulighet til et valg, kan jeg påvirke det politiske systemet som tar beslutninger om hvilken type energi nasjonen min skal fokusere på i framtiden. Hva jeg gjør med søppel og avfall er viktig for bærekraften i verden. I dag er nesten alt mulig å resirkulere, men også valg resirkuleringsmetode har konsekvenser.

Hvis jeg ikke er forsiktig med kostholdet mitt, og hvis jeg ikke trener for å holde meg i form, er det stor sannsynlighet for at jeg vil bli en byrde for helsevesenet. Det er et paradoks at helsevesenet rundt om i verden må bruke så mye ressurser på å behandle effekter av usunn livsstil. Overvekt, alkoholisme, rusmisbruk, røyking m.m. forårsaker mye sykdom og lidelse. Hva om ressursene som brukes til å kurere disse sykdommene kunne ha blitt brukt til å finne botemidler for andre typer livstruende sykdommer i stedet?

Da Gud skapte verden, ga han sin ypperste skapning i skaperverket ansvaret for å være forvaltere av skaperverk sitt. Dette kallet har alltid vært, og vil alltid være, gyldig. Derfor bør troende ta ansvaret mer alvorlig enn de som ikke tror. Vi må bli mer bevisste på omsorgen for naturen (Guds tempel), kroppen vår (Guds tempel) og vårt åndelige liv (Guds tempel).

Ikke på noen av disse områdene handler vi i 'entall'. Vi er i 'flertall'. Vi er sammen i dette.

Sammen med hverandre. Sammen med Jesus. 

Jesus valgte å tilbringe tid sammen med disiplene sine. 

Mange ganger oppfordret han dem til å lære en lekse av naturen, årstidene, dyrene, fuglene, avlingene og innhøstingen. Lærdom som også kan overføres til det åndelige livet. 
Det kan være betimelig å spørre om de 'økologiske' utfordringene vi står overfor i verden i dag, skyldes 'økologisk ubalanse' i troslivet til Jesu etterfølgere.

Ja, det er riktig og godt å ha et individuelt og personlig forhold til Jesus, det er faktisk veldig viktig. Men hvis dette betyr at troen bare har konsekvenser for mitt eget liv, har jeg bommet på målet. Jeg siterer ofte John Wesleys ord: «Jeg vil forsøke å vise at kristendommen først og fremst er en sosial religion; og at å gjøre den til en religion for den private sfære er å ødelegge den» (2) I den samme tankebane, har jeg ofte sagt at William Booths viktigste budskap er fanget i ett eneste ord: "ANDRE!". 

I Apostelgjerningene 4 forteller Lukas at jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde visste at disiplene hadde vært sammen med Jesus. Når vi er sammen med Jesus, vil 'andre' vite at vi har vært sammen med ham. Derfor vil de også legge merke til hvordan vi lever våre liv - og det vil mer og mer bli målt i forhold til hvor alvorlig vi tar vårt kall til å være gode forvaltere, inkludert hvordan vi bryr oss om den verden som vi alle er en del av.

Står vi sammen om dette? 

Artikkelen er publisert i det russiske Вестник спасения (Frelsens Herold = Krigsropet) #3 2019
Her kan du bla i en full versjon av bladet
-------------------------------------
(1)  John Donne - gjendiktet av Åsmund Bjørnstad
«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet. Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre, like mykje som gjaldt det eit forberg eller eit jordegods i ein vens eller ditt eige; kvart menneskes død minkar meg, for eg høyrer menneska til, så send aldri bod etter kven klokka ringer for; ho ringer for deg.»  
(2) i den veldig viktige talen om «Sosial hellighet» som inngår i samlingen av hans 48 standard-taler. Se: ‘No holiness, but social holiness’ in “Upon our Lord’s Sermon on the Mount” IV – Sermon XIX – i “Wesley’s Standard Sermons” Vol. I – Francis Asbury Press – Grand Rapids – 1955 s. 382
* Illustrasjon fra den russiske artikkelen. Bildet inneholder overskriften «Sammen» - det viktigste ordet i alle aspekter av økologi. Tekstboksen: Da Gud skapte verden, ga han sin ypperste skapning i skaperverket ansvaret for å være forvaltere av skaperverk sitt.

fredag 14. juni 2019

Håp i helvete!

NB Dette innlegget ble første gang publisert som en blogg den 9. mars 2019, og ble med Vlads tillatelse også trykket i det russiske Krigsropet. 

Det er mange år siden jeg møtte Willy for første gang. Han evangeliserte på gata om dagen, og om kvelden gikk han rundt med matpakker til dem sov ute.
Vitnesbyrdet hans var enkelt, men ekte: Fordi jeg kjente ondskapen og livet mitt var et helvete, trodde jeg at det også måtte være en himmel med en god Gud. Jeg søkte ham og fant Ham i Jesus"

Noen mennesker opplever helvete her på jorda. Det ble jeg minnet om da jeg igjen fikk møte noen av fangene som soner livstids-dommer i Moldova. En av dem, Vlad, ble tilhørig i Frelsesarmeen, og han ga meg et maleri som fikk meg til å tenke på Willys vitnesbyrd.

Vlads maleri
Vlad søkte Gud, og gjennom Jesus fant han Ham mens han var i 'helvete'. Mange av de andre innsatte har gjort det samme. 

Vlad under seremonien i fengselet
Det var noen som viste omsorg, og det er forsatt noen som bryr seg. Forrige uke skrev jeg at omsorg påvirker Guds 'NÅ'. Vlad vet hvor han lever, og det er ikke i 'helvete' selv om omgivelsene ikke har endret seg.
Vlad lever i Kristus! 
For ordens skyld, han har gitt meg tillatelse til å dele dette med dere. Fengselsmyndighetene har også gitt oss tillatelse til å ta bilder. Mange gode mennesker, også i fengselssystemet arbeider for bedre forholdene for fanger i landet. 

Det er til og med håp om at det vil bli lovendringer slik at de som soner livstids-dommer kan løslates før Gud tar der dem hjem til seg. Jeg og mange med meg ber og håper sammen med dem.  
Når jeg legger ut denne historien, håper jeg at du som går jeg en vanskelig tid, kanskje du til og med kaller det 'helvete', skal vite at det er alltid håp i Jesus Kristus: 
For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Romerne 8:24-26
Det er håp!
Publisert i Вестник спасения #3 2019 - PDF

torsdag 14. mars 2019

Like rettigheter til tjeneste


Høsten 2017 arrangerte vi et seminar for ansatte og medlemmer av Frelsesarmeen i Øst-Europa. Hensikten med seminaret var å gi delegatene en bedre forståelse av hva Frelsesarmeen er i hele sin bredde. I den siste samlingen hadde jeg utfordret delegatene til å svare på spørsmålet: "Hvorfor valgte du Frelsesarmeen?". Etterpå fulgte jeg opp med svar på spørsmålet: "Hvorfor valgte Gud Frelsesarmeen?"


Jeg tror at Gud valgte Frelsesarmeen fordi han hadde behov, ikke bare for den profetiske stemmen til dem som helhjertet holdt seg til ham, men også deres profetiske handlinger. Jeg antar at mange som leser det jeg nettopp skrev, tenker på Frelsesarmeens sosiale engasjement. Et slikt engasjement er selvsagt veldig viktig, men på dette feltet har frelsessoldatene aldri vært ensomme aktører. Gjennom hele kirkehistorien har mange kristne fra forskjellige tradisjoner hatt fokus på den diakonale siden av kristenlivet, og dermed bidratt til å gjøre troen troverdig.

Jeg tror at Gud valgte å styrke og velsigne William og Catherine Booth, fordi han så potensialet til Catherines profetiske stemme og vilje til å leve som hun lærte, og Han så også at William ville være klar til å støtte henne. Derfor mener jeg at det tredje svaret på spørsmålet er:

3) Gud valgte Frelsesarmeen fordi alle som tar imot Guds kall til frelse, har samme rett til å gjøre tjeneste i Guds rike (1)
Dette synspunktet er nært knyttet til hellighet, fordi det ikke er noen hellighet ‘utenfor’ Kristus. Paulus beskriver vår status i Kristus Jesus slik:
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Galalterbrevet 3:28
Vi kommer i konflikt med hellighet og kjernen av hva Jesus står for dersom mennesker i Guds rike blir begrenset på grunn av rase, sosial status eller kjønn. I vår bevegelse skal en som er frelst og har bakgrunn fra rennestein eller fengsel være verdig samme tillit som en frelst kollega med rent rulleblad og flotte eksamenspapir. Faktisk, har det noen ganger tatt lengre tid for representanter fra sistnevnte gruppe å bli akseptert, men ingen må utelukkes av slike grunner heller.

Den samme holdningen til likestilling er knyttet til etnisitet og kjønn. Når jeg leser kirkehistorien, er det lett å legge merke til at kvinner ikke har blitt behandlet som likeverdige med menn når det gjelder rett til rett til tjeneste og posisjoner i menigheten. Jeg er overbevist om at det har vært i djevelens interesse å holde kvinnene nede det på denne måten, og at det var derfor valgte Gud å velsigne Frelsesarmeen:  Gud ønsker å mobilisere kvinner. 


Men selv i vår egen bevegelse, er det en tendens til å gi de ledende stillingene til mennene framfor kvinnene. Denne praksisen er spesielt tydelig når Frelsesarmeen beordrer ektepar. Dersom vi ønsker å beholde Guds velsignelse over vår bevegelse, må vi sørge for at våre regler og praksis er i tråd med reglene og praksisen som er i Kristus.

Det som er riktig i Kristus, er riktig i menigheten!

Publisert i det russiske Krigsropet - Вестник спасения utgave # 2 - 2019
Her kan du ble i en full versjon av bladet
------------------------------------
* Oversettelse av tekst i illustrasjonen = Like rettigheter til tjeneste

tirsdag 1. januar 2019

Hvor bor du?

русский
I den vestlige tradisjonen er jul og julesanger nesten som eneggede tvillinger. Jeg antar at det vil bli sterke diskusjoner hvis vi skulle bli enige om hvilken julesang som er den viktigste. Overalt i verden trekker julekonsertene mange mennesker. Også i hjemlandet mitt er det slik, og jeg blir ofte bedt om å dele noen juletanker som en del av programmet. 

For et par år siden, deltok jeg på en tradisjonsrik julekonsert i den lokale kirken i en liten bygd i Norge. I den siste konserten sa jeg spøkefullt at jeg alltid hadde savnet den viktigste julesangen i repertoaret som de utmerkede lokale musikerne hadde satt sammen.

Så stemte jeg i å synge noen linjer fra en norsk juletresang, som har en veldig overfladisk tekst. Den handler om å komme fra ‘klappe land’, ‘hoppeland’, ‘danseland’ og så videre.

Imidlertid gjentar den litt tåpelige sangen spørsmålet: “Hvor hører du hjemme?” igjen og igjen.
Så selv om sangen kanskje ikke er den viktigste julesangen, tror jeg den reiser det aller viktigste spørsmålet.

Da døperen Johannes pekte på Jesus og sa: «Se, det Guds lam!», fulgte to av disiplene umiddelbart etter Jesus. Da Jesus oppdaget at de fulgte etter ham, spurte han: «Hva vil dere?», og de svarte med spørsmålet: «Hvor bor du?» (Johannes 1:38)

I lang tid tenkte jeg at dette var et meningsløst spørsmål å stille. Det var imidlertid før jeg forsto hvordan Johannes hadde komponert evangeliet sitt. Spørsmålet «Hvor bor du?» er langt dypere enn bare en henvisning til en fysisk bolig. Det handler om hvor du har røttene dine. Det handler om hvor verdiene dine er. Julemysteriet handler om å komme hjem dit hvor du hører hjemme. Fordi Jesus kom, sa og fremdeles sier: «Kom og se!»

En kveld for nesten 50 år siden så Jesus at jeg fulgte ham på lang avstand, og da han sa: «Kom og se!» - Jeg kom og fant røttene mine. Fra det øyeblikket visste jeg hvor jeg hører hjemme. Jeg hadde kommet hjem. Miraklet er at jeg er hjemme i ham og at han er hjemme i meg.

Det gjør meg også til en del av julemiraklet, fordi det handler om at Gud blir menneske gjennom meg. Hver gjenfødt troende er en del av Kristi legeme i verden i dag. Det viktigste julespørsmålet er derfor:


«Hvor bor du?»
-----------------------------------------------
Publisert i det russiske Krigsropet - Вестник спасения - utgave # 1 2019 - PDF
Her kan du bla i en full versjon av bladet

fredag 31. august 2018

For en tid som denne

русский
Territoriallederen deler sine tanker etter å ha deltatt på 'Det høye råd'(1), der General Brian Peddle ble valgt som den nye internasjonale lederen av Frelsesarmeen.

Under den formelle åpningen av Frelsesarmeens høye råd der de 108 frammøtte delegatene skiftet status til medlemmer, ble vi minnet om hva som er rådets eneste funksjon og oppgave: 

«Dere skal velge en general ‘for en tid som denne’» sa stabssjefen, kommandør Brian Peddle, med referanse til det valget dronning Ester måtte gjøre for sitt folk (1).

Som forberedelse til denne viktige hendelsen hadde jeg blant annet lest John Larssons bok ‘Inside a High Council’ (2). Det er ikke et valg i den forstand at det drives valgkamp – hovedfokuset er å søke Guds ansikt og kjenne Åndens ledelse. Jeg opplevde at dette også er en realitet. Ingen forsøkte å påvirke meg til å støtte et kandidatur. Jeg var overlatt til bønn – også for det jeg mente var viktig for det Gud hadde lagt på mitt hjerte ‘for en tid som denne’.

Selv om det i Frelsesarmeens ordrer og regler fra 1888 står helt klart at ‘både menn og kvinner er kvalifiserte for alle ranger, stillinger og ansvarsområder i Armeen’ (3), har dessverre ikke gifte kvinner hatt de samme muligheter som menn.

Som barn av offiserer visste jeg at min mor hadde lederegenskaper og kvalifikasjoner som var fullt på høyde med min fars. Dette fungerte greit på korps, men da FA hadde behov for min fars kvalifikasjoner utenfor korps, måtte min mor kjempe for å få noe å gjøre. Da jeg selv giftet meg, var jeg klar over at jeg ble velsignet med en kvinne med mange talenter. I alle år har jeg vært redd for at Frelsesarmeen skulle grave dem ned. I løpet av de 42 årene som har gått siden jeg ble offiser, har jeg gang på gang blitt fortvilet over manglende bruk av de ressursene som gifte kvinner har. Det har blitt bedre, men mange steder i verden er det fremdeles langt igjen.

Av den grunn var det et bønneemne for meg at det ved dette høye råd skulle nomineres en gift kvinne som kandidat til general.

Det skjedde – Halleluja, 

og det skjedde mer som var viktig. I 2010 var jeg i Kenya som ansvarlig for et Brengle-institutt. Der møtte jeg en flott offiser og bror i Herren, og jeg tenkte at han var en flott åndelig lederskikkelse, ikke bare for Frelsesarmeen i Afrika, men for hele verden. Han ble også nominert.

Jeg har ved flere anledninger skrevet at Gud valgte å velsigne Frelsesarmeen fordi alle som tar imot Guds kall til frelse, har samme rett til å gjøre tjeneste i Guds rike (4). Det bibelske belegget for dette har jeg blant annet i dette verset:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Gal 3:28
Jeg tror nominasjonene var en profetisk stadfestelse, og jeg tror at kommandør Brian Peddle er en leder som kan føre dette videre som General. I snart tre år har han vært min linjeleder, han er en tydelig formidler og åpen for råd og er bevisst på at uten Gud kan han ingenting gjøre. I tre år har jeg bedt for ham og Rosalie, og det vil ikke bli mindre bønner i tiden som ligger foran. Bønn er en nøkkel til alt vi gjør. Vi bygger Guds rike, ikke vårt eget! 

Publisert i det russiske Krigsropet - Вестник спасения - utgave № 4 2018 s 3
Her kan du bla i en full versjon av bladet
--------------------------------

fredag 1. juni 2018

En profetisk 'sandwich'

Denne artikkelen i det russiske Krigsropet refererer til en opplevelse av at tre ulike hendelser, som jeg i 2012 opplevde kom sammen i en profetisk 'sandwhich'. 

Den er tidligere publisert på norsk i tre blogg-innlegg:
Publiser i = Вестник спасения utgave #3 2018 - PDF-format
Her kan du bla i en full versjon av bladet

søndag 3. april 2016

Hva får verden til å lytte?

Hva får verden til å lytte?  var ‘overskriften’ på blogg-innlegget som jeg publiserte tirsdag morgen den 12. januar 2016. Tilfeldigvis var Magna og jeg i Istanbul akkurat denne morgenen. Vi var på tilbake til Moldova etter juleferie i Norge, og skulle mellomlande i Istanbul med planlagt landing i Moldova søndag kveld. Men på grunn av tåke i Chisinau ble flyavgangene kansellert, og følgelig ble vår transittid i Istanbul utvidet fra to timer til to døgn.

Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.



Jeg begynte å løpe, men skjønte etter et par skritt at noe hadde gått gjennom kneet mitt. Jeg klarte å bevege meg noen meter før jeg falt i bakken. Da jeg lå der, var min eneste tanke:

«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.

Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8)

Min neste tanke var et spørsmål til Gud:

«Herre, hva kan du bruke dette til?»
Jeg visste at selvmordsbomberen ønsket å fange verdens oppmerksomhet med ondskap, og jeg vet at Guds løsning er: 

«La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» - Romerne 12:21
Samtidig minnet vi oss selv om at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» - Romerne 8:28.
Derfor visste jeg at han ville gi meg muligheten til å vitne om sin kjærlighet til et bredt publikum.


Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.

Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.




I løpet av det neste døgnet ble det gjentatt til en rekke journalister og internasjonale nyhetsbyråer - og overført av nasjonale og internasjonale kanaler, som CNN, over hele verden. 

Gud ga meg muligheten til å snakke og vitne til to statsråder for den tyrkiske regjeringen, en tjenestemann fra Istanbul kommune og til legene og ansatte ved sykehuset samt det tyrkiske politiet og medlemmer fra det svenske og det tyske konsulatet.

Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var: 
«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» - 1 Mosebok 50:20.

Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.

Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.

Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:

«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»

Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.

I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med

Guds kjærlighet 


------------------------------------------------------